Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Hadde dette årsak i feberen hans?

[kristiane]

Da sønnen min en dag lå på sofaen tre år gammel og døset i feber mens jeg tørket støv i stua,skjedde noe som jeg har spekulert ganske mye på,fra tid til annen:
Husker at han plutselig begynte å sutre,og jeg gikk bort til ham,satte meg ved siden av ham i sofaen,pratet beroligende til ham,mens jeg strøk ham over hodet for å få ham ordentlig våken.Da jeg greide det,kikket han på meg,for deretter å flytte blikket over min hø.skulder,mot et skap som sto på stua. Det som da skjedde,satte et skikkelig støkk i meg: Han setter i å gråte skikkelig,tydelig redd,og stirrer med store øyne bort mot dette skapet.Jeg roper navnet hans,løfter ham oppp i armene mine for å roe ham,men får ikke øyekontakt med ham i det hele tatt! Det er akkurat som om han ikke registrerer at jeg holder ham beskyttende i armene mine,eller snakker til ham.Jeg prøver og prøver å få ham til å se på meg,men nyttesløst! Så spør jeg nok engang hva er det? Hvorfor er du redd,lille venn? Da endelig peker han og roper:"Se dama"!
Imens fortsetter han å illskrike,mens blikket han igjen er låst på "damen".Jeg spør ham:"Men hva gjør denne damen da?"
Gutten skriker fortsatt av redsel,peker mot det han ser,og roper at hun smiler mot ham.
Det ender med at jeg må ta ham med og flykte ut av stua med ham,for å få ham til å roe seg!
Setter meg med ham på badet,og han faller omsider til ro.

Kommer aldri til å glemme denne episoden.Det var en sterk opplevelse å se hvor livredd gutten var,og jeg glemmer aldri det forskremte ansiktsuttrykket!
Kunne feberen hans ha utløst dette? Var det en hallusinasjon,eller var damen der for å passe på?
Ville bare dele dette med dere.

[Moonstone]

Hmm, det sies jo at barn har et mindre "slør" ovenfor "Åndeverden" enn oss voksne.
Kanskje det var en avdød slektning som han så?
Han kjente kanskje ikke henne, men hun kjenner kanskje han, siden hun smilte til han?

Den er absolutt en mulighet

[kristiane]

Vet sannelig ikke...Det jeg merket meg var at han var vettskremt,rett og slett.Det var forferdelig å se ham slik,og ikke få ordentlig blikkontakt! Han husker selv denne episoden,11 år senere,og holder fast ved at han så denne damen.
Trodde bare at dersom man først får vekket en som har feberfantasier,så er tross alt personen våken,bevisst og kontaktbar,men sønnen min stirret bare forbi meg. Altså-han var jo VÅKEN,og han svarte jo til slutt,enda han der og da stirret på denne damen samtidig med at han svarte meg.
Uansett,det er merkelig

[Moonstone]

Tja, kan jo også ha vært feber-fantasier/syner.
Uansett så er det beste å være åpen for flere muligheter på hva det kunne vært
Hvis han husker det ENNÅ så må det uansett ha vært en sterk opplevelse..

[kristiane]

Hendelsen har tydelig gjort inntrykk på ham ,ja
Ikke hyggelig å overvære slike ting. Ikke rart man mang en gang klør seg i hodet og sannelig ikke fårstår det som skjer...
Hallusinasjon eller ei,en ubehagelig opplevelse var det

[Kimbara]

Høres ut som en typisk feberfantasi ja. Myten om at barn skal være mer mottakelige for "åndeverdenen" henger nok tett sammen med det faktum at barn ikke har utviklet en god sans for logisk tenking. De klarer ikke, på samme måte som voksne, å skille så lett mellom fantasi og virkelighet (dette sliter en del voksne med også, men det er en annen diskusjon).

Når et barn så opplever slike sterke feberhallusinasjoner vil det ofte oppleves som virkelig. Det kan være svært så skremmende opplevelser, som du jo har vært vitne til.