Fakta, teori & skepsis ⇒ Sjelen. finnes den ?

[snuppedilla]

Hva om tro må inneha vitenskap for å fungere?

jeg liker så godt tanken om at balansen er fin om den innehar følelser/tro og logikk/vitenskapen i noe som danner hva du føler er riktig for deg... en fot i begge leire.. er det så vanskelig å få til.. eller er vi blindet av de bastante leire i tro og vitenskap...

Mye tro støtter seg på litt vitenskap.

Man tror UFOer gjør slik eller så, fordi iflg. Einsteins relativitetsteori, så.....

Dette er ikke vitenskapelig tenkning, men tro. Man blander dette, og forsøker å selge det som sannsynlig fordi det er mulig. Hvor ofte har ikke dette kommet opp i diskusjonene her? 'Jammen, det er jo mulig at det er slik'. Da går man tom for argumenter. Det er også mulig at det finnes grønne undervannssvaner i Mjøsa, men det er veldig usannsynlig.

Og så blander man vitenskap som f.eks. sannsynlighetsregning med tro, og setter opp helt horrible sammenligninger.

F.eks. kreasjonistene, som sammenligner sannsynligheten for at liv skal oppstå med å riste sammen metalldeler, og ende opp med et jumbojet. Dette er jo også søkt.
Selv om sannsynligheten er veldig liten i utgangspunktet, øker den fort. Kim G.S. Øyhuskan vise hvordan.

Ergo tar du eksempler som belegg for at det ikke går an? å kombinere.. på en seriøst måte med selvgranskning må da gå an fordi om vi ikke er vant til det enda..? de eksmpler vitner mer at en type tro prøver å finne belegg for sin sannhet enn utvikling.. noe som kan li latterlig ja.. men er det nå slik at alle troende går i kategorien virkelig god gammeldags troende ala kristne, muslimer, jøder etc...?

[Meum]

BA
Så er det bare å registrere at det for deg er revnende likegyldig hvilke reaksjoner dine flåserier kan få. Et skoleeksempel på forskjellen mellom holistisk og egosentrisk tenkning.

Mener du at livet på jorda er Nirvana?

Kunnskap kan være et nødvendig grunnlag for behandling av traumer, men er ingen terapi i seg selv.

Når et par som har holdt sammen en stund sitter tause i sofaen og begge begynner å si det samme samtidig, kan det være et tilfeldig sammentreff, men når det samme skjer gang på gang, må det være noe annet. Men noe bevis for telepati er det ikke for andre enn de to.

Så kan du vise til dette flåseriet du snakker om. Det bør helst være alvorligere enn en humoristisk slengbemerkning av og til, for såpass bør både troende og skeptikere tåle.

Her var det ikke nødvendig å lete lenge:

Nei, det er ikke svært lite som kan bevises. Det er ingenting.

Dette er en påstand som ikke kan kalles annet enn flåseri og som tråkker på troen til en god del deltagere på dette forumet. Har du gjennomgått alle de eksperimenter som er foretatt av parapsykologisk forskning i snart hundre år og kan komme med gode forklaringer på de statistisk holdbare bevis på at paranormale fenomener eksisterer? http://www.parapsych.org/members/jb_rhine.html

Science.
Egentlig driver jeg og diskuterer noe jeg ikke har greie på når det gjelder paranormale fenomener. I Liljen er det kvinner som har med åndsmagien å gjøre. Det eneste grundige studium jeg kan vise til på det område er at jeg for mange år siden satte meg fore å utrede sannsynligheten for at reinkarnasjon er en realitet. Så jeg nøyer meg med å henvise til linken ovenfor.

Ellers er å si at jeg deler din skepsis til alternativmiljøet. Ga for en del år siden et råd til ei dame på et annet forum om å bestille time hos psykolog. Det hun fortalte luktet grove overgrep i barndommen, og da er det bare en ting å gjøre. Få hjelp av et fagmenneske. Det rådet ble voldsomt angrepet av ei som drev med åndelig rådgiving. Vi løser ikke mentale problemer med åndelige metoder. Det virkelig skremmende var at kjerringa fikk støtte av andre på forumet. Jeg har nevnt et annet sted at psykologien er satanismens hovedmotstander, så det er grunn til å lure.

Så har jeg også liten tro på dere skeptikeres påståtte bekymring for at folk skal bli lurt. I beste fall er dere ikke annet enn Enneagrammets femmere som har et sterkt behov for å finne en nisje å briljere i. Da er parapsykologien et velegnet område. Risikoen er at dere diskuterer dere inn i sosial isolasjon. De viftende pekefingrer det ses eksempler på her er et faresignal for femmere. Som jeg har vært inne på tidligere kan det være atskillig mørkere motiv som ligger bak, men lar tvilen komme dere til gode.

Faktaopplysninger er det ingen ting i veien for å komme med. Det spørs bare hvordan opplysningene legges fram.

Det er nok dere skeptikere som lager diskusjonene, men er det hva folk her har bruk for? Det jeg tror dere gjør er å skremme de som sitter med interessante opplevelser fra å legge dem ut. De risikerer jo bare å bli møtt med flåserier og kritikk. Forumet har over 6000 ”medlemmer” og du ser selv hvor mange som er aktive og hva temaene er. Stort sett småprat som like godt kunne vært holdt på et rent skravle-forum.

[BA.]

Ergo tar du eksempler som belegg for at det ikke går an? å kombinere.. på en seriøst måte med selvgranskning må da gå an fordi om vi ikke er vant til det enda..? de eksmpler vitner mer at en type tro prøver å finne belegg for sin sannhet enn utvikling.. noe som kan li latterlig ja.. men er det nå slik at alle troende går i kategorien virkelig god gammeldags troende ala kristne, muslimer, jøder etc...?

Nei, ikke riktig, men eksemplene viser at å blande tro og vitenskap kan ende opp som kun irrasjonell tro.
Mange sier en teori er en tro, og de blander da to forskjellige former for tro. Den religiøse troen har ingen ting med vitenskapelig teori og troen på denne å gjøre.
Nå kommer jeg ikke på noen eksempler der man kan blande religiøs tro og vitenskap og ende opp med rasjonell tenkning. Det betyr ikke at jeg avviser tanken, kun at jeg ikke vet om slkt selv.

[BA.]

BA
Så er det bare å registrere at det for deg er revnende likegyldig hvilke reaksjoner dine flåserier kan få. Et skoleeksempel på forskjellen mellom holistisk og egosentrisk tenkning.

Tull.

Jeg spurte i et tidligere innlegg om du kunne friske opp hukommelsen med en link til noe av mitt flåseri. Hvor har du nå fått den ideen at jeg ikke bryr meg om følgende av hva jeg skriver? Korrekt sitat takk.

Mener du at livet på jorda er Nirvana?

Nå har jeg ikke noe forhold til Nirvna, så det har jeg ingen mening om.

Kunnskap kan være et nødvendig grunnlag for behandling av traumer, men er ingen terapi i seg selv.

Når et par som har holdt sammen en stund sitter tause i sofaen og begge begynner å si det samme samtidig, kan det være et tilfeldig sammentreff, men når det samme skjer gang på gang, må det være noe annet. Men noe bevis for telepati er det ikke for andre enn de to.

Det er ikke noe bevis for de to heller. Noen kan tro det er telepati, men tro er ikke bevis. Hverken for de involverte eller andre. Tidligere beskrev jeg en av flere mulige årsaker til at folk som kjenner hverandre godt kan tenke likt. Tilfelfeldig sammentreff har jeg ikke brukt, og at du bruker det som alternativ til den "fornuftige" tanken om telepati viser at du er istand til mye for å sverte en motstanders argumenter.

Så kan du vise til dette flåseriet du snakker om. Det bør helst være alvorligere enn en humoristisk slengbemerkning av og til, for såpass bør både troende og skeptikere tåle.

Her var det ikke nødvendig å lete lenge:

Nei, det er ikke svært lite som kan bevises. Det er ingenting.

Dette er en påstand som ikke kan kalles annet enn flåseri og som tråkker på troen til en god del deltagere på dette forumet. Har du gjennomgått alle de eksperimenter som er foretatt av parapsykologisk forskning i snart hundre år og kan komme med gode forklaringer på de statistisk holdbare bevis på at paranormale fenomener eksisterer? http://www.parapsych.org/members/jb_rhine.html

Nei, det var ikke flåseri, det er fakta. I mitt neste innlegg ga jeg en mer detaljert beskrivelse av hvorfor dette stemmer.

Hvis du er uenig i min påstand er du hjertelig velkommen til å motbevise den. Den er fullt ut falsifiserbar, bare hvis meg ett eneste bevis for noe som er paranormalt, så må jeg ete i meg disse ordene. Denne J.B. Rhine, som brukte PSImissing som argument for dårlige resultater, og dermed underslo disse resultatene, regnes ikke som noe bevis.

[ludoburgero]

Jeg tror at vi alle har en sjel.
Men jeg tror at jeg selv har mistet en del av kontakten med den, ihvertfall på flere måter. Og jeg tror at min brennende indre lyst til å uttrykke meg har noe med det å gjøre. At jeg og mange andre i verden utfører kunster i forskjellige grener. Noen lager musikk, andre maler bilder, noen dikter og mange er ganske så skrivedyktige av seg...

Det inni oss som vil ut...
Det inni oss som blir rørt når vi ser på solnedgangen...
Det inni oss som lengter etter stjernene...

Sjelene våre connecter hverandre, og vi eksisterer på alle plan med vår sjel.
Vi kan gjøre hva vi vil, den er med forbundet med altets opprinnelse.
Sjelen er det som lytter når vi hører den musikken vi liker, det er den som forstår hvorfor vi forstår hverandre gjennom slike kommunikasjonsformer som noe så simpelt som endring av toneleie, og toners harmoni med hverandre, suggererende rytme, forskjellige farger, nyanser og kontraster.

Jeg tror sjelen vår er adskilt fra våre kropper, men at både kropp og sjel interagerer og gjør oss til oss selv mens vi lever. Når vi dør blir sjelen vår selvstendig, og våre kropper råtner hen. Sjelen har evig liv, og sjelen passerer slik det er meningen den skal. Enten videre til en annen kropp, til et nytt liv, eventuelt "tilbake i tid" (siden jeg mener tid ikke eksisterer på annet enn det fysiske plan; relativitetsteorien burde egentlig dekke opp en del forargumenter til det..? så mener jeg at alt skjer her og nå på det sjelelige plan).

Men det er NÅ vi er bevisste.
Det er NÅ vi lever.
Og dette har vi alle sammen allerede sagt til hverandre før.
Men det gjør ikke noe. Det er nå vi kan føle. For nå har vi forbindelse med kroppen og de sansefunksjonene som følger med den. Øyne, ører og nese. Kinestetisk, visuelt og audiotorisk. Og sikkert mye mer som vi bare ikke har dekket opp enda med ord.

Når vi går ut av kroppen vår med astral projeksjon tror jeg sjelen er delvis adskilt fra kroppen. En slags "kontrollert måte å dø på", spør du meg... Jeg tror det likevel blir annerledes å dø, for da er ikke kroppen der lengre, og bevisstheten endres dermed.

Jeg er veldig sikker på at sjelen eksisterer.
Og jeg tror kjærlighet og fred demmer opp til dypere kontakt med den.

[BA.]

Ludoburgero:

Det var et fint innlegg, hvor du forteller mye om hva du tror. Vil du også fortelle hvorfor du tror dette? Har du sett noe som indikerer denne sjelen, og at det er sjelen som ligger bak det kreative ved våre tanker?

[Meum]

BA
Du svarte ikke på om du har gjennomgått alle de eksperimenter som har vært gjennomført av parapsykologisk forskning gjennom snart hundre år. Det tror jeg ikke du har og dermed kommer du med en udokumentert påstand. Fordi den serveres på et forum hvor flertallet antagelig tror på en åndelig virkelighet er det flåseri med formål å provosere. Det er ren logisk tenkning. Du har sikkert en eller annen ”logisk” forklaring på hvorfor det er nødvendig å komme med slike påstander. Som andre mobbere har ”gode” grunner for sin adferd. Ikke det at jeg lar meg provosere, men det kommer bare av at jeg har kjennskap til dette:

”Fives fear that others will threaten the niche they have been creating, so they try to fend people off. They resent the apparent confidence and calm of others and enjoy subverting their beliefs. Their own ideas can be bizarre and disturbing, and they are scornful of those who cannot understand them.” Hentet fra boken “The wisdom of the Enneagram” av Don Richard Riso og Russ Hudson.

Ellers har jeg nevnt tidligere at parapsykologi ikke er min hovedinteresse, og jeg går ut fra at ”Parapsykologiens venner” jeg har sett nevnt på forumet har mer å komme med. Når ikke J.B.Rhines forsøksrekker holder for deg, da er det nok heller noe i veien med kravene til bevis.

[ludoburgero]

Ludoburgero:

Det var et fint innlegg, hvor du forteller mye om hva du tror. Vil du også fortelle hvorfor du tror dette? Har du sett noe som indikerer denne sjelen, og at det er sjelen som ligger bak det kreative ved våre tanker?

Jeg får komme tilbake til det.
Det har vært en lang arbeidsdag på 16 timer, og nok en slik en venter fra tidlig imorgen.


Men jeg vil ihvertfall si "kort" at jeg tror dette fordi jeg føler mye tyder på det, pga. tidligere opplevelser, og at jeg hele tiden prøver å finne tilbake til den frie sinnsstemning jeg var i som barn. Og at den troen og det synet jeg hadde på livet da virket så klart og riktig, selv om jeg "visste" så lite. Og når man er barn er man alltid så mye mer kreativ.
Det er etter mitt syn omgivelsene rundt oss som vi må tilpasse oss i som voksne mennesker, som blokkerer for det åndelige aspektet ved oss. Det at vi hele tiden blir foret med at vi skal etablere oss økonomisk, og at vi er avhengig av en økonomi, som igjen fører til stress i lengden. Det å slite et langt liv for å kunne nyte det i sine siste dager, gir for meg ingen mening. Det å være ung er et privilegie vi stadig vekk tyner mer på, og vi tillater oss den dag idag å leve mer fritt og ikke så strukturert som vi trodde var nødvendig før. Jeg er ganske overbevist om at sjelene våre står for det kreative ved vår tenkning, ettersom fordommer og foruttatte/innlærte meninger sjeldent eksisterer ved kreativ tenkning. Kreativitet er nyskapende. Og selv om det finnes en fundament for alt, så tror jeg at sjelen er det frieste som finnes, siden den etter min mening ikke er fysisk, men at den er uavhengig. Livet vårt er avhengig av den til en viss grad. Men vi kan også oppføre oss som roboter som er hjernevasket, og da trenger vi ikke kontakt med sjelen.
Nettopp der ser jeg relasjonene mellom sjel og fri og nyskapende tenkning (kreativitet).
Fordi jeg har rensket mitt sinn så mange ganger i mitt liv ved å ikke ta ting for gitt, og gå inn med åpne armer i alt jeg kommer over. Jeg føler meg mange ganger fryktløs i forbindelse med dette, og vet at alle kan få til alt bare de går inn for det.

Blæh. Dette ble langt og rotete likevel. Derfor tilføyde jeg gåseøynene på ordet kort her ovenfor...

*gjesp*
Tar'e imårra.

[BA.]

BA
Du svarte ikke på om du har gjennomgått alle de eksperimenter som har vært gjennomført av parapsykologisk forskning gjennom snart hundre år. Det tror jeg ikke du har og dermed kommer du med en udokumentert påstand.

Ikke bare var den udokumentert, den er også udokumenterbar. Man kan aldri være sikker på at man har studert alle eksperimenter som er gjennomført. Det som derimot er mulig, i motsetning til påstander om sjel osv, er å falsifisere påstanden. Derfor ba jeg også deg om å falsifisere påstanden. Selvfølgelig er alle andre også velkomne til å forsøke å motbevise påstanden.

Fordi den serveres på et forum hvor flertallet antagelig tror på en åndelig virkelighet er det flåseri med formål å provosere. Det er ren logisk tenkning. Du har sikkert en eller annen ”logisk” forklaring på hvorfor det er nødvendig å komme med slike påstander. Som andre mobbere har ”gode” grunner for sin adferd. Ikke det at jeg lar meg provosere, men det kommer bare av at jeg har kjennskap til dette:

Målet var ikke provokasjon, men opplysning. Fulgt av en plausibel forklaring på det du tilsynelatende mente var et bevis for telepati.
Faktaopplysninger, som f.eks. at stjernene er kjempestore, er heller ikke flåseri i en barnehage, der de fleste barn tror at stjernene er små prikker. Det er nettopp i forsamlinger der folk tror, at kunnskap bør formidles.

”Fives fear that others will threaten the niche they have been creating, so they try to fend people off. They resent the apparent confidence and calm of others and enjoy subverting their beliefs. Their own ideas can be bizarre and disturbing, and they are scornful of those who cannot understand them.” Hentet fra boken “The wisdom of the Enneagram” av Don Richard Riso og Russ Hudson.

Ellers har jeg nevnt tidligere at parapsykologi ikke er min hovedinteresse, og jeg går ut fra at ”Parapsykologiens venner” jeg har sett nevnt på forumet har mer å komme med. Når ikke J.B.Rhines forsøksrekker holder for deg, da er det nok heller noe i veien med kravene til bevis.

I innlegget viste jeg hvorfor hans forsøk ikke holder som bevis. Når man tas i juks, da stoler man ikke på forskningen deres lenger. Det oppdaget Sudbø også. Kun i miljøer der tro er en stor faktor prøver miljøet selv å argumentere for jukset, og diskreditere den som avslører det.

Forventer du egentlig at jeg bare skal akseptere alt du sier, uten å kontrollere påstandene dine? Forventer du at påstandene dine som ikke stemmer skal få stå uimotsagt?

F.eks.
"Så er det bare å registrere at det for deg er revnende likegyldig hvilke reaksjoner dine flåserier kan få."
Jeg ba om et korrekt sitat som kunne dokumentere denne påstanden om meg.

[BA.]

Jeg får komme tilbake til det.
Det har vært en lang arbeidsdag på 16 timer, og nok en slik en venter fra tidlig imorgen.


Men jeg vil ihvertfall si "kort" at jeg tror dette fordi jeg føler mye tyder på det, pga. tidligere opplevelser, og at jeg hele tiden prøver å finne tilbake til den frie sinnsstemning jeg var i som barn. Og at den troen og det synet jeg hadde på livet da virket så klart og riktig, selv om jeg "visste" så lite. Og når man er barn er man alltid så mye mer kreativ.
Det er etter mitt syn omgivelsene rundt oss som vi må tilpasse oss i som voksne mennesker, som blokkerer for det åndelige aspektet ved oss. Det at vi hele tiden blir foret med at vi skal etablere oss økonomisk, og at vi er avhengig av en økonomi, som igjen fører til stress i lengden. Det å slite et langt liv for å kunne nyte det i sine siste dager, gir for meg ingen mening. Det å være ung er et privilegie vi stadig vekk tyner mer på, og vi tillater oss den dag idag å leve mer fritt og ikke så strukturert som vi trodde var nødvendig før. Jeg er ganske overbevist om at sjelene våre står for det kreative ved vår tenkning, ettersom fordommer og foruttatte/innlærte meninger sjeldent eksisterer ved kreativ tenkning. Kreativitet er nyskapende. Og selv om det finnes en fundament for alt, så tror jeg at sjelen er det frieste som finnes, siden den etter min mening ikke er fysisk, men at den er uavhengig. Livet vårt er avhengig av den til en viss grad. Men vi kan også oppføre oss som roboter som er hjernevasket, og da trenger vi ikke kontakt med sjelen.
Nettopp der ser jeg relasjonene mellom sjel og fri og nyskapende tenkning (kreativitet).
Fordi jeg har rensket mitt sinn så mange ganger i mitt liv ved å ikke ta ting for gitt, og gå inn med åpne armer i alt jeg kommer over. Jeg føler meg mange ganger fryktløs i forbindelse med dette, og vet at alle kan få til alt bare de går inn for det.

Blæh. Dette ble langt og rotete likevel. Derfor tilføyde jeg gåseøynene på ordet kort her ovenfor...

*gjesp*
Tar'e imårra.

Dobbelskift? Det er hardt, og ihvertfall to etter hverandre. Hvor lang hviletid har du da mellom skiftene? 8 timer?

Det hender jeg må stå slik, men jeg prøver å unngå det.

Den frie sinnstemning man hadde som barn var vel også mye påvirket av mangel på ansvar? Iallfall føler jeg det slik. Uten å være ansvarlig for å huske å spise, bare si at jeg er sulten hvis det kommer så langt. Ikke ansvarlig for å huske noe som helst.

Kan det klare synet man hadde på ting den gangen komme nettopp av det at man ikke hadde kunnskap nok til å stille tvil om dette synet?

Jeg er ikke så sikker på at det er fordi vi som voksne må tilpasse oss systemet, men kanskje fordi våre verdier endres at vår spontanitet reduseres. Det viktigste er ikke lenger dukken eller bilen en har i hånda, eller som kanskje er i feil hånd. Nå synes en kanskje vennskapet med den som holder dukken er viktigere, og man prioriterer ikke konflikten i like stor grad?

Var man egentlig mer kreativ som barn? Slik jeg erfarer det, er det de voksne som stort sett er de kreative, men at de gir barna skylden/æren for denne kreativiteten. Jeg har sett for mange eksempler på at barns ganske ordinære utsagn er blitt endret litt på av de voksne til å bli noen skikkelige gullkorn.
Tenk på at vi alle pleier å lyve minst en gang en gang om dagen, hvis vi prater med noen i fem minutter. Løgnene er ikke så store, men en liten forvrengning av sannheten er også løgn. Noen ganger vet vi ikke en gang at vi gjør det.

Barn er noe vi prater mye om, særlig når vi selv har barn eller prater med noen som har barn. Adskillig mer enn 5 minutter om gangen. Veldig mange barnehistorier blir gjenfortalt uriktig da.

Autister, som må ha dagen forutsigbar, og ikke har aksept for kreativitet i det hele tatt, mener du disse mangler sjel?

Du får svare når du har kommet deg etter strabasene.

[ludoburgero]

[quote="BA]
Dobbelskift? Det er hardt, og ihvertfall to etter hverandre. Hvor lang hviletid har du da mellom skiftene? 8 timer?

Det hender jeg må stå slik, men jeg prøver å unngå det.

[/quote]

Vel, la oss si det slik: vi bryter med arbeidsmiljøloven.
Det er i forbindelse med ONS, og der må ting bli unnagjort. Det bare "må" ble slik.
Har jobbet gjennomsnittlig cirka 13-14 timer hver dag nå i 2 og en halv uke.
Penger blir det jo utav det, men idag orka jeg ikke så mye, så nå er det ei øl på pulten og foran tastaturet for å slappe av og lade opp til imorgen igjen.

Den frie sinnstemning man hadde som barn var vel også mye påvirket av mangel på ansvar? Iallfall føler jeg det slik. Uten å være ansvarlig for å huske å spise, bare si at jeg er sulten hvis det kommer så langt. Ikke ansvarlig for å huske noe som helst.

Det er jeg delvis uenig i. Jeg fikk ansvar for å huske ting; komme hjem til det og det tidspunktet fordi det var middag, huske å gjøre lekser, og flere ting. Fra jeg var veldig liten. Men på den andre side har jeg hatt det veldig fritt med mindre foreldre også. Jeg har det lengste vekk fra streng oppdragelse på alle områder bortsett fra den høflige delen (det å ha folkeskikk når vi er ute blant andre, etc.).
Ansvar er noe jeg føler jeg har hatt hele livet, dog på andre plan.
Var vel alltid en kamerat som datt og slo seg eller skada seg på en eller annen måte, og noen måtte hente hjelp fra foreldrene, osv. Jeg føler jeg alltid har hatt en viss form for ansvar på enkelte punkter, selv om det ikke alltid kan minne om de formene for ansvar jeg har som en voksen person.

Kan det klare synet man hadde på ting den gangen komme nettopp av det at man ikke hadde kunnskap nok til å stille tvil om dette synet?

Ja. Det kan det. Likevel er det mye av barnetroen som anses som å være "reinere" i den forstand av at det er uskyldig... og kanskje dermed kunnskapsløst... men om kunnskaper kun er til for å forme en person og legge til rette for å gå spesifikke veier med livet sitt i et system man må tilpasse seg til som voksenmenneske... da ville jeg vært barn for alltid.
Det er nok noe nostalgisk over meg når det gjelder denne friheten som barn. Men ansvaret vi snakker om, og som jeg tenker på, for voksne er egentlig ikke stort annet enn et spørsmål om tilpasning. Og det er jo til "ære" for andre? At man må pakke inn sannhet og ikke si alt man mener. At man må betale regninger. At man må forsørge. At man må dra på smilebåndet enkelte ganger (og stakkarslig nok for noen - mange ganger) uten at man i det hele tatt er den anelse begeistret. At man ikke kan tillate seg å synes enkelte ting er morsomt eller interessant, mens man er i selskap med andre, selv om man liker det, og at for noen kommer det til det punktet hvor de ikke engang tillater seg selv å synes det når de er alene. Det er ting jeg selv synes er knyttet til voksenlivet.
Det eneste positive med voksenlivet jeg har funnet er sex. Helt ærlig.
Resten er noe jævla møkk. Jeg savner livet hvor alt var mer interessant og enkelt.
Kanskje sjelen min er og forblir den samme oppi alt?
(ihvertfall noenlunde..?)
Hva tror du?

Jeg er ikke så sikker på at det er fordi vi som voksne må tilpasse oss systemet, men kanskje fordi våre verdier endres at vår spontanitet reduseres. Det viktigste er ikke lenger dukken eller bilen en har i hånda, eller som kanskje er i feil hånd. Nå synes en kanskje vennskapet med den som holder dukken er viktigere, og man prioriterer ikke konflikten i like stor grad?

Og hvis da våre verdier endres... hva er grunnen til dette?
Vi gjennomgår en forandring fysisk. Greit.
Men hva med resten?
Kjærlighet finner vi jo gjennom hele livet. Så vennskap er og forblir, for meg, samme ting. Følelser jeg har for personer nå kan jeg faktisk huske tilbake å ha hatt, også som 8-9 år gammel. Selv om det avblåses som mer uskyldig da. Javel, alt er mer uskyldig da. Men kjærlighet finnes i utallige former. Og man kan ikke akkurat avblåse det, og si at "man ikke vet hva kjærlighet er når man er liten" (den leksa har jeg hørt mange ganger i mitt liv).
Så hva med den som holder dukken? Hvorfor er vennskapet blitt viktigere?
Er det den eneste tingen vi fortsatt tillater oss å gripe fast ved fra barndommen?
Vennskapet, liksom?
Sett at vi ikke utviklet oss intellektuelt. Bare et absurd eksempel.
Men forestill deg det... hadde ting vært annerledes?
Definitivt. Men hvordan annerledes? Personlig eller samfunnsmessig?
Trenger vi mer utvikling teknologisk? Hvor langt går vi?
Skyldes dette en "voksen" innstilling om fremskritt og utvikling?
Er det vår psyke som er innstilt på at alt må forbedres?
Hvorfor reflekterer da de fleste over hvordan det var i sin ungdom, og sine barneår?
Omsider tror jeg de fleste finner ut at de mister kontakt med sjelen med årene. At de har blitt for "voksen". At de har klusset til ved å tenke altfor mye på tall og ting som skal gjøres for at ting skal gå i orden for at ting skal opprettholdes i et komfortabelt modus. Etc, etc.

Etter min mening er folk så oppslukt av det å ha nok tid, og det å oppgradere, at de aldri får tid til å se tilbake. Jeg tror de mister bakkekontakt. Og hvis det å ha bakkekontakt er å leve i uvitenhet, vil jeg heller det. Det å stille seg på sidelinjen har for meg gitt meg mye. Jeg har gått inn og ut av ansvar, men funnet en balanse. Det har nok mange andre også følt de har gjort. Vi trenger jo ikke ta ansvar for alt, vi har jo hverandre.
Og enkelte ting trenger vi rett og slett ikke ta ansvar for, noen av oss.

Var man egentlig mer kreativ som barn? Slik jeg erfarer det, er det de voksne som stort sett er de kreative, men at de gir barna skylden/æren for denne kreativiteten. Jeg har sett for mange eksempler på at barns ganske ordinære utsagn er blitt endret litt på av de voksne til å bli noen skikkelige gullkorn.

Akkurat det har jeg selv opplevd. Mamma gjør det stadig vekk når hun forteller om ting jeg sa eller gjorde da jeg var liten. Da er det på med det gamle drapågliset hver gang, og så er det det der "nedover-tonefallet" når jeg sier: "Det var ikke akkurat sånn det var da, men..." Hva skyldes dette mon tro? Har du noen forklaring på hvorfor voksne gjør slik?
Er det litt innestengt nostalgi, det også?
(man setter seg inn i barnets sinn og blir så medrevet at man tilføyer/pynter på gullkorna)

Autister, som må ha dagen forutsigbar, og ikke har aksept for kreativitet i det hele tatt, mener du disse mangler sjel?

Jeg mener absolutt ikke at sjel kun har med kreativitet å gjøre.
Det jeg prøvde å si var, i en mer kompakt versjon, at sjelen er det uskyldige i oss. Det som ikke har blitt fylt opp med masse vas og leveregler. Det som gjør at vi fremdeles er i stand til å være spontane. Nettopp fordi det er vår livskraft, vår glød, eller kall det hva du vil. Det er det indre i oss som vil noe mer.

[Meum]

Ikke bare var den udokumentert, den er også udokumenterbar. Man kan aldri være sikker på at man har studert alle eksperimenter som er gjennomført. Det som derimot er mulig, i motsetning til påstander om sjel osv, er å falsifisere påstanden. Derfor ba jeg også deg om å falsifisere påstanden. Selvfølgelig er alle andre også velkomne til å forsøke å motbevise påstanden.

Hvilke eksperimenter har du studert?

Målet var ikke provokasjon, men opplysning. Fulgt av en plausibel forklaring på det du tilsynelatende mente var et bevis for telepati.
Faktaopplysninger, som f.eks. at stjernene er kjempestore, er heller ikke flåseri i en barnehage, der de fleste barn tror at stjernene er små prikker. Det er nettopp i forsamlinger der folk tror, at kunnskap bør formidles.

Det du ”opplyser” om er hva du mener om en åndelig virkelighet. En arrogant tro på at du vet så mye bedre enn alle andre som etter grundig overveielse tror noe annet. Av og til kan det være klokt å holde sine meninger for seg selv. Kunne du komme på idèen å gi følgende ”opplysning” til ei ung jente: ”Du er det styggeste menneske jeg har sett i dag”? Det kan jo godt hende at det var fakta, men det bør være grenser for faktaopplysning. Like sårbart kan menneskers tro være. Skal du diskutere parapsykologi, så lag i så fall egne tråder med titler som: ”Argumenter for og mot at telepati er en realitet.”. Så kan folk velge om de vil følge tråden.

I innlegget viste jeg hvorfor hans forsøk ikke holder som bevis. Når man tas i juks, da stoler man ikke på forskningen deres lenger. Det oppdaget Sudbø også. Kun i miljøer der tro er en stor faktor prøver miljøet selv å argumentere for jukset, og diskreditere den som avslører det.

Så du avskriver altså Rhines eksperimenter fordi du mener at han er tatt i juks og fordi du da mener at alle eksperimentene må være juks? Er det ikke det som kalles generalisering? Så vidt jeg har forstått er det assistenter Rhine har hatt som er mistenkt for juks. Litt googling for å finne objektive syn på parapsykologi førte fram til denne: http://www.sokaren.se/INDEX92.HTML PSI-missing har jeg vært inne på i tråden: https://www.paran.no/forum/phpbb2/viewtopic.php?t=8030 Har du fått med hva som er mitt egentlige poeng i denne tråden? Hvilke av mine påstander i tråden er det som ikke stemmer?

F.eks.
"Så er det bare å registrere at det for deg er revnende likegyldig hvilke reaksjoner dine flåserier kan få."
Jeg ba om et korrekt sitat som kunne dokumentere denne påstanden om meg.

Det er min subjektive oppfatning. Bevisene for at den oppfatningen er riktig har du selv gitt.

[BA.]

ONS?

Ansvaret man har som barn er jo avhengig av alder. Som 2-åring er ansvaret minimalt. Det kan dreie seg om ansvar for å oppføre seg sånn noenlunde, knapt noe mer. Med stigende alder og nivå øker også ansvaret.
Når du følte et stort ansvar, for eksempel når en kamerat var skadet, og du måtte hente hjelp, følte du da den frie sinnstemning? Eller kom denne frie sinnstemningen når livet var enkelt og ansvaret lett.

Hvis kunnskap kun har et mål, slik du nevner, vil jeg nok være enig med deg. Men jeg tror nok at kunnskap er et mål i seg selv også.
Som barn spør man og søker kunnskap hele tiden, og som voksen leser jeg og fortsetter å søke informasjon(kunnskap). For meg og de fleste andre tror jeg det å søke kunnskap er et menneskelig behov.

Jeg ser ikke på ansvaret som et spørsmål om tilpasning. Ansvar og myndighet går hånd i hånd, og med økt myndighet øker også ansvaret. Myndigheten vi får er avhengig hvilket ansvar vi er villige til å påta oss. Dermed mener jeg at ansvaret er et gode for oss selv, ikke for andre.

Man snakker forskjellig etter hvem man snakker med. Med sine venner, som man er trygg på, snakker man friere enn til venner man knapt kjenner. Dem man ikke liker får høre sannheter på en annen måte enn dem man liker. Man pakker inn ordene sine slik at innpakningen passer med mottakeren. På samme måte snakker man et annet språk når man snakker med barn. Hva gjør barn? De gjør akkurat det samme. Sammen med venner ute, banner de, men hjemme gjør de ikke det. Hos oldemor snakker man litt høyere, hos bestemor og bestefar er man litt forsiktig med hva man sier, og sier ikke alt det gale ens venner gjør.
På samme måte lærer man tidlig hvordan man tilpasser seg de forskjellige miljøer. Man vet at hos bestemor og bestefar er det ene lov, og hos tante og onkel er noe mer lov.

Som voksne velger man om man vil abbonnere på tidsskrifter, og betale regninger for dem. Som voksne velger man om man vil fyre med strøm eller ved, og dette får konsekvenser for hvilke regninger man betaler. Det meste man gjør som voksen er frivillig til en viss grad, fordi man ønsker konsekvensene av handlingen. Dette gjorde man også som barn, men i en adskillig mindre grad. Man visste at hvis man var snill, så fikk man ting mer som man ville.

Jeg synes det er positivt å ha myndighet til å velge selv hva jeg vil gjøre. Jeg har frihet til å ta bilen og kjøre dit jeg vil, jeg har penger så jeg kan kjøpe det jeg har lyst på, jeg kan legge meg når jeg selv vil, jeg kan velge hva jeg vil ha til middag hver dag, og jeg kan drikke god vin når jeg ønsker det. Nesten alt dette var noe jeg gledet meg til som barn, og nå kan jeg det, men jeg vet også at det jeg gjør får konsekvenser. Reiselysten må jeg begrense til de tider jeg ikke arbeider, hvis jeg vil fortsette å arbeide der jeg gjør. Hvis jeg bruker penger på tøys i dag, har jeg mindre penger til det jeg egentlig ønsker meg neste måned, Hvis jeg er lenge opp i kveld, kommer jeg til å være stuptrøtt på jobben i morgen. Likevel er det mine valg, og mitt ansvar. Som barn fikk jeg ikke valget og ikke ansvaret.

Jeg synes livet som voksen er vidunderlig. Jeg er gift med et flott menneske, og har flotte barn, jeg har hus og grei økonomi, og jeg lærer noe nytt nesten hver dag. Neitakk, jeg savner ikke begrensningene jeg hadde som barn.

Hukommelsen er en rar ting. Man 'vet' hvordan ting var, men vet man egentlig det? Til stadighet får man bekreftet at man husker ting feil. Tenk på alt som ikke kan bekreftes. minner fra barndommen som ikke er dokumentert på film, smaken av vinen i går, hva sa egentlig mamma på telefonen?
Det man husker fra barndommen er ikke akkurat slik barndommen var. Noe legger man til og noe trekker man fra. Og veldig lite av dette kan man få bekrftet eller avkreftet. I noen grad kan andre fortelle at historien ikke var slik vi forteller den, men hvem husker rett?
Selv ble jeg fortalt at jeg hadde kjæreste fra jeg var to år. Men mitt inntrykk var vel heller at det var våre foreldre som mente det, og vi tilpasset oss denne rollen. Da vi begynte på hver vår skole fikk vi lyst til å være kjærester med noen på skolen istedet, så denne "barneforelskelsen" var forbi.
Slik jeg husker det, var det å få lyst til å være kjærester ikke det samme som når jeg senere forelsket meg i tenårene. Og dette er ikke det samme som når jeg på nytt forelsker meg i min ektefelle nå.
Jeg vil si at jeg føler kjærligheten har forandret seg. Den er mindre eiebetinget.

At mange får et stort fokus på materielle goder og status stemmer nok. Men det tror jeg ikke har med voksenhet å gjøre. Det tror jeg har med innstilling å gjøre.
For min del synes jeg at jeg har det helt fint i dag, jeg trenger ikke noe mer. Jeg vil ikke bli mer lykkelig om jeg får mer ting. Likevel ønsker jeg meg nye ting, og kjøper meg nye ting til stadighet.
Kjenner du noen barn som ikke ønsker seg ting? Er det forskjell på barn og voksne på den måten at barn er mindre opptatt av materielle ting?

Jeg tror man lengter tilbake til sin ungdomstid og barndom fordi man har et urealistisk bilde av hvordan det var. Den glade ungdomstiden med stadige forelskelser savner jeg ikke. Når forelskelsen var over, og bruddet kom var fortvilelsen så stor, og livet var knapt verdt å leve.
"How can I stop crying when the only person that can make me stop is the one who made me start?"

Etter en ulykke og man ligger i koma. Hvor er sjelen da?

Oops, dette ble litt lengre enn jeg hadde tenkt.

[BA.]

Hvilke eksperimenter har du studert?

Flere, men jeg husker ikke hvilke, og det er heller ikke interessant.

Det du ”opplyser” om er hva du mener om en åndelig virkelighet. En arrogant tro på at du vet så mye bedre enn alle andre som etter grundig overveielse tror noe annet. Av og til kan det være klokt å holde sine meninger for seg selv. Kunne du komme på idèen å gi følgende ”opplysning” til ei ung jente: ”Du er det styggeste menneske jeg har sett i dag”? Det kan jo godt hende at det var fakta, men det bør være grenser for faktaopplysning. Like sårbart kan menneskers tro være. Skal du diskutere parapsykologi, så lag i så fall egne tråder med titler som: ”Argumenter for og mot at telepati er en realitet.”. Så kan folk velge om de vil følge tråden.

Hvis en venninne har mascara som har rent, og du sier hun ser nydelig ut, er det ikke dårlig gjort å si fra om at du lyver for henne.
Når du sier det er svært lite som kan bevises, er det underforstått at det er noe som kan bevises. Da er det på samme måte som med mascaraen riktig å si fra om den faktiske situasjonen.

Så du avskriver altså Rhines eksperimenter fordi du mener at han er tatt i juks og fordi du da mener at alle eksperimentene må være juks? Er det ikke det som kalles generalisering? Så vidt jeg har forstått er det assistenter Rhine har hatt som er mistenkt for juks. Litt googling for å finne objektive syn på parapsykologi førte fram til denne: http://www.sokaren.se/INDEX92.HTML PSI-missing har jeg vært inne på i tråden: https://www.paran.no/forum/phpbb2/viewtopic.php?t=8030 Har du fått med hva som er mitt egentlige poeng i denne tråden? Hvilke av mine påstander i tråden er det som ikke stemmer?

De forsøkene som er jukset med er ikke til å stole på. Den forskeren som jukser er ikke til å stole på.
Rhine var en "forsker" som jukset, ergo var han ikke til å stole på. Sudbø var en forsker som jukset, dermed stoler man ikke på ham heller.
Hvis juks kan være (legg merke til at jeg ikke sier er, men kan være) en årsak til gode resultater, kan det ikke i noe tilfelle regnes som bevis.
Den svenske artikkelen viser at juks kan ha forekommet i dette tilfellet, altså er ikke dette noe bevis.

F.eks. "Alle paranormale fenomener har med magi å gjøre og magi er å fokusere energi for å påvirke annen energi, og troen er magiens bærer." Alle de fenomener man har forsket på viser at det ikke har noe med magi å gjøre. Man har funnet naturlige årsaker.
"Medisiner har den effekt vi tror de vil ha. En lege kan gi pasienter sukkerpiller og vite at for en av tre pasienter vil pillen ha en positiv effekt." Man vet aldri om placeboeffekten vil slå til. Man vet ikke hvor ofte den vil slå til. Man vet bare at den gjør det av og til.
"Placeboeffekten setter igang kroppens egen evne til selvhelbredelse på en eller annen måte." Som du korrekt skriver nedenfor, man vet ikke hva som gjør placeboeffekten virksom, men vi har sett at den virker.
"Det er vel da å anta at to av tre har mer bevisst eller ubevisst mistillit til legen eller medisinen slik at placeboeffekten ikke fungerer. " Da forutsetter du at placeboeffekten virker hver gang. Det motsatte av tillit er ikke mistillit, men 'tillit til ikke'. Mistillit er mangel på tillit. Altså hvis du er sikker på at legen vil ta livet av deg, kan det hende at sukkerpillene han gir deg kan gjøre deg syk. Hvis du mangler tillit til legens dyktighet vil ikke placeboeffekten ha noe utgangspunkt, og kan dermed ikke telles. Hvis du har tillit til at legen vil gjøre deg frisk, vil placeboeffekten kanskje gjøre deg frisk.

Jeg tror du har rett i at skeptikere aldri vil akseptere et bevis for det paranormale. Det kommer ikke av samme årsak som du nevner, men rett og slett at jeg tror alt dere mener er paranormalt har naturlige årsaker.

F.eks.
"Så er det bare å registrere at det for deg er revnende likegyldig hvilke reaksjoner dine flåserier kan få."
Jeg ba om et korrekt sitat som kunne dokumentere denne påstanden om meg.

Det er min subjektive oppfatning. Bevisene for at den oppfatningen er riktig har du selv gitt.

Din subjektive oppfatning kan du ikke stole på. Det har vist seg mange ganger i de siste diskusjonene våre.

Så må jeg be deg fokusere på saken vi diskuterer i stedet for å skrive løgner om meg. Hver gang du beskriver meg, lyver du, og det fører til dårlig diskusjonsklima.

[Meum]

BA.
Det ble en liten misforståelse her. Det jeg ville fram til var om du hadde fått med deg hva som var mitt poeng i denne tråden. Du svarte på det PSI-missing jeg henviste til i en annen tråd. Jeg besvarer det der.

Det er vel temmelig søkt at juks skulle forekomme i Pearce-Pratt-eksperimentet. Sitat: ”Men Hansel anser att om fusk kunde utföras, så utfördes det, eftersom det är enda sättet att förklara resultatet. ESP är enligt hans uppfattning omöjligt. Han har inga bevis för att fusk förekommit. Men han anser att det räcker med att det hade kunnat fuskas vid ett experiment för att detta skall underkännas som bevis.” Hansel er en av de aller ivrigste kritikere av ESP, og da er det vel ikke annet å vente. Legger ut linken en gang til slik at de som følger tråden kan danne sin egen mening: http://www.sokaren.se/INDEX92.HTML
Er det flere påstander om juks i forbindelse med J.B.Rhine?