Religion & livssyn ⇒ døden

[hybridity]

jeg lurer på om det er mange her som tenker på døden hver dag, eller er jeg den eneste? Det at den kan inntreffe når som helst, hvor som helst og at livet kan være kort? Jeg har ikke mistet noen av mine nærmeste ennå , men har opplevd mange bekjente som har dødd og hørt om deres erfaringer og tanker før dem døde. Det er mye rare historier jeg hører for å si det sånn. Jeg blir redd ved tanken om at dem levde så kort liv, og at det kan hende hvem som helst. Jeg har ikke lyst til å tenke på dette, men kan ikke no for det. Føler jeg er den eneste blant vennekretsen som tenker så mye på det. Har blitt så ille at jeg analyserer hver eneste ting som skjer i livet mitt og hvorfor det skjer, og jeg blir redd om jeg skal ut om kvelden eller om jeg f.eks får hodepine tenker jeg det kan være noe alvorlig. Jeg lurer på om det er vanlig eller hva er greia? HAr vært redd for døden siden jeg var liten faktisk, men en periode jeg glemte det og etter jeg fylte 20 år har tankene begynt å komme igjen i og med at tiden går så fort.

[sandalfon]

hei
å døden er da normalt å tenke på. gml er du er mitt spm,? like sikkert som vi er fodt skal vi dø brutalt men slik er det. sry

[camillah]

hei.

at man tenker på døden er vel normalt og kanskje det å være redd for den også.
men hvis det går utover din evne til å leve et ¨normalt¨liv så blir det jo ikke akkurat et fullverdig liv, men det er min mening..

jeg personlig kan også tenke på døden mye, jeg har mistet noen av mine nærmeste og vet at det er utrolig hardt og urettferdig til tider. men livet går videre uansett, enten du vil eller ikke.
jeg er heller ikke redd for døden ei heller det og dø, men jeg vil absolutt IKKE dø enda.. døden kan intreffe med en gang man går ut av døra, eller i hjemmet. det er en ting man ikke kan styre her i livet, så å gå rundt og bekymre seg over dette hele tiden er ikke bra. Har du noen du kan snakke med om dette?

[Moonstone]

Det er nok veldig vanlig å tenke på døden.
Noen frykter den, andre ikke.
Ikke alle har tid til å tenke på den i ung alder, fordi de er så opptatte av den fysiske virkelighet, utdannelse, venner, alt går så fort.
Mange får likevel en liten dytt ca i 18-20 åra til å utforske det med døden, og vil ha svar på hva døden egentlig dreier seg om.
Om du går rundt og frykter den, får noia for det hver dag, så er ikke det sunt.
Hva med å utforske litt i literatur rundt døden, for å få vekk evnt angst eller bare for å få noen svar?
Det er flust av tråder her på Paranormal om Døden, og hva som evnt venter etterpå.
Det er brukere her inne som har vært på søken etter Mysteriet lenge, som kanskje kan ha noen av sine personlige opplevelser som du kan finne som mulige svar.
Ha en god søken

[Heksepusen]

Jeg vil ikke si jeg frykter døden, men jeg har respekt for den.
Jeg har like respekt for den som det å bli født. Man er ferdi med reisen når døden kommer.
Jeg har vel kommet til det punkte etter at jeg har mistet både famile og nære venner at jeg på en måte har forsonet meg med døden.
Jeg tror at jeg faktis må stå litt til rett for mine handlinger når jeg dør og ut fra det så får jeg vel finne ut av jeg ender opp med i neste liv, hvis det blir noe neste liv.
For alt det jeg vet så kan jeg vel like god ende opp som spøkelse fordi jeg faktis ikke var helt klar. Eller det skjer over hode ingen ting annet enn det vi faktis vet at man hvaner i jorden og råttner.

Jeg ser på døden som en av de to tingen som er fast satt opplest og vetatt. samme med fødselen den er også fassatt opplest ov vedtatt i livet.

[Vilya]

Hei du!
Det er vondt å være redd , og du er kjempeflink som søker etter svarene på hvorfor du har det slik!

Hva du kan gjøre for å hjelpe deg selv kommer jo itt an på hva ved døden du er mest redd for. Er du redd for hva døden ER for noe- hva som kommer etterpå? Eller er det kroppen din og livet du ikke stoler på/er utrygg på, dvs at du redd for at du selv skal dø plutselig - at sykdom eller ulykker skal ramme deg?

Du sier at du har vært redd for døden siden du var liten, kan du huske om det skjedde noe i livet ditt da som gjorde deg redd? Det er mange ting som kan gjøre deg redd og utrygg når du er liten, det trenger ikke være direkte knyttet til at noen rundt deg døde. Det kan f.eks være at du følte noen rundt deg sviktet deg/forlot deg, eller du kan ha opplevd sykdom som truende hos deg selv eller noen nær deg. Kan du huske når det startet?

Vet at jeg spør om mye som kan være vanskelig å svare på for deg, men håper noen av dem kan få deg på sporet av hva som gjør deg så redd.

[Kiara]

Jeg forstår deg godt jeg! Hadde det også sånn da jeg var liten. Hvorfor vet jeg ikke.. men kanskje det var tanken på en mørk kald grav som fylte meg med frykt.. Vi viste jo ikke bedre, da det var kristendomsundervisning i skolen, og søndags-skole hvær søndag.. intil jeg selv fant ut at det passet ikke inn i min logikk, og jeg stilte spørsmål til søndags-skolelæreren som hun slett ikke likte!

Vel, min frykt for døden fulgte vel mer eller mindre opp gjennom årene, selv om jeg begynte å tro på noe mere etter døden.. Det var vel mest redselen for å miste noen som sto meg nær, og da etterhvert er jeg blitt redd for å dø fra mitt barn for tidlig...

Nå er jeg ikke redd for selve døden, bare at jeg ikke vil forlate livet for tidlig, pga. de jeg føler er avhengie av meg.. barn og mine kjære dyr! Er selvsagt redd for en seiglivet død. Håper jeg får dø fort når jeg trer av! Ellers er jeg overbevist om at det virkelige livet er på andre siden, og at vi er her bare for å utvikle oss mere..

[GJEST]

Jeg har fryktet og vært døden, enormt, fra jeg var så bitteliten som jeg kan huske tilbake, og fram til nå. Tar meg fremdeles i nærmest "panikkanfall" hvis jeg tenker på den...
Ikke noe koselig, nei...

[hybridity]

vet dere hva, samma kveld jeg jeg skrev om døden og la meg så drømte jeg noe veldig skremmende. Drømte at min mormor kom til meg i drømmen mens jeg satt foran desken min og hun satt ovenfor meg og var veldig bekymret i ansiktet. Ført spurte jeg henne, ja hvordan er paradiset? så ser hun bekymret ut og vil ikke svare. Så gjør det meg redd for jeg følte at noe er i veien. Så spør hu meg, si til meg, hvor er du jobber hen? jeg bare jo (vil ikke si d her) så fortalte jeg henne stedet (fks butikk) jeg sa ikk konkret hvor. Så sier hun, ja jeg har hørt det vil skje drap der. Jeg bare hva, hvem? så sier hun MEG(altså henne selv) og hun braster i gråt , så sier jeg ja men du er jo død?? så sier hun alle våre hjerter vil forlates (sagt på språket mitt menes det at alle vi vil bli lei oss for tapet) så sier henne *jeg tror jeg skal ta med meg deg* jeg bare nei! så plutslig forandrer henne seg om til en blond jente med blå øyner og denne jenta smiler til meg så våkner jeg .. Jeg er kjempe redd nå for hva det her betyr, er det advarsel eller er det fordi jeg tenker så mye på døden ?? HUn så eldig bekymret ut i ansiktet og gråt osv, det gjorde meg veldig redd. Har drømt om hun før og da har hun vært glad, slik jeg husker henne. Men denne bekymriingen hun viste og måten hu gråt på var ikke typisk henne , var som en annen person. Nå går jeg rundt enda mer redd for at det skal skje noe med meg på jobb eller på vei fra jobb

[ludoburgero]

Det er normalt å tenke på døden og det er normalt å drømme om døden også.

Du må ikke føle at du er alene om å gjøre det, men det føles kanskje enda mer som om du er alene fordi det er så ubehagelig og fordi det er påtrengende tanker selv om du forsøker å ikke tenke på det?

Tenker du for mye på det kan det fort bli plagsomt, og du går glipp av å leve når du først gjør det. Ingen vits å bekymre seg over den, siden den er helt naturlig. Alle andre som har levd har også dødd, og slik har det alltid vært. Men du er selvbevisst, du vet at du er her - og at du er her NÅ - og da føles det ordentlig ubehagelig å vite at det en dag ikke vil være sånt lengre. Selvfølgelig.

Frykten for det ukjente er det mange som sier, men dette er jo en tilstand hvor sannsynligvis absolutt alt er annerledes. Ingen kan med sikkerhet si at det blir akkurat slik som før man ble født, men for mange virker nok det det mest logiske. Og selv har jeg også slitt med akkurat det samme som deg; spesielt da jeg var fra 15-20 år, og fremdeles noen ganger kommer tankene seg snikende innpå. Det er slik at om jeg tenker på det om kvelden før jeg legger meg, blir det aller mest ubehagelig. Da føler jeg virkelig på dødsangsten, og jeg har også tvunget meg selv til å tenke på hvordan det er å være død fra jeg var ganske ung. Den tomheten og stillheten, og bare det å ikke kunne observere den heller - å ikke være - den kan nok virke temmelig ubehagelig... men hvorfor plage seg selv med sånne tanker? Du kunne aldri vært foruten heller - og tenk hvor (mildt sagt) jævlig det hadde vært å aldri kunne dø da! Eller?

Hvis jeg tenker på døden om morgenen, så betyr det overraskende veldig lite for meg.
Jeg blir ikke så redd da, av en eller annen grunn. Saken er vel helst at man nok føler det slik som at man sovner i det man dør også, litt av samme følelsen. Og hvorfor skulle jeg reagere så instinktivt på dette? Som om det allerede er kodet inn i meg og mitt DNA fra et eller annet sted? Er det fordi forfedre før meg har dødd? Besteforeldre og oldeforeldre og enda lengre tilbake?

Da kan man jo virkelig spørre seg selv... om man ikke da har en slags forbindelse, en sjelelig kommunikasjon på et plan med disse menneskene ETTER de døde. For hvordan skulle man ellers kunne vite et snev av følelsen for hvordan det er å dø? Og slike tanker er vel litt betryggende? For det kan tyde på at det finnes dette noen kaller for "the akashic records", altså et slags bibliotek der all informasjon lagres og der alt dette åndelige er tilgjengelig. Hvilket også da ville forklare hvordan noen kan se inn i fremtiden og noen kan være synske.

Og dette kan i sin tur bekrefte at det fins noe slikt som et evig liv, og at døden bare er en overgang. En overgang der vi blir frigitt fra alle fysiske barrierer, kanskje, og der vi entrer et nytt univers (eller en dimensjon) hvor alt er annerledes. Og for alt vi vet, kanskje vår bevissthet eksisterer enda der - kanskje ikke på samme måte - men uansett, så har vi blitt gitt et evig liv gjennom de tingene vi gjør for resten av verden og for våre etterkommere.

Det mener jeg er en viktig tanke - en samlende tanke - som gjør at vi bør tenke mer på menneskene vi har rundt oss og se at en av de store meningene med livet er nettopp de andre menneskene vi kjenner og relasjonene vi har. Og at det alltid finnes nye mennesker også.
Og det syns jeg er verdt å vie livet sitt til bare i seg selv.

Dette gjør meg mindre redd iallefall.

[GJEST]

Den drømen din var vanskelig å tyde, men jeg personlig tror den bare skyldes rent tankespinn og overflod i tankene, fordi du har tenkt mye på det i det siste, og skrev innlegget her.

[hybridity]

takk for svar alle sammen. Føler godt at det ikke bare er meg som tenker på det ooofte. Døden er nok en del av livet av ja, bare kjipt om noen dør for ung syns jeg. Det er nok det jeg er mest redd for, for det er så mye oppleve i denne verden. Men det som er ment til å skje, det skjer. Døden kan man ikke slippe unna nei :mozilla_smile:

[Chimera]

jeg lurer på om det er mange her som tenker på døden hver dag, eller er jeg den eneste? Det at den kan inntreffe når som helst, hvor som helst og at livet kan være kort? Jeg har ikke mistet noen av mine nærmeste ennå , men har opplevd mange bekjente som har dødd og hørt om deres erfaringer og tanker før dem døde. Det er mye rare historier jeg hører for å si det sånn. Jeg blir redd ved tanken om at dem levde så kort liv, og at det kan hende hvem som helst. Jeg har ikke lyst til å tenke på dette, men kan ikke no for det. Føler jeg er den eneste blant vennekretsen som tenker så mye på det. Har blitt så ille at jeg analyserer hver eneste ting som skjer i livet mitt og hvorfor det skjer, og jeg blir redd om jeg skal ut om kvelden eller om jeg f.eks får hodepine tenker jeg det kan være noe alvorlig. Jeg lurer på om det er vanlig eller hva er greia? HAr vært redd for døden siden jeg var liten faktisk, men en periode jeg glemte det og etter jeg fylte 20 år har tankene begynt å komme igjen i og med at tiden går så fort.

Ja, jeg ikke bare tenker på Døden, jeg ser fram til den. Har alltid følt meg fremmed her blandt menneskene. Venter og håper at jeg slipper å plages med denne meningløsheten lenger. Har utfordra døden (i følge media) stadig vekk, men har følt meg forfriska i tilfeller der media har meldt om avdøde. Frykter faktisk at jeg er udødelig. Tro meg, den fremtiden er mye verre enn en nær forrestående "død"

[Chimera]

Uffda, dette ble tragisk! og ikke minst delvis uforståelig. Jeg bør minne meg på og IKKE forsøke å skrive noe på sene lørdagskvelder. Bare for å rette på noe, jeg har ikke vært i media for noe hvis det skulle se slik ut. Tibake til døden, jeg har jo blitt så gammel at den kan komme når som helst, men det stresser ikke meg. Kreperer jeg så kreperer jeg, ferdig med det. Det blir neppe så stor forskjell fra det livet jeg lever uansett. :mozilla_smile:

[GJEST]

Du Chimera, du Chimera.... Du er nok dessvere ikke udødelig, men man kan jo ofte tro det, på sene helgekvelder
Men pass nå på deg selv. Livet er ikke så verst, tross alt
-Iallefall ikke når det blir hverdag og man ikke lengre tenker så brutalt