Ved mer enn èn anledning har jeg våknet av at jeg "kjemper meg til live" igjen. Hiver etter pusten og fekter med armene mens hjertet dundrer i hundreogsnørrogførti. Det kjennes skremmende virkelig,- som om jeg faktisk holder på å dø.
Jeg sliter med pustestans om nettene. Merker i grunn ikke så mye til dette selv (utenom at jeg er veldig sliten og uopplagt til tider og aldri får "nok" søvn), men har nok vært inne på tanken at jeg faktisk har litt "nær-døden-opplevelse" på ordentlig ifb med pustestans.
En tidligere samboer fikk skikkelig søvnproblemer selv,- han ble liggende våken om nettene og "passe på" meg. Dyttet til meg når jeg hadde holdt pusten "for lenge". Han påsto også at pulsen min ble nesten borte, at hjertet dunket svakt og med laaaange mellomrom. Kanskje disse drømmene er underbevisstheten som varsler om at nå er det på tide å våkne og puste normalt?
Aner virkelig ikke..
