Vil du ha en plass å diskutere uten at spøkelser, ufo og slikt flagrer rundt øra ?

Asbjørn har opprettet et nytt forum, som ikke har slike tema.
Også dette nye forumet er gratis å bruke.

Se:
https://www.paran.no/discuss

Oppe i høyre hjørnet i denne meldingen er et kryss som blir synlig når du flytter musepekeren nær det.
Der kan du lukke denne meldingen.

Religion & livssynGud - Eventyr eller Sannhet?

Her er plassen for diskusjoner om tro og livssyn.
Hold diskusjonene innenfor lovlige tema.

Moderator: Asbjørn

Bruker avatar
Arven
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 2851
Startet: 08 Apr 2011 21:38
12
Kjønn (valgfri): en ei
Lokalisering: Ved siden av skogen
Har takket: 855 ganger
Blitt takket: 996 ganger

- Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Arven »

Har ikke lest den selv men hørt om den.
Han kommer med tanken om at gudene egentlig var utenomjordiske vesener som har etterlatt seg spor over hele verden.
Ja, hvorfor ikke ?
Selv tror jeg på en skapende kraft, en Gud, som er reel og ikke skapt i en fantasi.
Antall ord: 50
"Og hvordan står det til?" spurte Brumm. Tussi ristet langsomt på hodet.
Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge."

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
ludoburgero
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 7952
Startet: 25 Aug 2004 16:02
19
Har takket: 967 ganger
Blitt takket: 892 ganger

- Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av ludoburgero »

Jeg har ei bok av Erich von Dänicken liggende, men jeg husker ikke hvilken.
Det er uansett en spennende teori jeg også har hørt om.

Noe jeg forøvrig vil legge til er at jeg mener ansvar medfører også muligheter, og vice versa.
Hvis vi skal ta mer ansvar som mennesker, vil det også åpne for nye muligheter. Vi gir oss derfor ut på et terreng der vi rett og slett blir guder. Tror det er det de kaller genesis? Punktet i historien der hvor menneskene har opparbeidet seg teknologi, evner og muligheter på lik linje med skaperverket selv. Jeg tar kanskje litt hardt i og er kanskje vel optimistisk (men det er jeg jo så sjeldent, så hvorfor ikke) - men jeg synes vi undervurderer oss selv som rase noen ganger.

Det er ikke det at vi har muligheter og teknologi som er problemet. Det nærmest løper av seg selv.
Vi glemmer bare å stoppe opp litt og se tilbake, reflektere litt og ta nødvendige forhåndsregler før vi fyrer løs i grådighetens, kapitalismens, kontrollbehovets og kynismens navn.

Om mennesket kunne vært mer ydmykt og vist mer omtanke for miljøet, uten at det skal dreie seg om hva såkalte eksperter sier - uten bruk av propaganda - uten å måtte appellere til andre menneskers dårlige samvittighet, og heller oppriktig gå frem med ønsker om å opplyse, praktisere nestekjærlighet, og vise en udelt vilje for samhold og dyrke mangfoldet - istedenfor å undertrykke, fordumme og holde tilbake informasjon og være så patentkåte og eiesyke...

...da hadde vi levd i en perfekt verden, slik "Gud" ville, tror jeg.
Jeg påberoper meg å tro at jeg vet hva "Gud" vil, til tross for at jeg ikke er kristen.
Frekker meg til litt idag.
Antall ord: 300
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Minikrisla
Nybegynner
Nybegynner
Innlegg: 13
Startet: 03 Sep 2011 14:00
12
Kjønn (valgfri): Frøkensen
Lokalisering: Paradis
Har takket: 8 ganger
Blitt takket: 2 ganger

- Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Minikrisla »

Njah.. Frekk og frekk. :P

Selv om du ikke er personlig kristen, betyr jo ikke det at du ikke kan ha en tanke eller følelse rundt hva Gud er eller kan være. Men det viser jo en ydmykhet og respekt for de som har en tro på at Gud er hva vi har lært. Tommelen opp! :mozilla_cool:

Mye av ideologien og tankegangen du nevner kjenner jeg igjen fra en drøm jeg hadde da jeg var yngre. Jeg fant en løsning på alt for hvordan å oppnå fred på jord. (!) :idea: Jeg har bare sittet igjen med et svakt minne av den jeg hverken har klart å sette ord på eller finne tilbake til, den har bare hengt langt bak i hodet mitt som en følelse..
Artig å få den ordlagt konkret på denne måten!
Men jeg ser jo at mye av grunnen til at den ikke har fått komme frem, er at det er en vag tanke uten noen konkret løsning. En i mine øyne ideell, men urealistisk tanke for mennesket og verden. (?)
Er ikke annet å gjøre enn å begynne i det små og med seg selv. Men spørsmålet er i hvilken grad det lar seg gjøre i vårt prestasjons- og forventiningssamfunn?

Jammen har jeg ikke sporet av nokså grundig nå ser jeg.. Fort gjort. :mozilla_tongue:
Antall ord: 224
"Den mann som vet han er uvitende, er ikke dum."
(Kashmirske ordtak)

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Moonstone
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 3114
Startet: 23 Sep 2008 10:12
15
Kjønn (valgfri): Flaskepost
Lokalisering: Inni ditt hode
Har takket: 128 ganger
Blitt takket: 402 ganger

- - Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Moonstone »

Minikrisla skrev:Njah.. Frekk og frekk. :P

Selv om du ikke er personlig kristen, betyr jo ikke det at du ikke kan ha en tanke eller følelse rundt hva Gud er eller kan være. Men det viser jo en ydmykhet og respekt for de som har en tro på at Gud er hva vi har lært.
Man må absolutt ikke være Kristen for å definere Guds-begrepet.
Tvert imot er det beste å nettopp IKKE være det, for da har man mange flere infallsvinkler og muligheter for definisjon.
En trad-Kristen ville neppe latt seg selv få lov til å ha så veldig mange andre definisjoner enn det de er tillatt av Kirkeautoriteter. Gud er det de har lært, og ferdig med det.
Også har vi de alternativ-Kristne,Gnostisk-Kristne osv som har et noe annet bilde pga andre influenser som for eks retninger fra Østen og Mystikk.

Personlig synes jeg det er mye mer intressant å diskutere rundt Første Årsak med folk med åpent sinn og som har flere infallsvinkler og muligheter enn de som er fiksert på EN infallsvinkel, og at KUN denne er riktig. Det blir som å filosofere med veggen.
De som genuint er opptatt av å finne svar på slike spørsmål ville ikke nøyet seg med å kun bli en trad-Kristen uansett, det blir for statisk og på stedet hvil.
Antall ord: 229
Bilde

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Arven
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 2851
Startet: 08 Apr 2011 21:38
12
Kjønn (valgfri): en ei
Lokalisering: Ved siden av skogen
Har takket: 855 ganger
Blitt takket: 996 ganger

- - - Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Arven »

Moonstone skrev:De som genuint er opptatt av å finne svar på slike spørsmål ville ikke nøyet seg med å kun bli en trad-Kristen uansett, det blir for statisk og på stedet hvil.
Det kan jeg skrive under på ! Det var derfor jeg ganske tidlig begynte å snuse litt utenfor de fastsatte rammene, litt forsiktig først fordi innlærte advarsler ringte i ørene. De sitter dypt, for jeg kan fremdeles høre dem i bakgrunnen, men jeg velger å ikke høre så godt etter lenger.
Nå oppdager jeg nye innfallsvinkler og nye sannheter hele tiden og behovet for å søke videre blir bare større.
Antall ord: 107
"Og hvordan står det til?" spurte Brumm. Tussi ristet langsomt på hodet.
Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge."

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Moonstone
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 3114
Startet: 23 Sep 2008 10:12
15
Kjønn (valgfri): Flaskepost
Lokalisering: Inni ditt hode
Har takket: 128 ganger
Blitt takket: 402 ganger

- - - - Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Moonstone »

Arven skrev:
Moonstone skrev:De som genuint er opptatt av å finne svar på slike spørsmål ville ikke nøyet seg med å kun bli en trad-Kristen uansett, det blir for statisk og på stedet hvil.
Det kan jeg skrive under på ! Det var derfor jeg ganske tidlig begynte å snuse litt utenfor de fastsatte rammene, litt forsiktig først fordi innlærte advarsler ringte i ørene. De sitter dypt, for jeg kan fremdeles høre dem i bakgrunnen, men jeg velger å ikke høre så godt etter lenger.
Nå oppdager jeg nye innfallsvinkler og nye sannheter hele tiden og behovet for å søke videre blir bare større.
Jeg kjenner mange som sliter med akuratt det du nevner her, de innlærte varselslampene når man trår utenfor tillatt dogme. Noen legger de fra seg over tid, mens andre sliter med det og er fanget av det resten av livet. Man må lytte på hva hjertet sier, og ikke på innlært dogme, men noen mennesker lytter mer på innlært adferdsmønster enn på hjertet, fordi de er mer drevet av mer Jord/Luft kombinasjon enn Vann/Luft.

Pluss at de kan være "fixed" i Zodiac-sammenheng, og de er ikke intressert i forrandring, men å opprettholde status quo, og liker veldig tradisjoner,dogmer,faste retningslinjer, og frykter andre stjernetegn som er "Cardinal" som ønsker NY BEGYNNELSE, og "Mutable" som RIVER NED gammel adferd. Når man ser religiøse mennesker som følger blindt, er det nettopp fordi de har BEHOV for det, enten det er noe FAST, om det er FELLESKAPET, eller om det er TRYGT osv. Alle slike ting spiller inn, pluss også oppvekst og miljø da så klart..
Antall ord: 285
Bilde

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
ludoburgero
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 7952
Startet: 25 Aug 2004 16:02
19
Har takket: 967 ganger
Blitt takket: 892 ganger

- - Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av ludoburgero »

Minikrisla skrev:Er ikke annet å gjøre enn å begynne i det små og med seg selv. Men spørsmålet er i hvilken grad det lar seg gjøre i vårt prestasjons- og forventiningssamfunn?
Jeg kjenner mennesker som gjør nøyaktig dette, og det er veldig inspirerende :)
Selv mener jeg at alle bør lures og forføres til mer selvinnsikt og refleksjon. Noe jeg insisterer på å gjøre resten av mitt liv, for min del, er å kverulere og stille spørsmål ved hvorfor folk tenker som de gjør noen ganger - men først og fremst ønsker jeg å lytte til hva de har å si, både før og etter.

Her er jeg for å lære. Synes ikke det blir sporet av så mye, jeg.
Vi lever her for å lære; er ikke det også et spørsmål om eventyr eller sannhet?
Alle sannheter endres jo som sagt med tiden, og da kan man ikke spørre seg selv om ikke det i seg selv er den eneste sannhet også; at vi ikke vet noe særlig om noe konstant, men at alt er øyeblikksbetinget og at ikke ett eneste sekund av livet mitt er replikerbart. Absolutt alt og alle ned til hver minste detalje er forskjellige. Fordi alt dette er et samspill, et veldig komplekst og sammensatt et. Og vi kan godt skylde på Gud, altså, for min del...

At det er Gud som forener og orkestrerer alt dette - og at Gud dermed er Øyeblikket.
Antall ord: 251
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Nephandi
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 1668
Startet: 22 Mar 2011 15:27
13
Kjønn (valgfri): Trollkjerring
Lokalisering: Våte og mørke Sotra utenform trolske Bergen.
Har takket: 125 ganger
Blitt takket: 274 ganger

- Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Nephandi »

Hva om man tenker at Gud er menneskets sjel og hjerte. At Jesus er vår samvittighet, og derav djevelen mangelen på, eller ignoreringen av samvittigheten..
At det er sannheten, og at bibelen er et eventyr av mange sannheter i et forsøk på å sette en viss standard for, og illustrere sannheten.

Dette er min egne lille teori som jeg har smakt på en stund. Den er jo så enkel.. Er den kanskje for enkel?
Noen innspill?
Jeg synes dette er en fin teori jeg. Og som de sier på reklamen, det enkle er ofte det beste. Det eneste er at jeg tror at Jesus har levd, det er såpass mye historiske funn som støtter dette. Jeg er ganske sikker på at det levde en mann som het Jesus, at han var en fantastisk healer, en god mann som hjalp folk og at han var en radikal tenker som snakket i mot at de rike skulle kunne tråkke på de fattige som de ønsket. Spørsmålet mener jeg er om denne mannen var Gud's sønn eller om han var et begavet menneske, eller kanskje litt av begge deler.

Min mor er Thist, hun tror at Gud er en skapende kraft som tar vare på oss og sprer godhet i verden, men hun tror ikke at Han er en straffende far i Himmelen. På mange måter er min mor sin oppfattning veldig lik din, hun mener at Gud bor i oss og rundt oss og er godhet rett og slett.
Her snakker vi om ansvarsfraskrivelse i aller høyeste grad, der man føler seg så komfortabel med avmakt at man finner styrke og/eller trøst i det. Fri vilje virker som å være et konsept som ikke lar seg kombinere med Guds vilje, for hvis Gud er allmektig så frasier man seg sin egen makt.
Dette er et argument jeg hører fra Atheister, ikke at jeg sier at du er Atheist for jeg vet ikke hva du tror eller ikke tror, hele tiden og jeg mener at dette bunner ut i å ikke forstå hva man snakker om, hvis jeg får lov til å være så frekk. For det første hvis du leser Bibelen, eller for den saken skyld omtrent alle religiøse bøker så finner du at fri vilje står veldig sterkt. Gud i følge Kristendommen for eksempel vil IKKE gripe inn i den frie vilje, det kan Han ikke. Ja religiøse, uansett religion finner ofte styrke og trøst i sin tro, men hvordan er dette ansvarsfraskrivelse? Jeg tar trøst i å tro at besteforeldrene mine ikke er borte, men at de lever et sted i Åndeverden og at de er sammen foralltid der, det fraskriver meg da ikke noe ansvar over mitt eget liv. Si meg hvordan er det å fraskrive seg ansvar eller å akseptere avmakt å tro at det finnes en inteligens i universet enn å tro at alt bare er tilfeldig. faktisk så dikterer de fleste religioner at man skal ta ansvar for eget liv, egene handlinger, at man skal forsøke å bli et bedere menneske og at dette faktisk er noe man ja har ansvar for selv. Å tro på Gud gjør det ikke til noe bedere benneske, å jobbe for å bli et bedere menneske skrever disiplin, mot og å ta ansvar for eget liv, enten man gjør det for seg selv, elelr fordi en religion dikterer det.
"Faren" med det er at hvis vi alle anser oss selv som guder, så kan vi ikke bare nå ubegripelige høyder og utvikle oss til å bli mektige - men hvis vi skal se mer nøytralt på dette med maktmisbruk gjennom religion, for eksempel kirken, så er det på sett og vis nødvendig å holde en viss kontroll over menneskene fordi de også kan tillate seg minst like grusomheter gjennom å tro de selv er gud (narsissistisk oppførsel, ekstrem-egosentriske, osv.) kontra hvis de hadde vært underlagt en "guds vilje".
Det har vert maktmisbruk i nesten alle større organisasjoner enten de har vert religiøse eller ikke. Makt korrupterer. Se på forskellige Komunistiske styrer for eksempel, troen på Gud er ikke hva som skaper maktmisbruk. Nå det jeg derimot ikke har hørt mye om maktmisbruk fra er de som faktisk tror de selv er Guder, det er enkelte religioner som støtter dette, og enkelte okkultister gjør det også. Det er ikke maktmisbruk å tro at man selv har uendelig potensiale.
Antall ord: 748
From the religious books of ancient Egypt we learn that the power possessed by a priest or man who was skilled in the knowledge and working of magic was believed to be almost boundless.

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
ludoburgero
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 7952
Startet: 25 Aug 2004 16:02
19
Har takket: 967 ganger
Blitt takket: 892 ganger

- - Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av ludoburgero »

Nephandi skrev:
Her snakker vi om ansvarsfraskrivelse i aller høyeste grad, der man føler seg så komfortabel med avmakt at man finner styrke og/eller trøst i det. Fri vilje virker som å være et konsept som ikke lar seg kombinere med Guds vilje, for hvis Gud er allmektig så frasier man seg sin egen makt.
Dette er et argument jeg hører fra Atheister, ikke at jeg sier at du er Atheist for jeg vet ikke hva du tror eller ikke tror, hele tiden og jeg mener at dette bunner ut i å ikke forstå hva man snakker om, hvis jeg får lov til å være så frekk. For det første hvis du leser Bibelen, eller for den saken skyld omtrent alle religiøse bøker så finner du at fri vilje står veldig sterkt. Gud i følge Kristendommen for eksempel vil IKKE gripe inn i den frie vilje, det kan Han ikke. Ja religiøse, uansett religion finner ofte styrke og trøst i sin tro, men hvordan er dette ansvarsfraskrivelse?
Det kan godt hende jeg ikke forstår Bibelen. Jeg er ikke kjent med den.
Ateist er jeg ikke, kristen er jeg heller ikke. Det jeg tror endres med tiden, og min tro er ikke sterk på noe som helt korrekt kan beskrives, men det er mer som en slags oppfatning og en sterk, forankret følelse av hvordan ting henger sammen. Følelser er noen ganger vanskelige å beskrive.

Slik jeg ser det å gå i sterk tro på at en personifisert Gud fikser alt, det er ansvarsfraskrivelse på sitt verste. Ikke bare kan man rettferdiggjøre alt andre gjør med at det er Guds vilje, men en kan også gjøre hva en vil - eller ikke gjøre hva en vil - eller gjøre hva en ikke vil, med samme argument.

Skal jeg si hva jeg virkelig tror på, og håper på?
Det er kollektivt ansvar. Ta vare på hverandre. Uten å måtte distansere sin nestekjærlighet og kalle det heller for Guds vilje. Vi er svært mange mennesker på denne jord, og svært mange lider unødvendig. Ingen skal trenge å lide, alle basale behov burde kunne dekkes.

Er dette virkelig noe å for eksempel kalle Guds vilje? Det er jo isåfall en hån mot seg selv og alle andre rundt seg. Da ser man på alle andre og seg selv som tafatte skapninger som ikke evner å gjøre noe for omverden rundt seg. Jeg har tro på at alle kan gjøre nøyaktig hva de vil så lenge de går inn for det og ikke setter opp mentale barrierer. Religion er for meg på mange måter bare en stor mental barriere i seg selv. Den kan gi håp, men det er ikke på de rette premissene.

Jeg tror på frihet, og den er uendelig. Jeg tror på ansvar, og det begrenses ikke av Gud.
Det begrenses og utforskes av oss - vi - alle sammen, kollektivt og individuelt.
Jeg tar trøst i å tro at besteforeldrene mine ikke er borte, men at de lever et sted i Åndeverden og at de er sammen foralltid der, det fraskriver meg da ikke noe ansvar over mitt eget liv
Nei, men nå tar du et helt spesifikt eksempel på noe jeg ikke har verken uttalt meg om eller har kjennskap til. Dette blir derfor å ta utsagnet mitt ut av kontekst, jeg kan ikke se hvor i sammenhengen dette skulle passe med mitt syn på ansvarsfraskrivelse?

Du kan godt tro dette, og jeg skal ikke påstå noe annet.
Snu litt på flisa heller: ville du tillatt deg selv å gå i evig sorg over et tap bare fordi du savner dem, da? Hjelper dette til noe, annet enn å holde deg selv nede i minnene over dem?

Nei, poenget mitt er at det viktige er å finne en klar grense - eller for den saks skyld forenelse - mellom det emosjonelle og det rasjonelle. Det riktige å gjøre i enkelte situasjoner er ikke å be. Hva om man hentet troen på seg selv fram heller? Tro er viktig, men hva med å tro på noe ordentlig jordnært; noe ekte? Noe Gud for all del eventuelt kan være, men hva er igjen Gud?

Jeg er tilhenger av "så lenge det funker for meg, så" - men jeg mener at det vil føre å ta ting for gitt og at man overser viktige detaljer. Etter hvert som verden er i stadig utvikling, blir også alt mye mer komplisert (eller iallefall komplekst) rundt oss. Det har med utviklingen av teknologi, sågar som av oss selv som åndelige og intellektuelle vesener å gjøre.

Tradisjoner er fint, men de har ikke noe annet enn nostalgisk verdi.
På samme måte ser jeg på religion som en slags trøstemekanisme for noe man ikke forstår, og hvis det går for langt: noe man ikke orker å forstå, og tar heller til takke med "gud" - atter igjen.
Si meg hvordan er det å fraskrive seg ansvar eller å akseptere avmakt å tro at det finnes en inteligens i universet enn å tro at alt bare er tilfeldig. faktisk så dikterer de fleste religioner at man skal ta ansvar for eget liv, egene handlinger, at man skal forsøke å bli et bedere menneske og at dette faktisk er noe man ja har ansvar for selv. Å tro på Gud gjør det ikke til noe bedere benneske, å jobbe for å bli et bedere menneske skrever disiplin, mot og å ta ansvar for eget liv, enten man gjør det for seg selv, elelr fordi en religion dikterer det.
Kort fortalt så er jeg veldig opptatt av at folk ikke skal føle avmakt.
Hvis en følger en rekke bud og leveregler bare fordi det er tradisjonelt slik at det fungerte sånn før i tiden, så mener jeg at en frasier seg ansvar for eget liv. Hvis en har religiøs forankring i sine standpunkter, mener jeg det ikke egentlig er egne meninger, og jeg mener det bør slås ned på.
Hadde jeg vært kristen og ment at abort var feil i alle tilfeller, skulle jeg forventet å ha resonnert skikkelig over det selv - uten at jeg henviste til at "Gud mener det er feil".

Skjønner?
Det har vert maktmisbruk i nesten alle større organisasjoner enten de har vert religiøse eller ikke. Makt korrupterer. Se på forskellige Komunistiske styrer for eksempel, troen på Gud er ikke hva som skaper maktmisbruk. Nå det jeg derimot ikke har hørt mye om maktmisbruk fra er de som faktisk tror de selv er Guder, det er enkelte religioner som støtter dette, og enkelte okkultister gjør det også. Det er ikke maktmisbruk å tro at man selv har uendelig potensiale.
All makt korrumperer. Tro også. Alt blir overdrivelse. Måtehold er mangelvare.
For å si det sånn; det er der jeg begynner å bli tvetydig, for jeg mener jo også at man ikke skal holdes tilbake på grunn av sin tro - men en skal utfordre seg selv, bryte barrierer, tøye grenser, og finne ut i fellesskap hva man vil. Men egentlig er det ikke en selvmotsigelse, for det viktigste jeg mener ligger bak alt dette er: å ta ansvar for det.

Da kommer måteholdet automatisk, og man korrumperer ikke. Kan man stå for, argumentere, vise til hvordan man selv tenker og hvorfor man handler som man gjør, så er det i mine øyne styrke.
Sterkere enn allverdens religiøse motiver noen andre enn måtte ha.
Antall ord: 1256
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Nephandi
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 1668
Startet: 22 Mar 2011 15:27
13
Kjønn (valgfri): Trollkjerring
Lokalisering: Våte og mørke Sotra utenform trolske Bergen.
Har takket: 125 ganger
Blitt takket: 274 ganger

- Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Nephandi »

Slik jeg ser det å gå i sterk tro på at en personifisert Gud fikser alt, det er ansvarsfraskrivelse på sitt verste. Ikke bare kan man rettferdiggjøre alt andre gjør med at det er Guds vilje, men en kan også gjøre hva en vil - eller ikke gjøre hva en vil - eller gjøre hva en ikke vil, med samme argument.
Man tror ikke som Kristen at Gud fikser alt, da kunne man jo bare satt seg ned med hendene i fanget og ventet på å dø. Ja Kristene tror at Gud har en plan, men Han tvinger ikke folk inn i denne planen. Det står ettertrykkelig i Himmelen at folk skal ha fri vilje. Faktisk når du leser nøye så er det flere seksjoner hvor det blir indikert at grunnen til at Gud ikke viser seg for alle og sier hei på deg er at det skal være fri vilje om man tror eller ikke. Som Kristen har man visse moralske mål om man skal si det slik å arbeide mot, men Gud kommer ikke inn og fikser alt.
Skal jeg si hva jeg virkelig tror på, og håper på?
Det er kollektivt ansvar. Ta vare på hverandre. Uten å måtte distansere sin nestekjærlighet og kalle det heller for Guds vilje. Vi er svært mange mennesker på denne jord, og svært mange lider unødvendig. Ingen skal trenge å lide, alle basale behov burde kunne dekkes.
Det er ingenting som sier at det ikke går ann å bry seg om man ikke er religiøs, men om noen blir inspirert til å bry seg av religion, gjør det egentlig noe. Når det gjelder at alle folk sine behov skal bli møtt, det tror jeg ikke er mulig, det er for mange mennesker i verden, og uten å være slem så er de i de fattigste landene, der det er minst resusser at det avles flest barn, om ikke dette slutter så vil det aldri bli slik at alle får sine basiske behov møtt, det er sørgelig men slik er det. Man ser at fødselstall går det med utdannelse så jeg tror faktisk at når det gjelder nødhjelp så er utdannelse viktigere enn å sende ned mat. Problemet er at når man bare pøser på med uhjelp, jeg snakker ikke om katastrofer her men til vanelig, så redder man kanskje en familie, så går den familien og får tre, fem, ti unger til og er pluteselig i like mye elendighet igjen, men man har sett at der hvor man har gitt utdannelse, eller ikke nødvendigvis bare har delt ut mat og penger men for eksempel har gitt kvinner hjelp til å få seg arbeid så har ikke dette skjedd, men uansett litt avsporing fra min side her.
Er dette virkelig noe å for eksempel kalle Guds vilje? Det er jo isåfall en hån mot seg selv og alle andre rundt seg. Da ser man på alle andre og seg selv som tafatte skapninger som ikke evner å gjøre noe for omverden rundt seg.
Virkelig, la oss gjøre dette verdselig et øyeblikk, jeg har en fantastisk mor og jeg vil gjerne at hun skal være stolt av meg, betyr det at jeg alltid gjør som hun sier, nei, men jeg følger ofte hennes råd og ønsker, betyr det at det er et hån mot alt å alle at jeg ofte følger hennes vilje, at jeg følger den moralen som hun lærte meg som barn og at jeg er en person hun kan være stolt av å kalle sin datter? Å tro på Guds vilje er ikke et hån mot noen, det er å tro at det finnes en inteligens i universet, en god inteligens og så ønske å følge rettningslinjene til denne inteligensen. Jeg vet ikke hvor du får det til at man med dette ser på andre som tafatte, jeg må inrømme at her virker det på meg som om du kommer med et jeg liker deg ikke for bananer er lilla argument, det har ikke noe som helst med å se ned på noen å gjøre, det har med å gjøre å ønske å gjøre en Gud man er glad i stolt.
Jeg har tro på at alle kan gjøre nøyaktig hva de vil så lenge de går inn for det og ikke setter opp mentale barrierer.
Dette tror jeg også.
Religion er for meg på mange måter bare en stor mental barriere i seg selv. Den kan gi håp, men det er ikke på de rette premissene.
Hvordan er religion en mental barriære, jeg er religiøs, jeg er riktignok ikke kristen men jeg er religiøs, dette har aldri vert noe annet enn en fordel for meg, det er noe som driver meg videre til å gjøre det jeg vil, til å utvikle meg som person, ikke fordi Gudene vil det, men fordi jeg vil det og Gudene gir da en vei å gå, men det er mitt valg om jeg vil følge den veien eller ikke, det er det samme med Kristendommen.
Jeg tror på frihet, og den er uendelig. Jeg tror på ansvar, og det begrenses ikke av Gud.
Det begrenses og utforskes av oss - vi - alle sammen, kollektivt og individuelt.
Det er ikke så¨lett å diskutere dette med deg, for som du sier så har du ikke satt deg veldig inn i Bibelen. Mye av det du virker å ha i mot det å tro på Gud virker på meg å være misforståelser, diskusjonen blir litt som om jeg kommer til min bil frelste venn og sier, forgasseren må være blå, jeg har ikke satt meg helt inn i hvordan motorer fungerer, men jeg vet den må være blå for det har jeg hørt. Nå det finnes mange som misbruker religion, mange som forsøker å kontrolere folk med religion, problemet er at med å dømme en religion på dette grunnlaget istedenfor å gå til en religion sin kjærne det blir som å dømme et land ut i fra et maleri noen har malt av en bit av naturen til det landet, skal man forstå Kristendommen så må man lese Bibelen, og helst også Apocryptaene og de andre Bibel tekstene.
Nei, men nå tar du et helt spesifikt eksempel på noe jeg ikke har verken uttalt meg om eller har kjennskap til. Dette blir derfor å ta utsagnet mitt ut av kontekst, jeg kan ikke se hvor i sammenhengen dette skulle passe med mitt syn på ansvarsfraskrivelse?
Slik jeg leste det så sa du at å ha religion betydde at man fraskrev seg ansvar, å ta trøst i religion er å fraskrive seg ansvar for eget liv, jeg gav deg et eksempel på det å ta trøst i religion og spurte hvordan det var å fraskrive seg ansvar.
Snu litt på flisa heller: ville du tillatt deg selv å gå i evig sorg over et tap bare fordi du savner dem, da? Hjelper dette til noe, annet enn å holde deg selv nede i minnene over dem?
Det vil alltid være en bit av meg som sørger over besteforeldrene mine, men nei om jeg gikk rundt og var lei meg hver dag fordi jeg savnet dem så ville jeg ha gått til en psykolog elelr brukt healing på det fordi det ville ha vert en negativ følelse som for alltid ville ha holdt meg, og kanskje dem også tilbake, men jeg tror ikke at sorgen over å miste noen så nær vil noen sinne fullstending gå over, men den går over til en bittersøt følelse ettervert, og ville jeg ha fjernet den følelsen om jeg kunne, nei.
Nei, poenget mitt er at det viktige er å finne en klar grense - eller for den saks skyld forenelse - mellom det emosjonelle og det rasjonelle. Det riktige å gjøre i enkelte situasjoner er ikke å be. Hva om man hentet troen på seg selv fram heller? Tro er viktig, men hva med å tro på noe ordentlig jordnært; noe ekte? Noe Gud for all del eventuelt kan være, men hva er igjen Gud?
Selvfølgelig er det viktig å finne en balanse mellom det rationelle og det emotionelle, men dette stemmer enten man er religiøs eller ikke. Det å be henter frem troen på seg selv. Når jeg be til Gudene så ja ber jeg dem om hjelp, men dette styrker også min tro på meg selv, å be i en vanskelig situasjon er ikke noe mer å overlate alt til Gud enn det å for eksempel ha på seg en redningsvest eller å bruke grytekluter er, troen er et redskap som gjør det lettere for OSS selv å gjøre ting, det er ikke noe som gjør ting for oss, som de Kristene sier, Gud hjelper den som hjelper seg selv.
Jeg er tilhenger av "så lenge det funker for meg, så" - men jeg mener at det vil føre å ta ting for gitt og at man overser viktige detaljer. Etter hvert som verden er i stadig utvikling, blir også alt mye mer komplisert (eller iallefall komplekst) rundt oss. Det har med utviklingen av teknologi, sågar som av oss selv som åndelige og intellektuelle vesener å gjøre.
Ja selvfølgelig, men hva har dette med å tro på Gud eller ikke å gjøre?
Tradisjoner er fint, men de har ikke noe annet enn nostalgisk verdi.
På samme måte ser jeg på religion som en slags trøstemekanisme for noe man ikke forstår, og hvis det går for langt: noe man ikke orker å forstå, og tar heller til takke med "gud" - atter igjen.
Her er jeg ikke enig. Tradisjoner gir rytmer til livet, de gir en gang i ting. Mennesker trenger en form for rytmer, noe å navigee etter, betyr det at tradisjoner ikke kan forandres, nei selvfølgelig ikke, men Tradisjoner gir røtter og stabilitet til et samfunn. Peroblemet er at du har et så negativt bilde av religion, et bilde du har fått deg uten å sette deg skikkelig inn i ting. Å være religiøs er ikke å ta til takke med Gud, det er ikke snakk om en trøstemekanisme, ja religion kan gi trøst, men du tar fem prosent av en ting og presanterer det som hele poenget, noe som blir veldig feil. Å være religiøs er ikke å ta til takke med noe som helst, det er rett og slett å tro på at det finnes mer i denne verden og gi dette noe mer en plass i hverdagen. Du presanterer religiøse som idioter som ikke orker å forstå, men i realtiteten så finnes det like mange folk som er søkende blandt religiøse som blandt ikke religiøse, man har bare en tro på at det finnes en Gud i verden, det gjør en ikke mindre opptatt av å forstå virkeligheten.
Kort fortalt så er jeg veldig opptatt av at folk ikke skal føle avmakt.
Hvis en følger en rekke bud og leveregler bare fordi det er tradisjonelt slik at det fungerte sånn før i tiden, så mener jeg at en frasier seg ansvar for eget liv.
Jeg er Goreaner, mye av den livstilen er basert på konsepter fra tidligere samfunn og jeg skal si deg at der er det ikke mye ansvarsfrasktivelse. Å ha Tradisjoner er ikke det samme som å ike ha ansvar for eget liv. Om jeg for eksempel velger å ha en mer tradisjonell kvinnerolle så betyr ikke det at jeg fraskriver meg ansvar for eget liv, det betyr at jeg tar et valg om en vei å gå som jeg velger å følge og som jeg har ansvar for. Det virker litt på meg som om du blander sammen en del konsepter og ideer her.
Hvis en har religiøs forankring i sine standpunkter, mener jeg det ikke egentlig er egne meninger, og jeg mener det bør slås ned på.
Virkelig du, gjelder det bare religiøse meninger eller gjelder det alle inflytelser, hvis man har noe av sine foreldre sin moral, har man ikke da egene meinger, hvis man har inflytelse av samfunnet eller subkluturen man lever i, har man da ikke egene meninger? i følge deg måtte man leve ute i skogen i et vakum vekke fra alle andre mennesker med maskiner til å oppdra en for å ha egene meninger. Eller er det kanskje greit å ha den Vestelige moral som basis for sitt moralske syn for eksempel, det er greit, det er bare når det er noe Åndelig involvert at man ikke har egene meninger?
Hadde jeg vært kristen og ment at abort var feil i alle tilfeller, skulle jeg forventet å ha resonnert skikkelig over det selv - uten at jeg henviste til at "Gud mener det er feil".
Hvorfor regner du med at religiøse ikke har gjort dette, mange folk, uansett trosretning og livsyn aksepterer bare the party line og det er det, men det er forferdelig mange enten de er Kristene, Paganister eller Atheister som tenker igjennom ting og kommer til egene konklusjoner. Men husk skal man tenke igjennom noe og ta en rationell avgjørelse så må man faktisk sette seg skikkelig inn i saken først.

Personelig er jeg i mot abort, ikke fordi jeg er religiøs men fordi jeg har minner fra jeg var et spedbarn, jeg vet ikke når et foster begynner å tenke og føle, når det får en sjel. Jeg har tenkt nøye igjennom dette fordi jeg har en kjæreste og jeg tror ikke jeg ville være i stand til å ta meg av et barn, vi bruker beskyttelse men av og til går ting feil og da mener jeg det er best å tenke over slikt i forveien. Jeg ville ha båret frem barnet om jeg ble gravid og så adoptert det vekk. Jeg mener at i Norge så er det ingen grunn til å ta abort om det ikke er snakk om som voldekt inn i bilde eller fare for morens liv, det er flere par som venter på å få adoptere enn det er barn. Jeg mener imidlertid at det burde ikke være en lov om dette, kvinner må få bestemme over egen kropp og må¨få lov til å ta egene valg selv når det er valg som jeg mener er moralsk feil.
All makt korrumperer. Tro også. Alt blir overdrivelse. Måtehold er mangelvare.
All tro blir overdrivelse? Hva mener du med dette? Husk at omtrent alt man basserer livet sitt på er tro, man tror på kjærligheten, man tror på en bedere fremtid, man tror på folk sin godhet eller ikke, man tror på at partneren er ærlig, det er få av de viktige tingene i livet man vet sikkert så da er alt man har tro og håp for det beste.
Antall ord: 2491
From the religious books of ancient Egypt we learn that the power possessed by a priest or man who was skilled in the knowledge and working of magic was believed to be almost boundless.

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
ludoburgero
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 7952
Startet: 25 Aug 2004 16:02
19
Har takket: 967 ganger
Blitt takket: 892 ganger

- - Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av ludoburgero »

Nephandi skrev:Man tror ikke som Kristen at Gud fikser alt, da kunne man jo bare satt seg ned med hendene i fanget og ventet på å dø. Ja Kristene tror at Gud har en plan, men Han tvinger ikke folk inn i denne planen. Det står ettertrykkelig i Himmelen at folk skal ha fri vilje. Faktisk når du leser nøye så er det flere seksjoner hvor det blir indikert at grunnen til at Gud ikke viser seg for alle og sier hei på deg er at det skal være fri vilje om man tror eller ikke. Som Kristen har man visse moralske mål om man skal si det slik å arbeide mot, men Gud kommer ikke inn og fikser alt.
Du virker fast bestemt på å sette alt jeg sier litt på snei, og det oppfatter jeg som litt kverulerende iblant ettersom poenget mitt forsvinner i en gjenoppvarming av grøten der du rører ekstra godt rundt i gryta til den får den konsistensen du ønsker... men ok:

Dette med fri vilje. Det er greit. Jeg kan ikke se hvordan det skal kunne forenes med idéen om at Gud er allmektig, og at Gud også har en vilje. Men du får gjerne lov å forklare hvordan.
Hvis du vil?

Det eneste du sålangt har sagt er at det finnes noen slags kompromisser.
Hvilke? Hvordan fungerer dette?
Det er ingenting som sier at det ikke går ann å bry seg om man ikke er religiøs, men om noen blir inspirert til å bry seg av religion, gjør det egentlig noe.
Nei, og det sa jeg heller ikke. Det er derfor jeg innledet dette innlegget som jeg gjorde.
Du har en merkelig tilnærming til hva jeg skriver, men du har mange interessante og gode poeng.
Jeg mener ikke at man ikke bryr seg fordi man er religiøs - jeg har ikke satt opp religion mot akkurat dette, selv om jeg forklarer hva jeg selv har størst tro på for at noe skal gå bra.
Svært sjeldent, må jeg få presisere, så setter jeg noe som helst opp mot hverandre. Jeg forsøker etter beste evne å se ting som likeverdig, men jeg har likevel ikke skrupler for å diskutere forskjeller eller hva jeg er enig og uenig med. Det betyr ikke at jeg anser noe som bedre eller verre; for akkurat det forsøker jeg å være så nøytral jeg klarer å være, til hensyn for hva andre måtte synes. Jeg kan godt si hva jeg synes kristendom og andre religioner er, men jeg gjør det definitivt ikke for å rakke ned på det. Slike paralleller som dette; å "bry seg eller ikke bry seg" har vel heller lite med hva man tror på å gjøre. Men på den annen side går det fint an, som meg, å tro på det å bry seg i større grad - uavhengig av religiøs tilknytning.
Når det gjelder at alle folk sine behov skal bli møtt, det tror jeg ikke er mulig, det er for mange mennesker i verden, og uten å være slem så er de i de fattigste landene, der det er minst resusser at det avles flest barn, om ikke dette slutter så vil det aldri bli slik at alle får sine basiske behov møtt, det er sørgelig men slik er det. Man ser at fødselstall går det med utdannelse så jeg tror faktisk at når det gjelder nødhjelp så er utdannelse viktigere enn å sende ned mat.
Her er jeg strengt uenig i det meste du sier, bortsett fra at utdannelse er "viktigere" enn mat.
På langsiktig tid. I det lange løp. Og du er inne på noe angående overbefolkning.

Det er lett å se på disse menneskene eller hva en vil kalle dem, for dumme, mindre intelligente og lite utviklede - men de har ikke et høyteknologisk samfunn med et stort press å forholde seg til på samme måte. En kan ikke hjelpe for miljøet en lever i, og det har nok svært lite med intelligens å gjøre med mindre man setter det i et større perspektiv, som gir et helt skjevt bilde fordi en aldri kan forestille seg de samme forutsetningene og hva slags status som gjelder der i forhold til vår siviliserte samfunnsstruktur.

Igjen har de ikke et behov for å undertrykke befolkningsvekst. Ikke har de tilgang på prevensjon heller. Lett å si at de er dumme - for noen - men det går ikke an å være så kyniske at vi skylder det på noen andre enn oss selv, og samtidig lar de ta ansvar. De må da sagtens få velge selv hvordan de vil leve. Hvorfor skal dette være et problem for oss i "andre land"?

Vi er alle ett, men ingen kan tvinge noen til å skifte livsstil og påtvinge noen verken "demokrati" eller andre religioner, politiske infrastrukturer og andre måter å utøve makt på.
Bare fordi det passer oss best.
Problemet er at når man bare pøser på med uhjelp, jeg snakker ikke om katastrofer her men til vanelig, så redder man kanskje en familie, så går den familien og får tre, fem, ti unger til og er pluteselig i like mye elendighet igjen, men man har sett at der hvor man har gitt utdannelse, eller ikke nødvendigvis bare har delt ut mat og penger men for eksempel har gitt kvinner hjelp til å få seg arbeid så har ikke dette skjedd, men uansett litt avsporing fra min side her.
Den elendigheten de er i, det kan vi alle ta ansvar for, men det er først og fremst opp til dem selv. Vi er skyldige fordi vi undertrykker dem og holder dem nede ved utnyttelse av arbeidskraft, bomullplantasjer, kakaoplantasjer og lignende. Er vi plutselig slemme når vi hjelper også?
Bjørnetjenester og lignende er bra, men ikke konstruktivt. Men hvor mye ansvar skal vi stå for?
I forhold til skyld?
Virkelig, la oss gjøre dette verdselig et øyeblikk, jeg har en fantastisk mor og jeg vil gjerne at hun skal være stolt av meg, betyr det at jeg alltid gjør som hun sier, nei, men jeg følger ofte hennes råd og ønsker, betyr det at det er et hån mot alt å alle at jeg ofte følger hennes vilje, at jeg følger den moralen som hun lærte meg som barn og at jeg er en person hun kan være stolt av å kalle sin datter?
Nei.
Igjen tar du et spesifikt eksempel, jeg vet ikke noe om dette, og jeg har ikke sagt dette.

Når vi likevel er inne på dette med vilje:
Du kan egentlig ikke følge andres vilje. Vilje er noe vi er hundre prosent utstyrt med selv.
Følger du andres vilje er det ikke lengre vilje, da er det ordre. En skal ville noe selv.

Rettesnorer, moralske ledetråder, ønsker og ambisjoner - andres ønsker om ditt ve og vel - det er kjempebra det... men det er heller ikke noen hån mot din egen vilje. Din vilje er fri, og den er din - ene og alene. Det finnes ikke noe slikt som Guds vilje, spør du meg. Det er bare en blott unnskyldning for å gjøre noe i et "forhøynet" navn, som om man drar med seg allverdens mektighet i sin intensjon og gjør den ustoppelig. Hersketeknikk, rett og slett. Det å kalle noe for Guds vilje er strengt tatt ikke noe annet enn rettferdiggjørelse av sin egen vilje, og om en skal dra med seg andre på den viljen, så har man allerede tråkket over deres frihet.

Det går, som sagt, an å ønske noen godt. Likevel er det et innbrudd i deres liv.
Men selvfølgelig kan det være en bra løsning for begge/alle parter. Ikke nødvendigvis negativt da.
Å tro på Guds vilje er ikke et hån mot noen, det er å tro at det finnes en inteligens i universet, en god inteligens og så ønske å følge rettningslinjene til denne inteligensen. Jeg vet ikke hvor du får det til at man med dette ser på andre som tafatte, jeg må inrømme at her virker det på meg som om du kommer med et jeg liker deg ikke for bananer er lilla argument, det har ikke noe som helst med å se ned på noen å gjøre, det har med å gjøre å ønske å gjøre en Gud man er glad i stolt.
Nei, jeg kan gjøre noe bra i en bedrift jeg jobber - og så tar bedriften æren for det.
En "serviceminded bedrift". Er dette riktig hvis jeg har gjort et kjempeinitiativ helt på egenhånd, bare fordi jeg representerer bedriften? Burde jeg ikke nevnes i en bisetning engang?

Det blir litt mer sånn jeg mener det - kontra dette med lilla bananer.

Vi snakker om litt ære og selvrespekt - samt friheten og ansvaret den friheten medbærer.
Hvis en glemmer seg selv i et forhold og gir alt partneren ønsker til man er tom for energi og mister livsgnisten, så er man også endt opp som ei forbanna husmor som ikke lengre lever for seg selv. Hele livet kan ha blitt rutine, og man vet ikke lengre hvem man er. For å ta et slikt eksempel også. Er det så bra å vie hele sin ære og sitt liv til andre? I et kjærlighetsforhold er det i det minste til en helt virkelig person som faktisk er der - men i et forhold med Gud..?
Hvordan er religion en mental barriære, jeg er religiøs, jeg er riktignok ikke kristen men jeg er religiøs, dette har aldri vert noe annet enn en fordel for meg, det er noe som driver meg videre til å gjøre det jeg vil, til å utvikle meg som person, ikke fordi Gudene vil det, men fordi jeg vil det og Gudene gir da en vei å gå, men det er mitt valg om jeg vil følge den veien eller ikke, det er det samme med Kristendommen.
Jeg vet ikke hvordan du har det med tanke på din religiøse tilknytning og hvor stor del av din hverdag dette er, rent praktisk, men for meg er det en fremmed idé. Slik jeg ser det er det en mental barriere der du har et sett med prinsipper og konsepter du tror på, som kanskje attpåtil innebærer noen ritualer. Dette kan for all del fungere(!) - men det er konseptualisert. Det er hva kanskje Moonstone (ikke fordi han har noe med dette å gjøre) ville kalt "pakkeløsning".
(det er ikke ment å trekke ham inn i debatten, men refererer til utsagn han har kommet med i andre tråder)

For min del er det bortkastet potensiale, ansvarsfraskrivelse.
Også fra de evner man besitter selv.

En kan trekke slutninger til hva enn en vil, men sannheten er at DU og vi alle er connected med ALT, og at det bare dreier seg om FOKUS. Konkretisering i form av ritualer kan godt fungere for hver enkelt av oss; vi har alle våre metoder. Jeg rakker ikke ned på det, men det jeg sier gjelder for meg med mitt syn. Det er begrensninger, det er innramming, det passer meg ikke.
Det er ikke så¨lett å diskutere dette med deg, for som du sier så har du ikke satt deg veldig inn i Bibelen. Mye av det du virker å ha i mot det å tro på Gud virker på meg å være misforståelser, diskusjonen blir litt som om jeg kommer til min bil frelste venn og sier, forgasseren må være blå, jeg har ikke satt meg helt inn i hvordan motorer fungerer, men jeg vet den må være blå for det har jeg hørt. Nå det finnes mange som misbruker religion, mange som forsøker å kontrolere folk med religion, problemet er at med å dømme en religion på dette grunnlaget istedenfor å gå til en religion sin kjærne det blir som å dømme et land ut i fra et maleri noen har malt av en bit av naturen til det landet, skal man forstå Kristendommen så må man lese Bibelen, og helst også Apocryptaene og de andre Bibel tekstene.
Jeg snakker ut ifra hva jeg selv tror. Jeg uttaler meg om ting jeg ikke har peiling på.
Beklager hvis det blir feil i dine øyne. I mine egne øyne kan alle delta og bidra med hva som helst når det gjelder diskusjoner. Det er bare til å gi seg i kast, det. Interessant eller ikke, det er da opp til de andre å bedømme, men jeg synes det er interessant å kanskje få lære noe også. Jeg ber deg jo for eksempel forsøke å forklare dette med fri vilje kontra Guds vilje.

Bibelen er jeg, som jeg sa tidligere, ikke kjent med. Jeg snakker ikke om nedskreven sannhet, jeg prater ut ifra mine egne resonnement, mine egne tanker kring dette. Hva jeg synes, hva jeg føler, hva jeg tror og hva jeg mener. Det er da lov?
Slik jeg leste det så sa du at å ha religion betydde at man fraskrev seg ansvar, å ta trøst i religion er å fraskrive seg ansvar for eget liv, jeg gav deg et eksempel på det å ta trøst i religion og spurte hvordan det var å fraskrive seg ansvar.
Kort fortalt: En kan innse at livet er her og nå, ikke basere seg på et eventuelt etterliv.
En kan også innse at livet er deg gitt, fritt til å gjøre hva du vil med forbehold om at du tar ansvar og kan stå for de valgene du tar. Det finnes ikke godt og ondt, rent universalt, men vi har selv kommet frem til hva som er rett og galt. Noen ganger er det gale det riktige å gjøre i en gitt situasjon. En kan også ta loven i egne hender, en kan også gripe inn istedenfor å be til Gud om at hunden Leika ikke skal dø av kreft - en kan for eksempel gå til legen, eller en kan forsøke healing. Det er dette jeg snakker om; tro på noe kontra det å gjøre noe.

Hvis noe ikke nytter, prøver man på nytt. Gir man opp, kan man jo bli religiøs.
Så kan man leve underdanig etter prinsipper som er satt for oss. Vi kan dele idéer, men det er bare videreformidling. Hva med å tolke sine egne synspunkter og sette dem ut i livet heller?

Jeg tror sterkt på individualisme, men mener utfordringene ligger i det kollektive. Samspillet.
Det å ta hensyn i tillegg til å gjøre nøyaktig som man vil, kan ofte bli vanskelig.

...men jeg mener likefullt at det er det mest riktige å gjøre.
Selvfølgelig er det viktig å finne en balanse mellom det rationelle og det emotionelle, men dette stemmer enten man er religiøs eller ikke. Det å be henter frem troen på seg selv. Når jeg be til Gudene så ja ber jeg dem om hjelp, men dette styrker også min tro på meg selv, å be i en vanskelig situasjon er ikke noe mer å overlate alt til Gud enn det å for eksempel ha på seg en redningsvest eller å bruke grytekluter er, troen er et redskap som gjør det lettere for OSS selv å gjøre ting, det er ikke noe som gjør ting for oss, som de Kristene sier, Gud hjelper den som hjelper seg selv.
Som sagt: det kan fungere, alle har sin metode.
Jeg snakker rent ut ifra hva jeg selv synes og mener og tror. Jeg kan ikke prate på vegne av deg, og jeg snakker heller ikke imot Bibelen fordi jeg ikke kjenner den. Troen er et redskap - det har du helt rett i - og jeg støtter dette synspunktet helhjertet. Men er det letteste alltid det riktige?

På samme måte som med redningsvest-analogien din:
Er det ikke greit med redningsvest når man ikke kan svømme?

Hvis du skjønner hva jeg vil frem til nå, så er det noe i de baner at det er greiest å kunne svømme uten redningsvesten, selv om det er greit å ha den tilgjengelig. For meg er den hardeste måten den man lærer mest av i mange situasjoner. Kanskje ikke alle, men om man vil lære noe ordentlig og grunnleggende så er det viktig å gå inn med helhjertet engasjement og ta det fra bunnen av. Det er allerede for mye overfladisk, både av kunnskaper og holdninger, i samfunnet ellers. Det blir litt det samme: ha tro på deg selv, men be til Gud dersom du føler deg ekstra håpløs en dag? Sånn tenker jeg. Slik som i teksten til Verves "Bittersweet Symphony":

"Well, I never prayed, but tonight I'm on my knees.
I need to hear some sounds that recognize the pain in me.
I let the melody shine, let it cleanse my mind - I feel free now."

I nøden spiser fanden fluer, for å si det på en mer fleipete måte.
Det kan for all del hjelpe. Ashcroft her sier han trenger å høre noen lyder som gjenkjenner smerten han bærer på, og når melodien kommer så lindrer den til den grad han føler seg fri.

Er ikke dette litt som å be?
Tilfredsstille sine sorger, bli lyttet til av et selvutnevnt fokuspunkt;
For noen: Gud. For andre: en sang.

Jeg sier ikke noe om at det ikke funker, men visdom og utvikling går innover med færrest mulige hjelpemidler, mener da jeg. Som med flytevest. Evnen til å svømme er bedre.
Ja selvfølgelig, men hva har dette med å tro på Gud eller ikke å gjøre?
Troen på Gud er troen på noe større enn seg selv. Hvis vi selv er Gud, er det noe som er større enn oss selv? En trenger ikke bli høy på seg selv hvis en kan utvise ydmykhet gjennom sine handlinger og la kjærlighet skinne gjennom det man gjør. Da kan man til og med være frekt ærlig og si hva man mener, for det er hva man står for som definerer omgivelsene rundt oss og preger vår persepsjon av det hele. Med troen på en Gud kan en nærmest tro på hva som helst, siden man ikke primært tror på seg selv heller.
Her er jeg ikke enig. Tradisjoner gir rytmer til livet, de gir en gang i ting. Mennesker trenger en form for rytmer, noe å navigee etter, betyr det at tradisjoner ikke kan forandres, nei selvfølgelig ikke, men Tradisjoner gir røtter og stabilitet til et samfunn.
Det gjør det, jo. Men hva trenger man denne stabiliteten for? Hvorfor navigere etter dette?
Nye tider venter hver dag. Er man fornøyd med livet og samfunnet slik det er, skjønner jeg at man velger å følge tradisjoner. Det er jo likevel devolusjon. Stillestående utvikling. Er det noe poeng i å undertrykke ting man vil forandre på fordi man slavisk følger tradisjoner, slik både julefeiring, kirkegåing med skolen, påskefeiring og alskens er?
Peroblemet er at du har et så negativt bilde av religion, et bilde du har fått deg uten å sette deg skikkelig inn i ting. Å være religiøs er ikke å ta til takke med Gud, det er ikke snakk om en trøstemekanisme, ja religion kan gi trøst, men du tar fem prosent av en ting og presanterer det som hele poenget, noe som blir veldig feil.
Nei, det er ikke noe problem for meg iallefall.
Dessuten er jeg ikke så negativt innstilt til religion som du tror, men jeg diskuterer her ting jeg synes kanskje ikke er så bra. Det er opp til hver enkelt å avgjøre uansett. Min mening endrer neppe noe som helst om noe som helst for noen som helst.

Denne omgang kan jeg ta for meg det jeg synes er mindre heldig med religion, uten at jeg nødvendigvis synes at religion er kjempedumt resten av livet mitt bare av den grunn.
Det går an å forholde seg til at jeg synes det er ok at andre er religiøse, selv om jeg begrunner hvorfor jeg selv synes det er bortkastet for min egen del.
Å være religiøs er ikke å ta til takke med noe som helst, det er rett og slett å tro på at det finnes mer i denne verden og gi dette noe mer en plass i hverdagen. Du presanterer religiøse som idioter som ikke orker å forstå, men i realtiteten så finnes det like mange folk som er søkende blandt religiøse som blandt ikke religiøse, man har bare en tro på at det finnes en Gud i verden, det gjør en ikke mindre opptatt av å forstå virkeligheten.
Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har faktisk ikke kalt noen for idioter, og jeg har ikke engang kalt handlingene deres for idiotiske. Du fortolker grundig feil, mest sannsynligvis fordi du ønsker å forsvare din egen tro. Det er helt greit, jeg angriper den slettes ikke. Vi diskuterer bare.
Jeg er Goreaner, mye av den livstilen er basert på konsepter fra tidligere samfunn og jeg skal si deg at der er det ikke mye ansvarsfrasktivelse. Å ha Tradisjoner er ikke det samme som å ike ha ansvar for eget liv. Om jeg for eksempel velger å ha en mer tradisjonell kvinnerolle så betyr ikke det at jeg fraskriver meg ansvar for eget liv, det betyr at jeg tar et valg om en vei å gå som jeg velger å følge og som jeg har ansvar for. Det virker litt på meg som om du blander sammen en del konsepter og ideer her.
Det høres for all del fornuftig ut det du sier om å ta ansvar for den veien du følger, og så lenge du gjør det helhjertet har da slettes ikke jeg noe med det. Du skal være stolt over de valgene du tar, og det er jo ikke det jeg sier heller. Jeg håper bare at alle gjør gjennomtenkte valg og at de virkelig kan stå for dem, og at det er forenlig med hva de selv vil. Det kan forsåvidt også din religion være, og uttrykket Goreaner er noe helt nytt for meg - takk for ny kunnskap.

Poenget er kanskje litt at jeg blander, ja. Skal bøye meg i støvet for den kommentaren der.
Det er slik at jeg forsøker å se helhetlig på noe, og så trekker jeg inn litt fra her og der, og det kan fort resultere i at jeg tenker litt lengre enn nødvendig og trekker inn assosiasjoner som kanskje ikke er så relevante for den jeg diskuterer med.
Virkelig du, gjelder det bare religiøse meninger eller gjelder det alle inflytelser, hvis man har noe av sine foreldre sin moral, har man ikke da egene meinger, hvis man har inflytelse av samfunnet eller subkluturen man lever i, har man da ikke egene meninger?
Selvfølgelig! Det gjelder religion sågar som det gjelder alt annet.
En bør slå hardt ned på at folk gjør ting tankeløst og ikke selv vet hvorfor de gjør følgende.
Hvis man følger andres moral kan man fint ha egne meninger i tillegg, men hva er eget og hva er andres? Alt er fritt og alt er connected. Absolutt alt er til deling, hundre prosent gratis, fritt for alle til å ta nytte av og dele med hverandre. Visdom, som moral, etikk, kunnskap og synspunkter.

Er det ikke fint?
i følge deg måtte man leve ute i skogen i et vakum vekke fra alle andre mennesker med maskiner til å oppdra en for å ha egene meninger. Eller er det kanskje greit å ha den Vestelige moral som basis for sitt moralske syn for eksempel, det er greit, det er bare når det er noe Åndelig involvert at man ikke har egene meninger?
Nei, dette skjønner jeg ikke...

Som sagt: hva er eget og hva er andres? Innflytelse, påvirkning, bla bla bla...
I det lange løp og det store bildet spiller det liten trille hva man kaller for eget eller ikke, så lenge man kan stå for det og argumentere for det. Det er viktig å tenke iallefall.
Det var i grunn hele poenget mitt, forøvrig.
Hvorfor regner du med at religiøse ikke har gjort dette, mange folk, uansett trosretning og livsyn aksepterer bare the party line og det er det, men det er forferdelig mange enten de er Kristene, Paganister eller Atheister som tenker igjennom ting og kommer til egene konklusjoner. Men husk skal man tenke igjennom noe og ta en rationell avgjørelse så må man faktisk sette seg skikkelig inn i saken først.
Jeg regner ikke med at de ikke tenker gjennom det. Jeg tar det som et eksempel likevel.
Det går an å snakke hypotetisk, det går an å snakke på generelt grunnlag.
Forskjellen på meg og deg, har jeg etter hvert merket, er at du liker å koble ting til det nedskrevne, ta konkrete eksempler for deg - mens jeg på min side snakker mer vagt, generelt og svevende om forskjellige idéer. Dersom vi er klar over dette, kanskje vi klarer å kommunisere bedre. Du misforstår tilsynelatende mange av mine poeng i allefall, og det skyldes nok både din måte å lese det på og min måte å skrive det på.
All tro blir overdrivelse? Hva mener du med dette? Husk at omtrent alt man basserer livet sitt på er tro, man tror på kjærligheten, man tror på en bedere fremtid, man tror på folk sin godhet eller ikke, man tror på at partneren er ærlig, det er få av de viktige tingene i livet man vet sikkert så da er alt man har tro og håp for det beste.
Jeg er enig i at omtrent alt man baserer livet sitt på er tro.
Det er derfor vi alle feiler til tider også, på lik linje som at vi lykkes.

Hvor jeg vil med dette er dit tro og sikker viten møtes;
der en har lykkes med stor tro på seg selv, bør en vite at en kan lykkes igjen.
Antall ord: 4393
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Nephandi
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 1668
Startet: 22 Mar 2011 15:27
13
Kjønn (valgfri): Trollkjerring
Lokalisering: Våte og mørke Sotra utenform trolske Bergen.
Har takket: 125 ganger
Blitt takket: 274 ganger

- Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Nephandi »

Du virker fast bestemt på å sette alt jeg sier litt på snei, og det oppfatter jeg som litt kverulerende iblant ettersom poenget mitt forsvinner i en gjenoppvarming av grøten der du rører ekstra godt rundt i gryta til den får den konsistensen du ønsker... men ok:
Jeg leser ting direkte slik det er skrevet og forholder meg til det, noe som er vanelig med Asperger syndrom, om jeg misforstår deg så beklager jeg dette og kan du da være så snill å forklare hva du egentlig mener.
Dette med fri vilje. Det er greit. Jeg kan ikke se hvordan det skal kunne forenes med idéen om at Gud er allmektig, og at Gud også har en vilje. Men du får gjerne lov å forklare hvordan.
Hvis du vil?
Jeg har to forklaringer her, et etter det kristene synspungt og ett etter mitt eget. I den Kristene religionen så mener man at ja Gud er allmektig, Han har skapt mennesket med fri vilje, Mennesket kan gjøre som det ønsker fordi siden Gud har skapt oss slik. I min oppfatning imidlertid så er ikke Gud allmektig, Han er ekstremnt mektig, men hvis man leser Bibelen så vil man se at det er grenser for Gud sin makt, selv om de fleste Kristene ikke vil være enige med det jeg sier her.
Det eneste du sålangt har sagt er at det finnes noen slags kompromisser.
Hvilke? Hvordan fungerer dette?
Enkelt og greit, hvis Gud vil at du skal gifte deg og få barn, men du velger å ikke gjøre det er det ditt valg, hvis Gud's plan er at du skal bli en morder så kan du velge å ikke gjøre det, du har fullt ansvar og valg over ditt eget liv Guds plan eller ei.
Det er lett å se på disse menneskene eller hva en vil kalle dem, for dumme, mindre intelligente og lite utviklede - men de har ikke et høyteknologisk samfunn med et stort press å forholde seg til på samme måte. En kan ikke hjelpe for miljøet en lever i, og det har nok svært lite med intelligens å gjøre med mindre man setter det i et større perspektiv, som gir et helt skjevt bilde fordi en aldri kan forestille seg de samme forutsetningene og hva slags status som gjelder der i forhold til vår siviliserte samfunnsstruktur.
Jeg har ikke kalt disse menneske dumme, jeg har kallt dem lite utdannende, det er en vesentlig forskjell her. Imidlertid så er saken alikevel det at handligene deres skaper mye problemer, og problemene vil aldri forsvinne til disse handligene stopper. Hvis du ser på Afrika for eksempel så er befolknings veksten der noe sånn inn i granskauen høyere enn her oppe i Europa, og det kan ikke fortsette for det kan ikke planeten støtte.
Igjen har de ikke et behov for å undertrykke befolkningsvekst. Ikke har de tilgang på prevensjon heller. Lett å si at de er dumme - for noen - men det går ikke an å være så kyniske at vi skylder det på noen andre enn oss selv, og samtidig lar de ta ansvar. De må da sagtens få velge selv hvordan de vil leve. Hvorfor skal dette være et problem for oss i "andre land"?
Igjen, jeg har ikke sagt at disse folkene er dumme. Og jada, de må gjerne få bestemme selv hvordan de vil leve, spørsmålet er om vi skal støtte alle måter å leve på. Du skjønner her er det personlig ansvar kommer inn i bildet, folk må få bestemme selv hvordan de vil leve, men da må de også ta konsekvensene av dette valget, imidlertid før disse folkene får utdanning så vet de ikke at det er noe valg, eller at det finnes noen konsekvenser så de kan faktisk ikke ta et fritt valg. Men ja jeg er kynisk nok til å si at hvis enkelte land fortsetter den sinsyke befolknings veksten så kommer det et pungt hvor Vesten må si at dette vil vi ikke være med å støtte lenger, de kan få så mange barn de vil, men vi vil ikke betale for det.
Vi er alle ett, men ingen kan tvinge noen til å skifte livsstil og påtvinge noen verken "demokrati" eller andre religioner, politiske infrastrukturer og andre måter å utøve makt på.
Bare fordi det passer oss best.
Jeg snakker ikke om å tvinge noen, jeg sier la folk få gjøre som de ønsker, men de får ta ansvar og konsevenser for handlingene sine selv. Faktum er at Afrika, for eksempel, ikke kan støtte en så stor befolkning, det er fakta, hvordan tenkte du å få til ønsket ditt om at alle skulle ha det de trengte når det ikke finnes nok resusser til alle på planeten, enten må befolkningen ned ellers vil det ikke finnes nok mat og resusser til alle, så enkelt er det, det er fakta, så kan man ta valg og ansvar etter de fakta som eksisterer, det er fri vilje og det er å ta ansvar for eget liv.

Og før du sier at Vesten kan gi all sin rikdom til fattige land så alle har like mye. Jeg er også kynisk nok til å si at jeg er ikke villig til å gi opp alt jeg har sånn at en Afrikansk familie kan få et dusin barn når de bare kan forsørge et eller to, og jeg tror ikke det er mange andre som ville det helle, for ikke ha noen ilusjoner her, om alle skulle ha like mye og alle skulle ha de de trenger så er de ikke snakk om at vi alle ga litt, det ville være snakk om at Vesten utselttet hele sin kultur, at vi gikk tilbake til levestandard alla århundreskiftet, på det beste, og si meg, er du egentlig ville til det? og hvis så tror du så mange andre er det? La meg også spørre deg om Afrika hadde den beste teknologien og var rikest, tror du de ville ha gjort samme offer for oss som du vil at vi skal gjøre for dem?
Den elendigheten de er i, det kan vi alle ta ansvar for, men det er først og fremst opp til dem selv. Vi er skyldige fordi vi undertrykker dem og holder dem nede ved utnyttelse av arbeidskraft, bomullplantasjer, kakaoplantasjer og lignende. Er vi plutselig slemme når vi hjelper også?
Bjørnetjenester og lignende er bra, men ikke konstruktivt. Men hvor mye ansvar skal vi stå for?
I forhold til skyld?
For det første, jeg ber ikke om unskyldning for at Vesten opp igjennom har kommet seg mer frem enn for eksempel Afrika, ja det er blitt gjort grusomme ting og det er beklagelig, og jeg mener det er en grense for hva man kan gjøre for å komme seg opp og frem, imidlertid så er det nå en gang slik at naturen sier sterkestes rett, og mennesker, for alle våre fine oppfinnelser er fremdeles en del av naturen.

Ja til en hvis grad og i noen tilfeller så er vil slemme når vi hjelper, hjelp kan av og til gjøre like mye skade som ondskap, hvis det er feil type hjelp. Mye uhjelp er nødvendig og veldig positiv, men i enkelte tilfeller så mener jeg ja at den gjør situasjonen værre på sikt, ikke bedere.
Nei.
Igjen tar du et spesifikt eksempel, jeg vet ikke noe om dette, og jeg har ikke sagt dette.
Du sak konkret at hvis man fulgte Gud sine ønsker så var det et hån mot alt og alle, jeg spure om dette også gjalt om det var ønske til en Jordisk forelder. Ja jeg tar spesifikke eksempler fordi dette er en ganske spesifikk debatt.
Når vi likevel er inne på dette med vilje:
Du kan egentlig ikke følge andres vilje. Vilje er noe vi er hundre prosent utstyrt med selv.
Følger du andres vilje er det ikke lengre vilje, da er det ordre. En skal ville noe selv.
Så vi skal aldri følge noen andre sin vilje, aldri følge noen andre sine ordre på trass av hva man ønsker selv. Skal vi ikke ha noen lover ingen ting vi følger fordi det gir mening å følge disse lovene og odrene, selv om ordrene der og da kanskje ikke er det vi har mest lyst til?
Rettesnorer, moralske ledetråder, ønsker og ambisjoner - andres ønsker om ditt ve og vel - det er kjempebra det... men det er heller ikke noen hån mot din egen vilje. Din vilje er fri, og den er din - ene og alene. Det finnes ikke noe slikt som Guds vilje, spør du meg. Det er bare en blott unnskyldning for å gjøre noe i et "forhøynet" navn, som om man drar med seg allverdens mektighet i sin intensjon og gjør den ustoppelig. Hersketeknikk, rett og slett. Det å kalle noe for Guds vilje er strengt tatt ikke noe annet enn rettferdiggjørelse av sin egen vilje, og om en skal dra med seg andre på den viljen, så har man allerede tråkket over deres frihet.
Så hvis noen velger å følge samme vei som en selv så er det å tråkke over andre sin frihet?
Nei, jeg kan gjøre noe bra i en bedrift jeg jobber - og så tar bedriften æren for det.
En "serviceminded bedrift". Er dette riktig hvis jeg har gjort et kjempeinitiativ helt på egenhånd, bare fordi jeg representerer bedriften? Burde jeg ikke nevnes i en bisetning engang?
Det kommer andpå avtalen du har med bedriften. Hvis bedriften ikke gir credit til arbeiderne sine men tar crediten selv og du viste dette på forhånd så var det din frie vilje å godta dette og ta en jobb i denne bedriften så da får du ta konsekvensen av det. Hvis bedriften har sagt de skal gi deg credit for det men så ikke gjør det, da har de brutt sin avtale og da er det feil.
Vi snakker om litt ære og selvrespekt - samt friheten og ansvaret den friheten medbærer.
Hvis en glemmer seg selv i et forhold og gir alt partneren ønsker til man er tom for energi og mister livsgnisten, så er man også endt opp som ei forbanna husmor som ikke lengre lever for seg selv.
Du mener alle husmødre som lever for partneren ikke lever selv? Hva hvis det er det hun ønsker? Fri vilje handler ikke om å ta de valgene du ønsker, det handler om å ta de valgene hver enkelt ønsker. Jeg skal gå inn på et tema som kanskje er litt tabu så jeg skal forsøke å holde meg anstendig her. Jeg er BDSMer, jeg har vert i en 24/7 BDSM forhold som underdanig, da lever man for en annen, man tjener en annen og vet du hva jeg er lykkeligst når jeg gjør det, det er min vilje å gjøre det. Å velge å tjene noen, enten de er en ektefelle, en mester, en religion, en Gud, en hær eller hva nå enn annet er ikke å gi opp fi vilje, det er å bruke den frie vilje til å ta et valg om å tjene. Fri vilje handler for meg om å ha motet, og kunskapen til å ta informerte valg for eget liv og være villig til å betale konsekvensene for disse valgene, det handler ikke om hvilke valg man tar.
Hele livet kan ha blitt rutine, og man vet ikke lengre hvem man er. For å ta et slikt eksempel også. Er det så bra å vie hele sin ære og sitt liv til andre? I et kjærlighetsforhold er det i det minste til en helt virkelig person som faktisk er der - men i et forhold med Gud..?
Jeg mener at for noen mennesker så ja, så er det bra å vie sitt liv til å tjene enten det er en person, en Gud eller en sak, dette er hva som gir mening for den personen. Jeg er en slik person som dette er bra for, jeg tar glede i å tjene og få et samarbeid med Guder, skjønt som paganist er det minere et tjener forhold enn det er et vennskap med udene, jeg fungerer også best når jeg tjener andre. Nå dette ville kanskje ikke være det beste for det, men en del av det å anerkjenne den frie vilje er å anerkjenne at ikke alle mennesker ha de samme behov, de samme ønsker eller den samme vilje.
Jeg vet ikke hvordan du har det med tanke på din religiøse tilknytning og hvor stor del av din hverdag dette er, rent praktisk, men for meg er det en fremmed idé. Slik jeg ser det er det en mental barriere der du har et sett med prinsipper og konsepter du tror på, som kanskje attpåtil innebærer noen ritualer. Dette kan for all del fungere(!) - men det er konseptualisert. Det er hva kanskje Moonstone (ikke fordi han har noe med dette å gjøre) ville kalt "pakkeløsning".
Min religiøse praksis er en meget stor del av min hverdag. Problemet her er at det virker litt som at hvis noe er fremmed for deg, er en ide du ikke forstår så klassifiserer du den som feil. Nå si meg, har ikke du også prinsipper og konsepter du holder fast ved, det virker slik med hvordan du reagerte over mine meninger rundt uland, si meg, hvorfor er mine prisipper feil fordi de blandt annet er bassert i religion, mens dine er helt ok? Og hva er galt med ritualer? Ritualer gir meg glede, hvorfor er dette feil fordi det ikke er noe du bryr deg om?
For min del er det bortkastet potensiale, ansvarsfraskrivelse.
Også fra de evner man besitter selv.
Om du hadde regnet det som bortkastet tid, det ville jeg ha forstått, jeg ville ikke være enig med deg, men jeg villa ha forstått det, men hvordan er det å velge å ha en religion ansvarsfraskrivelse, jeg tar like mye ansvar for mine valg, for mine handlinger samme hvorfor jeg gjør dem.
En kan trekke slutninger til hva enn en vil, men sannheten er at DU og vi alle er connected med ALT, og at det bare dreier seg om FOKUS. Konkretisering i form av ritualer kan godt fungere for hver enkelt av oss; vi har alle våre metoder. Jeg rakker ikke ned på det, men det jeg sier gjelder for meg med mitt syn. Det er begrensninger, det er innramming, det passer meg ikke.
Og hvem er det nå som prøver å presse sin tro på andre som eneste sannhet her? Det du presenterer her er hva du tror, hvorfor andtar du at du har den eneste sannheten?
Jeg snakker ut ifra hva jeg selv tror. Jeg uttaler meg om ting jeg ikke har peiling på.
Beklager hvis det blir feil i dine øyne. I mine egne øyne kan alle delta og bidra med hva som helst når det gjelder diskusjoner. Det er bare til å gi seg i kast, det. Interessant eller ikke, det er da opp til de andre å bedømme, men jeg synes det er interessant å kanskje få lære noe også. Jeg ber deg jo for eksempel forsøke å forklare dette med fri vilje kontra Guds vilje.
Jeg mener det er feil å kritesere noe og komme med påstander om det når man ikke har satt seg inn hva det dreier seg om. Selvfølgelig jeg skal ikke nekte noen å si noe som helst, men jeg mener at når man argumenterer på en kunskapsløs basis, beklager måten å si dette på, hva er da egentlig poenget, da er jo alt man har å diskutere på uvitenhet og fordommer?
Bibelen er jeg, som jeg sa tidligere, ikke kjent med. Jeg snakker ikke om nedskreven sannhet, jeg prater ut ifra mine egne resonnement, mine egne tanker kring dette. Hva jeg synes, hva jeg føler, hva jeg tror og hva jeg mener. Det er da lov?
Lov, selvfølgelig, men hva er ønsket ditt her? Er det å fortelle om dine egene oppfatninger og fordommer enten de stemmer eller ikke eller er det å forstå temaet så du kan gjøre opp meninger på informert grunn? Når jeg diskuterer så er det for å lære, noen ganger har jeg rett, noen ganger tar jeg feil, begge deler lærer jeg av, men jeg forsøker å debatere på en så informert grunn som mulig.
Kort fortalt: En kan innse at livet er her og nå, ikke basere seg på et eventuelt etterliv.
Er det hva du tror religion handler om for alle religiøse? Ja en tro på et etterliv er en del av det, men for svarte jeg er Transhumanist, jeg forsøker å leve evig. Det er ikke snakk om å forsake livet til fordel for etterlive, men å la religion berike det livet man lever her og nå.
En kan også innse at livet er deg gitt, fritt til å gjøre hva du vil med forbehold om at du tar ansvar og kan stå for de valgene du tar.
Livet er meg gitt, fritt til å gjøre hva jeg vil med, og jeg vil være religiøs, dette er mitt valg. Men selfølgelig for deg så er alle valg bortsett fra de du selv ville ha tatt ansvarsavskrivelse. Forstår du ikke at fri vlje betyr hver enkelte sin frie vile til å ta de valgene som passer i deres liv, ikke bare friheten til å leve et liv som passer deg?
Det finnes ikke godt og ondt, rent universalt, men vi har selv kommet frem til hva som er rett og galt. Noen ganger er det gale det riktige å gjøre i en gitt situasjon.
Jeg er helt enig med dette.
En kan også ta loven i egne hender, en kan også gripe inn istedenfor å be til Gud om at hunden Leika ikke skal dø av kreft - en kan for eksempel gå til legen, eller en kan forsøke healing. Det er dette jeg snakker om; tro på noe kontra det å gjøre noe.
Du virker å tro at alle religiøse sitter å ber hele dagen og ikke handler. Når noen jeg er glad i er syke så tar jeg dem selvfølgelig med til legen, og jeg ber også, bønn er magi, jeg tror at hvis da hunden Laika overlever så har magien i bønnen hjulpet til å gjøre hunden frisk, men man sitter jo ikke med toede hender og ikke gjør noe.
Hvis noe ikke nytter, prøver man på nytt. Gir man opp, kan man jo bli religiøs.
Dette er en ekstremt fornærmende, uriktig og urettferdig nedvurdering av religion som ikke egentlig fortjener noe svar. Religion er ikke en ting man gjør om man har prøvd alt annet, religion er noe man lever med i gode og i dårlige tider, det er en del av tingene man tyr til når man møter vanskeligheter, det er ikke noe man faller tilbakepå når man har gitt opp alt annet. Og dette er hva jeg mener med at du burde skaffe deg litt kunskap om noe før du utaler deg, for dette er rene fordommer, dette er det samme som å si at svarte er alle kriminelle og alle homoseksuelle er pedofile, det er grunnløse fordommer bassert på frykt og uvitenhet og ikke noe annet.
Så kan man leve underdanig etter prinsipper som er satt for oss. Vi kan dele idéer, men det er bare videreformidling. Hva med å tolke sine egne synspunkter og sette dem ut i livet heller?
Man tolker egene synspungter selv om man følger en religion. igjen det er nesten umulig å diskutere dette med deg for du slenger ut den ene fordommen etter den andre uten at det er noe kunskap bak det å argumentere på, jeg kan bare si, du tar feil i dine antagleser, lær litt mer så kom tilbake til det, religiøse mennesker er ikke slik du tror.
Jeg tror sterkt på individualisme, men mener utfordringene ligger i det kollektive. Samspillet.
Det å ta hensyn i tillegg til å gjøre nøyaktig som man vil, kan ofte bli vanskelig.
Jeg tror også sterkt på invidualisme, og faktisk noe av nøkkelen til å leve sammen som individer tror jeg er å akseptere andre selv når de tar valg i livet og lever på måter man selv ikke er enig med, jeg tror nøkkelen er å ikke håne og nedvurdere andre fordi de ikke er som en selv.
Jeg snakker rent ut ifra hva jeg selv synes og mener og tror. Jeg kan ikke prate på vegne av deg, og jeg snakker heller ikke imot Bibelen fordi jeg ikke kjenner den. Troen er et redskap - det har du helt rett i - og jeg støtter dette synspunktet helhjertet. Men er det letteste alltid det riktige?
Nei det letteste er ikke alltid det riktige, men husk hva som er riktig varierer fra peron til person og ofte er faktisk et enklete det beste, det er ingen grunn til å komplisere noe som fungerer bra for alle involvert som det er.
På samme måte som med redningsvest-analogien din:
Er det ikke greit med redningsvest når man ikke kan svømme?
Man bør bruke begge deler. Jeg er en veldig god svømmer, men jeg bruker fremdeles redningsvest når jeg er i båt.
Hvis du skjønner hva jeg vil frem til nå, så er det noe i de baner at det er greiest å kunne svømme uten redningsvesten, selv om det er greit å ha den tilgjengelig. For meg er den hardeste måten den man lærer mest av i mange situasjoner. Kanskje ikke alle, men om man vil lære noe ordentlig og grunnleggende så er det viktig å gå inn med helhjertet engasjement og ta det fra bunnen av. Det er allerede for mye overfladisk, både av kunnskaper og holdninger, i samfunnet ellers. Det blir litt det samme: ha tro på deg selv, men be til Gud dersom du føler deg ekstra håpløs en dag? Sånn tenker jeg. Slik som i teksten til Verves "Bittersweet Symphony":
Jeg har ikke møtt en religiøs perso ennå som ikke har tro på seg selv, og tro på hva nå enn Guder de tilber, og i tilegg så har som oftest disse personene sin tro på seg selv blitt forsterket igjennom troen på Gudene, det samme som det har for meg.
Troen på Gud er troen på noe større enn seg selv. Hvis vi selv er Gud, er det noe som er større enn oss selv? En trenger ikke bli høy på seg selv hvis en kan utvise ydmykhet gjennom sine handlinger og la kjærlighet skinne gjennom det man gjør. Da kan man til og med være frekt ærlig og si hva man mener, for det er hva man står for som definerer omgivelsene rundt oss og preger vår persepsjon av det hele. Med troen på en Gud kan en nærmest tro på hva som helst, siden man ikke primært tror på seg selv heller.
Kanskje vi er den største i vårt eget univers, jeg vet at jeg og Gudene er de viktigste personene i mitt liv, deretter kommer familien min, vennene mine og så videre, dette betyr ikke at jeg ikke kan vise ydmykhet. Men si meg, hva er galt om folk tror på hva som helst så lenge de ikke presser sin tro på deg? Og ja jeg er Kaos magiker, jeg tror på hva som helst, det er hva vi gjør.
Det gjør det, jo. Men hva trenger man denne stabiliteten for? Hvorfor navigere etter dette?
Nye tider venter hver dag. Er man fornøyd med livet og samfunnet slik det er, skjønner jeg at man velger å følge tradisjoner. Det er jo likevel devolusjon. Stillestående utvikling. Er det noe poeng i å undertrykke ting man vil forandre på fordi man slavisk følger tradisjoner, slik både julefeiring, kirkegåing med skolen, påskefeiring og alskens er?
Da spørr jeg deg tilbake, hva ønsker man å oppnå med forandring, er det foranding til det bedere du er ute etter eller bare foranding for forandringes skyld. Noe bør helt klart forandres, gamle tradisjoner erstattet med nye, mens andre ting faktisk er bra slik de er og da mener jeg det er dumnt å kaste dem vekk bare for forandringens skyld.
Det går an å forholde seg til at jeg synes det er ok at andre er religiøse, selv om jeg begrunner hvorfor jeg selv synes det er bortkastet for min egen del.
Og dette er helt greit, det er helt greit å synes det ville være bortkastet for din del å være religiøs, problemet er at du virker å synes at det e bortkastet for alle andre også, husk hva som er bra eller dårlig for deg gjelder ikke nødvendigvis alle andre personer også.
Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har faktisk ikke kalt noen for idioter, og jeg har ikke engang kalt handlingene deres for idiotiske. Du fortolker grundig feil, mest sannsynligvis fordi du ønsker å forsvare din egen tro. Det er helt greit, jeg angriper den slettes ikke. Vi diskuterer bare.
Tja du har sagt det følgende "Hvis noe ikke nytter, prøver man på nytt. Gir man opp, kan man jo bli religiøs." Hvis ikke dette er et angrep og en nedvurdering så vet jeg ikke hva er.
Det høres for all del fornuftig ut det du sier om å ta ansvar for den veien du følger, og så lenge du gjør det helhjertet har da slettes ikke jeg noe med det. Du skal være stolt over de valgene du tar, og det er jo ikke det jeg sier heller. Jeg håper bare at alle gjør gjennomtenkte valg og at de virkelig kan stå for dem, og at det er forenlig med hva de selv vil. Det kan forsåvidt også din religion være, og uttrykket Goreaner er noe helt nytt for meg - takk for ny kunnskap.
Alle gjør ikke gjenomtenkte valg enten de er religiøse eller ikke, noen bare følger flokken andre tenker ikke, men det jeg mener er at dette forårsakes ikke av religion, det er bare at ikke alle folk virke rå ønske å tenke over hva de gjør.

Gorean livstilen er en livstil basert på noen science fiction bøker, den er som en blanding av diverse oltidskulturer sin moral og livsyn blandet sammen og bragt til moderne tid, om jeg skal forklare det hele veldig kort.
Selvfølgelig! Det gjelder religion sågar som det gjelder alt annet.
En bør slå hardt ned på at folk gjør ting tankeløst og ikke selv vet hvorfor de gjør følgende.
Hvis man følger andres moral kan man fint ha egne meninger i tillegg, men hva er eget og hva er andres? Alt er fritt og alt er connected. Absolutt alt er til deling, hundre prosent gratis, fritt for alle til å ta nytte av og dele med hverandre. Visdom, som moral, etikk, kunnskap og synspunkter.

Er det ikke fint?
Jo det er fint.

Nå beklager om jeg er for krass i noen av argumentene mine, det er ikke meningen, jeg håper jeg ikke har såret deg.
Antall ord: 4613
From the religious books of ancient Egypt we learn that the power possessed by a priest or man who was skilled in the knowledge and working of magic was believed to be almost boundless.

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Morris
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 1078
Startet: 15 Nov 2012 14:05
11
Kjønn (valgfri): Humanoid ♂
Har takket: 380 ganger
Blitt takket: 550 ganger

Re: Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Morris »

Plukker frem denne tråden, kanskje er det flere som har tanker rundt alle spørsmål og innvendinger omkring temaet « Gud – eventyr eller sannhet?»
Dette er jo i sannhet en grublegruve for stort sett alle som involverer seg i emnet, meg selv iberegnet! Men når sant skal sies tok jeg høyde for at hvis skriftene om Gud var sannhet, ville de også måtte kunne fortelle hvem han var eller er? Det er jo noe man ikke kan diskutere seg frem til som oss mennesker har lett for å gjøre med diverse innspill?

For å utgrunne dette tenkte i alle fall jeg at dette måtte utgrunnes og studeres – men hvordan? Jeg begynte med å planlegge hvordan man kunne fraliste « Ordet» sine hemmeligheter. En notisbok tenkte jeg ikke ville være så dumt å bruke... notere ned ord, setninger, hendelser, m.m, ettersom man leser. Til slutt la jeg merke til at da jeg gjorde dette dukket det også opp forklaringer til saker som tidligere virket svært så meningsløse. Jeg tenkte da over de symbolistiske ordene; «Let så skal du finne...» Og jeg fant mange slags betydninger og forklarende ord som mange kanskje ikke har vært borti eller tenker over som: Mitt rike er ikke av denne verden... eller at biologiske mennesker (kjøtt og blod) ikke kan være til behag for Gud, for de følger ikke Guds lov og kan heller ikke gjøre det (Rom.8.6-8) Det er rett og slett naturstridig!

Så da vet en jo det, noen mener at Gud skape menneskene, men her skiller jo «ordet» mellom de som er født av kvinner (og kjøtt og blod) og de som var født av Gud – Døperen Johannes var den største av de som var født av kvinner... hans dager kom etter profetenes tid... til og med de i Åp.11.1-6 og fremtrer på en dag som kalles Herrens dag i Åp.1.9-10 som fremsettes som en dag i fremtiden...

Ellers sier jo det samme Romerbrevet 8 om håpet om et liv i herligheten ligger først og fremst i at det skapte ble født til et liv i forgjengelighet som ikke var frivillig, men slik han ville det (at det måtte følge naturloven, Jak.3.7 alt er skapt av naturen, også menneskene – det som kommer fra Gud er en senere inngripen Åp.17.17) For også det skapte skal bli frigjorte fra slaveriet under forgjengeligheten og få frihet som Guds barn skal eie i herligheten. (Rom,8.18-27)

Alle som har forestillinger om Gud kan ikke mene noe som er riktig uten at det kommer ut fra «Ordet» «Han» beskriver seg selv som «OSS» - men det blir et misforstått begrep om det oversettes fra de av «forgjengeligheten» for Gud er «uforgjengelig» så da må selve «Ordet» forklare det for oss forgjengelige... Det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt... (Gal.2.16) Barn av profetene har del i pakten som Gud opprettet med fedrene deres da han sa til Abraham: I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. (Apg.3.25)

Man kunne jo lett tenke seg at Gud var en ætt siden også «Guds familie» også er et av «Ordets» kjennetegn? Ef.2.19 (hedninger og jøder forenes) Heb.7.14, eller hele Heb.7 – så kan man alltids stille spørsmål angående tekstene som man jo ikke får annet svar fra disse, annet enn at de er troverdige ord... basert på profetene (Åp.22.6-7) Slik sett er det bare fremtiden som kan besanne dette. (Esek.12.17-28 Herrens ord slår aldri feil)

Tross alt vil jo alt dette handle om vitenskapens finurlige fortreffeligheter som blir oversatt til kunnskap og kunnskapens tre som menneskene en dag jo vil nå? (1.Mos.3.22) Det skulle vel være en oversiktlig sak?
Antall ord: 663

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Bruker avatar
Asbjørn
Verifisert
ADMIN
ADMIN
Innlegg: 7955
Startet: 05 Apr 2005 01:39
18
Kjønn (valgfri): *U*
Lokalisering: Florø
Har takket: 1377 ganger
Blitt takket: 1691 ganger
Kjønn:

Re: Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Asbjørn »

Har også tenkt endel på dette opp igjennom årene, men egentlig ikke akseptert det "Guddommelige" før jeg lærte meg litt om kvantemkanikk.
Rett og slett fordi jeg var "fysisk" - med de forutsetninger OG begrensninger det medførte.
Logikk basert på fysiske lover, gir ikke rom for noe "Guddommelig".
Begrep som "1000 år er lik en dag, og 1 dag er lik 1000 år" - f.ex. Det går ikke i den fysiske 3dimensjonale verden vi lever i.
Enten er det 1000 år, ELLER så er det EN dag. Ikke både og, men enten eller.
Dette bygger på mange forskjellige fysiske konstanter, bla.a. den absolutte lyshastighet.
Og dermed var jeg "låst" - frem til jeg lærte om "Quantum Entanglement" ( heretter QE).- eller kvantesammenfiltring på Norsk. ballaballa

Men QE forandret hele dette fastlåste fysiske begrensninger synspunktet.
Rett og slett fordi kvantemekanikken oppfører seg på tvers av de fysiske lover.
Tid og avstand - har plutselig ikke lengre noen vesentlig betydning.
( Noe man nå har bevist vitenskapelig - gjennom QE. Link til fotografisk bevis )

Kvantenivå er generelt sett mindre enn våre minste byggestener, elektroner, protoner, nøytroner, osv, og vi kommer inn på bla a stringteori - uten at jeg skal gå nærmere inn på akkurat den.

Etterhvert blir bevisene flere og flere , som denne saken:
https://www.livescience.com/27719-quant ... rence.html

Når vi da kommer til saker som denne :
https://www.ba.no/nyheter/kvantefysikk- ... 41-6991241

Hovedpoenget mitt er at når fysiske sperrer opphører å eksistere, og vi samtidig har fått mange og beviselige eksempler på at små barn ofte kan huske ting fra totalt ukjente personers liv, men også fra nær familie død før barnet ble født,
så viser det meg at kunnskap og intelligens overlever det fysiske.

Jeg har etterhvert fått følgende bilde av det som skjer:
På kvantenivå har vi en form for bevissthet - som er samlet i et hav av bevissthet - det Gudommelige.
Når et menneske ( eller dyr ) fødes, så blir en dråpe av det havet skilt ut, og følger det igjennom livet.
Denne dråpen av bevissthet kan også forlate kroppen ( Ut av kroppen opplevelse), men følger normalt med kroppen til den er ferdig med sitt liv.
Da går denne bevissthetsdråpen tilbake til det havet den kom fra.
Slik energi som er i denne dråpen, finner vi i all materie, alt har en eller annen form for bevissthet, men de fysiske lover setter begrensninger på hvordan dette kan utarte seg / vise seg. Og dette sier jeg på grunnlag av at ingenting kan eksistere fysisk om det ikke er bygget opp av kvantemekanikk i bunnen, - som så danner atomets byggestener, og senere større enheter.

Når vi da ser på kvantekomputere - kvantedatamaskiner, så kan de komme med svar som man i utgangspunktet IKKE har lagret i disse datamaskinene, - en vanlig pc kan ikke hente frem info den ikke har tilgang til.
Hvordan kan det ha seg ? Jeg tror det har å gjøre med at man på en måte kobler seg på kvantebevisstheten, og dermed kan hente ut svar. ( ok, er på litt tynn is her, men som sagt, dette er mine tanker).

Dersom kvantenivået er bevisst, og istand til å tenke selv, - så har vi kansje den energien man kaller Gud her ?
Ikke en person, ikke et dyr, men en sammensetning av alt som er, - og dermed allvitende ?
Og siden kvantemekanikken kan påvirke den fysiske verden, - har vi gjerne også grunnlaget for "under" - "healing" - synskhet - osv tilgjengelig den veien ?

For meg er Gud en energi, hverken mann, kvinne, barn, dyr, fjell, men samtidig ALT av dette.
Og dermed også alle steds nærværende. OG denne energien ( Gud) kan også oppfatte våre tanker og ideer, og selvfølgelig også våre bønner. Og den kan svare, dersom det passer inn i det store bildet, og det som er planlagt der.
Da har vi også det faktum, at om Gud er Hellig, - så er ALT Hellig ! Fordi Gud er I ALT.

Det er iallfall hva jeg tenker, - og derfor kan jeg og si som Sjamanistisk Forbund: "ALT ER BESJELET".
Det gjør også at alt vi gjør, tildels er et rollespill hvor vi skal lære / hente kunnskap.
Det inneholder altså både Godt og Vondt. Og vi kan velge, hvilken sti vi skal følge.
Hvilken religion / trosretning er da rett, og hvilken er gal ?
Alle og ingen. Altså alt er rett, og alt er galt... avhenging av hvilket ståsted vi har - hva vi tenker.
Og siden vi alle er ETT med det Gudommelige, da vi også er bygget opp av atomer, - og vår "dråpe" er en del av "havet" -
så er vi alle ETT - som sjamanismen snakker om - det vi har rundt oss i naturen, - det er alt våre søstre og brødre.
Derfor har jeg respekt for naturen, ( spesielt urfolk har og det), men samtidig lever vi i en verden hvor alt går an.
Som indianeren sa til sitt barnebarn : Jeg har 2 ulver inni meg, en snill og en slem. Og de sloss hele tiden.
"Hvem vinner da" spurte barnet ; og indianeren sa; "Den jeg mater."

Så satt på spissen, hvilken ulv mater DU ? ;)

A
Antall ord: 887

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links
Morris
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg: 1078
Startet: 15 Nov 2012 14:05
11
Kjønn (valgfri): Humanoid ♂
Har takket: 380 ganger
Blitt takket: 550 ganger

Re: Gud - Eventyr eller Sannhet?

Innlegg av Morris »

Nå har nok du Asbjørn mye mer innsikt i fysikk og fysiske lover enn hva jeg har, men tviler ikke på at du berører viktige elementer i forklaringen til Gud. Hva «Ordet» videre bringer med seg videre i vitenskapelige forklaringer tror jeg ikke vi får rede på før oppfyllelse er skjedd.
Her på forumet diskuterer vi jo både spøkelser og gjenferder som gjør som de vil uten at vi klarer å stoppe dem. Paulus beskriver seg selv som død i Gal.1, og i 1.Kor.5.3 beskriver Paulus seg selv som fysisk fraværende, men nærværende i ånden som om han selv skulle være tilstedeværende.
Altså må det være en sannhet i det at menneskets ånd fortsetter sitt liv etter at kroppen dør, så allerede her har man jo en sak som ingen riktig kan forklare sammenhengen av?

Nikodemus prøvde seg på å forstå hvordan man kunne bli født på nytt, men ble irettesatt da han enkelt og greit ikke forstod de jordiske ting, så hvordan han da skulle kunne forstå de himmelske ting?

Men da jeg leste fra «Visdommens bok» - Bibelselskapet | Nettbibelen – kap.7, står det et stykke om «visdommens vesen» som jo må indikere Gud selv, og som menneskene drar nytte av. Den beskrives på en måte i de baner slik du tenker det Asbjørn.

Visdommens vesen
Visdommens ånd er forstandig; den er hellig, enestående i sitt slag, men den tar mange former. Den er fin, lettbevegelig, klar og ren; den er pålitelig, tar aldri skade, den elsker det gode. 23 Kvass er den, den lar seg aldri hindre. Men den gjør alltid det gode og er glad i menneskene. Fast og sikker er den, og har ingen bekymringer. Den makter alt og våker over alle ting. Den gjennomtrenger dem som er rene, forstandige og fintfølende. 24 For visdommen beveger seg med større letthet enn noen kan fatte, den gjennomtrenger og fyller alle ting ved sin renhet. 25 Ja, den er et pust av Guds kraft, ren strømmer den fram fra Den Allmektiges herlighet, derfor kan intet urent komme den nær. 26 For den er en avglans av det evige lys, plettfritt speiler den Guds virke og er et bilde av hans godhet. 27 Den er bare én, men makter alt, den hviler i seg selv, men gjør alle ting nye. Fra slekt til slekt tar den bolig hos hellige mennesker og gjør dem til profeter og Guds venner, 28 for Gud elsker bare den som bor i lag med visdommen. 29 Ja, den er skjønnere enn solen, den overgår ethvert stjernebilde. Sammenligner du den med dagslyset, finner du at den skinner enda klarere, 30 for etter dagens lys kommer nattens mørke, men visdommen overvinnes aldri av noen mørkemakt.

Den allmektiges herlighet er omtalt i Esek.1. Som et flyvende objekt (UFO?) Salm.18.10- 11: Han bøyde himmelen og steg ned, under føttene hans var mørke skyer. Han red på kjeruben, han fløy og stupte ned på vindens vinger.

Kan jo nevne at mannen fra Saint-Rémy-de-Provence har nevnt denne gudommelige stråleglansen
som vil komme. er nevnt en rekke ganger av ham. Han begynner faktisk med det i 1.2 – tar med litt av 1.1 også:

Det som ikke må formodes unyttig blomstrer...

Når kvisten er satt i hendene midt blant grener (Esek17.22, Esaias 53.2) væter den med bølgen både rand og fot, sammen skjelver anst og røst i skjeftene/ermene. Gudommelig stråleglans setter seg nært ved.

1.80 Fra den sjette vil en klar himmelsk stråleglans gi seg til å skinne i Bourgogne... (2.76 Et lynnedslag i Bourgogne vil skape en overnaturlig situasjon som man aldri vil kunne fremstille ad kunstig vei...)

3.94: I 500 år vil man ikke lengre ha regnet med Den, som var sin tids pryd. Så vil han plutselig gi stor stråleglans, hvilket i dette århundre vil gjøre dem meget glade.(Jes.42.10-12)

4.28: Når Venus blir dekket av solen vil det være en skjult form på stråleglansen...

Så var det ulven som du nevnte, den føyer seg visst inn her den også... i
10.98: Den klare stråleglans hos den muntre mø (= Hos.4.16?) vil ikke lengre lyse, og vil lenge være uten salt, sammen med de utskeiende kjøpmenn, kommer
en avskyelig ulv som bringer alle i et virvar og blir til et verdensomspennende uhyre.

Slik jeg ser dette, vil det være en ekte kamp om å overvinne maktposisjoner, og ut av kampen vil det fremstå en som til sist bare vil nøye seg med å bli kalt seierherre. (1.Kor.15.24 f.)
I følge 1.Mos.49.27 er Benjamin en glupende ulv som igjen nevnes i Apg.20.29. Det vil utvikles mye høyteknologi for å kunne ta en lederrolle. Vi ser allerede beviser for at UFO er finnes i mange størrelser og fasonger.
Antall ord: 864

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links