Paranormale / uvanlige hendelser ⇒ Da farmor døde

[TheMartine]

I dag tidlig mistet jeg farmor. Det er ingen hemmelighet at det gjør veldig vondt og at stemningen er ganske laber i dag. Det som er rart, er hvordan det hele gikk for seg. Alle "tilfeldighetene".

Jeg kan begynne fra starten: Torsdag kom broren min hjem fra Danmark for å feire jul her. Han har ikke vært her på et halvt år, så det er en sjeldenhet. Fredag hadde farmor falt, og ble hentet med ambulanse hjemme på gården, visstnok skrikende og i fyr og flamme på grunn av smerter i ryggen. Hun var 93 år, og både døv og senil. På sykehuset på Gjøvik ble det konstatert brudd i bekkenet, og hun ble lagt inn på ubestemt tid.

Lørdag kveld måtte jeg på jobb i Oslo, og jeg og søsteren og broren min tenkte litt på å reise til Gjøvik etter hvert for å besøke farmor, vi er en liten familie, så det betyr på en måte enda mer da. Pappa og tante (er farmors eneste barn) satt forøvrig hos henne hele dagen.
Vi fant ut at vi skulle ta turen etter at jeg ble ferdig på jobb, som vanligvis ikke pleier være før 03-04 på natta. Men jeg fikk det for meg at det hastet, så da klokka var 01.30, ba jeg om å få gå før. Dette endte selvsagt med at jeg gråt på sjefens skulder, slik jeg gjerne reagerer når jeg bærer på mye, og noen til slutt viser forståelse. Da gjør jeg sånn. Ganske kjipt, ja.

Så plukket jeg opp broren min i Oslo, reiste til Hadeland og hentet søster og fetter, og sammen reiste vi til sykehuset, var der klokka 05.05. Satte oss ned, og småpratet litt med pappa og tante, og så på denne lille, grå, tynne kroppen som lå med oksygenmaske og sov tungt. Store, dype åndedrag, og ellers helt i ro.

Da det hadde gått cirka 45 minutter, merker vi at hun puster dårligere. Det tar ikke lang tid før man knapt ser noe pust i det hele tatt. Broren min henter en sykepleier, og før hun rekker å komme, har farmor sluttet å puste. Helt stille, helt fredelig. Klokka var 06.05. Legen kommer inn, kondolerer. Og det var det. Livet var over for farmor.

Dette er første gang jeg har sett noen dø, dette er første gang jeg har sett et dødt menneske. Det var veldig sterkt. Men det er virkelig besynderlig hvordan det kan virke som alle tilfeldighetene spilte på lag for at vi skulle rekke å komme dit før hun døde. Eller var det kanskje slik at hun følte hun kunne gi slipp da vi endelig var der alle sammen?

Uansett, dette har vært en merkelig dag. Slitsom, trist og vond. Jeg har tatt avgjørelser for begravelsesbyrået på vegne av alle barnebarna, og det var en rimelig uvant rolle å ha. Det er uansett veldig godt å tenke på at vi var der alle, alle barna og barnebarna hennes, da hun gikk bort. Veldig godt, og veldig, veldig rart. Tilfeldig eller ikke.

[crazy diamond]

Kondolerer

[TheMartine]

Takk for det.

Men er det ikke merkelig hvordan det hele endte? Det synes jeg.

[Redfalk]

Trist å høre TheMartine (hater ordet "kondolerer")

Jeg vet ikke hva jeg skal tro jeg, om hun venta til dere var der alle sammen. Man kan jo ønske at det var slik, at enden ble "god" tross alt. I og med at flere tilfeldigheter inntraff for at dette ble skulle bli mulig, styrkes jo den teorien.

Men tror det er mer vanlig at familiemedlemmer ikke rekker fram i tide for å ta farvel
om dette er for at det er vanskelig å holde døden tilbake,(mest sannsynlig). Eller om de ikke bryr seg med å vente, (sikkert mulig noen ganger),det vet jeg ikke.

[HappeTittenTooYouNow]

Føler med deg.

[Asbjørn]

Trist å høre, - men dette med tilfeldigheter - ja, tror og at du følte det hastet . . .
Kansje du på en måte fikk en beskjed om at nå var det på tide å komme seg oppover,
slik at du følte det i deg selv.
Det er ikke alle som opplever den muligheten !

Selv om det er sårt, var det sikkert også på en måte godt å få være der, selv om det var en særlig spesiell opplevelse.

Jeg tror ganske sikkert din Farmor merket at dere var der, ja, og derfor kunne gi slipp...

Føler med deg.

Asbjørn

[Isan]

Men det er virkelig besynderlig hvordan
det kan virke som alle tilfeldighetene spilte på lag for at vi skulle rekke å komme dit før hun døde. Eller var det kanskje slik at hun følte hun kunne
gi slipp da vi endelig var der alle sammen?

Det siste skal du ikke se bort ifra, nei - som flere andre har vært inne på. Mennesket har mye i seg. Det virket som om min bestemor også "passet på" å dø da hun hadde minst tre av barna sine i noenlunde nærhet.

[misty-gutt]

Takk for at du ville dele historien om din farmor med oss her på forumet.

Alt har sin tid, glede, sorg. Når døden kommer til noen som står en nær, tenker en ekstra over dette.

Jeg føler med deg og dine i savnet og sorgen, Martine.

[TheMartine]

Takk for medfølelse og fine ord alle sammen. Det er helt sant det, jeg er ikke så begeistret for "kondolerer" selv. Det var en som skrev "Okay, kondolerer". Det var litt vel...tørt. Men samme det, over til saken.

Jeg tror nok mer og mer på at farmor følte seg trygg nok til å gi slipp, enn at det var tilfeldigheter som gjorde at vi var der da hun døde. Hun var jo både døv og senil, og kjente sjelden igjen meg eller noen av de andre barnebarna sine. Så da kan det vel virke som man bruker andre sanser når man er på vei til å forlate kroppen sin. Eller hvordan jeg skal forklare det. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. En verdig avskjed var det uansett.

[ludoburgero]

Hei, Martine.

Beklager. Jeg skjønner jo at det var meg du sikta til, når jeg skreiv det på chatten.
Så det først etter at jeg hadde skrevet det, og helt ærlig, så kom det jo veldig feil ut når det ble skrevet på den måten. Jeg kunne ærlig talt skrevet "okay" og "kondolerer" separat. Det var det at det kom sjokkerende på at det hadde skjedd når du annonserte det.

Nå er ikke dette et forsøk på å lage en sak utav akkurat det, men jeg beklager oppriktig for at det kom ut på akkurat den måten. Du har min medfølelse. Jeg vet hvordan det er å se noen dø, jeg har sett to mennesker dø, mine besteforeldre. Og jeg har sett tre av dem når de var døde. Jeg har også sett et dådyr dø. Det føles tungt ut, men samtidig lettende. Alltid trist å ta farvel, men i to av disse tilfellene døde besteforeldrene mine etter forholdsvis lange og gode liv, og de to hadde også fått kreft som hadde spredd seg hurtig i hele kroppen.
Livet er virkelig ikke rettferdig. Farmora mi, på sin side, døde bare 62 år gammel i 1995, da var jeg 13 og det var første gang jeg fikk se et dødt menneske.

Støtter meg forresten til det noen her har sagt om at det kan være at hun ventet til dere alle var samlet. Noen har nok så god kontroll på å velge mellom å holde seg fast til det å bli værende i en kamp, eller det å gi slipp og gå inn i lyset. Jeg får enda vondt når jeg tenker på mormoren min som døde. Mye av de smertene hun hadde kunne vært forhindret, og kanskje hun enda kunne vært i live, men hun ble feilmedisinert og ryggsmertene ble avvist for å være kreft. De undersøket ikke skikkelig før det var altfor seint. Mange som satt bitre og sinte igjen på de menneskelige feilene som ble gjort av legene i ettertid. Oppi det hele var også mormor og morfar sannsynligvis noen av de sunneste menneskene jeg vet om. Kostholdet og rikelig med mosjon, og så hadde de også levd lenge og holdt seg friske i stort sett alle år. Så alt det der kom veldig brått på.

Håper farmora di syntes det var fint at dere var samlet.
Det siste minnet hun hadde var jo det at dere var der for henne, og det var nok veldig viktig for henne. Tenk deg hvis det er sant det de sier om at livet passerer revy i det vi dør?
Da er det nok ekstra fint at familien står der samlet før det øyeblikket hun fikk se revyen hvor dere alle - og flere med - var inkludert. Ikke alle er så heldige at de får se sine nærmeste før de forlater overflaten. Jeg håper du har det bra. Det var trist dette skjedde, og det rett før jul.

[Astarte]

Kjære, Martine, dette var vondt og samtidig vakkert å høre...Jeg så ikke dette før nå...
Jeg tenker umiddelbart at din farmor fikk en vakker avskjed. Jeg tror dere har hatt "noen" som har hvisket dere i øret, og gitt muligheten for at farmor og dere skulle få denne opplevelsen. Jeg tror ikke dette var "tilfeldigheter", men at i noen tilfeller er vi riktig innstilt til å ta i mot hint og hviskinger som en veiledning.

Jeg er så stolt av deg, som klarer å vise styrke, omsorg og klarhet i en slik situasjon. Jeg tror også farmor er veldig stolt av deg.

Du er et slikt menneske som jeg blir veldig fort glad i, og at du klarer å takle dette med såpass ro og klarhet er for meg imponerende.

Jeg tror heller ikke at farmor har forlatt dere. Jeg tror hun er tilstede, bare på en helt annen måte, selvfølgelig. Og at dere møtes igjen. Det er jeg overbevist om.

Så, kjære du, jeg er trist på dine vegne, men samtidig glad for at farmor fikk en fredelig og god død.

Mine tanker er hos deg.
Klem

[TheMartine]

Hei, Martine.

Beklager. Jeg skjønner jo at det var meg du sikta til, når jeg skreiv det på chatten.
Så det først etter at jeg hadde skrevet det, og helt ærlig, så kom det jo veldig feil ut når det ble skrevet på den måten. Jeg kunne ærlig talt skrevet "okay" og "kondolerer" separat. Det var det at det kom sjokkerende på at det hadde skjedd når du annonserte det.

Okei. Det var ikke meninge å henge ut noen, altså. Men jeg har merket nå i ettertid at folk skygger unna meg, når de finner ut hva som er skjedd. Virker som ingen bryr seg, og det er ganske kjipt. Derfor kom din noe klønete formulering som enda en bekreftelse på at ingen bryr seg. Og det fra Onkel Følsom, liksom. Ulogisk. Men det går greit, jeg skjønner jo at det er vanskelig å vite hva som er "riktig" reaksjon på en sånn beskjed.

Nå er ikke dette et forsøk på å lage en sak utav akkurat det, men jeg beklager oppriktig for at det kom ut på akkurat den måten. Du har min medfølelse. Jeg vet hvordan det er å se noen dø, jeg har sett to mennesker dø, mine besteforeldre. Og jeg har sett tre av dem når de var døde. Jeg har også sett et dådyr dø. Det føles tungt ut, men samtidig lettende. Alltid trist å ta farvel, men i to av disse tilfellene døde besteforeldrene mine etter forholdsvis lange og gode liv, og de to hadde også fått kreft som hadde spredd seg hurtig i hele kroppen.
Livet er virkelig ikke rettferdig. Farmora mi, på sin side, døde bare 62 år gammel i 1995, da var jeg 13 og det var første gang jeg fikk se et dødt menneske.

Jeg har jo sett dyr dø før. Mange ganger. Og jeg er jo eldre enn du var, samtidig som farmor var 93 år og både skrøpelig og helt i sin egen verden. Det kom jo brått på, fordi hun har sittet på samme stolen og sett ut av vinduet så lenge jeg har levd. Og så er hun plutselig borte. Men i motsetning til dine, hadde hun jo utspilt sin rolle, og levd et langt liv. Sånn sett var dette langt mindre dramatisk enn det du opplevde med dine besteforeldre. Men samtidig er det noe helt spesielt å oppleve for første gang, også. Jeg føler virkelig at jeg har vokst litt på det, i hvilken retning vet jeg ikke ennå. Merket du det samme?

Håper farmora di syntes det var fint at dere var samlet.
Det siste minnet hun hadde var jo det at dere var der for henne, og det var nok veldig viktig for henne. Tenk deg hvis det er sant det de sier om at livet passerer revy i det vi dør?
Da er det nok ekstra fint at familien står der samlet før det øyeblikket hun fikk se revyen hvor dere alle - og flere med - var inkludert. Ikke alle er så heldige at de får se sine nærmeste før de forlater overflaten. Jeg håper du har det bra. Det var trist dette skjedde, og det rett før jul.

Jeg kan ikke annet en å tro at hun slapp taket fordi vi var der alle samme. Det kan simpelthen ikke være flaks eller tilfeldig. Og det må være en vidunderlig måte å forlate livet på, må jeg si.
At det skulle skje i jula, er uheldig for en familie som allerede har et veldig anstrengt forhold til denne høytiden. Å bruke romjula til å planlegge begravelse er heller ikke så stas, så det sier seg vel selv at det ikke er gode tider akkurat nå. Men man kommer seg vel over dette også =)

[TheMartine]

Kjære, Martine, dette var vondt og samtidig vakkert å høre...Jeg så ikke dette før nå...
Jeg tenker umiddelbart at din farmor fikk en vakker avskjed. Jeg tror dere har hatt "noen" som har hvisket dere i øret, og gitt muligheten for at farmor og dere skulle få denne opplevelsen. Jeg tror ikke dette var "tilfeldigheter", men at i noen tilfeller er vi riktig innstilt til å ta i mot hint og hviskinger som en veiledning.

Ja, det er kanskje noe i det. Men det er likvel rart, for jeg har aldri oppfattet meg selv som særlig oppmerksom på slike ting, og kan ikke si jeg har oppfattet slike beskjeder eller veiledninger tidligere. Veldig rart dette.

Jeg er så stolt av deg, som klarer å vise styrke, omsorg og klarhet i en slik situasjon. Jeg tror også farmor er veldig stolt av deg.

Du er et slikt menneske som jeg blir veldig fort glad i, og at du klarer å takle dette med såpass ro og klarhet er for meg imponerende.

Det var da flotte ord, Astarte. Man får vel testet seg selv ganske godt når man går gjennom noe slikt. Pappa lukker seg jo helt inne, og da blir det på mange måter opp til oss ungene å holde motet oppe. Jeg kan heldigvis gjemme meg bak at jeg er yngst i flokken, men samtidig har jeg best kontakt med pappa også, så mye av ansvaret har falt på meg. Det er en styrkeprøve, merker jeg. Men veldig godt å ikke være alene om det.

Jeg tror heller ikke at farmor har forlatt dere. Jeg tror hun er tilstede, bare på en helt annen måte, selvfølgelig. Og at dere møtes igjen. Det er jeg overbevist om.

Så, kjære du, jeg er trist på dine vegne, men samtidig glad for at farmor fikk en fredelig og god død.

Mine tanker er hos deg.
Klem

Ja, hun er nok med oss. Det tenker jeg om alle man mister, at de er med oss på et eller annet plan. For å være helt ærlig, har vi alltid trodd hun skulle spøke etter hun gikk bort, siden hun var så sterkt knyttet til gården. Vi får vente og se, men jeg håper jo virkelig ikke det skjer (som du sikkert skjønner, hehe).

Takk for omtanken, Astarte =)

[ludoburgero]

Okei. Det var ikke meninge å henge ut noen, altså. Men jeg har merket nå i ettertid at folk skygger unna meg, når de finner ut hva som er skjedd. Virker som ingen bryr seg, og det er ganske kjipt. Derfor kom din noe klønete formulering som enda en bekreftelse på at ingen bryr seg. Og det fra Onkel Følsom, liksom. Ulogisk. Men det går greit, jeg skjønner jo at det er vanskelig å vite hva som er "riktig" reaksjon på en sånn beskjed.

Skygger de unna? Jeg tror det er litt sånn at de gjerne vil gi deg ro og fred også.
For når man mister noen, så er det sånn at man vil stille opp der og være for den som har mistet noen, men man vet ikke alltid hvordan man skal håndtere situasjonen. Som du sier om "riktig" reaksjon på den. Men kort sagt så var det også fordi jeg har svinget veldig i humør den siste tiden selv, så det var også en grunn til den noe klønete formuleringa.
Da blir det titt og ofte "feil" reaksjon. Men helt ærlig, så bryr jeg meg.
Det håper jeg du vet.

Jeg har jo sett dyr dø før. Mange ganger. Og jeg er jo eldre enn du var, samtidig som farmor var 93 år og både skrøpelig og helt i sin egen verden. Det kom jo brått på, fordi hun har sittet på samme stolen og sett ut av vinduet så lenge jeg har levd. Og så er hun plutselig borte. Men i motsetning til dine, hadde hun jo utspilt sin rolle, og levd et langt liv. Sånn sett var dette langt mindre dramatisk enn det du opplevde med dine besteforeldre. Men samtidig er det noe helt spesielt å oppleve for første gang, også. Jeg føler virkelig at jeg har vokst litt på det, i hvilken retning vet jeg ikke ennå. Merket du det samme?

Okay... jeg har bare sett dette ene dådyret dø. For min del fikk den episoden meg til å føle meg hjelpesløs og som en sviker, fordi jeg ringte politiet etter at dådyret hadde blitt påkjørt, og det tok sin tid før det kom. Jeg på min side (var litt yngre da) turte ikke å røre det, så jeg så det dø før politiet kom. Det lå og døde i en busk mens jeg så det i øynene.

Besteforeldrene mine (mormor og morfar) levde forholdsvis lange liv.
Morfar var 85... mormor husker jeg ikke hvor gammel var, men hun døde for fire år siden.
Morfar for to år siden. Men farmor forårsaket mer eller mindre sin egen død.
Jeg kan ikke si jeg følte at jeg vokste særlig på det at farmor døde, men det ble en del forandringer i familien, og istedenfor at familien ble mer knyttet, så ble det heller til at det førte et nært familiemedlem ut i "farmors fotspor" grunnet depresjonen og uoppløste konflikter med henne. Og det splittet familien egentlig bare mer.
At mormor og morfar døde har på den annen side egentlig gjort mamma til en sterkere person, tror jeg. Vi har begynt å ta mer vare på hverandre og vi krangler ikke så mye som vi gjorde før. Jeg tror vi på en måte har for alvor skjønt at livet ikke varer evig og at vi skal ha det mer trivelig sammen når vi først er her.

Det var vel det jeg kunne svare på det.
Nå vet jeg ikke hvordan du vokser på dette, jeg heller, men det er jo positivt hvis det blir noe konstruktivt og at du kan få et utbytte av det sørgelige som har skjedd. Etter at et familiemedlem går bort, så er det jo ofte en positiv sideeffekt at familien kommer nærere sammen. Men som sagt, det kan jo gå begge veier. Det har nok litt med hvordan hver og enkelt av dere takler situasjonen og hvordan den blir bearbeidet. Om dere snakker åpent om det, tillater dere å mimre og reflektere, eller om dere går inn i dere selv hver for seg.

Jeg kan ikke annet en å tro at hun slapp taket fordi vi var der alle samme. Det kan simpelthen ikke være flaks eller tilfeldig. Og det må være en vidunderlig måte å forlate livet på, må jeg si.
At det skulle skje i jula, er uheldig for en familie som allerede har et veldig anstrengt forhold til denne høytiden. Å bruke romjula til å planlegge begravelse er heller ikke så stas, så det sier seg vel selv at det ikke er gode tider akkurat nå. Men man kommer seg vel over dette også =)

Ja... la oss håpe hun var lykkelig i sitt siste øyeblikk over at dere var samlet.
Det virker jo mest slik at det var sånn. Jeg hadde også likt at menneskene jeg sto nærest ville være i mitt nærvær når jeg skulle dra avsted til den andre siden.

Kanskje dette var endepunktet på hvordan juletiden kan være anstrengt for dere?
Sånn, hvis vi skal tro at i det minste noe er forutbestemt og at det skjer for en grunn,
så var kanskje dette den siste holdeplassen... et slags vendepunkt... for nå kan julen kanskje bare bli bedre og bedre i årene fremover?
Og det ved å holde sammen, slik som er hyggelig med julen.

[sandalfon]

så leit martine at du har sorg. vil ikke bruke ordet du misliker men velger å si jeg føler med deg og din familie, jeg må si av min erfaring at folk unviker deg er tror jeg, må jeg presisere. at dem rett og slett ikke vet hvordan de skal forholde seg,, fordi det er vanskelig, jeg har selv mistet min mor og far og besteforeldre, men det som var værst var når min mor ble drept var at jeg nettopp opplevde det du sier nå at folk unngår en(og jeg unngikk folk pga pågående media)

jeg har snakket med flere i ettertid og som jeg sa det er ikke viktig hva man sier, det som betyr noe er kun fx gi en klem. man må ikke si noe, men etterhvert når man har mer erfaring vet man at det å bry seg om handler ikke om å si de rette ordene om du forstår, jeg tenker at du er så følsom at du følte på deg at du måtte komme dit for å kunne ta avskjed, med din bestemor, i uker før jeg mistet min mor gikk jeg å olanla begravelse, når jeg hørte sanger tenkte jeg å den passer til begravelsen,,, jeg trodde jeg selv skulle dø ,men men det var jo ikke det,..