Fra mitt synspunkt så går det mest på selvkontroll, i den forstand å jobbe med å kontrollere negative emosjoner, som i aller de fleste tilfeller er unødvendig, og å ta kontroll over tanker og "ego" i stedet forat disse for kontroll over en selv. Å ikke la iboende og påtrengende energier (f.eks negative tanker og emosjoner, frykt overført fra f.eks media og illusjoner osv) overskygge kjernen av en selv. Ikke unngå det negative, men heve seg over det. Være observatøren. Jeg har vært et skikkelig emosjonelt menneske hele livet, styrt av ytre hendelser, perfeksjonisme og rotløshet. Det er utrolig deilig å kjenne at jeg slipper mer og mer fri!xyrea skrev:Målet er å holde seg i en enkelt tilstand og unngå alt negativt? Men er frykt negativt, og hvorfor? Det holder oss i live og har gjort så i veldig mange år.. burde det ikke fortelle oss at 'her er det noe jeg bør se nærmere på', isteden for å unngå det? Og her er paradokset, hvis man 'er i kjærlighet', hva betyr det i forhold til å unngå ting? Er det ikke litt som å sitte in en boble og fornekte alt utenfor bobla, eller alt som kanskje kan forstyrre bobla? Det høres veldig lite åpent ut.
Jeg var en lang periode der at jeg skulle "kikke nærmere" på alt som bygde opp litt frykt i meg. Tror egentlig jeg likte og var litt avhengig av både frykt og andre negative emosjoner. Leste masse dommedagsteorier, konspirasjonsteorier, var utrolig fascinert av naturkatastrofer og terror.. jeg søkte sensasjoner og det mørke. Men- til slutt var det det som slo meg i bakken. det var der fokuset mitt lå, og det var vonde følelser og frykt jeg tiltrakk meg. Ikke direkte av alt jeg fokuserte på, men som udefinerbare emosjoner og depresjon.
Jeg skjønner hva du mener, men det var ikke helt sånn jeg mente med å unngå, feil formulert av meg. Jeg prøver å akseptere alt, til og med terror og umenneskelige handlinger, fordi jeg tror menneskeheten er i en kollektiv utvikling hvor alt som skjer, skjer for at vi som sjeler skal lære og erfare. Hvis frykt kommer til meg (hos meg kommer det ofte helt ubegrunnet, frykt for at ting skal skje med kjære osv, mulig noe posttr.stress opplegg), s prøver jeg å tenke at jeg aksepterer det, og jeg "kjenner" på følelsen, men prøver ikke la den få kontroll, prøver å ikke la meg påvirke emosjonelt. Og da går den sakte bort som tåken når sola skinner på den
Har du tenkt på at alle mennesker lever i sin egen lille boble?