Kan huset være din barndomshjem? Soverommet er din mest intime rom. Døren er på gløtt, du har ikke stengt helt for innsyn i ditt intime liv. Du går inn, og blir nesten blåst over ende av virvelvinden. Virvelvind er krefter som er usynlige. Det kan være vind som ødelegger alt på sin vei, det kan være vindt som setter alt på plass. Vind kan også være tankene dine som flyver hit og dit. Du blir lammet når du opplever dette. Hvorfor blir du det? Hvorfor får du ikke fram en lyd? Har noe skjedd med deg, slik at du ikke klarer å prate? Når vinden roer seg ned, ser du at det er en liten jente. En jente med håret i fletter, som står for det å ha kontroll, det at alt er regid og urokkelig. Jenta er deg selv. Barnet i deg raser, hvorfor det? Har du gjort noe med dette barnet? Du klarer å få kontakt med barnet, dere begynner å le sammen. Barnet begynner å stole på deg. Hun sitter nå opp på en kommode. En kommode er et lager av gjemte minner. Stemningen blir god og varm, jenta flytter seg nærmere deg, hun begynner og stoler mer og mer på deg. Så setter hun seg opp på en "tilhenger". Var det fyr i ovnen? En ovn står jo for livmoren. Den er god og varm. Jenta har nå oversikt over rommet. Så skjer det fatale, jenta ramler over ende! Hva skjedde nå i ditt intime liv? I din reddsel bryter du et slags "smerteskrik". I din kjærlighet til barnet i deg, men også din egen morsfølelse, vil du ta vare på barnet igjen, du vil vise at du ikke lukker døren for barnet i deg. Derfor strekker du etter det.Diffusa skrev:Jeg er i et hus, jeg føler meg hjemme men det er ikke mitt hjem som jeg bor i nå. Uannsett, det kommer lyder fra et soverom. Jeg går mot soveromsdøra som står litt på gløtt og dytter den forsiktig opp. Synet som møter meg er at det er som det er en liten virvelvind der inne som feier frem og tilbake i rommet, gardinene blafrer vannrett ut fra vinduskarmene, skyvedørene til garderobeskapet fyker opp og igjen og det er bevegelse i alle ting som er lette nok til å bli løftet av denne " tornadoen". Plutselig så er det som om den blir oppmerksom på at jeg ser på og stopper opp i høyre hjørnet av rommet ca to meter fra meg, den blir til en liten utydelig skikkelse. Da blir jeg paralysert som jeg pleier men jeg tenker - Nei, ikke nå igjen, nå er det nok!. Så jeg presser alt jeg kan for å få frem en lyd. Når jeg klarer det så slipper lammelsen taket i meg og skikkelsen blir mer tydelig. Det er en liten jente med musehaler, hun er rundt 7 - 9 år gammel tror jeg, og hun er veldig skeptisk. Ingen sier noe men jeg klovner meg litt til for å oppnå en mer avslappet kontakt. Hun flirer, og sitter nå oppå på en komode i hjørnet. Jeg kjenner at stemningen blir god og klovner litt mer, ser at hele hun mykner opp mens hun sitter der og flirer. Hun flytter seg nærmere, og sitter nå oppå en sånn gammel peis/kamin eller hva det nå heter ( sånn ildsted som ofte var på soverom i store gamle hus) som står mellom kommoden og døråpningen som jeg står i. Hun flirer godt, plutselig så er hun uheldig og nærmest ruller ned slik at hun detter i gulvet. Jeg stykker til, mens jeg bryter ut med et - Oi!! Jeg er så på vei til å strekke meg ned for å hjelpe henne opp. Og akkurat der og da så vekker samboeren min meg pga lydene jeg hadde lagd![]()
Å se drømmen i en slags brunfarge, kan ha med fortiden å gjøre. Men er også en drøm uten "farger"/innhold. ("Man ser verden i svart/hvit").
Dette er absolutt en drøm du bør filosofere over, siden den har mye å fortelle deg.