Fakta, teori & skepsis ⇒ "Negative" følelser

[jeditrond]

Jeg har invitert Mara på te flere ganger jeg Mine mørke sider har jeg stirret i hvitøyet opptil flere ganger, noe som gjør at jeg kan virke overdrevent rolig kanskje fordi jeg ikke vil slippe "mørkisene" mine fri. De får værsågod å holde seg der jeg ser dem Og sånn underveis opp gjennom åra jobber man jo med å gjøre disse sidene mer harmløse og til syvende og sist bli kvitt dem totalt. Men det viktige er som andre har sagt før meg: se de mørke/negative sidene av deg selv for å være det de er, aspekter av din egen personlighet. Ikke demoner som noen som ikke liker deg har sendt til deg eller liknende Mara er bare symbolikk, ens eget ego ute av kontroll om man vil.

QaMXv02CC-c

The demon is Buddha himself. He conquers his own demon.

[Høretil]

Akkurat!

[Visenda]

Det å fornekte sine egne "mørkere" sider straffer seg til slutt. Vi trenger en viss balanse.

Man trenger ikke fornekte, men heller ikke velge å leve i mørket som så mange faktisk velger å gjøre! Finn din balanse, den er ikke nødvendigvis lik min

Det finnes mange som fornekter at de har noe i seg som ikke er perfekt lyst og vennlig. Jeg hører til dem som ikke påstår at jeg er hverken lys eller mørk. For meg finnes ikke dualiteten. Jeg er meg, og jeg er hele meg, ikke deler.

[g.r.y]

Gry er inne på noe av det jeg tenker på også. Ikke nødvendigvis sur vs. blid, men tanker man har ufrivillig eller frivillig.

Det er ikke ofte jeg innrømmer dette til andre en mannen, men jeg tenker stygge ting ganske ofte. Utad sånn ellers virker jeg jo å være snill og grei, men når ingen hører meg kan jeg ta meg selv i å tenke f.eks. "jeg håper du kjører av veien, din jævla drittkjerring". Hvis vedkommende faktisk hadde kjørt av veien er det ikke sikkert jeg hadde klappet i hendene, men jeg hadde i allefall ikke lagt meg ned for å grine

Også er det denne kampen mellom den snille meg og den slemme meg. Noen av dere vet jo at mannen min og eksen hans mistet sitt felles barn i sommer. Selvfølgelig synes jeg det er forferdelig for henne, og jeg ønsker virkelig ikke at noen skal trenge å oppleve noe sånt. Men så har vi slemme-meg da, som tenker at den hurpa fikk akkurat som fortjent. Hun gjorde SÅ mye for å gjøre livet surt for mannen og meg, og dagen før det utenkelige skjedde postet hun en drittpost på Facebook angående karma. Ja karma ja, hva tenker du om det nå, hæ?

Som mannen oppsummerte det: She told me I would never see my daughter again. And now no one will..

Det var dagens eder og galle fra meg. Ellers er jeg ganske snill. Hjelper gamle damer over veien og sånn.

(He, he..) Herregud, så lang tid det tok før jeg innså at dette ikke bare var meg som kunne finne på å få slike innfall.. Jeg så jo på dette som fullstendig sinnsykt, og at jeg måtte vokte meg vel for at dette hverken ekskallerte eller det som verre var, -å faktisk legge forholdene til rette for at ting skulle gå galt. I egne øyne, balanserte jeg på en hårfin line, hvorav ett lite feilsteg indikerte at jeg måtte ta ansvar å få meg selv innlagt på mentalsykehus. -Å fortelle om dette til andre, var hinsides enhver fantasi, for å si det sånn, så hvor morbid det enn måtte høres ut, er det slik en lettelse å høre andre fortelle at de faktisk innehar samme type ´galskap`..

[Isan]

En annen ting er å se på hvordan forskjellige folk bruker smileyer, det er ganske mange forskjellige måter, fra 'auotmatisk slutt på utsagn' til 'vææærsåsnill å tro på at jeg ikke er sint nå'. Og ikke minst 'skjule egentlige følelser'.. hva tror dere mest på, det som står i ord, det man leser mellom linjene, eller smileyer?

Så har du småvrange meg igjen, da Jeg tror mest på helheten jeg oppfatter i kombinasjonen mellom alle tre. Men når jeg skal respondere på et forum, forholder jeg meg i all hovedsak til det synlige, altså ord og ev. smileyer. For der kjenner jeg jo ikke menneskene bak og kan dermed ikke egentlig _vite_ om jeg har oppfattet det mellom linjene riktig - og da kan jeg risikere å gjøre en skikkelig brøler hvis jeg lar det veie tungt med. Å gjøre feil den andre veien, syns jeg ikke er så farlig, for da har jeg iallfall ikke antatt noe jeg ikke har grunnlag for. Da får vedkommendet heller uttrykke seg tydeligere i neste innlegg

Ja, jeg vet at dette var godt ute på sidelinja med hensyn til temaet.

[Fero]

Det å fornekte sine egne "mørkere" sider straffer seg til slutt. Vi trenger en viss balanse.

Man trenger ikke fornekte, men heller ikke velge å leve i mørket som så mange faktisk velger å gjøre! Finn din balanse, den er ikke nødvendigvis lik min

Hvordan velger man å leve i mørket? Er det f.eks. å være konstant negativ, eller å legge planer for hvordan ta livet av gneldrebikkjene til naboen? Eller er det de som faktisk ender opp som utøvere av vold eller voldtekt, eller i siste instans drapsmenn?

Eller er det psykisk syke? Mennesker med depresjoner, bibolar eller borderline lidelse, schizofreni eller andre personlighetsforstyrrelser kan jo virke som lever i mørket, men de velger det jo ikke utelukkende selv.

[Jenny77]

Det å fornekte sine egne "mørkere" sider straffer seg til slutt. Vi trenger en viss balanse.

Man trenger ikke fornekte, men heller ikke velge å leve i mørket som så mange faktisk velger å gjøre! Finn din balanse, den er ikke nødvendigvis lik min

Eller er det psykisk syke? Mennesker med depresjoner, bibolar eller borderline lidelse, schizofreni eller andre personlighetsforstyrrelser kan jo virke som lever i mørket, men de velger det jo ikke utelukkende selv.

Man velger vel ikke helt selv å være psykisk syk, men man kan velge om man vil anstrenge seg litt for å komme ut av det igjen. Det er en viss trygghet i det kjente, og har man vært depreimert i noen år, kan det være vanskelig å se for seg et annet liv.
Ellers så mener jeg vel at det ikke er nødvendig å spre om seg med 'negative' følelser overalt jeg da. Og jeg er nok ikke utpreget positiv og livsglad. Og jeg ser ikke på alle utfordringer som kjærkomne, og en mulighet til å vokse!! Men ser ikke poenget med å fortelle alle og enhver når jeg er irritert eller rett og slett sur bare. Kommer veldig an på hvilket og hvor nært forhold jeg har til den det eventuelt gjelder. Jeg føler meg ganske balansert, og det har jeg også fått tilbakemeldinger på at jeg er, selv om jeg ikke nødvendigvis viser sure og sære sider til alle. Jeg vet at de er der
Det ligger vel i menneskets natur å ønske å ha kontroll på ting, og følelser er vel en av de tingene det er lettest å kontrollere.

[Fero]

Men er det å være sur og negativ det samme som å "leve i mørket"? Det høres litt vel dramatisk ut, liksom.

[xyrea]

Men er det å være sur og negativ det samme som å "leve i mørket"? Det høres litt vel dramatisk ut, liksom.

Hvem skal avgjøre hvem som 'lever i mørket'? En selv eller andre? Hele poenget her er at en del som er sure totalt nekter for at de er det, og hvis de kanskje synes selv de er litt sure innimellom er det noen andre sin feil. Hvis man hadde rangert folk her på para'n etter hvor positive de virker, tror jeg en del hadde blitt overraska.

Jeg har bare en dårlig dag, eller en dårlig periode der alt gikk til helvete. Eller jeg var sjuk en stund. Normale opp-og nedturer jeg tror alle har.. hvorfor skal noe helt vanlig bli til en sånn dramatisk greie som høres ut som det er beregna på å selge bøker eller kurs i selvhjelp?

Men i følge enkelte lever jeg i 'mørket' på heltid, så det er kanskje derfor jeg ikke liker uttrykket noe særlig... og ikke fordi det gjør en normal tilstand (mørke) til et bilde på noe fælt.

[jeditrond]

Etter min mening er det helt normalt å ha noen dårlige dager innimellom, det gjør en så absolutt ikke til en dårlig person eller ond for den sakens skyld. Selv "kalde og rolige" jeditrond har sine dårlige dager hvor alt føles ut som om det går til helvete, ofte fordi jeg er sliten fra før kanskje, men kan også bare være at jeg er møkklei av et eller annet Nå er det jo de som vil påstå at jeg ikke er helt normal da...

Og siden så mange andre deler ting de ikke liker ved seg selv/negative følelser, kan ikke jeg være noe dårligere Jeg har dypt nede om man vil, en berserker liggende og lure, altså berserkerraseri. Raseri av typen som vil utslette alt på sin vei frem til målet. Det skal en del til for å utløse denne berserken, men den ene gangen det skjedde var det flaks at ingen ble skadd. Det var rimelig sært å se seg selv utenfra på en måte mens jeg nokså ensporet skulle ta vedkommende som hadde funnet riktig knapp å trykke på hos meg for å få meg veldig, veldig sint. Hvis jeg tar mer enn to-tre glass med alkoholholdig drikke merker jeg at kontrollen over ham svekkes og at noe så lite som en uskyldig skulderdytt på et trangt utested får ham til å knurre der nede i dypet. Meditasjon opp gjennom åra har nok hjulpet en del, men han ligger der nede i dypet i halvsøvne ennå merker jeg. Så er ikke kvitt denne "mørkisken" min riktig ennå

[Visenda]

Jeg tror alle har slike dager Selv har jeg aldri vært klinisk deprimert, selv om jeg har hatt mange grunner til det. Men forbannet blir jeg, til de grader innimellom. Men det kommer som regel ut kjeften og ikke på noen fysisk måte, og det går fort over.

[QueenOfSwords]

Man velger vel ikke helt selv å være psykisk syk, men man kan velge om man vil anstrenge seg litt for å komme ut av det igjen. Det er en viss trygghet i det kjente, og har man vært depreimert i noen år, kan det være vanskelig å se for seg et annet liv.

Denne påstanden synes jeg var temmelig drøy! Vet du hva psykisk helse er for noe? Det å fortelle at "det bare er å ta seg sammen", viser dessverre at dagens samfunn ikke har kommet noe lengre! Med en slik holdning, er vi dessverre ennå i tidsalderen 1900! Med en slik holdning, så vil alle som har en psykisk helse, stigmatiseres! For, det er IKKE bare å ta seg sammen! Det ER IKKE bare å kravle seg opp av sofaen, springe ut på gata, og fortelle alle hvor fin og vakker verden er! Ingen velger en psykisk helse! Så hva er psykisk helse? Det er ikke noe man innbiller seg, eller at man er lat og udugelig! En psykisk helse er på lik linje, som med gikt, allergier, mm, en sykdom som ikke kan ses. For min del, tråkker både du og flere på mine tær, og andres tær! Alle kan få psykisk helse. Enten via skilsmisse, hvor motparten får en saftig knekk etter det opprivende bruddet. Eller den gravide moren, som under hele graviditets tiden har slitt med svangerskaps depresjon, og har ønsket sitt tilkommende barn ditt pepperen gror, og som går helt i kjelleren etter fødselen. Eller han som kjørte på en fotgjenger, og må slite med angst og depresjon resten av livet. Alt dette er psykisk helse, som alle bør være forsiktig med! For ingen, INGEN, har noe som helst garanti, for at du plutselig får en psykisk helse, hvor du plutselig må få hjelp i fra psykiatrien for å komme deg igjennom hverdagen. For, det å mobbe andre med sykdommer, eller stigmatisere, kan fort slå tilbake på en som en bumerang! Hva gjør du den dagen du får psykisk helse, og må be om hjelp, og alle de som du har trødd på, spottet, og spyttet på, ikke vil hjelp deg, fordi du plutselig har havnet i samme båt? Da er nok latteren, hånet, og spotten stilnet hen! Da er du ikke så lengre høy i hatten, eller høy på pæren!
Jeg har dessverre en psykisk helse, og blir temmelig sint, når folk som deg, bare forteller bullshit. Og jeg blir temmelig forbannet, når vi i 2013 dessverre ennå er på gammeldags nivå. Jeg synes det både er synd og skremmende! Og sårende! Jeg synes denne passer:

Moderatorene: beklager oftopic'en!

---

Ellers så mener jeg vel at det ikke er nødvendig å spre om seg med 'negative' følelser overalt jeg da.

Så alle som har en dårlig dag, skal holde seg hjemme, bare for å ikke ødelegge din perfekte solfylte dag? Hvorfor skal vi ha det perfekte smilende samfunnet, som de har i Asia, hvor de smiler til hverandre, selv om de kunne ha drept for smilet? Er ikke det som setter farger på samfunnet, at vi alle mennesker har alle ulike form og farge på humøret? Kanskje du er en sånn bibel kristen som sitter og smiler og neier til alt hele tiden, hva vet jeg. Hvis ikke man kan være normal i dette samfunnet, uten å måtte ta på seg masken hver gang man stikker nesen ut for døren, da er det noe riv ruskende galt med samfunnet!! Ta deg en bolle, vær normal, og tørk av det falske smilet ditt!

---

Man trenger ikke fornekte, men heller ikke velge å leve i mørket som så mange faktisk velger å gjøre!

Hæ? Så når sliter med angst og depresjon, så lever jeg altså i et konstant mørke, selv om livet mitt bobler av glede??? I så fall må jeg jo gå på speed, noe jeg IKKE gjør!

---

I dag er jeg fornøyd med de menneskene jeg har rundt meg, fornøyd med å være singel og gjør ting jeg aldri hadde turt å gjøre før

Så hvorfor turte du ikke å være deg selv, når du levde med samboer, hadde jobb, osv..? Man trenger ikke kaste alt på båten, for å ha det bra med selv! Er kjærligheten slutt, blir det en annen sak. Men å gi samboeren fyken, bare fordi du ikke tør å gjøre noe, er egentlig en dårlig grunn. Mener jeg.

[Visenda]

Kjempebra at du tør å dele slikt. Det er mange som har liten eller ingen innsikt i problemer med psykisk helse.

Som tillegg kan man si at de som har dypere problemer (psykose) ikke en gang vet at de er syke. Så hvordan de skulle kunne "ta seg sammen" skjønner jeg ikke.

[xyrea]

Queenofswords har et viktig poeng her.. sånn generelt, det er liksom alltid 'lov' å si 'positive' ting, dvs ting en del tror er positive og alle har godt av å høre. Og hvis man skulle finne på å kritisere det er man bare vrang og vanskelig og akkurat en sånn som man snakker om som ikke VIL være glad, selv om det eneste man prøver å få frem er at det er ikke så enkelt, verden er ikke så enkel.

Dette gjelder selvsagt ikke bare para'n, men jeg har hørt diskusjoner/sett tråder der det omtrent konkurreres i hvem som tenker mest positivt, og ingen sier imot. Grunnen kan jo være at med en gang man vil være uenig i at 'det er bare å tenke positivt', må man komme med eksempler på hvorfor man er uenig, noe som betyr egne erfaringer om jævlig personlige ting og i tillegg risikerer man likevel å føle at man blir stempla som vrang/dum/VIL være syk, fordi en del av 'det er bare å tenke positivt'-gjengen ikke aner hva de snakker om. Noen har selvsagt greid å komme seg ut av f.eks. depresjon på egen hånd, men det betyr ikke at alle kan det, og for dem er det ikke spesielt positivt å høre at de egentlig vil være sjuke.

Disney-versjonen av karma er en anna sånn.. 'jeg har det bra fordi jeg har fortjent det, og dere som sliter får bare som fortjent', liksom. Nei, det er ikke mange som sier det rett ut, men den underliggende holdninga er der ofte nok.

Å være stolt av at man har fått orden på livet sitt er selvfølgelig helt greit, men kanskje man bør stoppe der ved sitt eget liv, og være forsiktig før man forteller andre at det 'bare er å' eller 'det er så lett, man tenker bare positivt'. Jeg har en haug sånne historier selv, der jeg gjorde noen små forandringer og fikk kjemperesultater, så det er ikke det at jeg tviler på at det går an. Men når man forteller om det.. prøv å ikke bli sjølgod. Ikke bagatelliser det andre sliter med (fordi mange gjør det, selv om de ikke sier det) i iveren etter å fortelle hvordan en selv fikk orden på ting. Jada, jeg gjør det sjøl også.. man glmmer ganske fort, spesielt hvis man skal fokusere på det positive og ikke grave seg ned i all dritten som har skjedd før. Men noen glemmer kanskje litt for mye om hvordan det var.. eller kanskje de er sånne heldige jævler som aldri har hatt et virkelig problem og derfor totalt mangler perspektiv.

Jeg mener ikke at man ikke skal snakke om hvordan folk kan hjelpe seg selv, bare tenk litt på hvordan det høres ut for dem som trenger den hjelpa.. spesielt hvis du har bestemt deg for at du bare er positiv og bare sier positive ting for å hjelpe. Det er slett ikke sikkert andre oppfatter deg sånn.

[Svartepus]

Å anstrenge seg litt ekstra for å komme ut av psykisk sykdom er vel omtrent like virksomt som å anstrenge seg litt ekstra for å tenke seg frisk fra fysisk sykdom. For noen kan det å tenke seg frisk fungere i større eller mindre grad, men for noen funker det bare ikke av ulike årsaker. Det å få antydet at man ikke anstrenger seg nok for å bli kvitt psykisk sykdom er både nedverdigende og stigmatiserende, og kan i verste fall forverre den psykiske sykdommen. Dette gjør i tillegg at det føles pinlig å være psykisk syk og man tør kanskje ikke ta det opp med noen.

Jeg har aldri vært direkte psykisk syk men var på tur inn i en depresjon da jeg hadde et år med mye problemer og motgang. Jeg var langt nede, gråt omtrent konstant over alt og ingenting og følte meg null verdt. Alt virket uoverkommelig og jeg hadde ingen å dele problemene med. Jeg møtte bare motstand i alle retninger og fikk kommentarer av typen "nå må du ta deg sammen, dette klarer du!", og ramlet bare enda lengre ned i kjelleren. Og dette var bare et eksempel på lett psykisk ubalanse, jeg tør knapt tenke på hvordan det føles for dem som lider av dyp depresjon, sosial angst o.l. når de får råd av typen "du må bare anstrenge deg litt ekstra". Hvis man skal anstrenge seg litt ekstra for å bli frisk må det i såfall være å ta tak ved å tørre å søke hjelp. Psyken kan også bli syk på samme måte som kroppen ellers og da trenger man behandling på samme måte som ved fysisk sykdom. Det er klart at ingen blir bedre av å synke ned i selvmedlidenhet og fordervelse men det er heller så enkelt som å bare bestemme seg for å tenke seg frisk.

I sånne tilfeller slår følgende kloke ord meg: Tenk så greit om man kunne ha byttet problemer siden det alltid er så mye enklere å løse andres problemer

Jeg går for å være en generelt positiv person som smiler og ler mye men jeg har ingen problemer med å innrømme at ikke alle dager er helt strålende. Hvis jeg er i dårlig humør roper jeg det ikke ut til hele verden men jeg glatter heller ikke over og later som om alt er bare rosa enhjørninger og regnbueglitter. Jeg setter også pris på at andre kan innrømme at ikke alle dager er perfekt. Det er jo også mulig å få utløp for vanskelige følelser gjennom kunst, musikk, kampsport o.l. Skal man være er velbalansert menneske må man slippe til alle følelser, også de negative og vanskelige. Noen ganger må man til og med blåse litt ut. Det er bare sunt og rensende for kropp og sjel mener jeg