Vil du ha en plass å diskutere uten at spøkelser, ufo og slikt flagrer rundt øra ?

Asbjørn har opprettet et nytt forum, som ikke har slike tema.
Også dette nye forumet er gratis å bruke.

Se:
https://www.paran.no/discuss

Oppe i høyre hjørnet i denne meldingen er et kryss som blir synlig når du flytter musepekeren nær det.
Der kan du lukke denne meldingen.

Fakta, teori & skepsisEt betingelsesløst bidrag

Det er generelt altfor lite fakta og skepsis blant mennesker som studerer det åndelige. Her herjer diskusjonene rundt den viktige vitenskapelige biten.

Moderatorer: Asbjørn, Mod Fakta og, mod_spøkeguiden

Bruker avatar
ludoburgero
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 7952
Startet: 25 Aug 2004 16:02
19
Har takket: 967 ganger
Blitt takket: 892 ganger

Et betingelsesløst bidrag

Innlegg av ludoburgero »

Hei,

Jeg har den siste tiden i forbindelse med situasjoner jeg er havnet i og har oppsøkt, blitt oppmerksom på at jeg har utviklet meg i en dyptgående negativ retning den siste tiden. Når det startet vet jeg ikke, men jeg har opplevd mye som har bragt meg dit, og samtidig så har jeg på den annen side nå opplevd noen av de vakreste ting den siste tiden også. I et forsøk på å snu et negativt mønster har jeg nå bestemt meg for å drive litt selvutvikling i en mer positiv retning; å bryte noen av de vanene jeg har som jeg er gjort bevisst på. Dette gjør jeg både for menneskene rundt meg, men aller mest for meg selv. Jeg skriver dette innlegget som en del av min prosess, og forventer ikke respons, men om det skulle komme noen innvendinger eller synspunkter, eventuelt lignende erfaringer eller hva enn, fritt fram, så er det velkomment.

1) Definisjonen å argumentere - kontra det å reflektere.


Nå har jeg blitt fortalt at jeg har til vane for å argumentere mer enn jeg reflekterer. Når jeg tenker etter selv, så er dette svært situasjonsbetinget for meg. I "gode perioder" reflekterer jeg, og i "mindre gode perioder" (evt. la oss overdramatisere og kalle det "verre epoker") argumenterer jeg. Dette, samt definisjonen på "å argumentere" kontra "å reflektere" var noe ukjent og nytt for meg. Etter sigende skal en person som argumenterer ofte føle seg i truende omgivelser, eller være kontant under angrep (enten det er bare subjektivt opplevd eller "en objektiv situasjon"). Hvis dette høres kjent ut, så er det iallefall det for meg. En politiker, har jeg blitt fortalt, argumenterer. Når man argumenterer er man ikke nødvendigvis opptatt av å komme til en felles enighet. Når man reflekterer, spør man mer åpent - og søker å både lytte og komme med sine egne tanker rundt noe. Jeg ønsker meg hit, og må derfor aktivt jobbe med min måte å kommunisere på. Det gjelder både skriftlig og muntlig.

2) Hva får meg til å tro at dette er interessant for noen?


Ofte kjenner jeg på denne usikkerheten; at jeg ikke har innpass noe sted.
De få gangene jeg ikke lenger er feig nok - og dermed prøver å jobbe med meg selv - så møter jeg gang på gang motarbeidelse, ofte fra mine nærmeste. Og selv om de ikke mener det slik eller oppfatter det slik selv, så har jeg vansker med å forstå at det rett og slett bare kanskje handler om at jeg IKKE evner å se noe utenfra? I mange tilfeller tenker jeg som så at noe er soleklart forstått, gjensidig, fra begges sider. Jeg tror at i mange tilfeller så har jeg bare glorifisert situasjonen slik fordi det ved tidligere anledninger antagelig har gitt meg en illusorisk følelse av kontroll. Dette vil jeg nå forsøke å gi slipp på, slik at jeg kan møte en situasjon med et mer ydmykt utgangspunkt, hvor jeg er innforstått med at jeg selv også er bare i stand til å se subjektivt på noe. Offeret mitt vil da være å kvitte meg med negative tanker om at det jeg gjør "ikke er omtenksomt nok", at det "er egoistisk eller smålig, sneversynt" eller at "å være subjektiv ikke alltid er så konstruktivt". Jeg snakker om å tilpasse meg, uten at jeg skal tenke at "det er å bli litt sånn som alle andre". For jeg har gang på gang forstått at ingen ønsker helt å ta meg for den jeg "er", og med det mener jeg ikke statisk eller for alltid, men at menneskene rundt meg skjønner at jeg ikke har det helt optimalt på alle måter. Jeg kan ha en tendens til å tenke at "folk ikke ønsker å nærme seg det ubehagelige" - men tenker at dette også antagelig bare er en slags nedlatende holdning jeg har. Alle disse forutinntatte meningene om "andre kontra meg" er noe jeg virkelig må jobbe med. Jeg har blitt fortalt før at dette er positive sider ved meg, at jeg kan se noe fra andres ståsted. Vel, jeg får jo bekreftet at enten er alle gode på selvbedrag eller så er dette bare folk som kanskje bare har sagt det til meg av medlidenhet, for jeg møter svært sjeldent "å være på bølgelengde" eller "å bli svart med samme mynt". Jeg savner balanse. Jeg skal sørge for dette så godt jeg kan ved å forandre meg i en mer "gjengs retning" der jeg kan være mer omgjengelig og trivelig, så jeg ikke tærer enda mer på selvbildet mitt.

3) Droppe forventinger, ikke fiske etter bekreftelser, ikke engang ubevisst, men gi meg selv anerkjennelse for den jeg vet at jeg innerst inne er - og komme forbi mine egne begrensninger


Selv om dette kanskje er en selvforklarende "kategori" jeg må ta for meg, så innebærer det veldig mye. Jeg har alltid vært veldig redd for å feile. Etter sigende har det mye med min oppvekst å gjøre, jeg var et veldig usikkert barn. Redd og utrygg, stolte ikke på de voksne rundt meg. Idag sliter jeg med kanskje flere fobier enn jeg egentlig har helt innrømt for meg selv? Det jeg er klar over er at jeg er redd for å fly, at jeg ikke fullfører ting jeg begynner på, og at jeg har veldig vanskelig for å finne motivasjon eller motivere meg selv. Jeg har tinnitus og smerteterskelen min er derfor mye lavere, både når det gjelder det fysiske og mentalt stress. Det limbiske systemet mitt er i ustand, rett og slett, for å si det folkelig. Jeg er som oftest et vrak uten like innvendig, som forgjeves kaver med å fungere både for min sønn, og som gruer meg til å komme tilbake i arbeidslivet og kanskje ikke lykkes, og som over alt bare forsøker å fungere så empatisk jeg kan for mine nærmeste. Noen ganger lykkes jeg, og andre ganger ikke. Det bikker ofte over i bekymringer og engstelse over ting jeg verken burde tenke på (irrasjonelt, urealistisk) - eller over ting jeg faktisk ikke kan gjøre noe med (realistisk), men som jeg likevel bruker for mye tid på som heller kunne gått på rendyrket kos og kjærlighet. Jeg har nå en sønn som har fylt 8 måneder som trenger pappaen sin, og jeg velger å gå hjemme med ham for å ikke sende ham i barnehage allerede nå snart. Vi synes begge det er for tidlig, og det får heller koste oss litt penger i form av tapte inntekter. Vi har kikket på det og regner med vi burde klare oss. Jeg nyter tiden jeg har med ham, jeg får den aldri igjen, og likevel så overgår dette alle bekymringer og tanker jeg nå har tatt opp. Det er en av de sterkeste tingene som holder meg samlet.
Antall ord: 1158
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Bearchild
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 3529
Startet: 27 Jan 2005 22:17
19
Kjønn (valgfri): Gammal røy
Lokalisering: Rundtomkring i Buskerud
Har takket: 455 ganger
Blitt takket: 1355 ganger

Re: Et betingelsesløst bidrag

Innlegg av Bearchild »

Nå leste jeg bare veldig raskt igjennom men kom plutselig på noe som jeg hadde tenkt å si noe om i en annen tråd for en stund siden. Og må skyndte meg å skrive det før jeg glemmer det igjen. Så skal jeg lese nøyere og kanskje skrive noe mer relevant senere.. :oops:

Flyskrekk! Hvorfor du på død og liv overvinne denne? Hvorfor skal du gå på akkord med deg selv for å tilfredsstille andre? At man gjerne vil se verden er ikke ensbetydende med at man må utsette seg selv for den smerten det tross alt er å presse seg inn i "fobisonen".

Eller noe sånt. Det var vel ikke helt sånn jeg tenkte det for noen uker siden, men skitt samme.

Generelt synes jeg det blir feil å fokusere på å endre seg hvis målet er hva "andre synes". Klart, noen ekstremister kan sikkert ha nytte av å endre litt tankegang.. men i utgangspunktet er det jeg som tilbringer mest tid med meg selv og jeg kan ikke gå og være konstant sliten på grunn av andres forventninger. Eller hva jeg tror andre forventer.

.. og jeg skal som sagt lese innlegget ditt nøyere før jeg eventuelt sier noe mer.. :oops:
Antall ord: 204
Du er min fiende inntil det motsatte er bevist. Bevisbyrden ligger på deg.



http://halvvill.blogspot.com/

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
ludoburgero
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 7952
Startet: 25 Aug 2004 16:02
19
Har takket: 967 ganger
Blitt takket: 892 ganger

Re: Et betingelsesløst bidrag

Innlegg av ludoburgero »

Jeg er egentlig enig med deg, men forstår det slik at de som står deg nærest ofte er de som holder deg tilbake også. Det er ikke et forsøk på å skylde på andre det jeg håndterer ved meg selv av utfordringer, men slik jeg har opplevd det i mitt liv så er det noen få som har vært en kort periode i mitt liv som har glimtet til med utsagn ala: "Tenk på deg selv heller! Hvorfor finner du deg i dette?".

Om man skal ha et samliv, innser jeg at det er mange, mange, mange, mange kompromisser og offere som må inngås og gjøres. Jeg vet knapt hvor jeg skal starte, men jeg vet at jeg hadde hatt godt av å - for eksempel (blant annet) - fly. Innerst inne er jeg som sagt enig med deg, men blir ikke det litt den "lette utveien"? Hardt arbeid trenger ikke være synonymt med å slite og strebe, men desto større resultater bør man forvente. Ser for meg at det er mange mentale hindere jeg har selv som holder meg selv tilbake også, om ikke det skulle være nok med andres forventninger...
Antall ord: 199
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Bearchild
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 3529
Startet: 27 Jan 2005 22:17
19
Kjønn (valgfri): Gammal røy
Lokalisering: Rundtomkring i Buskerud
Har takket: 455 ganger
Blitt takket: 1355 ganger

Re: Et betingelsesløst bidrag

Innlegg av Bearchild »

Selvfølgelig må man innrette seg etter andre.. men ikke for enhver pris. Ikke hvis det får en til å føle seg dårligere?
Jeg har i grunn fint lite jeg skulle sagt, til det har jeg for lite orden på mitt eget liv. :lol: Samtidig merker jeg hvor deilig det er å endelig gi litt f**n. For det har jeg blitt flink til de siste årene. Jeg har bestandig gått på tå hev og forholdt meg til andres forventninger. Prøvd å gjøre de riktige tingene til rett tid, også sånt som ligger langt utenfor min komfortsone.

Resultatet ble jo bare at folk stadig forventet mer heller enn å se og anerkjenne bøygene jeg stadig utsatte meg for. Og det hadde tatt knekken på meg før eller siden.
Det var ikke noe sånn at jeg plutselig bestemte meg for at "dette gidder jeg ikke mer", det har vært en lang og egentlig ganske ubevisst prosess. Og jeg vet ikke om jeg er "ferdig", det kan godt hende jeg endrer mening etterhvert. :p

Men akkurat nå har jeg det faktisk ganske ålreit med meg selv. Jeg gjør det jeg vil når jeg vil. Satt litt på spissen, men allikevel. Det beste med hele greia er at jeg har fått et mye bedre forhold til menneskene rundt meg. Mer avslappet. Og det merkes kjempegodt andre veien også, nå vet folk hvor de har meg. I større grad enn før ihvertfall.

Kanskje jeg bare har blitt gammel og sær? :oops: I såfall er det greit det også. Det funker for meg. :)
Antall ord: 269
Du er min fiende inntil det motsatte er bevist. Bevisbyrden ligger på deg.



http://halvvill.blogspot.com/

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links