Jeg var vel gjerne rundt 4 år, og dette er noe av det jeg husker sterkest fra den tiden av livet mitt; Det var julaften, og jeg fikk en type snakkende dukke, liten som jeg var og aldri sett noe sånt før, ble jeg helt sjokkert over at en dukke virkelig kunne snakke som et menneske.. Men så hørte jeg plutselig en manns-stemme i hodet mitt som sa: -Dukka kan jo ikkje snakke på ekte då kan du jo skjønne. Stemma virka litt småfrekk.
En annen dag samme jul, tror jeg skulle jeg legge meg og var redd for at det skulle være spøkelser bak gardinene mine på soverommet, så jeg la meg med en oppslått paraply foran ansiktet så jeg ikke skulle se direkte på vinduet; Da kom stemmen til meg igjen.. -Hanna, det finst ingen spøkelse bak gardinene, det er ikkje noke å vere redd for, dumma. Han virket snill, men samtidig småfrekk.
Har ikke hørt noe mer til han.. Kan han vere hjelperen min, eller bare innbilning??
:mozilla_smile:
Har jo hørt at barn er mer følsomme for sånne ting, så jeg begynner jo å lure litt.
