
Det hele begynte vel for 6 år siden da farfaren min døde. Det ble på en måte mitt første "møte" med døden. Han var den første nære personen jeg mistet. Han hadde akuttleukemi, derfor gikk det bare 3 måneder fra han fikk diagnosen til han døde. Jeg slet mye i etterkant av dødsfallet, og hver kveld i mange måneder etterpå snakket jeg med han. Det vil si jeg snakket høyt ut i luften og håpet at han hørte det.
I et halvt år etter at han døde opplevde jeg en del merkelige ting. Jeg kunne for eksempel sitte i stuen å se ut i gangen via en glassdør, og utallige ganger så jeg en hvit dis som føk forbi i gangen. Det skjedde såpass fort at jeg på en måte er usikker på om øynene mine spilte meg et puss, men det var likevel så tydelig og det skjedde såpass mange ganger at det kan ikke ha vært helt tilfeldig. Ved en annen anledning satt jeg igjen i stuen, men vendt mot døråpningen til kjøkkenet hvor min mamma stod. Vi hadde en vanlig samtale da jeg så denne hvite disen fyke forbi bak henne. Jeg skvatt så at jeg utbrøt: DET GIKK NOEN DER! Men både mamma og min storesøster sjekket og det var ingen der, men igjen så jeg det så fryktelig tydelig.
Jeg har også opplevd å være på besøk hos farmoren min, og rundt middagsbordet blafret et gardin som henger på et vindu mellom spisestue og stue. Vinduet er inne i selve leiligheten og vender ikke ut mot uteområdene. Dette skjedde i samme periode derfor reagerte jeg veldig på det. Jeg sjekket om det var trekk i leiligheten, men ingen vinduer eller dører var åpne.
I denne perioden var jeg 15-16 år, så disse hendelsene skremte meg igrunnen. En kveld bestemte jeg meg for at nok var nok, og henvendte meg igjen til farfar ved å snakke ut i luften. Jeg sa at han måtte gå videre, at familien hans har det bra, og at jeg skal passe på dem, spesielt farmor. Etter det har det vært helt stille. Ingen hvit dis, ingen blafring, ingenting. Jada - jeg angrer den dag i dag på at jeg sendte han bort om det var han.
Dette ble langt - men det jeg lurer på er om det er tilfelle at det faktisk var farfar jeg så? Og betyr dette at jeg er åpen for kontakt med det åndelige? Det er for eksempel ingen andre i familien som har opplevd lignende etter at farfar døde. Jeg har stadig vekk, uavhengig av hvor jeg er, en følelse av at noen ser på meg eller følger med på hva jeg gjør. Er dette innbilning eller ligger det mer bak enn jeg tror?
Jeg har også en annen historie som er fra da morfaren min lå for døden. Jeg satt ved sengekanten hans da dette skjedde, men det kan jeg eventuelt ta i et annet innlegg.