Klarsynthet ⇒ 8 år og ingen som tror henne.. Hjelp?

[Trh1996]

Hei!

Her kommer et litt langt innlegg, men håper noen vil hjelpe meg med egne erfaringer eller tips

For et par uker siden satt jeg på rommet mitt etter en lang dag med skole. Jeg hadde lånt meg en ganske interessant bok på biblioteket, som jeg nettopp hadde begynt å lese i (en biografi om en lokal kvinne med healingevner). Jeg satt oppslukt i denne boken da niesen til kjæresten min på 8 år kom inn til meg og satte seg på sengekanten. Siden jeg er i slutten av tenårene og hun kun er 8 år, ser hun veldig opp til meg, som andre små jenter gjør med andre tenåringsjenter, og liker å være sammen med meg mye.. med andre ord lett påvirkelig

Hun så da bildet av denne kvinnen på baksiden av boken jeg leste i. Det var healing-kvinnen som holdt hendene sine over en pasient. Niesen min spurte da hva hun drev med, og jeg forklarte på en spøkefull måte (for ikke å skremme henne) at noen trodde de kunne kurere mennesker ved å ta på dem. Hun spøkte videre med dette ved å dra tråd til tegneseriefigurer og diverse. Jeg bestemte meg for å forklare dette på en spøkefull måte i tilfelle hun skulle fortelle foreldrene om dette. Jeg ville ikke akkurat ha dem etter meg for å fortelle slike ting til datteren deres.

Uansett, senere på kvelden spurte hun meg: "Hvorfor tror ikke flere folk på spøkelser?". Igjen måtte jeg være forsiktig med hva jeg sa og jeg konkluderte med å svare henne: "Vel, jeg tror på Gud, så da tror jeg på engler. Spøkelser er hvite laken som kun finnes i tegneserier og ikke på ekte". Dette var det tryggeste svaret jeg kunne komme på for å ikke skremme en lettskremt 8 åring.
Hun spurte da hva det ville si og hvordan man kom til Gud, og jeg svarte så forsiktig jeg kunne at: "Når man dør drar sjelen til Gud, altså alle følelsene og tankene våre, og lever videre i himmelen". Hun godtok svaret og vi gikk videre på andre samtaletemaer.
Jeg var i ettertid nervøs for svaret jeg ga henne i og med at foreldrene ikke er kristne og setter ikke så veldig pris på at datteren får høre om kristendommen hos svigerfamilien (altså meg og familien til kjæresten min). Jeg lot uansett være å tenke mer på det.

Noen uker senere kom faren hennes ned og ville snakke med meg (de bor rett ovenfor oss). Han forklarte at datteren var blitt redd når hun skulle sove og påsto at der var spøkelser i hele huset. Han ville derfor at jeg skulle snakke med henne og forklare at spøkelser ikke finnes. Jeg ble ganske paff og prøvde å huske tilbake på om jeg hadde sagt noe om spøkelser til henne, da jeg kom på hvordan vi hadde snakket om Gud noen uker tidligere. Jeg sa til han at han måtte bare sende henne ned, så skulle jeg snakke med henne.
Motvillig ble jeg ganske nervøs, for i og med at jeg tror på ånder og det paranormale, og ikke bare Gud, ble tanken på å måtte lyve til jentungen ganske vanskelig, men jeg måtte bare gjøre det. I tillegg funderte jeg på hvordan samtalen vår om Gud hadde blitt om til spøkelser.

Noen dager senere da hun kom på besøk, kom hun og satte seg ved meg. Hun oppførte seg helt normalt og nevnte ingenting. Da vi en liten stund var alene hvisket hun meg noe:
"Du... jeg må si deg noe... om spøkelser". Jeg tenkte at nå var tiden kommet og sa til henne at: "Det finnes ikke spøkelser, kjære deg. Jeg sa til deg at jeg trodde på Gud. Spøkelser er noe dumt i tegneserier. Du må ikke være redd. Her er ikke noe farlig".

Da kom setningen som satte meg helt ute av spill:
"Men du forstår ikke. Jeg har prøvd å si det til mamma og pappa, men ingen tror på meg. De blir bare sinte. Hver kveld når jeg legger meg, står det en mann ved vinduet mitt. Han går frem og tilbake lenge. Så kommer det røyk ut av munnen hans, som om det er kaldt ute!"

Rommet hennes er i andre etasje av et eldgammelt hus. De som bodde der før var oldeforeldrene hennes og etter å ha spurt litt i familien, fant jeg ut at dette var rommet til oldefaren hennes. Ikke nok med det: Han var en storrøyker. Jeg har også fått høre at oldeforeldrene igjen, pleide å oppleve paranormale opplevelser i huset, selv da de levde. De hørte tramping, barnegråt og mer.

Jeg ble helt satt ut da "sviger"-niesen min fortalte meg dette. Planen min om å bortforklare det hele falt sammen. Jeg tror jeg bare stirret på henne i sikkert flere minutter. Jeg blir sjeldent målløs. Jeg tenkte tilbake på da jeg var 8 år, da jeg så en mann ved sengen min og alt jeg hadde erfart selv. Skulle jeg bare lyve til henne og si at det hun så ikke var sant? Etter at foreldrene hadde kjeftet på henne og ikke trodd påstandene? Jeg vet at barn er mer åpne for slike ting, men hun så virkelig noe som var "right on".

Så til mine store spørsmål:
Er det noen som har hatt slike erfaringer med barn? Kanskje barn som ikke var deres? Hva skal jeg si og hvordan kan jeg håndtere dette?

Det gjør meg vondt å bortforklare det når hun prøver å snakke til meg. Jeg hadde alltid en åpen dialog med min mor om dette, og jeg prøver å forestille meg hvordan hun som 8 år ikke har noen å snakke med. Jeg spør ikke etter konkrete svar, men om noen hadde hatt tips eller kanskje har erfart noe lignende, hadde jeg satt pris på å høre om det!

Ha en fin helg alle sammen

[Fero]

Hei!

Det første jeg tenker her er at du har en jentunge som er mer åpen for det paranormale enn de fleste. Hun vokser opp i en familie hvor dette ikke er dagligdags kost, og kanskje ikke fullt ut akseptert heller? Men så har hun deg, og kanskje merker hun bevisst eller underbevisst at dette er noe hun kan snakke med deg om.

Her synes jeg du skal ta en råsjans og snakke fra hjertet. Kanskje på en ufarlig måte til å begynne med. Har du orakelkort i hus? En englestokk, for eksempel? Hvis ikke kan det kanskje være en liten hemmelighet dere har, at hun kan få "leke seg" litt med noen koselige kort hos deg. Kanskje enhjørningkort, alvekort eller andre søte kort som passer for barn? Da har du tatt en annen vei mot det paranormale, og en som ikke er så "skummel" som spøkelser.

Du kan jo også snakke med henne om denne mannen hun ser, og la henne forstå at du tror på henne, og at det bare er noen mennesker her i verden som ser mer enn andre. Du kan fortelle henne at du også har opplevd det samme når du var liten, og at det ikke var noe å være redd for. Også kan du oppmuntre henne til å skrive ned det hun ser eller hører og føler i små brev til deg, også kan dere snakke om det når dere er sammen alene?

Jeg ville fokusert på at dette er helt normalt for noen barn, mens det for andre er så rart fordi de ikke skjønner det når de ikke ser det selv. Og at mamma og pappa ikke tror på henne fordi mange voksne ikke har så god "fantasi" som barn, så de skjønner ikke at barn noen ganger ser ting de voksne ikke ser, og da tror de ikke det er ekte. Noen voksne, slik som deg, er litt mer åpne for det mystiske her i verden, og du vil alltid høre på det hun har å si. Du kan jo prøve å bake inn at hun kanskje ikke skal snakke for mye om det til foreldrene sine fordi de ikke forstår det, men at hun selvfølgelig kan snakke med dem hvis hun blir redd. Jeg tror uansett at hun kan ha godt at å skrive ned ting. Kanskje du kan kjøpe en liten dagbok med lås til henne, hvor hun kan skrive ned tankene sine? Og fortelle henne at om hun blir redd, så kan hun for eksempel si "jeg liker ikke at du skremmer meg, gå vekk" og innprente at ingen av disse menneskene kan skade henne, men at man kan snakke til dem og spørre om de kan gå vekk.

Her må du selvfølgelig veie litt for og i mot, og se hvordan du tør å gå frem i forhold til foreldrene, men jeg tror både du og denne jenta kan knytte sterke bånd rundt dette, og kanskje du kan bidra til at hun tar med seg dette videre i livet. Holder sansene åpne. Og det tenker jeg hun kan få mye glede av senere i livet.

Lykke til. Jeg håper du holder oss her inne oppdatert!

[Asbjørn]

Min tanke er :
At det er 2 ting du skal si :

Det første er at "det er ikke alle som tror på spøkelser, og mange blir sure eller sinte om vi snakker om spøkelser."
Hvis du ser noen , kan du snakke med meg (altså deg som leser).
For spøkelser er en slags hemmeligheter, som bare noen ser, noen kan merke de og noen mhverken ser eller merker de i det heletatt.
Og mange som er redde for spøkelser gjør at de blir sinte på de som ser, og kansje erter og mobber, spesielt fordi de ikke ser de selv.
Derfor må du ikke snakke med andre om det, som du ikke vet om ser de eller ikke.

Det andre er det som du selv sier,
at du er en av de som ser selv, - at hun kan komme til deg og snakke om dette, - fordi du også ser de, vet om de.
Du kjenner til denne hemmeligheten.
( og om du også kjenner andre, kan du fortelle om de også. )

Måten jenta beskriver dette på indikerer for meg at det faktisk kan være noe mer der.

Det største problemet her er at foreldrene "blir sinte" - ( de er vel kansje ikke sinte, men vil forsøke å få barnet til å mene at det ikke er noe der....
Men barnet ser de jo...

Jeg ville faktisk latt jenta få lov å være med på å be til Gud, og Gud kan hjelpe til med å gjøre det bedre for henne,
enten ved å hente "spøkelset", eller ved å sende en engel som kan passe på henne.

OM du har rosenkvarts liggende, gi henne etpar stykker,
og gi henne gjerne også en drømmefanger, og forklar hvordan de dumme drømmene blir fanga i nettet i drømmefangeren.

Om du har behov for mer info, kan du kontakte meg på pm...
Jeg bor noe sør for der du bor

A

[TereseBee]

Vrien situasjon, men som sagt over her er det viktig å si til henne at det er deres hemmelighet. Veldig fint om du også kan vise henne hvordan man "slår seg av". Husker selv mye i barndommen at jeg ble sliten fordi det konstant var rundt meg, ble mye enklere da jeg lærte å beskytte meg når jeg trengte å være i den normale verdenen. :mozilla_wink:

Jeg har nevnt det før og nevner det igjen; Synske Barn av Sylvia Browne er en oppklarende bok

Lykke til!

[Lilja]

Man skal være varsom når det gjelder å be barn holde hemmeligheter for sine foreldre. De kan komme i en indre lojalitetskonflikt som på sikt gjør kanskje like stor skade som å se et spøkelse eller tre ...

[Asbjørn]

Man skal være varsom når det gjelder å be barn holde hemmeligheter for sine foreldre. De kan komme i en indre lojalitetskonflikt som på sikt gjør kanskje like stor skade som å se et spøkelse eller tre ...

Ja, du har rett i det !

A

[Slettet_Fighteren]

Man skal være varsom når det gjelder å be barn holde hemmeligheter for sine foreldre. De kan komme i en indre lojalitetskonflikt som på sikt gjør kanskje like stor skade som å se et spøkelse eller tre ...

helt enig

[moltepia]

Jeg trur jeg hadde snakket med foreldra om hva datterea deres ser. Og fortalt at du selv har sett "spøkelser" Og at du trur på det hun sier. Og vil også gitt utrykk for at du skjønner de er skeptiske og kanskje ikke trur på sånn, men sagt at du selv har sett og vet de finnes, og at det er veldig dumt for dattera som ser og ikke blir trudd.
Og at du vet ikke hva du skal si og ikke si til henne når hun kommer til deg og betror seg til deg hva hun ser. For det er jo veldig dumt for henne at ingen vil tru på det hun forteller.

Men det er jo litt vanskelig når foreldra blir sinte istedet for å tru på henne. Men jeg skjønner jo de som overhode ikke trur på "spøkelser har vansklig å tru på et barn som sier de ser spøkelser. Lett å bare bortforklare det med det er bare fantasi.

[Isan]

Men husker dere ikke tilbake til barndommen? Vi var da ikke veldig store før vi begynte å holde enkelte ting for oss sjøl og ikke delte alt med foreldrene. 8 år er kanskje i grenseland, men iallfall når vi nærmet oss 10, var det sannelig ikke alt som ble fortalt til foreldre! Og jeg tror verken barn eller foreldre blir skadelidende av det.

Nå vil jeg absolutt ikke anbefale at denne jenta skal begynne å lyve for foreldrene sine! Men hvis hun får til gode samtaler med deg, Trh1996, så kan hun kanskje bare si til dem hvis de spør, at hun ikke er redd lenger?

Lufter bare en tanke.

[Lilja]

Jeg er helt enig med deg, Isan! Men det er milevid forskjell på å velge selv å ikke si noe til foreldrene sine, og på å la være å si noe fordi noen andre har bedt deg om det. Dette gjelder enten du er åtte eller atten.

Trh1996: Jeg ville ikke lagt meg opp i dette med foreldrene i det hele tatt, men heller bare gitt barnet trygghet på at hun alltid kunne snakke med meg dersom hun trengte det. Om barnets foreldre skulle reagere, må du bare ta det derfra. Kankskje hun trenger at noen tar den "kampen" sammen med henne?

[Asbjørn]

Jeg kjenner en sak der den ene av 2 foreldre tror og opplever paranormale fenomen, og den andre er ikke troende /ikke opplever noe. Disse foreldrene er skilt.

Barnet kom i en konflikt hvor den ene påstod at den andre løy, fordi de ikke ville akseptere at den andre parten hadde disse opplevelsene.

Dette "ble løst" ved at barnet ble fortalt noe slikt som at :

Vi har trosfrihet i dette landet.
Alle har rett til å tro på det de selv vil.
Også "den som ikke tror".

Så dersom noen blir sinte fordi vi forteller om det med spøkelser og sånt, så bare lar vi være å snakke om det.
Da blir ikke den andre sint.

Dette godtok barnet, - fordi alle har rett til å tro det de vil.

Så jeg vet at barnet snakker om slike ting hos den ene, men ikke hos den andre av foreldrene.

Da er det ikke direkte løgn heller, men heller det å ta hensyn til de som ikke "vil tro" på det den andre tror på.


Denne løsningen vet jeg fungerer - fordi barnet ikke kommer i konflikt, og velger selv hvem barnet vil snakke med om dette.

Da snakker vi ikke om "hemmeligheter", men heller om valg som barnet tar. Vil barnet snakke med den andre forelderen om dette, - kan det fritt gjøre det, uten å bryte noen hemmeligheter...

Og for barnet kan det da føle at det tar hensyn til begge foreldrene, ved at det ikke sier noe som gjør den ene forelderen sint...

Jeg har ikke hørt noe mer om denne saken i den senere tid, så jeg antar at det fungerer ok.

Kansje ikke den beste løsning det heller, - men livet består av valg, også for barn.


A

[Isan]

Men det er milevid forskjell på å velge selv å ikke si noe til foreldrene sine, og på å la være å si noe fordi noen andre har bedt deg om det. Dette gjelder enten du er åtte eller atten.

Absolutt enig!