Religion & livssyn ⇒ Den Ny-Religiøse Revolusjon

[Moonstone]

Som vi vet har den nye spirituelle impulsen tatt seg kraftig opp de siste ti-årene, i kjølevannet av at gamle Kirkemakter har mistet mer og mer fotfeste.
Her er en peportasje som tar for seg mulige grunner til hvorfor, og litt av problemet folk har med at den nye impulsen nærmest "industrialiseres"
http://journalen.hio.no/journalen/Magas ... e27699.ece

[camillah]

fikk ikke noe opp jeg...

[Moonstone]

fikk ikke noe opp jeg...

prøv nå, var noe galt med linken :mozilla_wink:

[Moonstone]

Vi leser og hører om at Norge og Skandinavia har blitt så "kalde og lite åndelige", men dette er langt fra sannheten når vi observerer oppblomstringen som har skjedd i det siste.
Det er gjærne Kristne som kommer med anskuelsen om at vi har blitt så lite åndelige, bare fordi at det er deres egen bevegelse som sliter, mister fotfeste og inflytelse.

Det som skjer da er at andre spirituelle impulser som har ligget "under jorden" og utenfor mainstream-samfunnet pga tabu og forfølgelse, finner en vei opp fra "the underground" og plutselig blir synlig igjen, og har blomstret kraftig.

Det er dette vi ser idag, og jeg tror neppe den hadde blomstret så kraftig om ikke folket også hadde hatt et behov for forandring og søket etter en alternativ og ny mening med tilværelsen og sin spirituelle søken.
Folk har sikkert tørstet etter Holistiske spirituelle retninger lenge, kanskje i århundrer.
Men de har ikke vært så synlige i samfunnet før nå, nå som de har kjangsen til å oppblomstre igjen.
De har alltid vært der, men som hemmelige ordner, mysterieskoler og spirituelle disipliner "underground", og ute av syne for dem som ikke har lett godt nok etter alternativer..eller turt pga tabu og forfølgelse.

Fint å se de gir ny mening og gnist til folket igjen
La det blomstre

[Atmi]

Jeg har ingen målbare enheter å gå etter. Men det jeg opplever er at all åndelig aktivitet blomstrer opp. Med unntak av den kristne delen som... ja som jeg husker fra barndommen. Der hvor dans var synd og kortspill var grusomt, og noen av vennene mine måtte krangle med foreldrene når de skulle på elevsamfunn eller foreldrene kom med stygge blikk hvis vi spilte kort. Men tilogmed på den tiden så fikk de fleste lov - det var som om det ble gjort en løsrivelse hvor den stramme linjen tapte og barnas lek ble akseptert selv om foreldrene måtte bite i seg en del galle.

Klart at noe henger igjen enda, men min opplevelse er at det er mye mindre. Jeg syns at den kristne bevegelsen som brer om seg nå er mer nykristen og gladkristen - virker som de har det veldig kjekt. Men det gladkristengreiene kan jeg spare meg for. Jeg opplever overglade mennesker som energislukere. Kjekt med positive mennesker, men smilefjes som kryssforhører deg for å vise interesse og glede - ja - uff, er det bare meg som blir sliten av det?

Men vi blir vel mer og mer påvirket av det som skjer utenfor Norge. Og i religiøs sammenheng har vi vel vært litt gammelmodige, har vi ikke? Det finnes sikkert mange land som er verre enn oss, men sett opp mot at vi prøver å være både verdensmester i Europeer og i Amerikaner, så har vi gjort det dårlig på religionfronten

Men jeg syns det er moro. Jeg syns det er kjekt at de som kaller seg kristne i dag (ikke alle men mange flere) er åpne for å ta en diskusjon hvor de spør med interesse - og at de som ikke tror på særlig, tross alt har lært at kognitivt arbeid, tankekraft, egetansvar og meditasjon - det er kult Jeg syns det er en tilnærming til alternativ tankegang. Vi tenker gjerne engler, ufo, tarot, og healing når vi tenker på disse alternative menneskene. Men det som stort sett ligger tyngst i de er jo ofte hvordan tenke, hvordan .. leve? Liksom bevisstgjøring av eget ansvar i eget liv, du kan forandre deg, ikke den andre - ikke heng deg opp i det negative, det fostrer mer negativitet - og kaller det law of attraction osv. Men de samme rådene blir nå gitt av psykologer og plutselig ser vi et seriøst program med akkurat det innholdet. Det er jo moro.

Ang akkurat den artikkelen så fikk jeg ikke lest hele - hodet mitt er ikke helt på topp. Men jeg fikk med meg noe om penger og at prestene ble betalt av staten, mens tarotspåerske ikke ble det og jo må ha lønn. Og det er jeg delvis enig i - at de som jobber må få lønn - selv om det er alternativt arbeid. Men jeg er nok av den oppfatning at de forventer urimelig store lønninger. Jeg har selv gått på skole i tilsammen 17 år av mitt liv - og vi hadde bare 9 årig skole, og jeg tok studiekompetanse på 1 år. Så i dagens mål ville det tilsvart 20 år med utdanning. Det er vel bare å si det rett ut - at til tross for dette så ville jeg økt min inntekt betraktelig dersom jeg valgte å jobbe med healing og spådom i stede. Og det er vel ikke rett vel? Prester tjener ikke heller særlig mer enn meg, jeg tror kanskje de tjener litt mindre? Er ikke sikker. Og det som er med slike som prester - som jobber utenom det alternative, men i stor grad utøver det samme arbeid - de koster langt mindre for den enkelte, som regel gratis. Det er ingen som går konkurs av å gå til en prest. Det kan nok bli dyrt å gå til en psykolog - men det varierer hvordan de blir betalt. Og ikke en gang en psykolog tar samme timepris som en på teletorg. Uansett om teletorgdamen ikke jobber i ett hele tiden, så må faktisk den som kjøper tjenesten betale for hvert minutt. OG de er så utrolig lett å ringe til to - eller tre - eller fire. Og så gjøre det samme neste dag. Det skjer ikke med andre hjelpeinnstanser.

Nå ble det langt her. Jeg bare stopper - for plutselig har jeg to tema.

Mine 5c for denne gang.

[lysglimt]

Som vi vet har den nye spirituelle impulsen tatt seg kraftig opp de siste ti-årene, i kjølevannet av at gamle Kirkemakter har mistet mer og mer fotfeste.
Her er en peportasje som tar for seg mulige grunner til hvorfor, og litt av problemet folk har med at den nye impulsen nærmest "industrialiseres"
http://journalen.hio.no/journalen/Magas ... e27699.ece

jeg tror ikke det kun dreier seg om at "kirkemakten" har mistet fotfeste. Hvor langt tilbake skal man for at kirken virkelig har reel makt? 100 år+?
Dette dreier seg tror jeg like mye om tomheten i samfunnet generelt. Penger og status har vært det største i vesten de siste tiårene, ikke kirken..
Egoet er utrolig viktig, det å "bli" noe. Så vi kan bekrefte for de rundt oss at vi "er" noe..
Kanskje det også er noe av grunnen til at vi begynner å søke noe ekte.. vi er rett og slett lei av alt det overfladiske..

[Atmi]

jeg tror ikke det kun dreier seg om at "kirkemakten" har mistet fotfeste. Hvor langt tilbake skal man for at kirken virkelig har reel makt? 100 år+?
Dette dreier seg tror jeg like mye om tomheten i samfunnet generelt. Penger og status har vært det største i vesten de siste tiårene, ikke kirken..
Egoet er utrolig viktig, det å "bli" noe. Så vi kan bekrefte for de rundt oss at vi "er" noe..
Kanske det også er noe av grunnen til at vi begynner å søke noe ekte.. vi er rett og slett lei av alt det overfladiske..

Det er jo alltid noen teorier ute å går, om det meste som skjer i samfunnet. Og angående akkurat dette med ego, være seg selv, utfordre seg selv, utvikle seg selv - det sies å være en konsekvens av at vi har det så bra.

I tidligere tider hadde man nok med å få mat på bordet, ivareta barn og foreldre, høste på gården, ta seg av dyrene. Livet var fullspekket av utfordringer, for å holde seg i live. Sykdommer var krevende, og dødeligheten mye større. Livslengden var også kortere enn nå.

I dag har man alt man kan ønske seg. Underholdningen kommer ved et tastetrykk eller knappetrykk. Man har nok mat, nok klær - varmt og godt. Man kommer seg dit man vil i løpet av få timer - over hele jorden. Blir man syk har man sykehus til å ivareta seg, og mange sykdommer man tidligere døde av kan nå helberedes. Dessuten kan man fungere, selv med begrensninger.

De sier at derfor, og bare derfor - har vi nå muligheten og tiden til å kjenne at det finnes enda mer vi kan søke etter - å realisere oss selv. Og der kommer alt dette inn - realisere oss selv gjennom utvikling, utdanning, åndelig søken og div.

[ludoburgero]

Sikker på at egentlig ikke bare mange av dere endelig føler dere har forlatt redet fra en barndom med kristendom, som dere har gjort som favorittsyndebukk til mer enn den egentlig var, samtidig som dere tar litt vel i og tror at hele verden har "innsett dette" sammen med dere?

At... "folk våkner opp nå"... eller at "folk endelig forstår at det ikke finnes noen Jesus"...

Osv.

[Atmi]

Sikker på at egentlig ikke bare mange av dere endelig føler dere har forlatt redet fra en barndom med kristendom, som dere har gjort som favorittsyndebukk til mer enn den egentlig var, samtidig som dere tar litt vel i og tror at hele verden har "innsett dette" sammen med dere?

At... "folk våkner opp nå"... eller at "folk endelig forstår at det ikke finnes noen Jesus"...

Osv.

Tror egentlig ikke det. Det er vel ganske offisielt at interessen for selvutvikling har steget betraktelig de siste tiårene. Her i vesten - nå regner jeg ikke med østen, i og med at interessen for østlig filosofi er en del av det økte interessefeltet.

[zind]

Nå må vi ikke glemme da, at Jesus/Sananda fortsatt er sterkt forankret og at kristusenergien lever i beste velgående i alternativmiljøet. Så selv om kristendommen i seg selv begynner å fordampe, så er Jesusen fortsatt med i den norske spirituelle suppa

Jeg er veldig overraska over hele greia jeg! Fra at folk var så skeptiske og at en burde holde munn om paranormale og åndelige ting, til at det er så mye åpenhet at jeg kan fortelle om de sykeste opplevelsene mine uten at noen løfter et øyebryn en gang. På en annen side så skaper det hele en stor andel mennesker som blir veldig skeptiske igjen. En del av meg har jo ventet på og visst at dette ville skje, men jeg syntes det er temmelig absurd allikevel. Det er flott, men det skremmer meg hvor lett påvirkelige en del er og ikke klarer å skille mellom ekte og uekte vare, slik at det her fort kan bli en veeeldig skitten bransje. Eller, vel... det er det vel allerede. God bless us all, og måtte folk finne veien dit de skal omsider, selv om det blir noen blind- og omveier!

[Moonstone]

Nå må vi ikke glemme da, at Jesus/Sananda fortsatt er sterkt forankret og at kristusenergien lever i beste velgående i alternativmiljøet. Så selv om kristendommen i seg selv begynner å fordampe, så er Jesusen fortsatt med i den norske spirituelle suppa

Ja, Kristus-impulsen lever egentlig i beste velgående i Alternativmiljøer, bare i helt andre former enn før.
Den gamle dogmatikken er borte, og personen/arketypen/kraften Jesus blandes sammen med andre livssyn og Mestere, som for eks Krishna,Buddha og Thrice-Great Hermes.
Også lever han gjennom den nye impulsen av Gnostisisme, sammen med de andre nevnte mestre.
Men han har ingen særstilling lenger, som den eneste riktige vei eller en man forguder slik folk måtte gjøre før i tiden.
Det dogmatiske Religiøse er borte.
Det statiske, kalde, systematiserte dogme tok livet av hele det gamle Kirkesynet.
Dette over lang tid skapte et fengsel og lenker på folk. Dette igjen avlet en lengsel på frihet, en frihet til å tenke selv igjen, tolke selv, føle selv, og søke andre steder de ikke fikk lov til før..

[ludoburgero]

Sikker på at egentlig ikke bare mange av dere endelig føler dere har forlatt redet fra en barndom med kristendom, som dere har gjort som favorittsyndebukk til mer enn den egentlig var, samtidig som dere tar litt vel i og tror at hele verden har "innsett dette" sammen med dere?

At... "folk våkner opp nå"... eller at "folk endelig forstår at det ikke finnes noen Jesus"...

Osv.

Tror egentlig ikke det. Det er vel ganske offisielt at interessen for selvutvikling har steget betraktelig de siste tiårene. Her i vesten - nå regner jeg ikke med østen, i og med at interessen for østlig filosofi er en del av det økte interessefeltet.

Vi er egentlig ikke så uenige i det du tror. Tror jeg.
Det jeg tror skjer er at vi tar hver vår innfallsvinkel på dette, bare.

Jeg ser det også som et objektivt faktum at folk har større fokus på selvutvikling enn tidligere. Ja, faktisk nesten til det sykelige, hvor det har resultert i en overvelmende selvforherligelse og sentrert seg såpass rundt selvet når vi bruker selvutviklingen til å gjøre oss til kjenne.
Det har mye med kommunikasjon å gjøre, og jeg skal ikke spore helt av, men vil bare nevne blogging. Bare for å ha nevnt det som en av de verste fenomene, synes jeg, som har skjedd menneskeheten den siste tiden. For slik jeg ser det mangler det nemlig noe; det mellommenneskelige leddet - og via nettkommunikasjon tar vi den derfor helt ut for å bli forstått og anerkjent. Det er vel nesten for en psykose å regne for noen, men uansett... jeg skulle ikke spore av, så jeg sporer det inn på det andre jeg skal fram til:

Utviklingen går sin gang, og selvfølgelig følger vi menneskene med på den.

Vi styrer den tross alt. Og annerledestenkning har gitt oss alt vi har av nye oppfinnelser, nye oppskrifter, nye musikkgenrer, nye moter... jajaja, jeg gidder ikke flekke frem en milliard eksempler. Saken er at vi har utvidet toleranse nå. Vi har oppnådd det i fellesskap, og det er samtidig en iboende trang i oss til å utforske. Nysgjerrigheten lar seg ikke stimuleres til det bare stopper opp. Vi tillater oss i større grad å være mer lekne og unge nå, som gamle, enn før i tiden da det viktigste var å fokusere på behovene fordi det - skjønt nok - ikke var så mye avanserte ting å bruke tiden sin på annet enn å *** og overleve. Spise og jobbe. Tjene penger og føde barn og kanskje strikke litt og hogge ved om vinteren.

Jada, jeg er ikke pessimistisk vel, bare fordi om jeg sier at dette er ikke så store og fantastiske greier? Jeg har bare dette perspektivet på det fordi det ikke gir meg noe å sitte med bekreftelser på bekreftelser hele tiden. Jeg vil liksom videre, og jeg vil la det gå sin gang. Nemlig fordi det gjør det helt av seg selv. Vi trenger jo ikke sitte og fyre hverandre opp og tenke:
"Jeg sa det hele tiden! Hva var det jeg sa? Jeg sa det jo, sa jeg det ikke? Hæ?"

Pardon hvis jeg virker som å ville demystifisere eller noe, men ok... vi opplever noe helt utrolig - at tiden går. La oss heller omfavne øyeblikkene og la framtiden komme. Hvis vi venter på at den skal bli slik vi forventer den, vil vi bare stå i en hengemyr. Det blir fremdeles slik vi gjør den til. Ønsker er ikke nødvendigvis praksis. For mye passiv tankegang ute og vandrer. For stor motesak å påberope seg store sannheter. For mye selvhøytidelighet og for store forhåpninger.

Nesten som å vente på en tilværelse i himmelen etter døden.

[Atmi]

Jeg vet ikke om jeg helt forstår deg Ludoburgero.

Men jeg tror du mener å si noe ala at det som skjer er en naturlig utvikling etter en periode med industrialisering hvor den enkelte sitter igjen med mer fritid. Til det er jeg helt enig, vi er så heldige at vi ligger å surrer rundt på toppen av behovspyramiden. Sett i forhold til tidligere tider så har det nok aldri skjedd at en så stor andel av befolkningen har hatt den muligheten.

Så har vi et annet perspektiv som sier at livet har aldri vært så slitsomt som nå, så mye press, stress - jag etter å komme seg lenger etc. Og det ene passer nok tross alt inn med det andre. Større press på å oppnå - større forventninger både utenfra og fra seg selv = større behov for å ta seg inn igjen og å prestere.

Det blir en slags greie hvor det er veldig mange elementer å forholde seg til.

- Du skal helst løpe en mil før frokost/eller kanskje heller yoga?. I tillegg skal du helst ha 20 min meditasjon - gjerne litt neseskylling før dusjen for å fjerne urenheter etter løpeturen. Deretter skal du spise et godt sammensatt måltid. Mens du spiser skal du lese avisen og se tv slik at du har med deg nødvendig informasjon for diskusjon i lunchpausen på jobb. I tillegg til dette skal alle barna i husstanden bli stimulert fra de står opp og de skal ikke merke noe til at mor og far må skylle nesen, jogge, meditere og spise sitt riktig sammensatte måltid. Dette måltidet må for øvrig barna også innta, men det er ikke sikkert de to måltidene er like.

Du skal komme deg til jobb på den mest miljøvennlige måten og da gjerne med en sofistikert bok til å lese. Barna skal til skole og barnehage hvor du skal slå av en intellektuell prat med de du møter på veien. Og du må IKKE utvise noen form for hastverk eller stress. Travel er for øvrig litt inn.

Du skal se godt ut, nysminket og med klær som ikke er for mye, men heller ikke for lite i forhold til hva som passer seg for din rolle. Videre skal du komme på jobb, smilende og givende - lytte, gi - utvise et kontrollert ytre som er totalt avslappet - travel og effektiv fremtoning er fortsatt riktig. Og dette her skal i grunn skje slik at du er på jobb mellom 7 og 8.

Videre skal du da prestere, og hvis du ikke helt bryr deg om å prestere, så skal du i hvert fall se ut som du gjør det - eller tror selv at du gjør det. Og om du ikke selv tror at du presterer og egentlig ikke bryr deg om å prestere, så skal alle de andre oppføre seg som om du presterer like mye som alle andre - og om det er noe ubehagelige tanker eller følelser i alt dette - da skal de under teppet. Det er det overfladiske bildet man vil vise utad, som skal leves også innad.

Etter arbeid skal alle hentes, du skal hente og bringe deg selv og andre - med buss helst, men bil er fortsatt ok. Du skal være hjemme, glad, ferdig handlet - og helst ha middag på bordet klokken 5 - samtidig skal barn kjøres og bringes til forskjellige aktiviteter i samme tidspunkt og det krasjer fordi det er umulig å gjennomføre.

Men det skal nå gjøres etter beste evne - og det viktigste er et ytre som er rolig, kontrollert og travelt. Aldri utvise stress og huske å få med sine åndelige behov i form av meditasjon og annen selvutvikling.

Det blir så travelt at mange blir syke av denne livsstilen. Samtidig som det er utrolig mye tidspress så er det også slik at presset er utfordrende på en annen måte. Det handler ikke lenger om å overleve, men det handler om å prestere etter forventninger. Skal man jobbe for å få nok mat, brenner for å hjelpe andre og seg selv - da er det et incentiv for bekreftelse i seg selv. Når man har klart det er man fornøyd og "mett" på utfordringer - det gir en tilfredsstillelse som menneske. Når man jager etter et mediaskapt bilde av hva som er riktig, da bekrefter det ikke seg selv i samme grad, man har ikke prestert noe skikkelig nyttig - og da kommer dette inn med behov for "hvor ble jeg av i alt dette" - du trener, steller deg, spiser rett og alt sammen -. men du kjenner ikke egentlig at du gjør det. Du gjør det som på autopilot - behovet for åndelig påfyll blir øket og selvtilfredsheten synker og - man trenger mer

Ja, jeg snakke og snakker. Men syns det er interessant. Samtidig er det så mange sider, så mange råd om hva som er viktig og riktig å gjøre - man kan gå seg vill eller man kan slite seg ut - og det blir derfor økende - en økende trang til videre utvikling i seg selv, og å finne mening - for overleve, det har vi i liten grad ansvaret for selv. Det er det andre som tar seg av - og de har sine krav, forventninger etc

[ludoburgero]

Jeg vet ikke om jeg helt forstår deg Ludoburgero.

Men jeg tror du mener å si noe ala at det som skjer er en naturlig utvikling etter en periode med industrialisering hvor den enkelte sitter igjen med mer fritid. Til det er jeg helt enig, vi er så heldige at vi ligger å surrer rundt på toppen av behovspyramiden. Sett i forhold til tidligere tider så har det nok aldri skjedd at en så stor andel av befolkningen har hatt den muligheten.

Ja, det var en del av innlegget mitt, men du tar for deg utfordringene ved det i rikt monn nedenfor

Så har vi et annet perspektiv som sier at livet har aldri vært så slitsomt som nå...

Nemlig, det henger også sammen med dette. Tvetydige ønsker, medaljens to sider, vi rives og slites i fordi vi ironisk nok skal ha det så fint og balansert som slik vi vil ha det.

Videre skal du komme på jobb, smilende og givende - lytte, gi - utvise et kontrollert ytre som er totalt avslappet - travel og effektiv fremtoning er fortsatt riktig.

Her kaster du lys over det mest ironiske ved det hele. Nemlig fasaden som vi må arbeide godt for å opprettholde. Si meg... hvor latterlig høres det ikke ut om man sier at man må anstrenge seg, evt. holde maske, for å være mest mulig avslappet? Og så kan man jo spørre seg selv om det er så rart at stress er en folkesykdom og at folk blir utbrent. Og igjen, det andre forferdelige gruppepresset/janteloven (kalle det hva en vil... "de andres mening") som tilsier at du ikke skal være stakkarslig på denne måten, kjære putesydde individ. Resten klarer det jo - du er vel ikke dårligere enn resten?

Nei, takke seg til at man er vel vitende om å gjøre sitt eget beste. Som også inkluderer å lytte til hjerte, kropp og sjel når de sier ifra at det er nok. Det er kanskje sitt aller eget beste.

Videre skal du da prestere, og hvis du ikke helt bryr deg om å prestere, så skal du i hvert fall se ut som du gjør det - eller tror selv at du gjør det. Og om du ikke selv tror at du presterer og egentlig ikke bryr deg om å prestere, så skal alle de andre oppføre seg som om du presterer like mye som alle andre - og om det er noe ubehagelige tanker eller følelser i alt dette - da skal de under teppet. Det er det overfladiske bildet man vil vise utad, som skal leves også innad.

Ja, nå blir dette veldig sentrert rundt akkurat dette temaet, men det er greit for meg

Prestasjon har nok sannsynligvis også like mye med hva andre forventer av oss, som hvilke forventninger vi har til oss selv. Det er og forblir en sirkel. Vil ikke kalle det en ond sirkel, for alt her i livet er nemlig slik at vi fyrer hverandre opp og kollektivt opprettholder dogmer, forestillinger og såkalte sannheter. Det er dømt for å bli slik fra naturens gang at alt går begge veier, input og output, og det forklarer også hvorfor vi mennesker fortsatt er lettpåvirkelige til tross for hvor kritiske vi forsøker å være. Flertallet har ikke alltid rett, men flertallet vil alltid på sett og vis bestemme. Enkel matematikk. Etter 9 minus 1 står fremdeles 8 igjen.

Det er en svært ubehagelig tanke for mange å havne utenfor.
Og det å vise følelser som du sier er for mange synonymt med å havne utenfor.
Selv har jeg erfaring med akkurat dette, og jeg har vel "brent mine broer" og tatt mine "sosiale selvmord" noen ganger nettopp fordi jeg så mitt behov til å uttrykke mine meninger og følelser på tvers av hva flertallet i gruppen sa. Det har nok med at jeg i mange år har undertrykt mine egne følelser og meninger og aldri følte jeg ble forstått som barn, men det er kanskje derfor det er viktig å tillate mennesker å få si sin mening.

Men - et viktig men - det er ofte en hårfin grense mellom å være frittalende, både om meninger og følelser, til det å ta hensyn til andre. Vi ønsker jo ikke å skake noen opp, og det er klart at selv om det er viktig at noe ubehagelig kommer frem på bordet, så har vi fortsatt et flertall der ute som ikke liker å få brutt sirkelen sin... og den trenger jo ikke være ond, sant?

Kanskje tvert imot. Der man sitter i juleselskap og alle hygger seg med maten og dattera plutselig sier at hun har følt seg psykisk mishandla av faren sin i alle år, som også sitter rundt bordet. Det kan jo... eh... gjøre sitt med stemningen, og det beste hadde kanskje vært å tatt det opp under fire øyne uten å ødelegge julekvelden.

Det blir så travelt at mange blir syke av denne livsstilen. Samtidig som det er utrolig mye tidspress så er det også slik at presset er utfordrende på en annen måte. Det handler ikke lenger om å overleve, men det handler om å prestere etter forventninger.

Viktig poeng, og beklager for at jeg siterer deler av det du skriver, men det er ikke for å ta det ut av kontekst, snarere fordi jeg vil diskutere akkurat poengene.

Hva mener du er forventninger? Føler du at du må prestere etter andres forventninger eller dine egne? Og hva er viktigst, og går det egentlig an å svare bare det ene eller det andre på dette?

Skal man jobbe for å få nok mat, brenner for å hjelpe andre og seg selv - da er det et incentiv for bekreftelse i seg selv. Når man har klart det er man fornøyd og "mett" på utfordringer - det gir en tilfredsstillelse som menneske. Når man jager etter et mediaskapt bilde av hva som er riktig...........

Da stopper vi litt der!

Du sier "mediaskapt bilde". Det er nesten litt typisk meg også å si sånt.
Jeg hadde jo uendelig mange diskusjoner med blant annet Kimbara og flere andre om massemedier og deres påvirkning, og etter å ha blitt utfordret i mange slike diskusjoner, føler jeg at jeg har lært litt å se det i et annet perspektiv. Det vil ikke si jeg er uenig, jeg er enig, men det er mer:

VI er mediene! Samme som at VI er politikerne!
OK - de representerer oss, og reflekterer over hva vi gjør, disse mediene... men husk at det er også mennesker bak disse. Og da er vi nok en gang inne på denne sirkelen jeg snakket om... kanskje jeg burde kalle det "Monsteret"? Det vi mennesker i fellesskap lager og som vi etter hvert slavisk følger. Altså sirkler er som sagt egentlig bare begrensende innenfor radiusen, en sirkel ender ikke, og det skal litt til for å bryte ut av slike forestillinger vi selv er med på å skape.

Tenker vi litt over dette, skal jeg være kjepphøy nok til å si at jeg tror vi på god vei kan skifte såpass fokus at menneskeheten i fremtiden kan få det langt bedre. For jeg stusset litt over at du sa at det var så mange som er på toppen av behovspyramiden... det er tross alt ikke så mange sett i verdenssammenheng. Det er vi i den vestlige verden via imperialistisk voldtekt og plynder av andre land som har en så materialistisk velstand som vi har det. Velferd.

Vi vet også å verne om våre egne verdier, samtidig som vi på dobbeltmoralistisk vis påprakker andre de moralistiske prinsippene og samtidig forgriper oss på dem ved undertrykkelse og legger skam over dem, samtidig som vi undres over hvorfor de forsøker å forsvare seg. Vi kan vel si at jeg nå snakker om disse "terroristlandene" som vi sikkert, også etter våre kjære medieskapte forestillinger tenker, og så kan man jo spørre seg selv... "Hmm, hvorfor er det alltid vi og dem?"

Igjen vil det å konsekvent fornekte forestillinger føre noe bra med seg.
Vi må tillate oss å erfare og vurdere, kritisk dog, på egenhånd. Gjennom egne opplevelser.
Og så må vi også huske på at vi kan ikke dømme noen som helst statistisk, og vi kan heller ikke på basis av et representativt flertall dømme minoriteter som kommer fra samme geografiske område, eller det være seg hvilken som helst bakgrunn, egentlig.

Alle er individer med individuelle forskjeller, og likhetene vi burde fokusere på bør være at vi alle ønsker å leve et godt liv. Så kanskje det hjelper å tenke kvasi-religiøst slik som Moonstone stadig vekk oppfordrer til uten at han virker som å vite det selv, ettersom han tross alt er den største selvutnevnte "religionshateren" på forumet, hvis man får alle til å enes om at fred og harmoni er det vi ønsker å oppnå. Men det kan også ende fatalt og nok en gang måtte skorte på det kritiske hos mennesker. Det nytter ikke å bare være kritisk til "fienden" - det er kanskje aller viktigst å være kritisk til seg selv og "de snille" som man har sin forkjærlighet til.

Men mennesket er bare sånn. Ring meg om 400 år og se om det er blitt noe bedre.
Neppe. Vi blir ukritiske straks det kommer følelser inn i bildet. Og, vel vel... kanskje det er like bra... og kanskje det er en del av livet, dette å elske. Men kjærlighet gjør fortsatt blind.
Slik religion og all annen ukritisk tankegang også gjør. Også denne nyreligiøse """""""revolusjonen""""".

Ja, jeg snakke og snakker. Men syns det er interessant. Samtidig er det så mange sider, så mange råd om hva som er viktig og riktig å gjøre - man kan gå seg vill eller man kan slite seg ut - og det blir derfor økende - en økende trang til videre utvikling i seg selv, og å finne mening - for overleve, det har vi i liten grad ansvaret for selv. Det er det andre som tar seg av - og de har sine krav, forventninger etc

Jeg synes også dette er svært interessant, men synes det er minst like interessant å tenke over hvorfor folk blir så overrasket over at ting går som det går og at utviklingen plutselig liksom skal ha blitt noe helt nytt enn den var tidligere. Vi er fremdeles de samme, og meningen min med det hele er at selv om vi ikke står på stedet hvil, så er det så naturlig likevel at alt går "fortere" nå ettersom vi er flere mennesker på jord bare.

Det jeg forsøker å si er at dette ikke er så hokus-pokus, bare.
Og jeg synes for all del vi skal omfavne det, men samtidig reflektere og se tilbake på om det nå er så ille å være litt konservativ og stoppe opp litt før vi overdriver det hele.

Som du jo nevner med en travel hverdag, så er dette f.eks. grunnen til at jeg ikke lengre bryr meg særlig med teknologiske dupeditter. Jeg kjøper ikke iPhone av flere grunner:

1) Det er et leketøy og man kan gjøre hva som helst med en vanlig pc også.

2) Det er et helt sykt gruppepress på dette "fenomenet" og folk rundt meg på jobben og ellers i hverdagen snakker om det som om de er forelsket og har sex med den. Det er så sykelig at jeg oppfatter dem som lobotomerte eller noe, der de bruker hele lunchpausen på å snakke om apps.

3) Det koster vanvittig med penger, og det er ikke verdt det fordi det bare gjør hverdagen enda travlere, og jeg støtter den da med å gjøre det. Alle skal være optimalt oppdaterte på alt via facebook-on-the-go og alle skal fordrive all dødtid med spill og apps istedenfor å omfavne øyeblikkene, gripe dem og se skjønnheten i nanosekundenes natur som kan vare så mye lengre om man bare vil...

4) Det er en kynisk liga bak hele produksjonen, såkalte sweatshops har man jo hørt om, hvor komponentene produseres av underbetalte kinesere som ikke inkluderes på toppen av denne behovspyramiden. De drukner bokstavelig talt i hverandre der inne, og mange tar livet sitt fordi de ikke får råd til å forsørge familiene sine. STØTTER VI VIRKELIG DETTE FOR NOEN KULE APPS?

Til syvende og sist: jeg er så kvalm og lei hele menneskeheten og det vi driver med iblant at jeg mange ganger selv har tenkt på å ta kvelden for godt, men det ville vært svært egoistisk.
Igjen har vi jo de som sier at alt egoistisk er ok, og at alt vi gjør er egoistisk motivert.
Så ler jeg litt oppgitt og laller meg heller inn i den fantastiverdenen jeg lever i, hvor det heldigvis finnes både musikk og god mat og en fantastisk natur rundt meg...

Det som er igjen av den, før alt nok en gang nyindustrialiseres. Og det er ikke revolusjon.
Det er ironisk nok det som pågår, bare at nå er menneskene tettere innpå den, og vi jobber ikke lengre for å overleve. Vi jobber stadig for å utvikle større systemer som gjør at vi slipper å tenke selv. iPhone er et godt eksempel på det. Vi trenger ikke huske noe, vi trenger ikke kunne regne mer, alt er veldig enkelt og tilrettelagt - og man kan jo spørre seg selv om dette er dit vi ønsker å gå...

Før det er for sent.

[Atmi]

Klart det ludo - media er bare et resultat. Likeens er politikken et resultat. Resultat av hva som skjer i samfunnet Men ordet mediaskapt er likevel viktig, fordi når det kommer ut i media er det noe som har blitt så stort, at det blir videreført på en effektiv måte, og dermed fanger enda flere - og enda flere - og enda flere

Med forventninger mener jeg nok både egne og andres forventninger. Og det handler i denne omgang ikke så mye om egne opplevelser, jeg er et stabeist som gjør som jeg selv vil. Denne gangen handler det mer om min oppfatning av relasjoner, situasjoner og hva som påvirker mennesker jeg møter i mitt daglige liv.

For vi snakker her om at samfunnet for øvrig har strukket seg mer mot en åndelig greie - de fleste her inne, har vært inni den greia lenge Men hva er det som gjør at det nå er mer vanlig enn det var for... 10 - 15 - 20 år siden.

Og når vi snakker om behovspyramiden så er vi vel fortsatt i en diskusjon om utviklingen her - hvor vi strekker oss mer og mer mot østlig filosofi Så ja, det handler absolutt om Norge og en norsk tendens. Det jeg prater om i hvert fall, vet jo ikke hva alle andre legger i sine innlegg.