

jeg var i fritt fall i lufta på vei ned mot havet. Havet var vakkert. Klart og helt rolig. Jeg var ikke redd. Men allikevel ville jeg ikke dø når jeg traff vannet. selv om jeg på en eller annen måte, visste jeg ikke kom til å gjøre det. Jeg følte egentlig ikke så veldig mye. Jeg tenkte hardt på noe som kunne få meg til å treffe havet på en mildere måte. Det var da en fallskjerm dukket opp. Akkurat i tide før jeg traff vannet. Jeg dinglet i fallskjermen og svevde et lite sekund før jeg traff vannet. Da jeg var i vannet følte jeg meg plutselig jaget. Forfulgt. Da ønsket jeg meg en båt, en rask båt. Og like fort som jeg tenkte det, var jeg i en båt. Denne båten var ikke en vanlig båt. den svevde rett over vannet. Da jeg svevde over vannet oppdaget jeg at en båt til svevde ved siden av meg. denne personen i den andre båten "rømte" med meg. Og det føltes ut som vi var gode venner, selvom jeg ikke kan huske å ha sett personen i virkeligheten før. Jeg var aldri redd, til tross for at jeg ble jaget. følte en "nytelse" av å være i full fart. båten svevde ganske fort. det som jaget oss tok innpå. og plutselig endte vi opp på en eng. Da ønsket jeg at jeg hadde en firhjuling! og plutselig kjørte jeg og vennen min på denne firhjulingen bortover en sti. Da vi følte denne ikke gikk fort nok, ønsket vi oss en hest. og i samma øyeblikk galloppertevi på en hest. Vi rei inn i en vakker skog. Grønt og sollyset kom i mellom trærne. Sånn typisk "eventyr" aktig skog. Begge hestene var brune og utrolig store. Jeg ville at hesten skulle løpe så fort som mulig,l helt til vi fikk en redsel i oss og senket farten. Det som hadde jaget oss føltes nå veldig nær. Plutselig var skogen vi var i død. Trærene var grå og visne. (Sånn som trær ofte er på høye fjell om vinteren) Jeg knakk av en stor grein.. som våpen. Men mens vi fortsatte videre kom vi inn i en levende og frisk skog igjenn. alt var grønt som tidligere og sollyset var til stede. vi rei på en sti inni skogen. Og det var også da følelsen av å bli jaget var borte. vi var fri. Etterhvert kom vi plutselig ut til en åpning i skogen. på høyreside var havet vi tidligere hadde svevd på. og på venstre side var den vakre skogen. Jeg husker det var en stor stein der. Vi steg av hestene. Jeg så aldri annsiktet eller kroppen på den ene vennen min. men jeg visste han var der. plutselig falt hesten min om og døde. jeg gråt noe helt forferdelig i drømmen. det gjorde kjempevondt. Jeg gikk bort til hesten min, la hendene på den. og plutselig begynte hestens sjel å sveve ut fra kroppen og oppover. jeg gråt og ville ikke at det skulle skje. Samtidig oppdaget jeg en hvit enhjørning som sto inne i den vakre skogen, litt på avstand. Jeg følte at denne enhjørningen trøstet meg, og hjalp meg med å slippe taket på sjelen til min egen hest. så forsvant hestens sjel oppover. Jeg så på enhjørningen igjen, så våknet jeg. Noen som vet hva dette kan handle om?

