Det begynte med at beste venninna mi var hos meg og vi lagde brownies og koste oss med en film, ofte fikk jeg en undeli følelse av at noe eller noen var ute og så på oss, så jeg gikk til vinduet for å se, men ingen var der.
Men rundt halv tolv så fikk hun beskjed om at hun måtte komme hjem. Hun ville at jeg skulle følge henne hjem for vi hadde fortsatt mye å snakke om (det kommer foresten i et annet innlegg for det skjedde noe annet i går også). Det var fortsatt veldig lyst da vi gikk hjem til henne, jeg snudde meg konstant fordi jeg hadde en følelse av at noe var bak oss, men jeg så ikke noe.
Da vi kom til henne ble jeg med inn for hun skulle vise meg bilder fra klasseturen med klassen hennes, det så seriøst artig ut. vi så gjennom 250 bilder, så det tok en stund. Men jeg hadde fortsatt den følelsen av at noe eller noe så inn til oss gjennom vinduet, men ingen var der.
Rundt halv 1 så gikk jeg hjem for jeg begynte å bli trøtt og sliten. Og det var på vei hjem det begynte å skje. Det var litt mørk så lampene var tent nå, jeg begynte å gå hjemmover. Jeg hadde fortsatt den ekle følelsen av at noe eller noen var bak meg, men jeg så ikke noe. Men så skjedde det, hver gang jeg gikk forbi og var slik 5-6 meter fra lyktestolpen begynte lampa å klikke og vibrere, lyse flimret liksom. Jeg tenkte liksom ikke så mye på det i begynnelsen, for lamper kan jo være litt gal av og til. Men dette skjedde med hver lampe, til slutt begynte jeg å bli redd og satte i å springe det forteste jeg kunne. Det var fortsatt noe bak meg, men litt lengre bak, for nå flimret lampen jeg sist sprang forbi når jeg hadde kommet til neste. Men så, når jeg kom til Jhorunn sinn hus (ei gammel dame som var en kjær venn i familien før hun døde, og som lærte meg alt om paranormale ting). Jeg har følt ofte at hun har sett meg og holdt øye med meg når jeg går forbi huset av og til, som om hun smiler og sier "stå på, ikke gi opp" men jeg har aldri sett henne. Men i går, jeg syns jeg så henne, oppi vinduet, men hun så ikke gled ut, ikke sint, men trist eller redd. jeg har bare sett det utrykket en gang før på henne, og da fikk jeg et smykke som mange har stor interesse for.
Men når jeg så utrykket hennes viste jeg at noe var galt, men jeg var redd og fortsatte å springe. Da jeg endeli kom meg inn var jeg skjelven og sliten, jeg gikk rundt meg sjøl et par ganger før jeg satte meg ned med PC for å se om noen var pålogget på MSN så jeg fikk snakke med de for å roe meg, men det var ikke så mange.
Da jeg skulle legge meg så fikk jeg den følelsen igjen, bare mye sterkere, som om det var i rommet. Jeg hoppet oppi senga og la meg under dyna og ba til hjelperne om hjelp og støtte. Jeg ba at det skulle forsvinne, jeg begynte å skrike, og jeg skrek helt til jeg nesten sovnet. Jeg lå ei stund i halvsøvne og pluttselig kjente jeg noe som strøk meg på skinne, jeg skvatt til og slo rundt meg, men ingen var der. Da taklet jeg ikke mer, jeg var sliten, redd, sjuk og trøtt, jeg tok med meg dyna og puta og gikk inn til mamma og la meg i dobbelsenga med henne. Jeg taklet ikke mer, hun fikk litt sjokk over at jeg kom, men var for trøtt til å bry seg og sov vindre. Følelsen var der enda, men tryggheten var større, så til slutt sovnet jeg.
Følelsen av at noe er her er her henda, så jeg skal fortest mulig ned til mormor å bli der, jeg har ikke lyst å være hjemme alene.
trur dere det er noe her, eller er det bare meg?
Sorry at innlegget var langt altså, men jeg viste ikke hvordan jeg skulle legge det opp hvis det skulle bli kortere
