Plutselig er det ikke fantasi lengre, og man begynner å se på det med ny og mer moden nysgjerrighet.
Da tenker jeg på slike ting som småfolk, ånder, alians osv ...
Man begynner å tro på at dette er noe man faktisk har opplevd og sett.
Ofte opplever man dette forskjellig, ut ifra hva du har "sett" og "opplevd".
Men aller føler at de sitter med hver sin sannhet.
Mye av det andre opplever som sin sannhet, har jeg så innmari vanskelig for å forstå.
Ja, for mye høres jo ganske så "høytflyvende" ut.
Men etterhvert som jeg våkner mer og mer selv, finner jeg meg selv i å forstå hva disse menneskene opplever. Ting blir liksom så logiske, selv om det kan høres heeeelt vanvittig ut.
Så et intervju med Lilli Bendriss i går, der hun snakket om sin kontakt med 5000 år gamlere seg selv, som bor på Andromeda galaksen.
Før hadde jeg faktisk ledd av dette, men nå skjønner jeg så innmari logikken i dette,
at jeg høflig holder latteren tilbake.
For hva kommer til å bli min sannhet en dag? Og hva er det jeg kommer til å måtte fortelle om?

Man skal jammen meg være sterk for å stå i dette , og samtidig fortelle verden om hva du opplever. Godt å tenke på at man iallefall ikke blir brent og druknet for det lengre.

Noen av dere som har gjort dere opp noen tanker om dette?
Innspill?
