Religion & livssyn ⇒ Religion, skapt i frykt for å dø?

[kevenandre]

Lurer på om det er noen som er enige med meg i dette?
Jeg er ingen religiøs mann, jeg har vært det, men jeg er det ikke nå lenger. Etter så mange år med alle de fordommene jeg fikk hørre innenfor bedehus og kirke, gikk jeg lei.
Jeg begynte mer å gruble på ting i stedet, slike ting som at religion er skapt fordi at menneskene er redde for å dø. Det er jo iallefall ganske logisk. Når vi har så mange religioner som vi har i dag, er det ikke lett å velge og vrake. Alle religioner hevder at deres lære er den rette. Noe som har vært årsak til så mange konflikter og ikke minst krig. Jeg syns Religion i seg selv er ondskapsfylt.

men nå lurer jeg på om det er noen som er enig med meg eller uenige. Det er ikke slik at jeg hater folk som tror på noe, for det blir feil. Jeg hater dere ikke, jeg prøver bare å forstå.

[Diablesse]

Jeg er veldig enig med deg. Selv mener jeg at de respektive gudene i hver religion ikke riktig eksisterer annet enn i kraft av menneskenes tro. Jeg mener; hadde ingen trodd på kristendommens gud, ville han jo ikke ha funnes, ikke sant? Så han fins vel ikke egentlig noe mer av at folk tror han er der, på en måte? Derfor er jeg enig med deg, og tror religion er helt og fullt menneskeskapt. Teorien om at det er blitt til fordi mennesker trenger å få en betryggelse om at døden ikke er farlig - og at de er sikret en bedre tilværelse etter livet enn naboen som du aldri har likt - tror jeg er veldig sann.

[kevenandre]

Takk for det Endelig noen som er enig med meg

[Moonstone]

Jeg er bare delvis enig.
Religioner er også skapt i et tidlig forsøk på å forstå Mysteriet med livet, menneske og vår plass i kosmos, og hvordan livet, Jorda og kosmos fungerer.
De ønsket å kartlegge et slags system ikke bare for naturkrefter, tillegge dem hver sin Guddom eller mytologisk skapning, men også en kartlegging av følelser,impulser og handlinger som styrer menneske, og gi dem en mytologisk Guddom også.
Disse varierer i navn, form og funksjon fra kultur til kultur de oppstod fra, men de fleste stereotypene går igjen hos alle.
Noe av Mysteriet er jo døden, ingen vet helt hva som venter, og det ukjente har alltid skremt mennesker flest, så mange av religionenes overbevisninger er nok for å lette på dette, og prøve å skape trøst i døden og en lettere hverdag uten dødsangst.
Religion som ble politisk-strukturert med maktinnflytelse på samfunnet fant til og med ut at de kunne utvikle et straff-belønning system for å holde folket i sjakk, og opprettholde selv sin makt og posisjon i samfunnet, og delvis for å holde struktur og uønskede handlinger borte.
Uten etiske retningslinjer bryter kaos og anarki, noe de sikkert var veldig vitende om, så hvorfor ikke kombinere dem?
Å fore folk om et scenario med evig pine etter døden om man ikke fulgte religionens "rette vei" var nok noe som fungerte ganske bra for religiøse autoriteter.
Høy oppslutning og struktur i samfunnet.
Rivalisenrende religioner som kunne svekke dette måtte utryddes kjapt, ellers ville de miste jerngrepet på folket.
Det å blande menneskets søken om forståelse, sammen med systematisert politikk synes jeg selv er helt forkastelig..

[kevenandre]

Jeg er bare delvis enig.
Religioner er også skapt i et tidlig forsøk på å forstå Mysteriet med livet, menneske og vår plass i kosmos, og hvordan livet, Jorda og kosmos fungerer.
De ønsket å kartlegge et slags system ikke bare for naturkrefter, tillegge dem hver sin Guddom eller mytologisk skapning, men også en kartlegging av følelser,impulser og handlinger som styrer menneske, og gi dem en mytologisk Guddom også.
Disse varierer i navn, form og funksjon fra kultur til kultur de oppstod fra, men de fleste stereotypene går igjen hos alle.
Noe av Mysteriet er jo døden, ingen vet helt hva som venter, og det ukjente har alltid skremt mennesker flest, så mange av religionenes overbevisninger er nok for å lette på dette, og prøve å skape trøst i døden og en lettere hverdag uten dødsangst.
Religion som ble politisk-strukturert med maktinnflytelse på samfunnet fant til og med ut at de kunne utvikle et straff-belønning system for å holde folket i sjakk, og opprettholde selv sin makt og posisjon i samfunnet, og delvis for å holde struktur og uønskede handlinger borte.
Uten etiske retningslinjer bryter kaos og anarki, noe de sikkert var veldig vitende om, så hvorfor ikke kombinere dem?
Å fore folk om et scenario med evig pine etter døden om man ikke fulgte religionens "rette vei" var nok noe som fungerte ganske bra for religiøse autoriteter.
Høy oppslutning og struktur i samfunnet.
Rivalisenrende religioner som kunne svekke dette måtte utryddes kjapt, ellers ville de miste jerngrepet på folket.
Det å blande menneskets søken om forståelse, sammen med systematisert politikk synes jeg selv er helt forkastelig..

Veldig enig med deg

[Atmi]

Ikke en gang i nærheten av å være enig. Religion - hva er det - egentlig??

Jeg mener nå bestemt at jeg er 100% overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi kan ta og føle på. Og det gjør meg like 100% overbevist om at andres erfaring, lik min, er årsaken til religion.

Altså - jeg er helt sikker på at bevisstheten om at "det er noe mer der ute" er årsaken til religion.

Så har vi de forskjellige religionenen da, som tillegges forskjellige egenskaper, litt forskjeller på hva gud er og slikt. Jeg tenker at det er vel en kombinasjon. En kombinasjon av de høye herrer som har påtatt seg å kunne sannheten - som Buddha. Videre har vi også en utvikling i samfunnet hvor dette har bestemt litt om hvem som får definere - det har jo vært et tema innenfor kristendommen hvor religionen til tider har blitt veldig misbrukt.

Men religionen, opphavet, stammer helt sikkert (er min mening) fra viten om "det der ute" - rammene rundt religionene tror jeg er en utvikling. I dag har vi jo en tendens til å si at Gud er ikke Gud, vi er Gud og Gud er alt og ikke noe som skal personifiseres - og om Gud blir personifisert i 2010 er det populært å si henne i stede for ham. Det der er uvesentlig i forhold til opphavet. Grunnlaget for religion er det samme som grunnlaget for medier, healing, spådom, kanalisering og hele sulamitten. Det er kun definisjonene og årsakene som varierer.

[Moonstone]

Ikke en gang i nærheten av å være enig. Religion - hva er det - egentlig??
Jeg mener nå bestemt at jeg er 100% overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi kan ta og føle på. Og det gjør meg like 100% overbevist om at andres erfaring, lik min, er årsaken til religion.
Altså - jeg er helt sikker på at bevisstheten om at "det er noe mer der ute" er årsaken til religion.
Så har vi de forskjellige religionenen da, som tillegges forskjellige egenskaper, litt forskjeller på hva gud er og slikt. Jeg tenker at det er vel en kombinasjon. En kombinasjon av de høye herrer som har påtatt seg å kunne sannheten - som Buddha. Videre har vi også en utvikling i samfunnet hvor dette har bestemt litt om hvem som får definere - det har jo vært et tema innenfor kristendommen hvor religionen til tider har blitt veldig misbrukt.
Men religionen, opphavet, stammer helt sikkert (er min mening) fra viten om "det der ute" - rammene rundt religionene tror jeg er en utvikling. I dag har vi jo en tendens til å si at Gud er ikke Gud, vi er Gud og Gud er alt og ikke noe som skal personifiseres - og om Gud blir personifisert i 2010 er det populært å si henne i stede for ham. Det der er uvesentlig i forhold til opphavet. Grunnlaget for religion er det samme som grunnlaget for medier, healing, spådom, kanalisering og hele sulamitten. Det er kun definisjonene og årsakene som varierer.

Jeg er også 100% overbevist om at det finnes verdener vi mennesker ikke kan sanse med de vanlige sansene våre.
religion er sammensatt av flere faktorer, noen som jeg tok opp i innlegget over her.
Det er bare det at jeg har klare skiller mellom Spiritualitet og Religion.
De trenger ikke å utelukke hverandre, men gjør som regel det.
Religion er for massene, spiritualitet for individet.
Man kan ikke presse spiritualitet som en felles norm for alle, men felles ritualer og mål, love dem en gulrot i enden, og true dem med evig pine om man ikke hører på dem, uten at det mister substans, innhold og spiritualitet på veien.
Da står det kun et strengt, dogmatisk skall igjen uten reelt spirituelt innhold.
Individuell opplevelse av spiritualitet på sin egen måte er svaret, ikke å bare godta og ta imot en fellesnorm som "bare er sånn" for samfunn generelt.
Sokrates forstod dette, satte spørsmål ang vedtatte sannheter, dogmer og Guder.
Han måtte bøte for det med livet.
Hans historie er en øyeåpner for alle fritenkere, okkultister og individuellspiritualister.
Dogmer og institusjonalisering dreper nemlig innholdet i de opprinnelige tankene som startet religionen i første omgang, selvom intensjonene kan være gode, det å bevare en "sikker vei til høyere sfærer" og forståelse av Universet og vår plass i det.

[Atmi]

Ja - men jeg tror likevel at det er spiritualitet som er årsak til religion og ikke frykt for å dø.
Mennesker har behov for å definere - vite best - og spesielt være den som har definisjonsretten. Menneskenes behov for definisjonsrett er, tror jeg, årsak til at spiritualitet er blitt satt i system som religion.

Jeg tror også at det er godt mulig, hvis vi går 1000 år frem i tid, så vil de le godt av de tingene vi sitter her og krangler om også. At vi krangler om hvem som er seriøs og ikke, hvordan ting kan gjøres og ikke kan gjøres, hvem som lyver, hvem som prater sant - påstår at vi vet bedre enn hverandre. Så mye bedre er vi tross alt ikke, vi har bare ikke fått troen vår inn i noen fast ramme.

En stund var vi hekser - nå er vi fri - neste motstykke på pendelen - hvem vet hva det blir? Vi er nå uanset de som tror uten å ha satt det i samme system som religionene - vi er på en måte de som tillater oss å tro på det vi vil, uten nedskrevne regler. Men regler er det massevis av likevel, vi er påvirket av det vi har sett, hørt og lært - og personlig tror jeg ikke forskjellen er så stor som vi liker å tro. Det er godt å tenke at det er vi som har forstått det, vi som er fri nok til å faktisk forholde oss til energi mer enn regelverk - men når det kommer til stykket så er det ikke sikkert vi er særlig bedre enn andre. Nå må det sies at vi dreper ikke folk da - men for dem "utenfor" er nok ikke nyansene like store som for oss - så utenfra er nok sort magi og voodoo en del av det vi driver med. Ikke for alle kanskje, men for mange.

Så - det er nå sånn jeg tror verden virke, og så er jeg så håpløs til å si at jeg vet det er sånn, fro jeg er så sikker.

Og om Sokrates er enig med meg eller ikke - det er jeg ikke fullt så opptatt av. Han var et menneske, jeg er et menneske - vi er/var begge tenkende, intuitive vesener. Men tror i grunn ikke han var så uenig i min mening - han mente at rammen rundt det - i form av forskjelige religioner, var verdiløse fordi det var opphavet som hadde betydning. Det mener jeg også, men mener likevel at det er opphavet som er årsaken til det som skjer videre. Hvordan det uvikler seg er ikke årsak til at det oppstår, det er bare et resultat av en utvikling. Religion er helt klart tuftet på spiritualitet - det er bare alle reglene som gjør at vi utenfra ikke ser det som spirituelt. Men religiøse personer healer, ved gud - hører, ved gud - sanser, ved gud - de gjør akkurat det samme, de bare tillegger det gud eller jesus eller annet.

[ludoburgero]

Jeg tror ikke "religion ble skapt" akkurat.
Det var ingen som satte seg ned og sa "Jeg har en plan!" og ingen som sa "Helmax, Egon!".

Religion er nok noe som har utviklet seg over tid, i takt med at samfunner oppsto.
Når mennesker samles og snakker så lurer de nok på hvorfor de er her.
Kanskje mest interessant er det når de ble så bevisste og reflekterte?

Skal vel sies at religion uansett har blitt brukt massivt til å lede og kontrollere befolkningen.
Og mange finner nok trøst i at noen har et svar på hele skapelsen med en rik tradisjon bak seg. Forsåvidt er derfor religion noe kulturelt, og kanskje en dag en slags "musemsgjenstand".
Vi kan se tilbake på det med respekt og tenke at vi en gang ikke visste bedre, slik som den arrogante vitenskapen idag f.eks. Likevel er den det beste verktøyet vi har per dags dato, hvor enn mangelfull og innsnevret den er. Ingenting ser ut til å kunne gi oss et svar, og vi fortsetter å løpe etter vår egen hale. Derfor kommer religion godt til, fordi det gir et (for mange) akseptabelt svar på det som ingen andre metoder kan gi et svar på.

Filosofi og egne tankespill er forsåvidt like legitime. En religion bør ikke få for stor betydning i livene til mennesker, mener jeg. Da blir en fanatiske, og det er jo synd. Da går man glipp av mye, man blir kanskje intolerant, og man tåler kanskje ikke å høre andres meninger og livssyn.

Dødsangst? Vel, det er nok også en viktig faktor, siden store deler av religioner omhandler og beskriver et slags etterliv. Vi frykter det fremmede fordi det er en naturlig del av overlevelsesinstinktet, men vi blir mer fryktløse med tiden, og religion mister mer og mer sin betydning i offisiell forpakning. Det som dessverre skjer er at det dukker opp flere og flere alternative ferdigpakker som folk hekter seg på. Nærmest sekteriske grupperinger, og vi ser også tendenser til det her inne på forumet.

[Moonstone]

Ja - men jeg tror likevel at det er spiritualitet som er årsak til religion og ikke frykt for å dø.
Mennesker har behov for å definere - vite best - og spesielt være den som har definisjonsretten. Menneskenes behov for definisjonsrett er, tror jeg, årsak til at spiritualitet er blitt satt i system som religion.

Derfor skrev jeg til trådstarter at jeg kun var DELVIS enig.
Spiritualitet og trangen etter å vite, forstå, sette Universets prinsipper i et slags system, for å utifra det kunne vurdere oss selv og forstå vår plass i Universet er nok grunnen til Religion.
Døden er bare en liten del av det med å kartlegge og forstå vår verden og plass i den, men døden har likevel fått en stor plass, siden den virker så mystisk og uviss.
Oltidsmenneske forstod sikkert at den hadde en funksjon, men ikke helt hvilken.
Mange mytologier og systemer ble dannet rundt døden.
Den ble nok et symbol for det ukjente den gang, så godt som idag.
Ingen kan si 100% med sikkerhet hva som venter i dødsøyeblikket i dag heller.
Man kan skjønne at døden har besatt menneskesinn i tusener av år..
Vi får alle tidsnok en kjangse til å finne det ut, det er HELT SIKKERT

[markoberto]

Det finnes mange relegioner, å alle mener like mye att de har rett. Det i seg selv er latterlig.. kristne ler kanskje av fortidens norrøne mytologi? vel folkens, religiøse blir ledd av i framtida skal jeg si deg.