På hvilket grunnlag velger vi å anse noe som "fakta"?
Hvordan kan dette bidra til å spre holdninger og falsk kunnskap?
Dette er viktige spørsmål som altfor sjelden tas opp.
Jeg finner mye informasjon på nettet. Jeg kan lese om alt fra hvordan jeg bygger en atomsikker bunker til hvordan reinkarnasjon foregår. Mye av denne informasjonen virker kredibel og autentisk, og ofte kan den være ledsaget av rørende personlige ytringer fra "helt vanlige mennesker som deg og meg". Det er spennende informasjon om romvesener. Det er oppsiktsvekkende informasjon om storstilte konspirasjoner. Det er banebrytende informasjon om mirakelmedisin.
Men tar jeg det seriøst? Burde jeg ta det seriøst? Hva burde jeg ta seriøst?
Det er vanskelig å ta stilling til slikt, og det er tilsvarende lett å ta til seg slik informasjon som passer med ens egne meninger og livssyn.
Jeg kan lese innlegg hvor folk omfavner idéen om at mennesker går igjen etter døden, samtidig som de kan ytre stor skepsis overfor den nye "Ab King Pro"-treningsmaskinen man får kjøpt på TV-shop.
Folk er gjerne selektive i sin kritiske tankegang, men en gjenganger (pun intended) er at de som tror på én spektakulær påstand gjerne også heller til å tro på andre spektakulære påstander. Derfor har vi miljøer som nærmest blir "ekstreme" og tror på "alt" (ofte med en personlig vri).
Men hva bygger de denne tilliten på? Ofte er det bare snakk om løse utsagn som blir satt inn i en konstruert helhet.
I mange tilfeller er tilliten basert på at man lar seg lure av smarte formuleringer og pseudovitenskap, men i andre tilfeller er den nok oftest basert på en følelse av tilhørighet. Man har kanskje opplevd noe man tolker til å være det samme som en påstand man leser eller hører om, og man vil dermed sluke påstanden. Om denne påstanden er mer spennende enn skikkelige forklaringer er det enda lettere å sluke den, for vi liker å underholdes. Vi liker å tro verden er et mer spennende sted enn det vi opplever i det daglige.
Kommer det reptilmenn på besøk i 2012? Knall! Endelig skjer det noe! Det stemmer sikkert!
Og basert på denne tilliten vil mange selv spre sine historier godt backet opp av påstander de selv slukte, og snøballeffekten er igang.
Tidligere (nå snakker jeg om den tiden vi har hatt skikkelige verktøy for å finne svar (vitenskapen)) var slike former for falsk kunnskap forbeholdt litt sære miljøer. Men nå, med alle våre midler til massekommunikasjon, får det spre seg uhemmet. Jo mer informasjon som er tilgjengelig, jo mer ukritisk blir vi.
Jeg leser utallige innlegg fra svært unge mennesker som ikke legger noe imellom når de skal fortelle hva de har opplevd av oppsiktsvekkende ting, og her kommer et av de viktigste problemene med falsk kunnskap inn; kravet til respekt.
Folk som legger ut om personlige opplevelser krever at man behandler informasjonen med respekt. Det trenger forsåvidt ikke være personlige opplevelser heller - det kan være rasebetinget, religiøst betinget, klassebetinget, osv.
Og de får respekt. Den falske kunnskapen får flyte videre i fred fordi det påstås å være "respektløst" å stille krav til den som ytrer påstander. Man er en plage. Man er kranglete.
Men hvorfor er det slik?
Bør det være slik?
Synspunkter på dette?
Jeg beklager at innlegget ble noe langt og rotete. Hvis budskapet kom dårlig frem er det bare å stille spørsmål
