Snøorm
Snøormen er ikke så kjent for mange. Observasjonene er få og er man heldig å komme over sporene dens passerer man som regel uten å skjønne hva det egentlig er man nettopp så. En annen ting svært få kjenner til er at snøormen er sjøormens avkom og at disse- på lik linje med den mer kjente ålen- tilbringer sitt første leveår langt fra fødestedet, nemlig i høyfjellet. Den er helt avhengig av snø for å klare seg gjennom vinteren før den etter hvert følger bekker og elver ut i havet.
For å forklare bedre livssyklusen fortsetter jeg med ål (Anguilla anguilla) som eksempel. Ål er som kjent en fisk, og selv om sjøormen er et pattedyr har de mye til felles.
Man kunne kanskje tro at snøorm bare burde hete sjøormyngel eller lignende, men på samme vis som åleyngel kalles glassål når den er på larvestadiet fordi den er gjennomsiktig heter altså sjøormbarna snøorm fordi de er snøhvite.
Ålen er en katadrom art, det vil si at den fødes i havet for så å vokse opp i ferskvann. Sjøormen derimot er en anadrom art. Det betyr at den tilbringer størsteparten av livet i havet men den yngler i ferskvann. Dette er forklaringen på at sjøormer oppholder seg kortvarig i innsjøer og at observasjonene i hovedsak gjøres på sensommer/ høst.
Parringstiden til sjøormen er i perioden juli- september. De har en drektighetstid på ca 12 måneder og får unger kun annethvert år. Selve parringen foregår i havet, nærmere bestemt i de dype havområdene mellom de britiske øyer og grønland. Etter parringen søker sjøormparet grunnere vann og livnærer seg hovedsakelig på laksefisk og sjøgress. Sjøormen er monogam og paret holder sammen hele året.
Påfølgende sommer starter ferden mot utvalgte innsjøer. I de fleste tilfeller benyttes undersjøiske tunneller som leder flere mil innover fastlandet, Seljordsvannet er et kjent fødevann. I løpet av høsten fødes inntil 70 små sjøormer, gjerne med noen dagers mellomrom for å sikre størst mulig overlevelsesrate. Dyra er svært sårbare i denne tiden og båttrafikk og «sjøormsafarier» kan stresse dyra så mye at de spiser avkommet for å ikke bli avslørt av de små som nødvendigvis tilbringer mye tid i overflaten pga dårlig utviklet lungekapasitet de første kritiske døgnene.
De første levemånedene er avkommene sølv- og grønnfarget, ikke ulikt gjedda. Snaut 20 cm lange er de relativt godt kamuflert og er forhåndsprogrammerte til å søke mot elveos. Fra de større innsjøene starter så en lang og farefull ferd inn og opp i landet og rundt november måned bør de være framme i fjellet før bekkene fryser til. De kan om nødvendig bevege seg over relativt store landområder- akkurat som ålen- men beveger seg raskest i vannet og har størst utbytte av den transportveien. Fram til snøen kommer legger de seg til under steiner. Her tærer de på beskjedne fettreserver og gjennomgår et hamskifte; skinnet blir skinnende hvitt og de er i snøormfasen i livet.
Vinteren igjennom lager de lange ganger under snøen der de kan bevege seg uforstyrret og i stor hastighet. De livnærer seg på lyng og annet plantemateriale men går ikke av veien for å spe på dietten med et og annet lemen og andre gnagere. De vokser ikke mye og blir sjelden lengre enn en meter det første året.
I områder der de føler seg trygge tar de av og til turen opp fra snøhulene sine og det er i sånne tilfeller man kan være heldig å se sporene etter dem. Til tross for stor variasjon i sporene forveksles de ofte med gnagerspor,- snømus. lemen og andre kryper også av og til ut av små hull i snøen. Men snøormen har (selvsagt) ikke føtter og kikker man nøye etter er forskjellen udiskutabel.
Snøormspor. Mangle fotavtrykk og slepesor etter hale som gnagere ofte etterlater seg. Avhengig av snøtype (løs, fast osv) vil snøormens spor i hovedsak være slette og vanskelig å ta feil av.
Snøormen er i all hovedsak nattaktiv og man skal ha en stor porsjon flaks for å observere den. Av tre registrerte relativt sikre observasjoner de siste 90 årene er alle gjort på natten og har vært helt tilfeldige. Observatørene har berettet om albino huggorm som har dukket opp fra ingensteds og forsvunnet raskere enn den kom. Da huggormen ligger i dvale om vinteren og uansett ikke kan bevege seg med slik hastighet i kulda regner man observasjonene som pålitelige. Den siste observasjonen ble gjort for få år siden av en snøscooterfører. Han kjørte over en snøorm og man klarte å finne en ørliten skinnbit på snøscooterbeltet. Denne skinnbiten er dna- sekvensert og oppbevares- sammen med dna- analysen- på et ikke oppgitt sted. Snøormen overlevde forhåpentligvis sammenstøtet, den ble ikke gjenfunnet til tross for grundig søk.
Tidlig på våren starter snøormen ferden tilbake mot havet. For å spare mest mulig energi kan den legge seg til på isflak i bekker og elver og la seg føre med isløsningen. En ikke helt farefri ferd og man antar at denne reisen står for størstedelen av dødsfall.
Underveis bidrar høyere temperaturer og hvile til at snøormen vokser raskt, og når den kommer ned i lavlandet der snøen alt har smeltet avslutter den sin tid som snøorm. Når den har foretatt nok et hamskifte og det snøhvite skinnet er erstattet med et brungrått grovskjellet skinn har den også oppnådd en anseelig størrelse på inntil 3 meter. Den unge sjøormen er noe mer kjent enn snøormen men forveksles helst med vakende storfisk i kveldingen.
Når den (forhåpentligvis) har nådd havet tilbringer den de kommende årene med å spise, vokse og etter hvert finne seg en partner. Først etter nærmere 40 år er den kjønnsmoden og kan produsere nye snøormer.
Jeg har fått tillatelse til å publisere disse opplysningene av en forening tilknyttet Direktoratet for naturforvaltning på enkelte betingelser;
Stedangivelser skal ikke gis og underavdelinger/ navn/ annet som kan avsløre identiteten til forskere/ forskningssted må ikke oppgis.
Dette etter at jeg fant «mistenkelige»/ uforklarlige spor i snøen på et ikke navngitt sted et ikke angitt år og begynte å forhøre meg rundt på egenhånd. Jeg snublet beklageligvis(!) over en person som hadde så mye info at jeg ble ledet til de ansvarlige for forskningen. Etter mange runder med uenighet og til og med alvorlige trusler fikk jeg altså lov til å «lette litt på sløret». Sannsynligvis fordi de er sikre på at ingen tar meg alvorlig.. noe som ikke er så viktig for meg. Det som betyr noe for meg er å slippe unna den årelange pålagte taushetsplikten. Og så kan jeg bare håpe flere vil ta seg tid til å se nærmere etter neste gang de ser spor i snøen og faktisk stiller litt spørsmål. På den måten vil sannheten komme for en dag etter hvert.