Religion & livssyn ⇒ Mine Tanker : Hva er livet ? Hva er MENINGEN med livet ?

[Asbjørn]

Mine Tanker : Hva er livet ? Hva er MENINGEN med livet ?

I begynnelsen var alle i "lyset" - og hadde det bra. Egentlig var alt perfekt, - man visste alt og kunne alt.
( men man hadde ingen egne erfaringer ).

Etterhvert begynte det å bli kjedelig,- tenk deg, å ligge på stranda år ut og år inn, med en pinada colada i handa, og slappe av...

Går an det, - men etter noen millioner år, begynner det å bli litt kjedelig

Tenk deg du er på hyttetur i påska, med familie og venner. Gammel hytte, - ingen radio, tv, pc, eller annen elektronikk.

Men nok av mat, ved og stearinlys.... Ute er det full storm, alt husarbeid er tatt, og det er ingenting å finne på....


DA er det man finner på å lage seg et spill av en eller annen slags art. Og sjelene ( og deres ånd - personlighet) i Lyset fant ut at vi må "ha litt action". Derfor laget de "himmel og jord" ved hjelp av big bang. Et "spille brett" for "reality-spill" / rollespill ...

Dermed hadde man muligheter for å teste ut alle mulige kombinasjoner og trekke lærdom, og ikke minst- få egne erfaringer.


Hvorfor trenge et helt univers ? Jo,- visse erfaringer kan man kun få EN gang på hver planet. Som f.ex Hitler. Skal flere ha den erfaringen det var å være ham, - MÅ man ha flere scener å "spille" på. - Og i kosmos / universet HAR vi jo det...

Så jeg bekrefter herved at det finnes "aliens" - liv på andre planeter - men de er ikke så ukjente som vi skulle tro, de har de samme forutsetninger som vi har, - og samme type valg.


Ondskap finnes, - men er der av en grunn :

Dersom alt bare var "snilt" / hvitt / kjærlighet - så hadde det ikke vært mulig å få kontraster. Uten mørke, ser man ikke forskjell på lyset. Hvitt har jo som kjent alle farger i seg, - men uten kontraster og variasjoner, forblir hvitt nettopp det, hvitt.

Så "gud skilte lyset fra mørket" - nettopp for å få kontraster ! ( du kunne ikke lest dette om det ikke var for kontrastene i teksten, uten det svarte ville du ikke kunnet se bokstavene ! )

Med andre ord, det er lyset selv som har laget det mørke - med en hensikt ; Nemlig å kunne få kontraster !


Merk dere at noen dyr har veldig kort levetid, andre dyr har lengre, og vi mennesker kan oppnå ca 100 år.
Mengden erfaring man skal innhente i de forskjellige typer liv, varierer, - derfor krever det varierende livslengder.


Så ; i utgangspunktet er lyset ( mange kaller Lyset for Gud, - mange har andre navn ), og sjelene. Sjelene er hos Gud, eller "i Lyset".

Hver sjel har sin personlighet, - det som gjør at du er DU, og jeg er MEG, og de er dem . . Selv tvillinger har sin egen personlighet...

Denne personligheten er det vi kaller ÅND, - og denne ånden er det som gjør at vi er de vi er.
For hvert liv, "justerer" sjelen ånden slik at den ikke husker tidligere liv, og har sine spesielle sider, - for å kunne hente erfaring.

Derfor er det også at ånder kan gå igjen, - fordi de ikke lenger er i kroppen.

Kroppen, ja. Kroppen er som åndens "bil" - før ånden kommer inn i kroppen - er den bare der. Den kan gå på "tomgang" - men trenger næring ellers stopper den ( som folk i dyp koma, hjernedøde, eller før fødsel ).

Når mennesket dør, går ånden ut av "bilen" - og finner seg senere en annen "bil". Det er ånden som "sitter bak rattet" i kroppen, og styrer alle avgjørelser man tar.


Så vi er en slags "4 etasjers pyramide" - hvor Lyset er i bunn, over der kommer sjelene, - over der kommer ånden, og på topp har vi kroppen. Til sammen blir det den enkelte. Lyset "holder" alle sjeler, - den enkelte sjel "holder" en eller flere personligheter( ånder), - og ånden "holder" den fysiske kroppen.

Toppen byttes ofte ( ett liv er en kropp ) - ånden byttes eller endres ved behov, - mens sjelene og lyset er evig.


Dermed kan vi begynne å se hvorfor verden er slik den er, - hvorfor det finnes ondskap, - hvorfor det finnes nød, sult, kjærlighet, krig, osv. Det er en helhet som gir oss mulighet for dette "erfarings-spillet" - hvor vi henter alle slags erfaringer.


Og da kan vi og forstå at det finnes planer for de forskjellige liv :

Vi er her for å hente erfaringer, - og da bør det være etslags system / en plan- slik at vi faktisk får nye erfaringer fra liv til liv, istedenfor å oppleve de samme erfaringer gang på gang. ( noen ting er "basic" i livet, - for ellers ville vi ikke kunne komme frem til de sakene som gir erfaringer).

Dermed er skjebnen / "nornene som spinner livstråden" osv en plan for hva vi skal lære i dette livet. Og dette gjør vi i samarbeid med andre sjeler.

At i dette livet skal "Per" for eksempel drepe "Kari", - og i neste skal "Kari" drepe "Per". Dermed får vi situasjonen at både Per og Kari har opplevet å drepe, og opplevet å bli drept. Begge oppnår begge erfaringer.
Nå er det slik at å drepe eller bli drept bare er EN av milliarder av andre erfaringer vi kan gjøre, derfor kreves det mange liv for å få hele spekteret av mulige erfaringer.


Så reinkarnasjon - hvor man kan huske ting fra tidligere liv kan forklares nettopp slik, - fordi ånden også lever mange liv - den bytter bare kropp ( som du bytter bil innimellom).

Hvorfor går ånder igjen :

De aller aller fleste av oss, vet bare om dette ene livet - bevisstheten er programmert til å ikke huske noe fra tidligere liv.

Likevel kan man ha fobier - panikkangst for ting - kansje nettopp pågrunn av hendelser i tidligere liv. ( fra dette liv også ,seff )

Men - når presten i kirka forteller deg om helvete, - og at du derfor tror du er en synder som havner der, - ja da vil du iallfall ikke gå inn i lyset når "bilen er tom for bensin" - men heller bli der du er, - nettopp for å utsette...

Det er også mange andre grunner til at ånden blir igjen, man fikk ikke gjort alt man skulle,- man MÅ gi en beskjed, osv.

Det er når ånden er her i "mellomsiktet" ( på gata uten bil ) at enkelte klarer å oppnå kontakt med åndene.

De "snakker ut av vinduet på bilen" - og på tross av vindstøy osv, klarer de å oppfatte helt eller delvis det som blir sagt...

Åndene er på en måte i en annen dimensjon enn hva vi som lever ( sitter i bilen) er.

Og slik må det være.


Dimensjoner, det skal jeg komme litt tilbake til etterhvert , tror dette får holde for nå

Asbjørn
( er også lagt ut under notater på FB )

[Moonstone]

Dette er kort og godt ditt verdensperspektiv og bilde av hva livets funksjon og mening er?
Samlet av deg gjennom erfaring og intellektuelt forstått som logisk?
Proklamasjoner/preking, eller åpent for diskusjon?

Sorry Asbjørn, jeg bare måtte

[Asbjørn]

Dette er kort og godt ditt verdensperspektiv og bilde av hva livets funksjon og mening er?
Samlet av deg gjennom erfaring og intellektuelt forstått som logisk?
Proklamasjoner/preking, eller åpent for diskusjon?

Sorry Asbjørn, jeg bare måtte

Hehe, Det er MIN tro, MIN erfaring, MIN opplevelse av hvordan ...
Og ja,- jeg har ikke låst tråden, så den er åpen for diskusjon

[Kiara]

Er nok ganske likt min egen tro da.. Men jeg tror da vi har både tv, stereo, pc og masse andre duppeditter der. For det er derfra ideene kommer dettende i hodet på folk i denne dimensjon, slik at vi "finner" opp ting her på jorda. Samme med forskning... Vi blir plantet med ideer til den også... Så vi jordboere er ikke så fantastiske som vi liker å tro!

[Asbjørn]

Men jeg tror da vi har både tv, stereo, pc og masse andre duppeditter der.

hehe,- dette var ikke "på andre siden" - det var liksom når vi var på hyttetur, UTEN tv, etc. at vi fant på noe å gjøre .... for å illustrere at man kjeder seg etterhvert

[Atmi]

Ja, jeg er nok ganske enig i din filosofi Asbjørn. På mange måter i hvert fall. Jeg har vel litt andre ord for det hele, men sum sumarum er det ganske likt.

Jeg ser for meg at det egentlige er en væren. Som du beskriver som hytteturen din. Og at den væren utfordrer for å få utvikling. Når vi er i væren har vi ingen erfaringer og ønsker derfor erfaringer. Vi velger derfor å bli begrensede mennesker for å høste erfaringer, vite hvordan det er å føle - hate - frykt - kjærlighet etc. Det er ingenting galt med væren, jeg tror ikke en gang det er kjedelig, jeg tror det er deilig. Men jeg tror at det er en tilstand, dette er en annen tilstand.

Utfordringen er da, tror jeg - å leve som mennesker, gang på gang, lære mer og mer, inntil man som menneske er så utviklet at man lever i harmoni - på den måten vil også mennesket bli utviklet nok til å leve i væren.

Når da mennesket lever i væren vil prosessen gå på ny, med en annen type kropp, som gir andre erfaringer, følelser etc. Nok kanskje ikke følelser, men noe annet. Som mennesker er vi ikke i stand til å se det hele, og vi er ikke i stand til å se/forstå/vite potensialet for erfaring utover det vi kan erfare. Men når vi har oppnådd en menneskelig væren (som ofte blir beskrevet som himmelen, mens reinkarnasjon og ytterligere eraringer (liv) med lidelse, sorg, glede etc, blir beskrevet som himmelen) - da vil vi ha et større perspektiv, og vite hva som er neste lærdom. Det går liksom i uendelig mange nivå. Som dukke, inni dukke, inni dukke. Når dukken har kledd av seg sine begrensninger, så finner hun en ny dukke - helt annerledes på en måte (hun er jo inni, mindre etc) men samtidig helt lik - så må den gjøre det samme osv. Til slutt kommer vi til kjærnen - og hvem vet hva det er og om det er noen endelig kjærne eller om det finnes flere lag inni der igjen. De forskjellige lagene som nivåer, og det ene nivået skal oppnå det samme som det andre, men i en annen tilstand (kropp/planet/) etc.

OG det var min mening, overhode ikke min påstand - selv om jeg er rimelig overbevist om at det er slik. I hvert fall om at jordelivets intensjon er å oppnå harmoni mlm mennesker og på den måten oppnå en tilværelse som ofte blir omtalt som nirvana, himmelen etc.

Atmi

[Kiara]

Hytta ja Asbjørn! hehe... litt glipp i oppmerksomheten min..

[Moonstone]

Jeg har også kommet frem til det meste av verdensperspektivet du beskriver her Asbjørn.
Men det som skiller er litt av hvordan du beskriver og legger det frem.
Bildene du maler på det er litt mer "eventyr-aktig" enn det jeg selv ville ha brukt.
Men noe trenger å se det slik, og ikke bare rent vitenskaplig eller systematisert i "kalde beskrivelser"
Derfor er det viktig å legge det frem på den måten du gjør det også.
"Gud" ville jeg for eks byttet ut med "Første årsak" eller "Singulariteten", og "Engler" med "arketypiske naturlige krefter/bevegelser i kosmos"
Og "åndeverden/den andre siden" ville jeg ha sagt "Platons Tankeverden" eller "Metafysisk verden"
Men så har vi alle forskjellig bakgrunn også, og beskriver vel ganske mange av de forskjellige fenomenene/konseptene med forskjellige ord, bilder ut fra vår bakgrunn.
Enn Hinduist ville ha beskrevet det i helt andre bilder og mytologier igjen.

Og en anen ting: Mening og Funksjon trenger ikke nødvendigvis å være det samme.
Det finnes neppe EN mening med livet, siden vi alle er forskjellige og har forskjellige perspektiver på livet, så dette med å finne Mening i livet er meget subjektivt.
Men Universets FUNKSJON er en anen ting igjen, hva slags funksjon tjener skapelsen og menneske i den?
DET har gitt flere grå hår i hodet på folk enn akuratt det med Mening..

[ludoburgero]

Jeg tror ikke at vi er gitt flere leveår fordi vi skal erfare mer.

Hvorfor skulle vi det? Dersom dette var sant, burde fluene være noen av de mest opplyste skapningene som ikke trengte mer visdom. De flyr jo bare rundt på vinduet og surrer.
Neida, ikke ment helt alvorlig... men jeg tror enkelt og greit at det som skjer rundt oss bare er utvikling, evolusjon, rent biologisk, psykologisk og alt annet som det henger sammen med.

Intelligens er der, en bevissthet er der, og er i konstant utvikling.
Vi er alle fragmenter, men utgjør til sammen også noe stort, voksende kollektivt.
Og det er også det samme som vår opprinnelse, der vi kommer fra, og der vi er på vei tilbake.

Utenom dette tror jeg ikke det finnes særlig større mening med livet;
ikke tror jeg at vi er spillebrikker i et spill for romvesener, men jeg er svært tilbøyelig for teorier om at vi er plasserte her av dem og er under observasjon. Ikke tror jeg på noen Gud eller Djevel, ikke tror jeg på godt eller ondt, ikke tror jeg på Himmelen eller Helvete, og ikke tror jeg på at noe av dette vi opplever egentlig er verken mindre reelt eller mer reelt - men at det samtidig avgjøres av subjektive preferanser, erfaringer og da spesielt emosjonelt.

Jeg mener vi trygt kan si - med hånden på hjertet - uansett hvor retorisk og kynisk det høres ut, at vi alle er litt tilbakestående. Vi henger litt fast i utviklingen. Vi er ikke spesielt åndelig utviklet noen av oss i forhold til det potensialet vi har og det nivået vi kan oppnå. Jeg har også vanskelig for å kunne kategorisere og dele inn i forskjellige nivåer og grader, nemlig fordi jeg ikke har mer å gå utifra nå enn mine egne tanker rundt det, og samtidig en slags sjelelig lengsel som drar meg mot noe jeg ikke klarer å definere med ord.

Saken er den at jeg tror vi er svært primitive i forhold til hva vi kan være, og jeg mener det er ganske legitimt å kunne si noe sånt - siden det tross alt bør være en motiverende kjensgjerning som vil lede oss til en større søken etter forbedring av oss selv. Under dette inkluderer jeg også harmoni og fredelig sameksistens med hverandre og andre skapninger på jorda, både dyr og naturen rundt oss. Jeg tror forøvrig ikke at vi kan finne lykke i å drive den teknologiske utvikling for langt, selv om vi har lett for å skylde på at ingenting kan stoppe den. Dette vet vi jo bare er tull. All overdrivelse er tull, og med kunnskap følger også ansvar. Dette tror jeg er en læresetning som er lett glemt blant oss mennesker ettersom vi som oftest hører dette som replikk i en eller annen film, og tenker ikke særlig mye mer over det...

Vi har allerede stoppet opp mange ganger i livet vårt når vi omsider har funnet oss tilrette med noe. Jeg kan jo likestille dette med å tøye grensene og utforske med f.eks. et ekteskap.
Noe som starter som et kjærlighetsforhold som utvikler seg til to mennesker som virkelig føler de elsker hverandre, som stifter familie. Likevel skal de avansere og skaffe seg statussymbolene sine før de er fornøyde. Men så skjer det at mannen vil ha seg en elskerinne. Dette er da også personlig utvikling og det å "komme seg videre"?

Ikke?

Hvorfor i all verden skulle noen bli sint på noen som er utro og bare vil "komme seg enda videre med erfaringene sine" dersom de støtter fullt og holdent, uten å stoppe opp og tenke seg om, på f.eks. utvikling av teknologiske hjelpemidler. Det kan være så mangt, både våpenteknologi og bioteknologi. Og selv om dette i utgangspunktet bør utvikles i "godt" øyemed (hva faen er godt?), og gagne naturen, så har vi fremdeles grådighet og begjær som to store faktorer som driver menneskene enda. Og vi er nå mer egosentriske enn det vi noensinne har vært, skal vi generalisere. Så jeg har veldig mange innvendinger på dette når folk begynner å kritisere folk for å være konservative.

Uansett, det går seg til. Så lenge vi tillater mangfold, så vil vi alltid kunne komme med innspill, regulere hverandre, rådgi hverandre rettere sagt, i et fungerende demokrati. Likevel ser vi at vi stadig vekk ønsker å lalles inn i virkelighetsfjern underholdning og rømme fra oss selv og virkeligheten. Vi ser at folk ikke velger selvutvikling, men heller hengir seg til autoriteter og totalitær mentalitet, der alt er tilrettelagt for dem, hvor de formelig skriker:

"Hjelp meg! Ta vare på meg! Behandle meg som et ansvarsløst og rådløst barn! Jeg vet ikke bedre! Beskytt meg fra det jeg vil ha!"

Overformynderi har aldri vært en bra ting. Ingen vet bedre ditt beste enn deg selv.

Så kan man jo tenke på det jeg sa nå, og spørre seg selv om ikke det også er litt egosentrisk?
Visst er det det. Man har da et ego! Men alt med måte, det er det jeg prøver å si.
Stoppe opp litt og se tilbake; tenke etter litt - reflektere!

Om det er noe vi i det hele tatt skal lære her på denne jord, så er det nettopp dét;
å være kjærlighetsfulle mennesker som både kjenner og føler på tilhørlighet, hvor vi ikke lenger i frustasjon og villedelse leter etter anerkjennelse hvor vårt behov for å bli sett for den vi er lengre er så gjeldende og nagende. Vi er alle mennesker som ønsker å bli elsket, og vi ønsker også å elske. En kan kverulere så mye en vil på dette, men jeg mener at de tingene vi mennesker gjør i det vi kaller for "ondskap", det er og har alltid vært mangel på kjærlighet.

Det er den eneste fundamentale Sannhet jeg har å gå utifra.
Derfor blir meningen med livet så enkel for meg som at det er at vi har hverandre.

Og dette skal vi erfare, leve med, og gi muligheten videre til.
Til våre egne barn, som skal vokse opp og leke med hverandre.
Slik vil det også forhåpentligvis fortsette. Vi kan oppdage, men vi trenger ikke være patentkåte, eiesyke, herskesyke, maktsyke, egoistiske, selvsentrerte, ufølsomme mennesker som må utnytte hverandre og ødelegge jorden og naturen rundt oss for å komme opp og frem.

Det er for destruktivt. Vi kan istedenfor støtte hverandre og finne ut alt dette sammen.
Kall meg gjerne for urealistisk, men det driter jeg i. Jeg har faktisk god samvittighet for at jeg tenker dette, og jeg er kanskje ingen engel og er definitivt ikke alltid ansett som et godt menneske, men jeg vil uansett kjempe for min rett til å si hva jeg vil, og jeg vil også kjempe for alle andres rett til å si hva de vil, så lenge både du og jeg gjør det med hensyn til hverandre.

For det er tross alt slik at vold avler vold, og desto mer destruksjon det er her i verden, desto mer vil det eskalere. Noen ganger må man tvinge på seg et smil og forsøke å se det minste lille lyspunkt i en aldri så dyster gruve. For det er mot lyset vi skal, og lyset er kjærlighet.
Og det høres sikkert ut som noe semi-religiøst fjas, men kort og konsist, så er lyset kjærlighet.

Positivitet og glede. Det smitter minst like lett.
Dessuten blir man jo litt kåt av å være glad. Så lager man barn.
Og så er vi i gang igjen, slik vi skal gjøre.

Lek i livet! Spis en god middag og nyt musikken! Lev livet!
Det er stor forskjell på å bare være her - og det å leve.

[Diablesse]

Beklager at jeg ikke kan bidra noe større enn dette, men: hvorfor i all verden må ting gå rundt og ha noen mening bestandig? For å være helt ærlig (og for å ta det i det store, generelle) så er jeg personlig fornøyd med at ting går sin gang. Latmannsutveien, kanskje. Den mest behagelige. Nu vel. Min utvei.

[ludoburgero]

Alt til sine faser i livet, jeg har både vært der og kommet inn igjen der, Diablesse.
Ta ting som det faller seg altså.
Livet går sin gang, og alt er relativt til hvor mye annet du har å fokusere på

Sannsynligvis har du noe viktigere å tenke på akkurat nå, men du undres nok en gang i blant du også?

[Atmi]

Beklager at jeg ikke kan bidra noe større enn dette, men: hvorfor i all verden må ting gå rundt og ha noen mening bestandig? For å være helt ærlig (og for å ta det i det store, generelle) så er jeg personlig fornøyd med at ting går sin gang. Latmannsutveien, kanskje. Den mest behagelige. Nu vel. Min utvei.

Jeg syns i grunn ikke at ting trenger ha en mening bestandig. Tvert om tror jeg at mye i livet egentlig ikke har noen spesiell mening annet enn tilfeldigheter - sett ut fra at jeg til tross for min tro på meningen med livet, tror vi er ment å leve som mennesker med alt dette medfører. Og noen ganger skjer ting i jordelivet helt tilfeldig, kanskje man tråkker på en stein, faller, slår hodet og blør. Trenger ikke bety noe mer enn det.

Så det handler ikke om at ting MÅ ha en mening. Men om at jeg er totalt overbevist om at det har en mening, fordi jeg... det kjennes slik ut. Jeg er født med den overbevisningen tror jeg.

[Moonstone]

Beklager at jeg ikke kan bidra noe større enn dette, men: hvorfor i all verden må ting gå rundt og ha noen mening bestandig? For å være helt ærlig (og for å ta det i det store, generelle) så er jeg personlig fornøyd med at ting går sin gang. Latmannsutveien, kanskje. Den mest behagelige. Nu vel. Min utvei.

Nei, ingenting har en mening med mindre vi gir det mening.
Vi bruker alle tid på det vi ser på som viktig, hva enn vi ser på som viktig.
Man MÅ ikke på død å liv filosofere over livets mening og funksjon, hvis det ikke gir noen mening eller man anser det som viktig.
Og alt til sin tid.
Noen ganger er det bra og deilig å ha en "dvale-periode" og bare ta ting som det kommer naturlig.
Alt går i syklus

[GJEST]

... og samme hvor vi synser, tror, mener og preker.... så vet vi faktisk ingenting om livet, og kan ikke annet enn å innfinne oss med at KANSKJE man får et svar den dagen man dør, eller kanskje overhode ikke...

[Asbjørn]

Tvert om tror jeg at mye i livet egentlig ikke har noen spesiell mening annet enn tilfeldigheter - sett ut fra at jeg til tross for min tro på meningen med livet, tror vi er ment å leve som mennesker med alt dette medfører. Og noen ganger skjer ting i jordelivet helt tilfeldig, kanskje man tråkker på en stein, faller, slår hodet og blør. Trenger ikke bety noe mer enn det.

Jepp, dette er på en måte "innbakt" i min form for tro,
at det egentlig er noen ting som er "planlagt" / "har noen mening", og så er det tilfeldigheter, -
og årsakssammenhenger.

Eksempel :
Meningen er å gå på skolen, - at du kjører buss til skolen istedet for å gå, er "omstendigheter" - eller "tilfeldigheter". Hvordan du kommer deg til skolen har mindre betydning, det som teller er hva du lærer PÅ skolen... ( og kansje bare inne etpar fag... )

Så , om du for densags skyld RIR til skolen, og "parkerer" hesten ved flaggstanga ( som står på en større gressplen ), så vil det kunne medføre både glede ( den som rir, og de som liker hester ), og forargelse -som de som tråkker i hestens "ruer" , og seff ; vaktmesteren...

Personlig tror jeg det bare er noen "skjebnepunkter" - ting som er planlagt, / skal skje.
Og dersom du er på en annen vei, vil det iverksettes tilfeldigheter som leder deg inn på sporet...
mens resten av tilfeldighetene er tilfeldigheter og egne / andres valg.

Når dert gjelder "man tråkker på en stein, faller, slår hodet og blør" - så vil det likegodt kunne hende tilfeldig.
Det er KUN dersom dette kommer i konflikt med et ventende "skjebnepunkt" ( eller flere ) at man "mirakuløst" slipper fra det uten skader...
Arret etter et slikt blødende sår i hodet vil ikke påvirke skjebnepunkt senere, dersom det ikke kommer i konflikt på noen måte.

Så tilfeldigheter finnes, - og er en stor del av hverdagen vår.
Men noen hendelser er arrangerte "tilfedigheter" - fordi de skal lede til noe annet - som gjerne er planlagt som hendelse lenge før vi ble født.