Det er rart hvordan mennesker kan forandre seg sånn gjennom tiden...
I enkelte kulturer feirer de døden med en stor hyllest.
Barn tenker kanskje ikke på døden, de forstår den vel ikke. Når man først eldres selv og begynner å reflektere litt mer - når man ser forandringene ved seg selv og omgivelsene, og kanskje opplever at venner og familie dør - så innser man at det er noe som skal skje oss alle en dag.
Jeg vil komme til hva jeg tror skjer, og hva jeg... tja... ønsker(?), om det enn er det rette ordet å bruke. Saken er at jeg husker veldig godt hvordan jeg tenkte da jeg var barn og jeg husker veldig godt hva de voksne fortalte meg da jeg spurte om døden. Det gir meg en viss klarhet i å minnes tilbake til hva jeg tenkte da i forhold til det jeg tenker nå. Frykten er ikke like stor, men den er der.
Det første mennesket jeg opplevde som døde var min oldefar. Jeg husker sånn noenlunde hvordan han så ut, hvordan han luktet og vagt de tingene han sa, men ansiktet hans er ikke lengre klart. Jeg tror jeg var 3 eller 4 da han døde. Husket ham i mange år etter, men det er jo sånn at hukommelsen halter litt med årene også - enda et aldringstegn. Den neste til å dø var oldemora mi, og da var jeg 5. Denne dagen husker jeg veldig godt. Vi var hos mormor og morfar, dette var mora til farmora mi. Jeg husker veldig mye av henne og veldig godt hvordan hun så ut, men det kan også ha med fotografier å gjøre. Husker jeg begynte såvidt å tenke over dette med døden... og var veldig nysgjerrig på hvordan det måtte være å delta i en begravelse. Mamma og pappa var jo der mens jeg og søstera mi var på Madla hos mormor og morfar.
Jeg synes å huske jeg stilte mange spørsmål ved døden, og fikk fortalt av mamma at det nesten var som å legge seg til å sove. Litt sånn, bare at man alltid kom til å sove og ikke våkne igjen. Da jeg spurte om man drømte, så sa hun at det visste hun ikke, fordi når man døde så kunne man jo ikke fortelle om det, men siden jeg antageligvis maste veldig, så sa hun hva hun trodde skjedde iallefall (og gjorde dette veldig klart for meg). Hun trodde at man drømte noe fint, og som om man alltid var i denne drømmen, og at det alltid ville være sånn.
Da lurte jeg jo på om det ikke ville bli kjedelig å drømme den samme drømmen hele tiden...
Når jeg så tenker på det den dag idag... hvorfor det, tenker jeg da? Vi lever jo dette livet "hele tiden" til det tar slutt, det blir jo litt samme greia? Vel, uansett... livet gikk videre, og jeg husker jeg tenkte mye på døden etter dette da jeg var liten. Spesielt skremt ble jeg jo da mamma forklarte meg at en dag ville vi alle også dø, og at foreldrene døde jo som regel først. Det var sånn at det hun gruet seg mest til i hele verden var når mormor og morfar skulle dø, sa hun.
Sånn med alle 4 besteforeldrene mine i live da jeg var liten, følte jeg meg veldig heldig.
Det var mange i klassen min og av vennene mine som hadde eldre foreldre enn meg, så de hadde ikke denne "luksusen". Jeg husker godt hvordan en av bestekompisene mine på barneskolen forklarte det da vi snakket om døden i 4. klasse. Vi hadde samfunnsfag (som det het den gang)... ja, bare året før det het det vel faktisk O-fag... orientering... uansett... han sa det slik at han "håper at den dagen han dør så er det imens han sover", og da spurte læreren vår hvorfor han håper det, så sa han at "bestefaren min døde sånn, og da merker man jo ingenting".
Vel, dette vekket nok litt mer dødsangst i meg. Jeg har alltid vært veldig redd for døden.
Følelsen av håpløshet treffer meg i mitt dypeste indre når jeg tenker på at en dag vil alt dette jeg kjenner være borte, og jeg er ikke her for å observere, føle, tenke eller være en del av dette i det hele tatt lengre. Alt vil glemmes, alt vil være forgjeves, bortsett fra det jeg etterlater meg og utretter for andre rundt meg. Og en dag vil jo de også dø. Hva er meningen, har jeg ofte tenkt? Og den håpløsheten kjente jeg allerede mye på da jeg var liten...
3 år senere, da jeg var 13... det var vel på våren en gang...
Det var fint vær denne dagen. Veldig stille. Farmora mi hadde havnet i koma.
Pappa og resten av familien hans var oppe på sykehuset og håpet på det beste, men det gikk som det gikk, og farmora mi døde. Bare 62 år gammel.
Husker dette som en veldig stille og merkelig dag. Jeg kjente sorgen til de andre rundt meg på veldig tydelig måte. Vi var og så henne i kapellet, og hun var velstellet når hun lå der død.
Minstesøstera mi skjønte ikke helt hva som skjedde, hun var tross alt knapt ett år gammel.
Ett drøyt år senere døde to kompiser av meg.
Den dagen jeg fikk vite at de var savnet glemmer jeg aldri. Jeg husker mange av disse detaljene, fordi de har loopet mange ganger i hodet mitt, og fordi det var så mye annet vondt som skjedde akkurat i samme periode. Personlige familietragedier, osv. Jeg husker at det var mammas bursdag... en søndag... onkelen, tanta mi og søskenbarna mine var på besøk.
Vi var nede i skolegården på ungdomsskolen der jeg for øyeblikket gikk, sammen med søstera mi.
Spilte "to-dabb" med en volleyball der. Og så kommer plutselig han kompisen min fra barneskolen som jeg tidligere fortalte om med "dødsønsket" sitt (han som håpet å dø mens han sov) ned i en farlig fart på sykkelen sin og roper "Espen! Espen! Har du hørt at .... og ..... er savna?"
Forstod ingenting jeg, og kjente bare det ble iskaldt i hele meg... som om tiden sto stille...
"De tror at de har drukna! De finner dem ikke, de har vært savna siden igår..."
Jeg trodde det var en syk spøk. Vi kunne jo egentlig si de tåpeligste ting til hverandre i den tiden.
"Hvis du ikke tror meg, gå hjem og se på tekst-TV! Det står der og..."
Uten å nøle noe mer, så løp vi hjem hele gjengen...
Og jeg fortalte det til mamma, og hun ble nesten på gråten med en gang og vi satt der skjelvne, når jeg gikk inn på tekst-TV og fikk bekreftet den tragiske nyheten... at en gutt på 13 og en gutt på 14 var savnet og fryktet druknet. Letemannskapet var på plass, og jeg kunne bare ikke gjøre noe annet mellom å vippe fra fortvilelse, vantro og sjokk til det å klamre meg til et håp om at de fant dem... Og dagen etter på skolen var det minnestund, de hadde funnet liket til en av dem, og et lys var tent på pulten hans. Han gikk i parallellklassen min. Han andre gikk trinnet under. Flagget var på halv stang, og det var det første synet som møtte meg i det jeg entret skolegården den morgenen. Vi hadde besøk av presten på skolen. Vi skulle konfirmere oss våren etter dette, skjønner du. Hadde akkurat gått i gang med konfirmasjonsforberedelsene, og bare en uke før dette skjedde var vi på konf-tur. Husker så ubehagelig mye rundt disse hendelsene...
Han andre ble funnet 3 uker senere...
Alt dette bare gjorde døden for en veldig nær opplevelse for meg. Smerten og de tunge depresjonene som fulgte... jeg hadde egentlig bare meg selv, og jeg tror jeg var så innesluttet at jeg nesten ikke var med noen på nærmere et års tid. Eller, for all del... jeg vet jeg hang med en del folk, men det var som om jeg var alene likevel. Jeg tok i tider bevisst avstand, totalt avstand, fra alle mennesker. Og dette ledet meg faktisk mer eller mindre - delvis for å understreke det - inn i fire-fem år med et svært introvert og asosialt liv.
Samtidig med de andre tingene som skjedde i akkurat samme periode som vennene mine døde.
1996 er et år jeg kunne vært foruten.
Vel... frem til godt og vel langt inn i år 2000, når jeg tenker meg om.
I 2003 døde mormoren min, og det skjedde ganske brått.
I 2006 døde morfaren min, og det var også uventet og veldig brått.
Disse to var friske og sunne mennesker, og de levde et forholdsvis langt liv. Jeg håper de var lykkelige, til tross for en del drama og intriger i familien, spesielt med deler av søskenflokken.
Alt i alt virket det slik, i mange år. Morfaren min var en mann med sterke meninger, og mange ganger er det som om han befinner seg iblant oss ennå... det kjennes slik av en merkelig grunn jeg ikke kan forklare... ikke at jeg har sett "spøkelset" hans eller noe sånt. På samme måte syntes jeg også at min mormor til tider kunne virke som å være der etter hennes bortgang, men jeg må ærlig si at jeg ikke helt føler dette lengre. Farmoren min var det også litt slik med, egentlig i mange, mange år. Jeg tenker etter og lurer på om det er følelsene mine bare, minnene og savnet. Lengselen etter å kunne nå dem igjen, snakke med dem. Men det vet jeg ikke.
Dette er de nære dødsfallene jeg har opplevd i mitt liv så langt. Det er heldigvis ikke så mange.
Jeg har vært i noen begravelser da, men sorgen er litt fjernere med årene. Det betyr ikke at jeg ikke er lei meg, men den har endret litt fasong. Og fremdeles er jeg trist og lei meg for at ting er som de er, men jeg har jo på sett og vis også gitt slipp... akseptert at døden er en naturlig del av livet... det tristeste jeg kunne forestilt meg var å etterlate noe - eller å bli etterlatt - med mange ubesvarte spørsmål, og med konflikter som var hengende igjen... uløste floker... løse tråder... hat eller nag mot en part eller hverandre...
Håper aldri at jeg har noe uoppgjort med dem som forlater overflaten, eller når jeg selv skal gjøre det. Jeg er veldig pirkete på det der med fri kommunikasjon og åpenhet.
Det vet de som kjenner meg godt. Folk må få ha sine hemmeligheter, for all del, og ta dem gjerne med seg i graven... men det er en annen sak... men så er det akkurat dét da...
...som plager meg... at det er enkelte ting her i livet som er uoppgjort.
Ikke mellom meg og mennesker som har dødd, men mellom meg og mennesker som fremdeles er i live. Det er ikke alle jeg har fått forsonet meg med, som enten jeg har gjort dem galt eller dem har gjort meg galt. Det er jo NÅ anledningen er her... og den kan forsvinne når som helst...
Igjen - er det vits da? Når man en dag skal dø likevel, så glemmes jo alt. Eller?
Kanskje ikke for den som sitter igjen. Og jeg har jo hørt folk si at det bare er egoistisk å ville holde dem tilbake her. Er det nå det da? Jeg mener folk er litt merkelige når de sier sånt, for ønsket om å ha noen mennesker rundt seg er jo ikke bare til egen "vinning"... det er jo også fordi man ønsker å være direkte, ubetinget god mot dem. Gjøre dem godt. Være der for dem.
Ikke nødvendigvis for å føle seg bedre selv.
Av og til når jeg skal sove, så begynner jeg å tenke på døden...
Og så blir jeg fysisk uvel. Direkte ille i magen og denne følelsen av håpløshet inntreffer igjen.
Uansett hvordan jeg forsøker å tenke på det, så ender jeg opp med dette Intet...
Hvor ingen lys er mer, og hvor ingenting eksisterer. Hvor jeg blir spist av larvene og hvor jeg råtner vekk og visner hen og bare aldri mer får tilbake noen av minnene mine.
Det er slik jeg ender opp å tenke... at det blir som før jeg ble født. Og det husker jeg ingenting av. Men jeg kan tro på idéen om reinkarnasjon. Det er faktisk for meg ikke helt fjernt.
Kanskje ikke å reinkarneres som et menneske, men at jeg i det hele tatt ikke fordufter helt, da sjelen min er jo en del av alt. Det store og det hele. Hva jeg håper/ønsker (om jeg må bruke sånne ord) er at jeg får et perspektiv... i det døden inntreffer... og kanskje i en god tid etterpå... et perspektiv på hvordan alt henger sammen... et klarhetens øyeblikk, hvor livet i sin sanne natur viser seg... et øyeblikk hvor det føles som om hele verden bare er i harmoni og hvor den behageligste stillhet inntreffer, og hvor alt bare oppleves å være så perfekt som mulig.
Igjen, etter dette; hva kommer da?
Nei, det hele blir litt rart for meg. Skulle vi ha evig liv, tror jeg vi hadde blitt rimelig lei.
Og med dette mener jeg såklart bevisstheten.
Når jeg våkner om morgenen, har jeg ikke et snev av dødsangst.
Kan legge til at det med årene har gradvis mer også blitt en "akseptert greie" hos meg.
Hvem vet, kanskje det er vennskaps- og forholdsbrudd som har ført til denne aksepten.
Tarotkortene mine har alltid fortalt meg at "Du har vanskelig for å gi slipp".
Alltid disse samme kortene som jeg trekker, uten unntak... men forrige gang, som vel og merke er over et halvt år siden nå, skjedde det en forandring for første gang på noen år...
Kortene var ikke de samme.
Sånn helt til syvende og sist; jeg har jo selv førstehåndserfaring med at kroppen og sjelen kan eksistere separat, ettersom jeg har hatt en ut-av-kroppen-opplevelse. Om den nå enn varte aldri så lite, så har det i hvert fall skjedd. Og selv om det ikke sier noe konkret om døden, så gir det i det minste et lite håp om at det er noe annet. Hvor lenge dette varer, og om det varer for evig tid, det vet jeg ikke. Heldigvis
Dette var omtrent hele min erfaring med døden som fenomen, slik jeg har opplevd den.
Og såklart, på ludo-vis, litt mer... litt rundt grøten... for å holde tradisjonen ved like.
(Innen rimelighetens grenser da 
Memento mori
