
han sto en dag på kne ved lekekassa og rota etter noe der,da jeg observerer at han fort kikker opp,og i mot trappa som fører til kjellerstua vår.Så kikker han på meg,smiler mot meg mens han igjen retter blikket mot trappa,peker og utbryter:" Se pia,mommo!" "Pia"?,spør jeg,og reiser meg for å gå bort til ham. Gutten ser på nytt mot trappa,men han ser tydeligvis ikke mere nå,da han kommer med et "Hm...",og bare fortsetter interessere seg for innholdet oppi lekekassa. Ikke sa han mere,bare lekte som ingen ting hadde skjedd,og jeg begynte selvfølgelig heller ikke å prate med ham om dette.
Det morsomme er at jeg rett som det er mener det helt tydelig går i denne trappa rett som det er.
Mye kan gjøre at det høres ut som gange i den,men litt rart de gangene det er absolutt vindstille ute(tenker på bevegelser i huset som forårsaker lyder inne ved uvær),og de gangene jeg ikke greier å ha noen forklaring på hva dette er. En og annen gang mens jeg sitter med håndarbeide,eller opptatt av tv-en,kan jeg tydelig og helt sikkert mene at sønnen min kommer tuslende opp,da det nettopp er så tydelig. Men nei... Kanskje,kanskje den lille jenta som går i trappa da?
Barnebarnet mitt var iallefall ikke skremt av henne,han smilte så glad mens han pekte på henne. Snodig opplevelse
