Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ spørsmål om UKO

[Ghatana]

jeg har lest mye om UKO på forumet her, men har noen ting jeg ikke helt har fått svar på.
jeg har også prøvd meg på å få en sånn opplevelse med blandet hell. jeg kjenner beina skli opp og jeg klarte å nesten få med overkroppen men noe holder meg tilbake og jeg tror det er det at jeg er redd for hva som vil skje.
så, hvis jeg faktisk kommer meg ut, hva kommer jeg til å se?
vil jeg med øving kunne dra langt vekk eller vil sølvtråden holde meg tilbake?
kan sølvtråden ryke?
hvor enkelt er det å komme seg tilbake til sin egen kropp? er det slik at jeg bare tenker meg tilbake eller må jeg legge meg ned?
er det noen andre mulige komplikasjoner som jeg kan møte?
det hadde vært fint om folk som faktisk har vært på flere slike reiser kunne svare selv om folk med teorikunnskaper også gjør nytte for seg.

[?]

hva e rhensikten med en UKO om du ikke har noe fundament eller greie på hva det egentlig er?

[Ghatana]

g

hva e rhensikten med en UKO om du ikke har noe fundament eller greie på hva det egentlig er?

godt poeng, men nå kan du spørre deg hva hensikten med en UKO er uansett hvor mye du vet om det. nysgjerrighet. et must om å vite mer om den verden vi lever i.
uansett så er jeg ikke fullstendig uten grunnlag. jeg vet en del om det men jeg trenger bare detaljer og annen informasjon som ikke har blitt skrevet om noe sted jeg har lett.
jeg vil bare ikke gå inn uforberedt som jeg gjorde de første gangene jeg prøvde (og feilte).

[HeleneV]

Hei!
Jeg skal prøve å svare, da jeg ser det forrige "svaret" ditt egentlig ikke var et svar, bare et spørsmål til spørsmålet...
Jeg har selv hatt mange OOBE, og behersker det ganske bra.
Jeg ser mange har slike "nesten-OOBE" som du beskriver. Hvis jeg har forstått deg rett føler man at man delvis er ute av kroppen, mens noe av astralkroppen din "sitter fast" i den fysiske kroppen. Jeg tror mange opplever dette, nettopp fordi den ligger en elementær frykt i bunn for hva som vil skje når man først forlater kroppen -og derfor ikke greier å løsrive seg helt.

Mitt triks når jeg enkelte ganger "sitter fast" litt er å tenke at nå "reiser jeg meg opp" på vanlig måte som om jeg har en fysisk kropp. Da pleier det å løsne. Når jeg først er ute av den fysiske kroppen er det vanligvis ikke problem. (Vanligvis er det da jeg "åpner øynene" og ser meg rundt. Det eneste man kan "slite med" er at man kan fort tom for energi og fokus og "skli tilbake" i kroppen og sovne.

Men når man først er ute, synes jeg at det er greit å ta turen litt vekk fra den fysiske kroppen -jeg synes jeg går fortere tom for energi når jeg er nærme kroppen... Men jeg tror i første omgang at jeg ville utforsket "nærmiljøet" som er kjent og trygt. En liten fiffig sak er å gå på badet og se seg selv i speilet!!!

Hva kan man se? Det er vel ikke så veldig mange grenser for det. Man kan jo reise med "tankenes hastighet", og hvor man vil... Men siden man har 360graders syn kan ting virke litt forvridd, og det krever litt teknikk for å beherske den måten å se på. Jeg fortere tom for energi og fokus når jeg er nærmere den fysiske kroppen (kjent miljø). Tror jeg bruker mer energi på å fokusere på hvordan miljøet faktisk ser ut (bruker ikke "astralsynet" på samme måten), mens jeg er ikke så fokusert på "at det burde sett slik ut" når jeg er lengre vekk/på ukjente plasser. Tror man blir hemmet og bruker mye energi på å fokusere på "det er slik det ser ut, egentlig.

Når jeg er i nærheten av den fysiske kroppen min er jeg vanligvis alene, noen ganger møter jeg andre astralvesen. Det kan være avdøde, andre astralvandrere (men de får jeg vanligvis ikke "kontakt" med), veilederne mine, "lysvesen", englelignende vesener, og demonaktige skikkelser. Det kommer an på hvilket nivå jeg er på. Noen ganger befinner jeg meg i bommulståke, og ligger bare og "dupper og svever" og alt er behagelig, andre ganger er jeg i en fargegrøt av lys. Noen ganger støter jeg borti portaler og ormehull som leder til slike plasser.


Jeg har aldri hatt noen begrensninger på hvor langt jeg kan dra, og har aldri vært begrenset av sølvtråden i alle fall. Jeg reiser langt. Veldig langt. Da snakker vi ut av dette solsystemet.... Og det har aldri vært problemer å reise tilbake heller. Jeg tenker meg tilbake, men ofte må jeg tilbake i "trappetrinn" når jeg så langt vekk. Så, det virker ikke som om sølvtråden setter begrensninger eller kan ryke akkurat...

Jeg tror, at man egentlig bare blir begrenset av at man tenker litt for mye på at man har en fysisk kropp. Man må kvitte seg med tanken om at man har en kropp, og tenke på seg selv mer som et spøkelse. Det tok meg noen forsøk å "gå gjennom" veggen før jeg fikk det til...

Når du spør om komplikasjoner... Vel, har sett noen spør om man kan bli besatt når man er ute av kroppen. Når jeg er ute av kroppen seiler kroppen sin egen sjø, det er på en måte likegyldig.
Har aldri hatt komplikasjoner av noe slag for utenom den paralysen når jeg møtte en "demon". I og med at jeg har reist både laaangt og på forskjellige nivå og fremdeles ikke støtt på problemer så vet jeg ikke om det finnes så mange komplikasjoner. Mulig det finnes, men har aldri hørt noe konkret.

Det jeg har lest, er at demonaktige vesener kun prøver og skremme deg, og "ernærer" seg av din frykt, men reelt sett ikke kan gjøre deg noen skade. Jeg ble skikkelig skremt en gang av et demonaktig vesen som paralyserte meg. Da ble jeg hentet av veilederne mine. Jeg har forøvrig en opplevelse av å være mer beskyttet når jeg tenker at jeg er i en "såpeboble" som ingen kan trenge gjennom.


Enkelte ganger har jeg også det slik at føler jeg en tilstedeværelse som gir meg en frykt når jeg merker at nå er "sjelen" våken og kroppen sover. Da avbryter jeg, for jeg tenker at da kan det muligens være mine veiledere som sier i fra om at jeg ikke er klar for en astralreise akkurat nå.

[Anja\Third eye]

Morsomt og lese,,, Er inntrisert i dette jeg og

[Ghatana]

Tusen takk Helene. Det var veldig hjelpfullt.

[NightHawk]

Hei!
Jeg skal prøve å svare, da jeg ser det forrige "svaret" ditt egentlig ikke var et svar, bare et spørsmål til spørsmålet...
Jeg har selv hatt mange OOBE, og behersker det ganske bra.
Jeg ser mange har slike "nesten-OOBE" som du beskriver. Hvis jeg har forstått deg rett føler man at man delvis er ute av kroppen, mens noe av astralkroppen din "sitter fast" i den fysiske kroppen. Jeg tror mange opplever dette, nettopp fordi den ligger en elementær frykt i bunn for hva som vil skje når man først forlater kroppen -og derfor ikke greier å løsrive seg helt.

Mitt triks når jeg enkelte ganger "sitter fast" litt er å tenke at nå "reiser jeg meg opp" på vanlig måte som om jeg har en fysisk kropp. Da pleier det å løsne. Når jeg først er ute av den fysiske kroppen er det vanligvis ikke problem. (Vanligvis er det da jeg "åpner øynene" og ser meg rundt. Det eneste man kan "slite med" er at man kan fort tom for energi og fokus og "skli tilbake" i kroppen og sovne.

Men når man først er ute, synes jeg at det er greit å ta turen litt vekk fra den fysiske kroppen -jeg synes jeg går fortere tom for energi når jeg er nærme kroppen... Men jeg tror i første omgang at jeg ville utforsket "nærmiljøet" som er kjent og trygt. En liten fiffig sak er å gå på badet og se seg selv i speilet!!!
Hva kan man se? Det er vel ikke så veldig mange grenser for det. Man kan jo reise med "tankenes hastighet", og hvor man vil... Men siden man har 360graders syn kan ting virke litt forvridd, og det krever litt teknikk for å beherske den måten å se på. Jeg fortere tom for energi og fokus når jeg er nærmere den fysiske kroppen (kjent miljø). Tror jeg bruker mer energi på å fokusere på hvordan miljøet faktisk ser ut (bruker ikke "astralsynet" på samme måten), mens jeg er ikke så fokusert på "at det burde sett slik ut" når jeg er lengre vekk/på ukjente plasser. Tror man blir hemmet og bruker mye energi på å fokusere på "det er slik det ser ut, egentlig.

Når jeg er i nærheten av den fysiske kroppen min er jeg vanligvis alene, noen ganger møter jeg andre astralvesen. Det kan være avdøde, andre astralvandrere (men de får jeg vanligvis ikke "kontakt" med), veilederne mine, "lysvesen", englelignende vesener, og demonaktige skikkelser. Det kommer an på hvilket nivå jeg er på. Noen ganger befinner jeg meg i bommulståke, og ligger bare og "dupper og svever" og alt er behagelig, andre ganger er jeg i en fargegrøt av lys. Noen ganger støter jeg borti portaler og ormehull som leder til slike plasser.


Jeg har aldri hatt noen begrensninger på hvor langt jeg kan dra, og har aldri vært begrenset av sølvtråden i alle fall. Jeg reiser langt. Veldig langt. Da snakker vi ut av dette solsystemet.... Og det har aldri vært problemer å reise tilbake heller. Jeg tenker meg tilbake, men ofte må jeg tilbake i "trappetrinn" når jeg så langt vekk. Så, det virker ikke som om sølvtråden setter begrensninger eller kan ryke akkurat...

Jeg tror, at man egentlig bare blir begrenset av at man tenker litt for mye på at man har en fysisk kropp. Man må kvitte seg med tanken om at man har en kropp, og tenke på seg selv mer som et spøkelse. Det tok meg noen forsøk å "gå gjennom" veggen før jeg fikk det til...

Når du spør om komplikasjoner... Vel, har sett noen spør om man kan bli besatt når man er ute av kroppen. Når jeg er ute av kroppen seiler kroppen sin egen sjø, det er på en måte likegyldig.
Har aldri hatt komplikasjoner av noe slag for utenom den paralysen når jeg møtte en "demon". I og med at jeg har reist både laaangt og på forskjellige nivå og fremdeles ikke støtt på problemer så vet jeg ikke om det finnes så mange komplikasjoner. Mulig det finnes, men har aldri hørt noe konkret.

Det jeg har lest, er at demonaktige vesener kun prøver og skremme deg, og "ernærer" seg av din frykt, men reelt sett ikke kan gjøre deg noen skade. Jeg ble skikkelig skremt en gang av et demonaktig vesen som paralyserte meg. Da ble jeg hentet av veilederne mine. Jeg har forøvrig en opplevelse av å være mer beskyttet når jeg tenker at jeg er i en "såpeboble" som ingen kan trenge gjennom.


Enkelte ganger har jeg også det slik at føler jeg en tilstedeværelse som gir meg en frykt når jeg merker at nå er "sjelen" våken og kroppen sover. Da avbryter jeg, for jeg tenker at da kan det muligens være mine veiledere som sier i fra om at jeg ikke er klar for en astralreise akkurat nå.

Hva ser du da siden du er ute av kroppen? "se rød skrift i innlegget ditt"

[HeleneV]

Tja, det var ikke for å være hemmelighetsfull, men mer en "dette bør du prøve"!!!
Når jeg ser meg i speilet ser jeg jo meg, men noe annerledes. Astralkroppen er en smule mindre, den er blass/blek og ikke i fokus ("uviktig"). Nesten "gjennomsiktig". Fokus er ØYNENE. De er en del "større" og klarere farge ("renere"). Veldig intense, som "jeg SER på deg". Litt sånn som "fulle-damer-på-byen-flørter-med-en-kar-blikk"...
Hmmm. Okei, det var vanskelig å beskrive. Tror jeg
For enkelhetsskyld: Ta deg en tur og kikk selv!

[NightHawk]

Tja, det var ikke for å være hemmelighetsfull, men mer en "dette bør du prøve"!!!
Når jeg ser meg i speilet ser jeg jo meg, men noe annerledes. Astralkroppen er en smule mindre, den er blass/blek og ikke i fokus ("uviktig"). Nesten "gjennomsiktig". Fokus er ØYNENE. De er en del "større" og klarere farge ("renere"). Veldig intense, som "jeg SER på deg". Litt sånn som "fulle-damer-på-byen-flørter-med-en-kar-blikk"...
Hmmm. Okei, det var vanskelig å beskrive. Tror jeg
For enkelhetsskyld: Ta deg en tur og kikk selv!

Ok, høres litt "skremmende" ut. Det jeg tenkte var at man ikke hadde noe speilbilde siden man ikke har med seg sin fysiske kropp. Å ta seg en tur krever vel litt forberedelse?
Vet ikke hva jeg selv har opplevd, men det har skjedd et par ganger jeg kan banne på at jeg har "sett" veggen ved siden av sengen på en "rar" måte. Var litt ved siden av meg selv, våknet til igjen og kom til meg selv. Mulig en drøm, men merkelig var det. Så klart og tydelgt, men øynene var som sagt lukket.

[HeleneV]

NightHawk: Det hørtes kjent ut! Når jeg har for lite energi til å ta en skikkelig tur, hender det astralkroppen ligger og dupper litt "inni" den fysiske kroppen, da kan jeg se rundt i rommet med de fysiske øynene igjen . Det gjør jo ingenting at man ikke kommer seg skikkelig ut av kroppen hver gang for min del. Det er jo en behagelig tilstand så lenge man vet hva man opplever. Hvis man blir redd og begynner å bevege seg eller rope om hjelp kan man oppleve søvnparalyse -og det er ubehagelig... Det opplevde jeg tidligere, men nå som jeg bare "flyter med" og forsøker å nyte det.
Du får det nok til om du prøver, du er jo allerede litt på vei! . Du kan se mine beskrivelser tidligere i denne tråden om tips hvis man "sitter fast", og ikke kommer seg ut. Der kan du også se mine "forberedelser". Jeg har også en annen strategi som jeg bruker. Jeg kan beskrive de mer inngående om ønskelig.

[camillah]

spennende lesning helenev..

Jeg har også en annen strategi som jeg bruker. Jeg kan beskrive de mer inngående om ønskelig.

nå er ikke dette en tråd jeg har startet, men hadde vært spennende hvis du ville skrevet litt mer om det

[HeleneV]

Jeg har også en annen strategi som jeg bruker. Jeg kan beskrive de mer inngående om ønskelig.

Den andre strategien ligner litt på de fleste andre sin fremgangsmåte med meditering. Jeg skal forsøke å beskrive step by step hva jeg sanser underveis.

For denne fremgangsmåten er kriteriene for å få det til:*Jeg har sovet ut hele natta, er helt uthvilt både fysisk/mentalt.
*Jeg har fri og er alene (barna på skolen, mannen på jobb, evt han har stått opp og passer de små)
* Jeg STÅR OPP på morgenen en liten times tid, tar meg en aldri så liten skvett kaffe (ikke mye!) og begynner å forberede meg mentalt på at jeg skal snart ta meg en tur ut...
*Viktig! Tøm blæra og ta deg et par kjeks eller noe før du legger deg ned igjen (fysiske behov dekkes. Det er irriterende å bli forstyrret under en OOBE fordi blæra begynner å bli full....)
-Men spis ikke mye heller! (Enten får man en salig gastrokolisk (MÅ på driter'n) eller man blir daff og sovner pga parasympatisk aktivitet.....
*Soverommet er svalt, og blendet med gardin. Helst ikke noe blafring eller åpne vindu.
*Ørepropper fungerer godt for å ikke bli forstyrret, og hemmer ikke selve astralturen/sansene
*Ha på løse sokker og bekvemme klær. Ikke noe som strammer (BH eller lignende)-Pass på at du ikke blir kald/ for varm under seansen! Bruk gjerne dyne, den skal ikke hindre deg i å "gå ut".


*I senga finner jeg en bekvem stilling. Helst på rygg når jeg starter på denne måten, men er ikke et must.
* Jeg lukker øynene, forsøker å være "klar" hele veien -men kjenner etter få minutter at kroppen siger ned i madrassen og blir daff.
* Jeg "går over" kroppsdelene step by step. Jeg kjenner først på de store kroppsdelene som føtter og hender, rygg, hode. Lar de "slappe av" mer og mer.
*Jeg kjenner nå at jeg føler meg som en slags "stråleovn" som lyser ut i rommet. Jeg kjenner at jeg er "hypersensitiv" samtidig nummen. Men jeg er langt i fra klar enda!
*Jeg lytter etter den klassiske "durelyden" (tinnituslignende lyd). Denne kan på dette tidspunktet være pulserende (variere i intensitet) -men følger ikke pulsen min.
*Jeg kjenner etter på dette tidspunktet om det er noen eventuelle justeringer jeg ønsker å ta fysisk før jeg går videre. Feks flytte en arm eller fot. Når jeg da beveger meg kjenner jeg hvor avslappet kroppen faktisk er. Den er "rar" (nummen) å bevege.
*Deretter fortsetter jeg der jeg slapp, med å være våken mentalt, men skal få kroppen til å sovne helt.

*Neste fase kan jeg la tankene strømme fritt, men uten å sovne. Dette er vel det vanskeligste steget før man er klar. Noen ganger kvepper jeg til i det jeg "sovner", men våkner på en måte i det jeg merker at jeg sovnet... Andre ganger sovner jeg ikke i det hele tatt, men merker overgangen helt tydelig (full våkenhet hele tiden)
*Jeg merker på en måte et "tikk" i kroppen når "jeg er i rett modus"
LYD OG SANSEINNTRYKK FORANDRER SEG RADIKALT.
* Det er i denne fasen jeg kjenner en "nautisk vertigo" (dupper-opp-og-ned-som-i-en-båt-svimmelhet) samtidig som tinnituslyden er INTENS
*Hvis jeg nå hører stemmer på "naborommet" av mine kjente som egentlig ikke er der, evt kjenner at det er "folk i senga" som kravler og kanskje noen i rommet VET jeg at nå er jeg i rett modus.
*Andre ganger er det helt stille når jeg er kommet dithen i prosessen. Det varierer.

*Det varierer hvor lang tid jeg bruker på dette, noen ganger minutter, andre ganger en halv time eller mer.

DA er jeg klar til å dra!

[GJEST]

Jeg ble helt overrasket over innleggene dine, Helene. Helt fantastisk!
Veldig fascinerende!!
Er dette virkelig mulig, altså? Å BESTEMME seg selv for å gjøre, liksom?

[NightHawk]

Bra HeleneV. Spennende greier .

[HeleneV]

Alva26: Det er nesten så enkelt som det høres ut som.... Men ikke helt da.
For det første må jeg ha tid/nok energi til å komme ut av kroppen (litt på samme måte som man må ha tid/energi til å besøke svigermor... ). Og tid i denne materielle verden er...ja, ikke det man har nok av akkurat. Min klokke skulle gjerne hatt mer enn 24t i døgnet... Pfffft....
Så, hvor mye jeg går ut av kroppen er svært variabelt. Det kommer an på min livssituasjon der og da. Har jeg det travelt kan UKO komme spontant, og da tar jeg de på sparket som de er. Da har jeg ikke planlagt noe på forhånd hva jeg skal gjøre, eller hva jeg skal søke svar på. Har jeg mer tid og energi er det nesten sånn at jeg kan planlegge en UKO.
Det er heller ikke slik at jeg kan bestemme absolutt alt under en UKO: Feks i dag forsøkte jeg å kontakte min bestemor som døde for nesten ett år siden. Men hun var altså "offline"... Så det ble bare til at jeg "spankulerte" i huset før jeg tok turen "inn igjen". Det er tross alt de døde som kontakter oss om det er noe, ikke omvendt... (Jeg har en høne å plukke med min bestemor nå. Dattera mi på 11 år kom forgrått hjem fra skolen etter at oldemoren hadde vist seg gjennom hele dagen.... )