Maya skrev:Det er helt greit det Eva at du ikke tror på reinkarnasjon, man kan ikke tro på alt innen det ukjente heller
selv om man kan være nysgjerrig på hva som ligger bak de forskjellige emnene.
Hei Maya.
Teorien min går ut på at når vi husker reinkarnasjoner for å kalle det det, så er det egentlig opplevelsene fra hjelperne våre vi får inn. Demses minner som vi får inn.
Om man går utfra at hjelperne våre er døde mennesker så har jo de hatt sitt liv. Når de levde hadde de igjen sine egne hjelpere som selv har levd osv.
På den måten tror jeg at man kan "hente minner" langt tilbake i tid. Men at vi opplever dem som egne. Som å gå i en annen manns "sko".
Så jeg tror absolutt at "kanalene" er åpne. Noen har dem åpne fra barns av og "plutselig" befinner seg i en annen tid eller sted. Det skjer også om man kommer til et sted man har vært før, ikke sant?
Hva skjer om jeg er i Irland og plutselig kjenner meg igjen men aldri har vært der? Da kan jeg også fornemme hva og hvor og slikt, som et "vanlig" minne fra lenge lenge siden, som vi faktisk har "glemt".
Men jeg tror alltså ikke at det er vi selv som har opplevd dette. Tenk deg for en "opplevelse" det også er for hjelperen som opplever "gamle svunne tider" igjen? Dette blir nok projisert over på oss. Akkurat som om vi skulle vært med en vennine som forteller ditten og datten på feks hennes hjemmsted. Gråter hun får vi også klump i magen og vond følelse.
Ler hun og fortelle lystige historier så blir vi også preget av det.
Når man treffer et annet menneske man føler man kjenner, så kan det ha mange årsaker. Det kan være lik aura vi har, som gjør at vi "passer" så godt sammen og liksom snakker samme språk, og som gjør at vi blir veldig like. Det kan være at hjelperne deres har møttes før, og derfor får en reaksjon. For vi kjenner ikke egentlig denne personen. For vi må likevel igjennom de samme spørsmålene; Hva heter du, hva driver du med, hvordan er du også videre. Vi bare FØLER at vi kjenner vedkommende sånn "kjemisk" sett. Jeg tror også at hjelpere kan "dra i trådene" for at to mennesker skal være sammen. Som en "dragning" fordi hjelperne ønsker å være nær hverandre. Derfor kan vi bli frustrerte over at vi ikke klarer å glemme eller at noen "drar i oss" for at vi skal reise dit, ta telefonen for kontakt osv.
De er jo bare "mennesker" de også.
Så i følge meg selv så er jeg, og alle andre aldri reinkarnert og kommer aldri til å bli det. Vi blir dannet av energier, vi lever som energier i en fysisk kropp som mennesker, og når vi dør så fortsetter denne energien som en hjelper.
En hjelper er i mine øyne akkurat som mennesker som lever i dag, men alle instinkter er dødd med kroppen. Og hva sitter vi igjen med da?
Jo, med visdom og kjærlighet, forsåelse og respekt. Naturlig respekt. Vi frykter ingenting og har ikke bruk for instinkter som sjalusi og alt det der som vi sliter med, forid vi ikke har en fysisk kropp som kan bli "truet" eller "knust". Så du kan si vi blir "ren kjælighet".
Dette var "kort" om denne teorien.
Det er ikke mange som har den samme teorien, desverre.
Men jeg la merke til at han ene på "En sjelereise" sa at han ikke var sikker på om det var HAN som hadde opplevd dette.
Mine egne opplevelser føltes som mine egne, men er IKKE sikker på om jeg faktisk bare "gikk i en annen manns sko" .
Hilsen Eva
