Andre paranormale saker ⇒ Er det virkelig så lett å bli kvitt gamle fordommer og tro?

[jeditrond]

Vi har alle vokst opp med ting og lagt til forskjellig tro og fordommer opp gjennom oppveksten som når vi modnes kvitter oss med. Men er det virkelig så lett å bli kvitt dem? F.eks. kan man ha vokst opp med de verste mørkemennversjonen av bibeltolkninger og anse seg selv helt ferdig med dette, men allikevel få hjerteklapp når noen skriver om satanisme som en fullt ut godkjent religion livsfilosofi. Og det selv om man anser seg som ikke-troende og mener hele Lucifer/Satan er påfunn av mørkemenn med kontrollbehov en gang i religionens barndom.

At våre personlige Mara'er for å bruke et buddhistisk begrep, er noe vi bør være obs på og jobbe grundigere med? Mara er våre personlige demoner så og si, han kalles noen ganger buddhismens djevel, men er egentlig de aspektene av vårt ego som inneholder alle slike tanker og holdninger og også den delen av ego som frister med alt fra sanselig nytelse i overflod til arroganse pga. opphøyet ego m.m.

Etter min mening er det veldig lett å si seg ferdig med en ting, mens man egentlig bare har skrapet i overflaten av den tingen man liksom skal kvitte seg med

Jeg skal ta et personlig eksempel om nettopp satanisme, jeg hadde nok tildels falt for Hollywood sin versjon lett utvannet av hva denne 'Greven' fant på. Så jeg hadde fordommene mot satanister på plass i overflod, men så prikket noen meg på skuldra og spurte hvorfor og pekte meg i retning av at jeg burde lese meg mer opp om personene som liksom grunnla satanisme og hva disse egentlig hadde gjort, ikke hva ymse skremselspropaganda breket om. Jeg har fått et annet syn på satanisme som religion/ livsfilosofi siden den hendelsen

[Borte..]

Jeg kan dømme folk før jeg har blitt kjent med dem, på lik linje med alle andre på denne planeten, men det forsvinner jo når man tar seg tid til å bli kjent med dem. Opplever ikke at det er vanskelig å bli kvitt "gamle fordommer", ikke føler jeg at jeg har hatt noen som jeg kan i det hele tatt huske.

Per dags dato, så har jeg likevel en tendens til å tenke at rosabloggere er veldig endimensjonale av seg, men jeg er åpen for at noen av dem har en personlighet som har mer dybde en det en betonvegg har.

Jeg har vel kanskje litt fordommer mot svensker, men til og med jeg skjønner at ikke alle svensker er vulgære narsissister, selv om fleste parten av svensker jeg har møtt, er det. Kanskje den blir vanskelig å kvitte seg med. Jeg mener, til og med kongefamilen der borte er på bærtur. Jeg har lurt på om det er noe i vannet til svenskene som gjør noe. På en annen side så tenker de vel at vi nordmenn er kalde og sære, hvilket jeg selv tenker om veldig mange. Særlig på bussen.

Joda...det er vel fordommer her i gaten også, men det er ikke sånn at jeg har låst meg fast på at sånn og sånn er det. Er vel kanskje mer intrykk enn en fordom. For det er jo ikke noe jeg føler sterkt om i den forstand. Så jeg ser ikke for meg at det skulle være vanskelig for meg å tenke bedre om svensker, dersom jeg møter mange nok til å endre inntrykket mitt. Jeg tenker jo ellers at man skal se mer individuelt, fremfor å greie alle under en kam. Egentlig så har jeg ikke lyst å si at jeg er fordomsfull, men at jeg har feilaktige inntrykk av folk i stedet. Å gud...jeg har et ego og jeg kjenner på den nå!

Oh lord...hva har du gjort mot meg jeditrond! Jeg liker ikke denne "leken" lengre!


Vel, jeg innrømmer glatt at jeg er full av feil, men jeg er villig til å gjøre noe mot dem. Jeg har i alle fall et åpent sinn, nok til at jeg kan tillate meg selv i å se at til og med jeg kan være litt dømmende.


Jeg trenger enn drink!

[g.r.y]

Dette er faktisk et emne jeg har fundert mye over de siste par årene. Årsaken, er at jeg har et utseende som medfører en god del fordommer, -fordommer som jeg har et rimelig ambivalent forhold til, for å si det mildt.
Først vil jeg nevne hva som ble meg bevisst gjennom et TV program om emnet for en tid tilbake. Det er nemmelig slik at våre fordommer fra naturens side ble gitt oss for at vi kunne oppfatte en mulig fare/fiende på et tidligere tidspunkt gjennom fremmedes særtrekk. -Først og fremst selvpåførte, -det være seg klesdrakt, sminke, tattoos, etc. Videre lærte man også å være farlige dyr & giftige planter via vår evne til å skape fordommer.
I vårt moderne samfunn, har jo disse tingene mistet det meste av sin betydning, men vi drar faktisk fremdeles fordeler av evnen til å kunne assosiere folks ytre med personlighet, gruppetilhørighet, etc. -ikke minst sosialt sett. Eksempelvis, ville jeg vært ganske så skeptisk til å involvere meg med en fyr som kom ut av moskeen på Grønland i full Taliban-mundur, for å si det sånn.. -Dette kan godt være en fyr som har vært i et bryllup, men som ikke er et fnugg mer religiøs enn meg, og som tilfeldigvis synes han ser bedre ut med litt skjeggvekst for alt jeg vet, men alikevel vil jeg si at det er en rimelig fair chance for at denne fordommen kunne ha spart meg for et i beste fall mislykket forhold mellom to parter som var alt for forskjellige..

Vel.. som jeg nevnte innledningsvis, må jeg sies å ha et rimelig ambivalent forhold til blondine-greia som naturlig nok følger meg. Dette innebærer først & fremst at en urovekkende høy andel av befolkningen, -bevisst eller ubevisst, anser en for å være mer eller mindre "enkel", og en smule naiv. -Og det er 100% sosialt akseptabelt å gi uttrykk for et slikt syn, ved bemerkninger som "ei dum blondine". Videre følger at man er et lettlivet/overfladisk festmenneske, for damer er man en trussel som vil legge an på mannen deres, mens det for ´a fair share` av verdens menn, representerer den "ideelle elskerinnen", men ikke koneemne.
Dette begynte vel først å gå opp for meg med full tyngde etter at jeg fikk sertifikat, og med tid og stunder opplevde å bli stoppet i trafikk kontroll og fikk min første punktering. På dette tidspunktet, så jeg imidlertid ingen skyer på himmelen i forbindelse med dette, rett & slett pga. fordelene det medførte. For å gjøre en lang historie kort, er mitt personbeste å bli stoppet uten lappen, uten belte & med for lite mønster i dekkene uten å måtte betale en kr. etter å ha lagt hodet litt på skakke, antatt mitt mest feminine toneleie og spurt "Får jeg bot nå?.." Ja, det er latterlig, men ikke desto mindre er det sant. Og ikke desto mindre, ble det slutt på selvfølgeligheten ev dette i det øyeblikk det ble håvet inn kvinnelige betjenter, hvorav disse nå blir delt inn i mann/kvinne partnerskap så fremt dette er mulig. Ellers drar man fortsatt nytte av "hjelpeløsheten" om noe skulle skje med bilen, eller man står fast på noe på en bensinstasjon. Det er gjerne snakk om sekunder, -så har man en "ridder i rustning" som er overivrig etter å gå Clark Kent i næringen.
Jeg har imidlertid bare klart å kjøre "naiv-kortet" til et viss punkt, men ikke lenger, da det liksom strider mot noe grunnleggende i min natur å etterlate en oppfatning av meg som helt korket. Men jeg så en gang et reportasjeintervjuv med Pamela Anderson, -ei dame som har kjørt på folks fordommer så langt det er verdt. Damen har faktisk et business-talent av det skjeldne, og er alt annet enn et dumt fjols. Hun kunne bla.a røpe at hennes svakhet er å rote seg bort i feil type menn. Men istedet for å benekte, bortforklare, etc. den uungåelige pressen medfølgende dette, har hun valgt å heller bruke det til sin fordel, og ikke legge skjul på noe som helst. Når reporteren siden spurte hvordan en såpass intelligent dame klarte å leve med at en hel verden hadde en oppfatning av henne som "dum blondine", svarte hun enkelt og greit at det måtte de gjerne ha, for hun "lo hele veien til banken"..

Men sånn cirka et par år tilbake, begynte det imidlertid å snike seg inn noen tanker angående dette, som fort ekskallerte til en plass blandt mine "grublerier". Foranledningen til dette, var alt dette styret med at fargede ei lenger kunne kalles negre, medfølgende at selveste Astrid Lindgren ble korrigert ved at Pippi Langstrømpes far fikk korrigert sin tittel fra Negerkonge til Sydhavskonge.. Det begynte da å gå opp for meg med full tyngde at det faktisk er sykt mye som er akseptabelt i forhold til enkelte folkeslag, men ikke for andre. Dette illustreres best ved følgende tankeeksperiment: -Ta et generaliserende uttrykk/utsagn og/eller fordom som må sies å være sosialt akseptabel, som f.eks. "Dum blondine", og bytt ut blondine med f.eks jøde eller neger, -og det blir fullstendig uakseptabelt. Det samme gjelder eksempelvis gjærrige Skotter, dumme Amerikanere, humørløse tyskere, etc, etc..
Personlig tror jeg at dette med fordommer faktisk har endt opp med et alt for ensidig negativt stempel i vårt samfunn. Alle har fordommer, men like fullt nødig innrømme det. -Like fullt, er det allmenn enighet om at dette er noe de bør bestrebe seg å bli kvitt med rubb & rake. Slik jeg ser det, er det absolutt verdt å ha dem (inntil ett visst punkt), men (såfremt/så langt dette er mulig) samtidig være seg bevisst på å gi folk muligheten til å eventuelt motbevise dette ved at man faktisk gir de kjansen til å vise hvem de er..

Avslutningsvis, kan jeg for min egen del, si at de fordommene som er dratt med fra mine foreldre er de som har "limt" seg fast, tross bedre vitende. Jeg kan trygt si at jeg er ganske så flink til å hanskes med mine egne oppfatninger & misoppfatninger, men rasket som har hengt med fra muttern & fattern, har rett og slett vist seg å være et helvete å bli kvitt!.. Særdeles snodig, vil jeg si, tatt i betraktning at de tross alt er basert på et annet menneskes oppfatninger, og ikke egne, samt at fornuften faktisk ikke er enig! Det dreier seg heldigvis kun om bagatellmessig fjas som ikke spiller noen som helst rolle for hvordan livet leves for mitt vedkommende, men ikke desto mindre, har bevisstgjøringen av dette definitivt øket min forståelse for de som har religiøse eller politiske issues å hanskes med. Det at jeg faktisk, og til min store irritasjon, ikke kan fri meg for en weird form for skamfølelse, og liksom må manne meg opp for å si i mitt opphavs selskap at Wenche Myhre er en drit-god entertainer, må utrolig nok sies å ha gitt meg evnen til å forstå de som sliter med å forlate en sekt eller politisk partitilhørighet de er vokst opp med, til tross for at all deres fornuft tilsier at de bør bryte. -Så aldri så galt at det ikke er godt for noe, med andre ord (he, he)..

[Lilja]

Etter min mening er det veldig lett å si seg ferdig med en ting, mens man egentlig bare har skrapet i overflaten av den tingen man liksom skal kvitte seg med

Jeg tror du er ved kjernen av noe her! Det er ikke uten grunn at folk går i terapi i årevis for å bryte ut av gamle mønstre. Når folk har blitt bedre mennesker på 1-2-3 ved hjelp av lettvinte løsninger, og så forkynner dette for hele verden, ringer alle varselklokkene mine!

Mitt inntrykk er at det er dem som snakker høyest om det de har kvittet seg med og områdene de har forandret seg på, som ofte sitter aller hardest fast i gammal sørpe. Er du ordentlig ferdig med en ting, har du ikke noe behov for å bruke masse energi på å snakke om den.

[xyrea]

Mitt inntrykk er at det er dem som snakker høyest om det de har kvittet seg med og områdene de har forandret seg på, som ofte sitter aller hardest fast i gammal sørpe. Er du ordentlig ferdig med en ting, har du ikke noe behov for å bruke masse energi på å snakke om den.

Enig, veldig mange snakker om store forandringer, jeg har sett sånne 'jeg er en helt annen person!' mens det eneste alle andre ser er at de har farga håret.. og så blir den 'nye personen' glemt i løpet av tre uker.

Jeg tror et av de sikreste tegnene på at man virkelig har forandra seg er at det virker som alle andre plutselig har forandra seg, selv synes en en er som vanlig. Eller at man kommer opp i en lik situasjon som x år tidligere, og handler helt annerledes uten å tenke på den forrige gangen.. så 'forrige gang prøvde jeg å kjefte, det hjalp ikke' regnes ikke. Man ser det bare hvis en tenker tilbake seinere, eller blir minna på det etter at alt er over.

[Lilja]

Dette er faktisk et emne jeg har fundert mye over de siste par årene. Årsaken, er at jeg har et utseende som medfører en god del fordommer, -fordommer som jeg har et rimelig ambivalent forhold til, for å si det mildt.
Først vil jeg nevne hva som ble meg bevisst gjennom et TV program om emnet for en tid tilbake. Det er nemmelig slik at våre fordommer fra naturens side ble gitt oss for at vi kunne oppfatte en mulig fare/fiende på et tidligere tidspunkt gjennom fremmedes særtrekk. -Først og fremst selvpåførte, -det være seg klesdrakt, sminke, tattoos, etc. Videre lærte man også å være farlige dyr & giftige planter via vår evne til å skape fordommer.
I vårt moderne samfunn, har jo disse tingene mistet det meste av sin betydning, men vi drar faktisk fremdeles fordeler av evnen til å kunne assosiere folks ytre med personlighet, gruppetilhørighet, etc. -ikke minst sosialt sett. Eksempelvis, ville jeg vært ganske så skeptisk til å involvere meg med en fyr som kom ut av moskeen på Grønland i full Taliban-mundur, for å si det sånn.. -Dette kan godt være en fyr som har vært i et bryllup, men som ikke er et fnugg mer religiøs enn meg, og som tilfeldigvis synes han ser bedre ut med litt skjeggvekst for alt jeg vet, men alikevel vil jeg si at det er en rimelig fair chance for at denne fordommen kunne ha spart meg for et i beste fall mislykket forhold mellom to parter som var alt for forskjellige..

Hvis man skal tenke sånn, kan man jo lage seg "gode" grunner for alle de fordommer man måtte ha. En ting er å ha fordommer mot muslimer, (jeg har en del av dem selv uten å være overstadig stolt av akkurat det) men å gjemme fordommene sine bak at de hjelper deg å ta fornuftige valg i hverdagen, syns jeg ærlig talt blir litt merkelig! Det hadde garantert blitt litt av et kulturkræsj av et forhold mellom deg og en kølsvart neger også, men negre er det liksom ikke like stuereint å ha slike fordommer mot.

Vel.. som jeg nevnte innledningsvis, må jeg sies å ha et rimelig ambivalent forhold til blondine-greia som naturlig nok følger meg.
(...)
For å gjøre en lang historie kort, er mitt personbeste å bli stoppet uten lappen, uten belte & med for lite mønster i dekkene uten å måtte betale en kr. etter å ha lagt hodet litt på skakke, antatt mitt mest feminine toneleie og spurt "Får jeg bot nå?.." Ja, det er latterlig, men ikke desto mindre er det sant. (...)

Det er jo nettopp denne type oppførsel som holder fordommene i live! Jeg har også vært ung og attraktiv en gang, men det hadde ikke i min villeste fantasi vært et alternativ å nedverdige meg selv på den måten der for å slippe unna ei bot jeg utvilsomt hadde fortjent. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og avgjørelser.
Jeg har dog et par venninner som har gjort det der, og gjett hva: Blondiner begge to!
Er det rart man får fordommer?

Personlig tror jeg at dette med fordommer faktisk har endt opp med et alt for ensidig negativt stempel i vårt samfunn. Alle har fordommer, men like fullt nødig innrømme det. -Like fullt, er det allmenn enighet om at dette er noe de bør bestrebe seg å bli kvitt med rubb & rake. Slik jeg ser det, er det absolutt verdt å ha dem (inntil ett visst punkt), men (såfremt/så langt dette er mulig) samtidig være seg bevisst på å gi folk muligheten til å eventuelt motbevise dette ved at man faktisk gir de kjansen til å vise hvem de er..

Hva med å jobbe med sine egne fordommer heller, og så gjøre seg opp en mening etter at man blir kjent med folk? Jeg personlig er ihvertfall ikke veldig interessert i å skulle motbevise noe som helst ovenfor mennesker som forhåndsdømmer meg!

Avslutningsvis, kan jeg for min egen del, si at de fordommene som er dratt med fra mine foreldre er de som har "limt" seg fast, tross bedre vitende. Jeg kan trygt si at jeg er ganske så flink til å hanskes med mine egne oppfatninger & misoppfatninger, men rasket som har hengt med fra muttern & fattern, har rett og slett vist seg å være et helvete å bli kvitt!.. Særdeles snodig, vil jeg si, tatt i betraktning at de tross alt er basert på et annet menneskes oppfatninger, og ikke egne, samt at fornuften faktisk ikke er enig! Det dreier seg heldigvis kun om bagatellmessig fjas som ikke spiller noen som helst rolle for hvordan livet leves for mitt vedkommende, men ikke desto mindre, har bevisstgjøringen av dette definitivt øket min forståelse for de som har religiøse eller politiske issues å hanskes med. Det at jeg faktisk, og til min store irritasjon, ikke kan fri meg for en weird form for skamfølelse, og liksom må manne meg opp for å si i mitt opphavs selskap at Wenche Myhre er en drit-god entertainer, må utrolig nok sies å ha gitt meg evnen til å forstå de som sliter med å forlate en sekt eller politisk partitilhørighet de er vokst opp med, til tross for at all deres fornuft tilsier at de bør bryte. -Så aldri så galt at det ikke er godt for noe, med andre ord (he, he)..

Her er jeg helt og fullt enig! Og det er nok mye denne type fordommer det er snakk om når man tror man har kvittet seg med noe, men egentlig bare har skrapet litt i det. Hvis en dyp forutinntatthet mot Wenche Myhre er det verste du har med deg hjemmefra, har du ikke kommet så verst ut av det, uansett
Det man har fått inn med morsmelka, både i form av fordommer, holdninger, vaner og uvaner, vil henge godt ved oss oppigjennom, og derfor er det så uendelig viktig at voksne som har barn rundt seg tenker seg om to ganger før de slenger ut av seg "uskyldige" kommentarer.

[Isan]

Det er jo nettopp denne type oppførsel som holder fordommene i live! Jeg har også vært ung og attraktiv en gang, men det hadde ikke i min villeste fantasi vært et alternativ å nedverdige meg selv på den måten der for å slippe unna ei bot jeg utvilsomt hadde fortjent. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og avgjørelser.[./quote]

:like :like

Det man har fått inn med morsmelka, både i form av fordommer, holdninger, vaner og uvaner, vil henge godt ved oss oppigjennom, og derfor er det så uendelig viktig at voksne som har barn rundt seg tenker seg om to ganger før de slenger ut av seg "uskyldige" kommentarer.

Yes!!

[g.r.y]

Dette er faktisk et emne jeg har fundert mye over de siste par årene. Årsaken, er at jeg har et utseende som medfører en god del fordommer, -fordommer som jeg har et rimelig ambivalent forhold til, for å si det mildt.
Først vil jeg nevne hva som ble meg bevisst gjennom et TV program om emnet for en tid tilbake. Det er nemmelig slik at våre fordommer fra naturens side ble gitt oss for at vi kunne oppfatte en mulig fare/fiende på et tidligere tidspunkt gjennom fremmedes særtrekk. -Først og fremst selvpåførte, -det være seg klesdrakt, sminke, tattoos, etc. Videre lærte man også å være farlige dyr & giftige planter via vår evne til å skape fordommer.
I vårt moderne samfunn, har jo disse tingene mistet det meste av sin betydning, men vi drar faktisk fremdeles fordeler av evnen til å kunne assosiere folks ytre med personlighet, gruppetilhørighet, etc. -ikke minst sosialt sett. Eksempelvis, ville jeg vært ganske så skeptisk til å involvere meg med en fyr som kom ut av moskeen på Grønland i full Taliban-mundur, for å si det sånn.. -Dette kan godt være en fyr som har vært i et bryllup, men som ikke er et fnugg mer religiøs enn meg, og som tilfeldigvis synes han ser bedre ut med litt skjeggvekst for alt jeg vet, men alikevel vil jeg si at det er en rimelig fair chance for at denne fordommen kunne ha spart meg for et i beste fall mislykket forhold mellom to parter som var alt for forskjellige..

Hvis man skal tenke sånn, kan man jo lage seg "gode" grunner for alle de fordommer man måtte ha. En ting er å ha fordommer mot muslimer, (jeg har en del av dem selv uten å være overstadig stolt av akkurat det) men å gjemme fordommene sine bak at de hjelper deg å ta fornuftige valg i hverdagen, syns jeg ærlig talt blir litt merkelig! Det hadde garantert blitt litt av et kulturkræsj av et forhold mellom deg og en kølsvart neger også, men negre er det liksom ikke like stuereint å ha slike fordommer mot.

Vel.. som jeg nevnte innledningsvis, må jeg sies å ha et rimelig ambivalent forhold til blondine-greia som naturlig nok følger meg.
(...)
For å gjøre en lang historie kort, er mitt personbeste å bli stoppet uten lappen, uten belte & med for lite mønster i dekkene uten å måtte betale en kr. etter å ha lagt hodet litt på skakke, antatt mitt mest feminine toneleie og spurt "Får jeg bot nå?.." Ja, det er latterlig, men ikke desto mindre er det sant. (...)

Det er jo nettopp denne type oppførsel som holder fordommene i live! Jeg har også vært ung og attraktiv en gang, men det hadde ikke i min villeste fantasi vært et alternativ å nedverdige meg selv på den måten der for å slippe unna ei bot jeg utvilsomt hadde fortjent. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og avgjørelser.
Jeg har dog et par venninner som har gjort det der, og gjett hva: Blondiner begge to!
Er det rart man får fordommer?

Personlig tror jeg at dette med fordommer faktisk har endt opp med et alt for ensidig negativt stempel i vårt samfunn. Alle har fordommer, men like fullt nødig innrømme det. -Like fullt, er det allmenn enighet om at dette er noe de bør bestrebe seg å bli kvitt med rubb & rake. Slik jeg ser det, er det absolutt verdt å ha dem (inntil ett visst punkt), men (såfremt/så langt dette er mulig) samtidig være seg bevisst på å gi folk muligheten til å eventuelt motbevise dette ved at man faktisk gir de kjansen til å vise hvem de er..

Hva med å jobbe med sine egne fordommer heller, og så gjøre seg opp en mening etter at man blir kjent med folk? Jeg personlig er ihvertfall ikke veldig interessert i å skulle motbevise noe som helst ovenfor mennesker som forhåndsdømmer meg!

Avslutningsvis, kan jeg for min egen del, si at de fordommene som er dratt med fra mine foreldre er de som har "limt" seg fast, tross bedre vitende. Jeg kan trygt si at jeg er ganske så flink til å hanskes med mine egne oppfatninger & misoppfatninger, men rasket som har hengt med fra muttern & fattern, har rett og slett vist seg å være et helvete å bli kvitt!.. Særdeles snodig, vil jeg si, tatt i betraktning at de tross alt er basert på et annet menneskes oppfatninger, og ikke egne, samt at fornuften faktisk ikke er enig! Det dreier seg heldigvis kun om bagatellmessig fjas som ikke spiller noen som helst rolle for hvordan livet leves for mitt vedkommende, men ikke desto mindre, har bevisstgjøringen av dette definitivt øket min forståelse for de som har religiøse eller politiske issues å hanskes med. Det at jeg faktisk, og til min store irritasjon, ikke kan fri meg for en weird form for skamfølelse, og liksom må manne meg opp for å si i mitt opphavs selskap at Wenche Myhre er en drit-god entertainer, må utrolig nok sies å ha gitt meg evnen til å forstå de som sliter med å forlate en sekt eller politisk partitilhørighet de er vokst opp med, til tross for at all deres fornuft tilsier at de bør bryte. -Så aldri så galt at det ikke er godt for noe, med andre ord (he, he)..

Her er jeg helt og fullt enig! Og det er nok mye denne type fordommer det er snakk om når man tror man har kvittet seg med noe, men egentlig bare har skrapet litt i det. Hvis en dyp forutinntatthet mot Wenche Myhre er det verste du har med deg hjemmefra, har du ikke kommet så verst ut av det, uansett
Det man har fått inn med morsmelka, både i form av fordommer, holdninger, vaner og uvaner, vil henge godt ved oss oppigjennom, og derfor er det så uendelig viktig at voksne som har barn rundt seg tenker seg om to ganger før de slenger ut av seg "uskyldige" kommentarer.

Det jeg mente å få frem med utsagnet om at fordommer hjelper oss i hverdagen, refererer ikke til fastgrodde fordommer, men fordommer i den form som gjør oss i stand til å danne oss et inntrykk av de menneskene vi møter på vår vei. Vi får da noe å gå ut i fra når vi har til hensikt å komme på bølgelengse med denne personen.
- Skal forsøke å få kokt opp et eks. for å få klart frem det jeg mener... -A, som er nyinnflyttet i området, skal nå få seg en omgangskrets. Han har funnet tonen med en nabo, og er invitert med dennes kammeratgjeng for å feste. I slike situasjoner, kommer A`s sosiale antenner virkelig til sin rett. Fyren skal så absolutt være seg selv, det er ikke det, men samtidig er det himla greit å ha et viss clue om sjargongen i gruppen.
Om vi tenker oss at denne naboen er observert med sportstøy eller supporterutstyr fra en eller annen fotballklubb, og en mørkhåret dame utgjør sjermspareren på mobilen. Da vil de fleste av oss automatisk danne et begynnende bilde av fyren som sporty/sportsinteressert med sans for brunetter. Da har man brått en infallsvinkel som øker kjansene betraktelig for at samtalen skal flyte lett fra første stund..
- Man kan også tenke seg et jobbintervjuv. En har da unektelig en betydelig fordel av å "spionere" på hvordan det fører seg i dette firmaet på forhånd. Bare det å kle seg i en stil som matcher kleskoden deres, gir en en klar fordel, da arbeidsgiveren har hele sanseapparatet i høygir for å skille ut den eller de som vil passe inn i dette miljøet. Ved å undersøke tingenes tilstand før et intervjuv, vil både en selv dra fordel av å ha skaffet seg en viss peiling på mennesketypen en vil møte, samt at en vil etterlate seg et inntrykk av å gli rett inn..
Dette er vel noe de fleste refererer til som sosiale antenner, for ordet fordommer har fått så alt for negative assosiasjoner til at folk kjenner det igjen i slike situasjoner.
Jeg mener imidlertid at det finnes fastgrodde fordommer, som sjelden fører noe godt med seg, og den typen som like gjerne refereres til som førsteinntrykk eller sosiale antenner.
Greia er imidlertid at dette også er fordommer, -de er bare ikke gitt anledningen til å bli tattovert inn i bevisstheten. For alt Person A i eks. over vet, kan fotballtrøyen være en julegave fra bestemoren, mens baben på mobilen, er en "left over" fra hans bror som eide den først. -Person A, er imidlertid sine blondiner evig trogen.. Men sannsynligheten er imidlertid stor for at en iallefall treffer innertier på en av disse to tillagte egenskaper..

[Lilja]

Det jeg mente å få frem med utsagnet om at fordommer hjelper oss i hverdagen, refererer ikke til fastgrodde fordommer, men fordommer i den form som gjør oss i stand til å danne oss et inntrykk av de menneskene vi møter på vår vei. Vi får da noe å gå ut i fra når vi har til hensikt å komme på bølgelengse med denne personen.

Jeg forstod virkelig ikke at det var det du mente med:

Eksempelvis, ville jeg vært ganske så skeptisk til å involvere meg med en fyr som kom ut av moskeen på Grønland i full Taliban-mundur, for å si det sånn..

Forskjellen på å møte folk med fordommer eller ikke, ligger jo nettopp i dette å gi folk sjansen til å presentere seg før man gjør seg opp en mening. For å ta ditt eksempel: Det tar deg under ett minutt i genuin interesse for naboen å finne ut om han liker fotball eller ei. Det er bare å spørre, istedetfor å konkludere på tynt grunnlag ...
Har man fordommer får ikke folk anledning til å gi noe førsteinntrykk, og jeg er derfor uenig i at fordommer og førsteinntrykk er to sider av samme sak.

Som sagt, vi har alle våre fordommer, men jeg ser ingen grunn til å skulle kalle det noe annet enn det det er?

[QueenOfSwords]

Fordommer, ja. De finnes i masse vis, ennå, dessverre. Som alene mødre som har hatt sex utenom ekteskap. Som han som ligger å sløve på sofaen hele tiden, og være datanerd og mammadalt. Eller han som jobber i kommunen, og bare sitter i grøftekanten og drikker kaffe hele tiden. Og hvem ser ikke for seg å ha sex med en lekker sykepleier? Eller den lekre sekretæren? Hun må jo være deilig å ligge med opp på kontorpulten.... Eller hun jenta som står i ett med tapeten, og ser ut som en dum idiot. Og for å ikke snakke om de to jentene som har barn i lag, huff og grøss! Og flere eksempler finnes. Dessverre.

Som for min del, den gang jeg var menighetskristen, og møtte på ei jente som var forelsket i meg, og som også var menighetskristen, og havnet "på tjukken", med hennes nye guttevenn, hun satt i kassen på matbutikken, og var ikke komfortabel med graviditeten; hvor på jeg slengte ut et høylytt demostrativt "...jeg hører du har blitt gravid...". Fy f** jeg er ikke stolt av den der biten!!!! (Skulle gjerne hatt en pistol den gang.... Og funnet meg en egen grav!)
Men jeg hadde jo lært av mora og stefaren min, og menigheta, at sex utenom ekteskap var synd, og at de som gjorde det, var lett på tråden, og måtte "straffes".... Jenta stakkar, var jo blond i tillegg....
Dessverre er ikke alt bra, av det man lærer av foreldrene og resten av familien....

[Lilja]

Trodde ikke det var greit å ha stefar heller i sånne miljøer, QueenOfSwords? Folk lemper gjerne på reglene sine etter hva som passer dem selv best Men det er uansett godt å høre at du er kommet til et punkt hvor du selv ser galskapen i å dømme andre slik.

Presten i bygda her ville nekte å døpe halvsøstra mi fordi mamma hadde vært gift før, og han begynte å prate om synd og helvetes piner. Han var av den gamle skolen, presten her. Men da fikk jaggu mor mi fortalt presten at han ikke satt i en posisjon til å dømme et uskyldig barn for "synder" hennes mor hadde begått, ja

[QueenOfSwords]

Joda, stefedre og -mødre er jo et fy ord i den sammenheng. Men bare så lenge ektefellen har blitt enke/enkemann, så er stefedre/-mødre godkjent. Som i mors tilfelle, som ble enke tidlig.

[xyrea]

Enda et sikkert tegn på at man har forandra seg.. man vil grave seg ned over ting man har gjort som virka rett og rimelig på den tiden da de skjedde. Hvis det er noen trøst, Queenofswords, er det at du føler deg jævlig for at du sa det der, selve beviset på at du ikke tenker sånn lengre... tenker man "huffda, det var dumt" har man ikke fjerna seg så veldig fra det man var, eller bare sett at resultatet ble ikke sånn som man hadde tenkt.