Gaute skrev:ludoburgero skrev:Jeg kjenner også flere mennesker som har valgt å leve et kristent liv i bytte mot
elendighet med rusmidler og annet. Det at noen finner en trøst i å tro på dette,
skal man ikke være for bråkjekk med å avvise.
Ja, fra
en avhengighet til den andre. Det er jo det dette er, man klamrer seg til noe "trygt" utenfor seg selv fordi man ikke har funnet tryggheten
I seg selv. I beste fall har man gjennom kristendommen funnet tilbake til brøkdeler av styrken som ligger i sjelen. Det leie er at det er så mange begrensninger og undertrykkelse av følelser i denne religionen, fordommer, synd og skam osv. Alle overgrepsskandalene er jo et resultat av dette...
Med selvinnsikt har man ikke disse usunne begrensningene, man verdsetter ALLE aspekter av seg selv og mangfoldet vi alle er en del av. Man underkaster seg ikke en gretten og streng personifisert overmakt kalt "Gud". Gud er alt og ingenting det. Kjærlighet og livsenergi.
Enig med deg? Uenig med deg? Både og...
Det er som du sier å gå fra en "avhengighet" til den andre. Saken er at vi alle er avhengige av noe å forholde oss til, og det er vel ikke til å kimse av heller. Vi søker bare en felles plattform, et utgangspunkt og noe som binder oss sammen med noe større enn oss selv - eller som får oss til å føle vi får utbyttet vårt potensiale.
Det å holde tilbake (undertrykke) deler av det livet vi lever er ikke nødvendigvis en helt feil ting, ettersom det skaper rom for fokus på andre ting vi kan utvikle ved oss selv. Måtehold eller avholdenhet fra det ene kan bidra til "mer tid til noe annet".
Okay, om man så vil leve sitt liv begrenset til å ikke banne, ikke nyte alkohol og vende det andre kinnet til, så er tross alt dette i det minste saklig, fornuftig og fredelig. Problemet med kristendom er hva, tenker jeg? Og hei, jeg er da slett ikke kristen selv, men aner bare ikke hvorfor folk irriterer seg over hvor "fordummende" det er og alt dette. Det er en trøst, og den oppleves som noe reelt for mange mennesker i verden. Jeg vet ikke hvor ille akkurat dét er.
Skam og synd? Vel, om det er noe denne verden trenger - så er det frihet. Så jeg synes selvfølgelig dette er poenger man godt kan ta opp da man diskuterer kristendom og andre religioner. Ingenting galt i å elske hverandre, men er det virkelig så sunt hvis alt bare sklir ut og porno blir sendt på barne-TV og folk *** i gatene? Det som saken er her, er at tabu faktisk har en beskyttende funksjon, og at man ikke nødvendigvis trenger å utslette alt som heter privatliv og slipper å miste alt det intime vi har til fordel for at all tabu skal brytes og at ingen sensur skal bestå. Vi ønsker jo å leve så sivilisert, men innser ikke hvor ironisk det er at dette siviliserte også krever sine begrensninger for oss. Her er "religion en soleklar vinner" som en av grunnsteinene i vårt samfunn som faktisk holder oss litt tilbake så ting ikke sklir helt ut.
Okay, greit - ingenting galt i å ha sex før ekteskapet. Men er nytelse nødvendigvis noe man skal få drive helt uhemmet med? Jeg vet at det aller beste hadde vært å etterlatt individene til å bestemme over seg selv, men da trenger vi kanskje ikke lover heller da? Ville folk flest klart seg med lovløshet? Nei, det tror jeg ikke. Det blir for meg litt av samme greia. Og både lover, regler og religion vil alltid være diskusjonsgjenstander - og nettopp det er jo så sunt! At vi kan ha noe, uten å bare forby, forby, forby og ta vekk og ta vekk - men at vi trenger også dette som noen slags "yttergående" (som du sa her i en annen tråd, Gaute) meninger. Slik er jo nettopp disse firkantede rammene som religion også setter på oss. Så bryter vi med dem, og sånn sett så finner vi ut at vi ikke trenger å skjems fordi vi tar et glass vin, onanerer (spiller dyrebar sæd ut på marken), sitter og banner noe inni helvetevoldsk jævlig, og bare gjør dette i frihetens navn... fordi vi kan...
...men trenger vi fjerne religion? Det blir ironisk. Det blir som å bryte med dette frihetsprinsippet det også. For religionsfrihet er en ting jeg synes er veldig fin. Mennesker vil alltid ha noe å tro på. Bytte ut en "avhengighet" med en annen vil da bli at i kjølvannet av mangel på religioner, vil det oppstå nye. Alltid. Det er noe man aldri kan kvittes med; det faktum at mennesker vil samles om en felles sak, felles tro, og at mange mennesker synes at noe virker samlende ut - at de har funnet en felles sannhet. HELDIGVIS, sier jeg, så er det slik at ikke alle tror det samme!
Undertrykkelse av følelser. Det er synd at mennesker får begrenset sin frihet, men alle har et valg. Det er det viktigste. Noen vil derimot begrense valgene de har ved å sverge troskap til et sett med leveregler... jeg vil aldri nekte dem muligheten, men de bør være kritiske og tenkende i hvert fall, slik at de aldri blir fanatiske og/eller naive.
Selv om jeg ikke vil frata noen den muligheten heller. Verden er så fucked up uansett.
La oss se hvor langt vi kan la det gå. Jeg har heller ingen rett til å si hvordan andre skal leve sine liv. Så lenge det alltid finnes et snev av omtanke og en liten eim av nestekjærlighet, vil vi nok alltid klare oss. Ingen religion har vel noensinne kun oppfordret til egoistiske handlinger?
Snarere tvert imot, tror jeg.
Folk burde vist hvor mye di kaster bort tiden. Kristendommen er utryddet innen 5 hundre år..
