Fakta, teori & skepsis ⇒ Hva er egentlig meningen med livet?

[zind]

Neida, vi kommer jo ikke unna hva andre mener og tenker, vi kan vel aldri bli upåvirket av omverdenen. Enig i at fokus ikke er synonymt med at det går på bekostning av forsømmelse av noe annet, men jeg tror nok vi kan midlertidig utelukke muligheten for noe om fokuset forblir så lenge at det ender opp som en antatt sannhet vi ikke lenger stiller spørsmålstegn ved. Jeg tror for all del fokus er veldig sunt, og nødvendig for å oppnå noe hvis man har det som mål. Men akkurat det å hele tiden hige etter noe gjør jo fort at vi glemmer øyeblikket og nåtiden, som tross alt er det eneste vi noen gang har

Jeg mener at ingenting utelukker noe annet. Fokus er ikke synonymt med at det går på bekostning av forsømmelse av noe annet. Fokus på noe selektivt er nødvendig for å få et bredere perspektiv, selv om det kanskje kommer noe senere. Slik er det jo med alt. Ingen er vel egentlig tjent med å drifte i uvisshet, og det blir fort uoversiktlig hvis man ikke skal bestemme seg i øyeblikket som gjelder. Iallefall iblant. Eller?

Enig i det du sier her. Nå snakket jeg jo konkret om ett fokus i forhold til nettopp mening i og med livet. Jeg tror egentlig bare jeg vil frem til at det fort fører til (i allefall en viss grad) selvpåført lidelse hvis vi skal ha en forhåndsoppfatning av hva som er meningsfylt her i livet når ting sjeldent blir slik vi håper eller forutser. For noen faller jo verden i grus fordi "det var jo ikke slik det var meningen at det skulle bli".

Tenk hvilket stort ansvar det er å fylle det med det vi vil, når vi kan ta feil så mange ganger med de valgene vi tar for så å rette opp, reise seg igjen, være forberedt på nye nederlag, gå inn for det beste, kanskje ende opp feil igjen, men omsider finne seg til rette.

Jeg tror det jeg på kronklete vis skulle frem til over er at kanskje det ikke trenger å være så stort ansvar, at kanskje det er ok å fylle livet med det man fyller det med uten å stille så uhorvelig store krav til seg selv?

[KetMas]

Du har kanskje en forståelse av livet ditt som en sti eller vei. Dette er en ganske vanlig måte å tenke på livet på. «Livet er ikke en destinasjon, men en reise!» sier vi. Vi er på «livets vei». Det er bare to av mange slike uttrykk som vi bruker når vi snakker om personlig vekst og utvikling – at livet er en vei. Jeg er selv skyldig i å bruke dette begrepet.

Men hvis livet er en vei, og vi er på denne veien, så innebærer kanskje det at vi er på vei mot et mål, eller på vei opp et slags fjell – mot et høydepunkt. Kanskje ser vi for oss en vei hvor vi overvinner motgang og klatrer oss oppover og oppover mot … ja, mot hva, egentlig? Når vi snakker om åndelig vekst ser vi kanskje for oss at vi klatrer mot opplysning eller visdom. Når vi tenker på en mer verdslig personlig utviklingsreise så tenker vi kanskje at vi klatrer oppover mot suksess, rikdom, mot personlig ambisjoner, drømmer som skal realisereres, mål som skal nås.

Noen ganger er det som om vi dras gjennom livet som et esel som trekkes etter en dinglende gulrot på stang. Og vi er opplært til å tenke at vi alltid er på vei opp mot den fjelltoppen! Først går vi i barnehagen og gleder oss til å begynne på skolen! Så blir vi fortalt hvor fantastisk det blir når vi kommer over på videregående! Og så til universitetet eller høyskolen. Til slutt får vi omsider ta fatt på en karriere, et forhold, kanskje starte en familie… Det virker jo som om vi er endelig nærmer oss høydepunktet i livet vårt!

Hvilket høydepunkt? Hvilken fjelltopp har vi nådd? Plutselig innser vi bare at det begynner å gå mot slutten av karrieren, kanskje opplever vi samlivsproblemer, ungene har gått videre med sine liv, vi opplever sykdom… Til slutt en dag går solen bak en sky – og det gjør vi også. Det hele er over.

Så si meg – hvor var egentlig fjelltoppen? Gikk jeg glipp av den?

Det rare er at høydepunktet i veldig lang tid – ja, kanskje alltid – så ut til å være der fremme et sted – i framtiden. Bare såvidt utenfor rekkevidde. Men plutselig begynner en å lure på om høydepunktet har vært? Er det over? Er du nå på vei ned fra høydepunktet? Og du kan ikke helt forstå hva høydepunktet eller fjelltoppen du hadde klatret mot hele livet skulle ha vært. Alt du vet er at du antageligvis har gått glipp av den!

Det er ganske deprimerende, er det ikke? Men vent litt! Hva hvis livet ikke er en vei?

Hva hvis livet er en prikk?

Ja, jeg sa prikk.

En prikk har ikke dimensjoner. Det er ingen før og etter. Punktet er nå. Dette øyeblikket. Nå.

Hva om dette øyeblikket akkurat nå er høydepunktet i livet ditt? Hva hvis hvert punkt er høydepunktet? Altså, hvis vi virkelig greier å være i det og oppleve det, uten å fortape oss i drømmer og forestillinger om framtida!

Hva om lukten av fersk kaffe er høydepunktet? Hva om en klem i døra når du går på jobb er høydepunktet? Hva om familiekosen på fredagskveldene er høydepunktet? Hva om å stå i køa på Rema1000 er høydepunktet? Hva om å kle på en morgengretten toåring på vei til barnehagen er høydepunktet? Hva om fotballkampen er høydepunktet? Hva om å lese en bok i bakgården på en sommerdag er høydepunktet? Hva om en å klappe en hund er høydepunktet?

Det ville forandre ting, ville det ikke?

Du ville se og oppleve livet annerledes, ville du ikke?

Du vil fokusere mer på å sette pris på de små gledene i livet, og ikke hele tiden strebe etter et mål fram i tid? Du vil ha større tålmodighet, gi mer kjærlighet, le mer, danse mer, nyte mer, ville du ikke?

Du ville føle vinden i håret. Du ville se månen stige opp mot himmelen. Du ville sole deg i vårsola. Du ville plaske i sølepyttene! Du ville synge enda høyere i dusjen!

Du ville nyte prikken. Dette lille, men store punktet som er livet.

Har du nå fått et nytt syn på hva meningen med livet kan være? Kan du kjenne hvordan det å være tilstede akkurat her og nå, totalt uavhengig av de ytre faktorene i livet ditt, er meningen med livet?

[ludoburgero]

Jeg har hørt en lignende tekst på engelsk, men denne var bedre

[ludoburgero]

Jeg kom på en ting:

Kan meningen med livet enkelt og greit være noe så enkelt som å finne en mening med det, imens man gjør en hel del ting man føler seg forpliktet til å gjøre fordi man ønsker å bidra til fellesskapet?
At kanskje meningen med livet er å studere, få seg en jobb, tjene penger, betale regninger og forsørge barn, ta opp lån, skylde penger til banken, kjøpe bil, betale bompengeavgifter, krangle med de man elsker mest, være handlingslammet der andre trenger oss, ha hemningsløs utrosex og sidesprang så det ljomer, tylle i seg litervis med alkohol i helgene, se på nettporno, kjøpe koner fra Russland, klage over muslimer, gå i kirka på søndager, pusse tenner med fluor, bruke tøfler når det er kaldt, se gode tv-serier, kjøpe nye klær og kaste gamle, kildesortere, spise godteri, spionere på naboen, snakke drit om kolleger, google gamle bekjente, pisse i dusjen, lese Fifty Shades of Grey, gå i tog på 17. mai, spise ost og skinke på brødskiva hver dag, gå på lavkarbo, skyte elg og melde seg på swingkurs?

[Bearchild]

.. eller rett og slett bare å leve?

[Arven]

Mens man sitter å grubler over store spørsmål, går livet forbi på sokkelesten .
Man merker det ikke før det er for sent og man sitter å tenker på hvor fort årene gikk

[ludoburgero]

Ja, men jeg tror den følelsen kommer lettere hvis man ser tilbake på livet som har vært.
På den andre siden er det å se frem mot noe en ting som kan fremskynde livet enda mer.

Det å leve i nuet er nok det beste, men det er ikke alltid nuet er like kult.
Ikke lett å være menneske, det finnes så mange bekymringer og forventninger.
Kanskje derfor at det aller beste er å prøve det å leve bekymrings og forventningsfritt..? Sikkert lettere sagt enn gjennomført.

[KetMas]

Jeg kom på en ting:

Kan meningen med livet enkelt og greit være noe så enkelt som å finne en mening med det, imens man gjør en hel del ting man føler seg forpliktet til å gjøre fordi man ønsker å bidra til fellesskapet?
At kanskje meningen med livet er å studere, få seg en jobb, tjene penger, betale regninger og forsørge barn, ta opp lån, skylde penger til banken, kjøpe bil, betale bompengeavgifter, krangle med de man elsker mest, være handlingslammet der andre trenger oss, ha hemningsløs utrosex og sidesprang så det ljomer, tylle i seg litervis med alkohol i helgene, se på nettporno, kjøpe koner fra Russland, klage over muslimer, gå i kirka på søndager, pusse tenner med fluor, bruke tøfler når det er kaldt, se gode tv-serier, kjøpe nye klær og kaste gamle, kildesortere, spise godteri, spionere på naboen, snakke drit om kolleger, google gamle bekjente, pisse i dusjen, lese Fifty Shades of Grey, gå i tog på 17. mai, spise ost og skinke på brødskiva hver dag, gå på lavkarbo, skyte elg og melde seg på swingkurs?

Hahahaha, ja kanskje d

[Svartepus]

Meningen med livet er å leve det og så klage masse underveis. Pluss at man ser tilbake på det man har klaget på og innser at man egentlig savner det fordi ting ikke ble bedre. Noen ganger ser man lyset i en eller annen trivelig liten opplevelse og har et glimt av lykke, noen ganger vil man bare legge seg under dyna og komme med et klagende stønn fra innerst i sjela og så igjen får man tidenes verste klask over fjeset. En eller annen fæl overraskelse som man aldri hadde forutsett mens man gikk og bekymret seg over de små filleting i livet.

Meningen med livet er å komme seg høvelig helskinnet gjennom det med noen sår og arr, men med et lite smil om munnen fordi man har fått være med på turen og også sett de vakre sidene ved livet.

Fifty shades of grey er kun meningen med livet dersom man er en lettlurt og naiv dame uten selvrespekt eller er en egoistisk psykopat.

Jeg glemte jo noe av det viktigste; at meningen med livet er å dele sånne sukkersøte visdomsord på facebook:

[storms]

Den eneste meningen med livet er at du skal dø. Det er opp til deg å fylle livet med mening.

Rent retorisk og filosofisk kan en spørre seg om menneske er en del av en større plan, et mål.

Om vi tenker oss at verdens begynnelse (dette universet) også er slutten (1 kan ikke eksistere uten 0, for at en stol skal kunne eksistere må det finnes et alternativ, altså at den ikke eksisterer.)
Da er alt forutbestemt. Da har alt en mening. Det skal lede tilbake til begynnelsen som også er slutten.

Tenk deg verden som en pc. Du slår den på, og før eller siden skal du slå den av. I mellomtiden skal pc'en ha en funksjon, et mål. Din rolle er kanskje å være støvet som ligger på vifta. Men det har en funksjon. Støvet sørger for at temperaturen stiger ørlite og prosessoren svekkes fortere. Levetiden er bestemt. Det ble bestemt den dagen pc'en ble bygget.

Ideen er vanskelig å ta innover seg. Den virker utopisk og urealistisk. Men hendelser henger sammen. En av dere som leser dette kommer til å sitte å drikke en kopp te. Det at du drikker din te nå gjør det mulig for en bonde å dyrke te i morgen. det at han dyrker te i morgen gjør det mulig å sende datteren på skolen, og om 15 år finner hun indikator nummer 4 for utvikling av hjernekreft. på bakgrunn av dette dannes det medisiner som vil hjelpe din sønn om nøyaktig 44 år fra nå.

Tilfeldig?

Teoriene om alternative univers. At dersom du ikke fyller koppen med te, så skal den hendelse som ønskes skje allikevel. Bonden for ikke solgt teen sin, så han blir nødt å sende datteren til sin onkel som er venn med skolens rektor som ser ubegrenset potensiale i jenta... osv osv....

Meningen vi søker ligger kanskje i variasjonene. Tilfeldighetene. Men skjebnen er allerede bestemt.

Meningen er slutten, og når du når slutten er meningen begynnelsen.

[ludoburgero]

Jeg skulle gjerne tatt en kopp te, men jeg foretrekker kaffe. Håper det hjelper en annen manns sønn fra hjernekreft.

Jeg synes det blir noe begrensende å si at ting er forutbestemt.
Vi må nok enes om at alt har en slutt og en begynnelse, dermed ikke gitt at begynnelsen og slutten i seg selv kan prege alt som skjer i mellomtiden. Så dermed blir det egentlig retorikk å si sånt. At alt henger sammen er den største selvfølge, men dette er konsekvenser og årsaker.

Et liv er ikke en gang en selvfølge. Uansett hvor enn store forutsetninger og muligheter det finnes for at et liv skal bli til. Døden er først en selvfølge når livet er der, men mange liv ender brått og tilsynelatende meningsløst, ofte nettopp forårsaket av andre dyr og mennesker. Det blir lett å si at det var en mening med det,, for uberørte, eller for de som føler det letter på sorgen. Men ærlig talt, så er det ofte komplett meningsløst.

Men hvor hadde vi ikke vært uten litt ignoranse...
Nettopp fordi alt henger sammen har det kun det lille fragmentet av mening vi evner å se.

[storms]

Hvordan enn du velger å gå veien i ditt liv Ludo, så blir resultatet det samme. Du kan gå på fjelltopper, motorveier, på kryss og tvers eller bare rett frem. Døden er uungåelig. Det er forutbestemt. Det ble bestemt når du ble skapt. Avgjort der og da. Du fikk livet og døden i gave.

Jeg prøver ikke å si at din rolle er bestemt til hver minste detalj, hence dette med alternative universer.

Kan vi tro at universets mengde med energi akkurat nå er lik Gjenstående tidlslengde - Maksimal E, eller for å gjøre det enkelt kan vi tenke oss at universet har en konstant energimengde?

Dersom du nå løfter din kaffekopp, så gjør du en endring i energibildet, men den totale mengde energi forbli den samme. Er det en urimelig tanke?

Noen mener at naturen er styrt gjennom normalfordelingskurven. Er det slik den konstante energi forvaltes?

Er din tilstedeværelse naturen og universets spill med normalfordeling skyld? Hvorfor møtte din mor din far? Om vi følger ditt ledd bakover i tid, så er det ikke urimelig å tanke seg at din urfar hadde overlevde fordi han hadde lange nok føtter til å springe unna en hissig bison.

Jeg kan ikke begi meg inn på normalfordeling, det blir en historie hinsides stor, så la oss heller holde det litt høytflyvende.

Spørsmålet er: "Hva er meningen med liv?"

Og jeg holder fortsatt fast ved en mulig forklaring. Døden....

Vi er her fordi energifordeling har blitt slik. Normalfordelingen gav oss bein og etterhvert hjerne. (ja.. evolusjon)

Alt dette fordi den mengde med energi må være konstant.

Så står vi i kirka og spørr oss. Hva var meningen med at Lille Sofie skulle gå bort så tidlig?

Kan det tenkes at det ikke er noen mening? At det bare er en alternativ blant uendelig mange?

En hendelse åpner for et nytt alternativ.... men det er ikke du og jeg som bestemmer alternativet. Det er allerede gitt (les begrenset) av den mengde energi som er tilgjengelig i endringen.

Ditt lik blir til mat for andre organismer - som blir til mat for andre dyr - osv osv... Det kunne ikke ha blitt 2.000 mer maur om ikke du hadde gått bort...

Men du gikk ikke bort, du tok et annet valg enn å krysse gata, så energier endres andre steder. Bilen som skulle kjøre på deg kjører videre og bruker mer drivstoff.

Slik sett blir det ingen mening. Vi skaper meningen selv blant et gitt utvalg av alternativer. Uendelig mengde alternativer sier du. Men er det virkelig det spør jeg?

Når du valgte kaffen din hvor mange alternativer hadde du egentlig?

Når du skal svar så er det egentlig bare 2 alernativ. Enten så svarer du, eller så svarer du ikke. Svarer du ikke så stopper kanskje tråden og energien går over i en annen tråd. Svar du så, så vil det svar du gir gi et nytt utvalg av alternativer.

Meningen i dette svaret er ikke gitt, den må du finne. Men for noen vil kaffen bli kald, og da endrer alternativene seg igjen. Du må sette på vannkokeren som i sin tur trekker strøm fra et kraftverk hvor en liten vannbille akkurat nå går i rensefilteret.

Høytflyvende? Ja... Men hør godt etter så høre du sommerfuglvingene.....

[ludoburgero]

Jeg likte innlegget ditt, og spesielt det poetiske (du kaller det høytflyvende) preget du sjonglerer ordene dine med. Det er mye sant i det du sier, tror jeg, og kanskje - for alt vi vet - er livets mening nettopp dét å søke etter en mening med det. Hvis ikke er det iallefall ikke bortkastet, for stimulerende er det. Og selvfølgelig inntar jeg det standpunkt at livet egentlig ikke har noen mening utover det vi velger selv. Da oppstår jo et paradoks; når vi legger mening i noe som i utgangspunktet "ikke" har det, så er det bare vår subjektive vurdering som spiller noen rolle.

Og hvis den teller, så er det jo nettopp det som gjelder; å være seg selv til det ytterste, og mene noe, og utfolde seg med meningene sine, og lytte til andre, og vokse, og for alltid dele dette med hverandre. Fordi for meg står samspill høyere enn mye annet, nettopp fordi jeg føler meg ganske alene i denne verden. Så hvor enn tvetydig det høres ut, så er det akkurat denne dissonansen som gjør at saker og ting omsider danner en mening når jeg får kjent på det... kanskje ikke alltid like lenge om gangen, og kanskje ikke engang helt nok, men omsider... så får det hele en mening.

Iallefall om jeg ser tilbake på det i et større bilde.
Uansett hvor mye mer øyeblikkene betyr, så betyr de kanskje mest når de først har skjedd.

Litt sånn som Svartepus sa med det fine bildet sitt, egentlig.

[galaxy - sluttet]

Altså det at ting er forutbestemt eller ikke ...
Her er ei dame som fikk en nær døden opplevelse og hun så blant annet at livet handlet om mange valg hele tiden som hun fikk sett da hun var en tur innom på den andre siden.
http://www.ildsjelen.no/wp-content/uplo ... orjani.pdf

[ludoburgero]

Næh, jeg finner ikke ut meningen med så mye egentlig.
Jeg har ikke noe valg, jeg får bli så fullkomment ignorant som jeg bare klarer.