Fakta, teori & skepsis ⇒ Melanin the secret of the universe

[zind]

Tenkte dette kunne være interessant for noen av dere.
Klippet og limt fra åpningen til denne tråden; http://www.godlikeproductions.com/forum ... 711963/pg1


Few people know that Melanin is found in almost every organ of the body and is necessary in order for the brain and nerves to operate, the eyes to see, and the cells to reproduce!

Thus, Melanin is vastly more than just a "pigment" coloring the skin and hair. At the core of your brain is the "locus coeruleus," a structure that is BLACK because it contains large amounts of Melanin which is essential in order for it to operate! In fact, all the most crucial brain structures are heavily melanized! "Brain melanin is concentrated in a region that functions as a gate for all sensory, motor, emotional and motivational input and output" as well as a region that mediates conscious awareness in general. Dr. Richard King considers the presence of Melanin to be a key agent in heightening psychic sensitivity in the human organism. Dr. Frank Barr suggests (neuro)Melanin may join forces with the glial cells (formerly seen as only the 'glue' of the nervous system) to form a subtly triggered matrix for mental organization­ that is, the "mind's eye."

Melanin in the Brain increases from the lower
primates and reaches its peak in the BLACK HUMAN..

"All humans possess this Black internal brain evidence of their common Black Afrikan Origin. The All Black neuromelanin nerve tract of the brain is profound proof that the human race is a Black race, with many variations of Black, from Black-Black to White-Black, all internally rooted in a vast sea of Brain Blackness."

"Humanity may differ in outer appearance, with variations of colors but internally they are all black, all African at the core. The question for all humans is how to relate to this blackness. A transformation process requires, first, the right heart or feelings and profound African knowledge as taught in ancient African universities. Today's racist is afraid, ignorant of his/her blackness, choosing to run from the ancestral Black core. Today's reborn black masters will accept their blackness, become unified with the universe and be inspired to creative genius at levels that surpass the pyramids."

Dr. Richard King
African Origin of Biological Psychiatry (p31, 24)

Melanin is found everywhere, throughout Nature...
.
in animals, plants (that's why raisins and banana bruises are brown), the soil, waters of creeks, lakes, seas, and even in comets! Concentrations vary from parts per million to parts per billion, and it is soluble in liquid phases.
.
Melanin is necessary for humans to reproduce!
.
Melanin is abundantly present at the inception of life: a Melanin sheath covers both the sperm and the egg! In the human embryo, the melanocytes (skin pigment cells), the brain, and the nerve cells all originate from the same place; the neural crest. Melanocytes resemble nerve cells and are essential for conveying energy. When the presence of Melanin is missing or insufficient in the ectoderm, this causes the mother to lose her baby; in the case of all whites, a defective baby is produced.
.
Melanin is the major organizing molecule in living systems
.
Dr. Frank Barr, pioneering discoverer of Melanin's organizing ability and other properties, opens his technical work, Melanin: The Organizing Molecule: "The hypothesis is advanced that (neuro)melanin (in conjunction with other pigment molecules such as the isopentenoids) functions as the major organizational molecule in living systems. Melanin is depicted as an organizational "trigger" capable of using established properties such as photon- (electron)- photon conversions, free radical-redox mechanism, ion exchange mechanisms, ion exchange mechanisms, and semiconductive switching capabilities to direct energy to strategic molecular systems and sensitive hierarchies of protein enzyme cascades. Melanin is held capable of regulating a wide range of molecular interactions and metabolic processes..."
.
Melanin's Main Properties: It absorbs, stores & transforms energy. It has "black hole" properties.
.
Black Melanin can convert light energy to sound energy and back again!

Melanin is BLACK because its chemical structure allows no energy to escape. It is also Black because Black is the perfect absorber of light and all energy frequencies, making Black Melanin the super absorber of Energy and Light! Thus scientists describe it as acting like a "black hole."

Melanin can rearrange its chemical structure to absorb ALL energy across the radiant energy spectrum (sunlight, X-rays, music, sound, radar, radio waves...) ­and can transmute and store this energy for later use!

Melanin can absorb a great amount of energy and yet not produce a tremendous amount of heat when it absorbs this energy, because it can transform harmful energy into useful energy. According to Dr. Leon Edelstein*, Melanin can absorb tremendous quantities of energy of all kinds, including energy from sunlight, x-ray machines, and energy that is formed within cells during the metabolism of cells. He theorizes that Melanin has the ability to neutralize the potentially harmful effects of these energies.

In Dr. Frank Barr's theory, matter is shaped and structured by light: that is, matter is organized through the interaction of molecules composed of slowed-down light. These molecular [Melanin] combinations "eat" light in order to maintain, expand and evolve matter. The more highly evolved a species, the more complex its biological capacity to use light.

Melanin has superconducting properties; it shows evidence of being a room-temperature (biological) super-conductor. Normally, superconductivity occurs only at very low temperatures.

Melanin is like a battery. Melanin "may be viewed as a battery that is partially charged and can always accept an electrical charge!"

1 When sunlight or other energy comes in contact with the Melanin battery, it increases the charge of the battery to a certain degree. When the energy is captured, the battery has more energy to use in the body. "This means that the BLACK HUMAN can charge up his MELANIN just by being in the sun or around the right type of musical sounds or other energy sources."

2 Melanin in the eye receives light and converts it into the electrical energy that comes across as an image.

[ludoburgero]

Ganske heftige greier - men det virker litt pseudovitenskapelig..?
Uansett, hvis dette er tilfelle er det jo bare til å løpe og kjøpe seg et skudd med barbiedop

Husker pappa fortalte meg da jeg var barn, at alle mennesker stammet fra Afrika.
Så rart, syntes jeg. Men med tanke på hudfarge og opprinnelse(!), så er jo dette mildt sagt "oppsiktsvekkende logisk" i mine øyne. At vi har funnet vårt urspring, og at dette inneholder solide kjerner av nettopp det som får oss til å være...

[zind]

Og hvor blir melaninen produsert? I pineal kjertelen! Da gir det også mening at det er så mye fokus på den innenfor forskjellige retninger og teknikker for å åpne opp, langt tilbake i tid! Det gir meg enda mer håp om at det er sant at vi faktisk har svarene i oss selv, og at noen ganger må man gå mange omveier for å komme dit via vitenskapen. Jo, det er nok litt pseudovitenskapelig, hehe, men veeeldig spennende!

[ludoburgero]

Jeg tenkte veldig abstrakt her en dag...
Om akkurat dette med å ha svarene i seg selv.
Ja, alle svarene faktisk.

Det var noen så stimulerende tanker at jeg skulle ønske jeg hadde en datamaskin foran meg der og da... men det er som regel når jeg ikke har det at slike spennende tanker spinner. For jeg ville så gjerne dele dette med dere. Nå er de blott dugget litt vekk, så det blir vanskelig å formulere det nå. Jeg husker ikke helt hvordan tankerekken var, så jeg får poste det en annen dag - men det føles iallefall litt godt dypt inni meg at jeg på en måte har grublet meg frem til noe som iallefall - for meg selv - gir meg stor mening; om akkurat dette med at vi alle har svarene inni oss...

Imidlertidig kortversjon:

Hvis vi ikke alle hadde "visst" alt "fra før", altså på et underbevisst plan, så hadde vi heller aldri kunne forstått hverandre - kunne vi?
Vi må ha en viss forutsetning, og alt går så klart på assosiasjoner. En ting leder til en annen, osv. Men det jeg forsøker å nå ned til her, er hvorvidt vi kan ha forutsetninger for ny læring i det hele tatt. Altså; Opphavet!

Hvor har det sitt utspring? Hvordan kunne vi lære noe som helst når vi - en gang - ikke hadde noen som helst forutsetninger? Eller var vi gitt et sett med grunnleggende forståelse? Hvordan kan det isåfall ha utviklet seg, og eksakt HVA er det som har gjort at det har utviklet seg en forståelse for abstrakte tanker, for ting vi ikke har forhåndskunnskaper til å forstå?

Dette blir veldig dumt formulert, og det er derfor jeg skulle ha skrevet ned mine tanker den dagen heller. Men jeg vil forsøke å resonnere en dag tankene mine er i mer vater, og jeg har mer konsentrert fokus. For jeg erindret å kunne forklare på en slags måte hvordan vi MÅ være "sammenkoblet" til et større slags bibliotek av informasjon der alt ALLEREDE - fra før av, altså - er gitt oss av informasjon. Der alt er "forutbestemt" og der alt ligger tilgjengelig. Der opphavet er det samme som avslutningen, og der avslutningen er i en evig dans med opphavet, der alt innimellom her er gitt oss av kommunikasjon med andre for å komme nærmere opphavet.

[zind]

Se der ja, nå gikk det endelig an å lese innlegget ditt uten en masse rare tegn

Det ER vanskelig å sette ord på disse tingene. Ord blir så fattige. Inntil jeg har fått samlet hodet mitt litt, limer jeg inn en av mine absolutte favoritter innenfor kanalisering, som en venn av meg kanaliserte for noen måneder tilbake. Det beskriver ting akkurat slik jeg ikke har klart å satt ord på det selv. Here goes;

We are the Arcturians. We meet you in your heartspace now and ask that you rest a while.

There is so much, so much information at this time. More information than you have ever had available to you before. There is a deluge of information – sometimes we think of it in this way!

No information is wrong information, it all gets you closer to the truth of your own truth in some way. And part of that truth is that you know your own truth already – because when you know truth you are recognizing how it resonates!

Be kinder, gentler with yourselves! Go with the vibration!

If you are resonating with the truth when you recognize it then you know the truth already, do you see?!

Where inside you is that truth, where is it located? Everywhere! And everywhere outside too. It is everywhere. It is everything in existence!

Follow the vibration of truth when you feel it, follow your intuition. Focus on the feeling and it will increase. The feeling will magnetically attract the information, do you see?! Information does have the potential to deluge you if you allow it (laughter) whereas living in the vibration automatically attracts the information most necessary to you at that moment. Continually!

We are the Arcturians, working with you here on a higher vibrational frequency than your eyes can see, we are meeting with you across dimensions, many of you are becoming bridges across dimensions. As you bridge to the fifth dimension you are becoming radiant! Your radiance is wonderful to see!

*Deluge can refer to: A large downpour of rain; A flood.

[ludoburgero]

Nå er det jo ikke meningen at jeg skal svare på en kanalisering, men...
vel... ja? På en måte leser jeg jo at ALT er sannhet. Da antydes det at man skal tro på alt.

Ta til seg alt, for så å vurdere det er jeg sikker på er riktig ting å gjøre.
Likevel er det jo sånn at absolutt alt man aksepterer som "Sannhet" vil lede oss et sted. Og det er jo å erfare og leve som også vil komplettere et liv og alle dets utfall uansett hvilke valg man tar. For hva er vel å kalle for riktig eller galt; det er tross alt bare to krasse og svært avkortende definisjoner for hvilken vei man velger å gå istedenfor aksept for hva som vil komme.

Vi kjenner sannheten når den resonnerer i oss selv, fordi vi allerede vet den.
Det høres bra ut! Men kan vi umiddelbart definere sannhet? Driver vi ikke selvbedrag i blant?
Eller er ALT så relativt at vi kan si "Alt til sin tid" til enhver situasjon vi står ovenfor?
Isåfall er jo perspektivet og tiden vi er rammet av ubetydelig for oss, og dette bryter jo litt med filosofien om "å leve i øyeblikket, leve i nuet"... følger du tanken?

Tiden kan ikke dominere. Jeg tror det viktigste er å få til en balanse.
En symbiose der vi er kjent med hvilke ting vi har kontroll over i vårt eget liv, i forhold til hvilke ting vi ikke kan gjøre noe med og bare må akseptere. Jeg synes at det mest kompletterende er nettopp det å ha et åpent perspektiv, hvor man kan vie omtanke til andre før man tar egoistiske beslutninger, men også i noen tilfeller anser det egoistiske som det mest riktige.

Så det jeg lurer på er altså litt, med andre ord, om sannheten kombinerer fri vilje med enkelte forutbestemte ting - eller om det atter igjen kommer ned til om det kun eksisterer kaos og fri vilje - eller på den annen side, utelukkende, kun en forutbestemt skjebne vi alle er fanget av?

Eller et tredje alternativ: finnes verken fri vilje eller skjebne, men en udefinerbar kraft der alt bestemmes på veien til et ubestemt mål uten at vår egen påvirkning er signifikant?

[zind]

Jeg tror vel at vi alltid har tilgang på sannheten, men at vi ikke alltid er i stand til å skille overbevisninger og tankemønster fra en større sannhet. Samtidig tenker jeg at det er så mange sider av en sak at sannheten kan være så mangt. Og da er vi jo litt inne på riktig og galt igjen, i hvertfall hvis vi snakker om sannheten rundt en sak og ikke universelle sannheter. Hvis en bruker gråskalaen og klarer å være et objektivt vitne til ting som skjer er man kanskje kvitt en del av det problemet?

Det er ikke noe tvil hos meg i at man kan kjenne igjen sannheter, og ikke minst at de kommer til deg, når du er i balanse nok til å kunne oppfatte det. Samme om sannheten kommer fra en guru, en samtale i en såpeserie, fra en bok eller en tilfeldig samtale med en fremmed. Du hører eller leser det og bare kjenner det igjen rett og slett, sjelen vet.
MEN, det er ikke alltid like lett når det er mye følelser og tanker inni bildet, det er som om det krever en viss indre ro og meditasjon er jo genialt om man ønsker svar. Intuisjonen virker nesten som om det er sjelens språk, den serverer deg helt objektivt en sannhet innenifra?

Å neeeei, begynner du med dette skjebnegreiene igjen nå!
Spør du meg så spør jeg deg! jeg tror på en sammensurie av de alternativene du nevner. Fri vilje, enkelte ting er om ikke forutbestemt så er de forutsett slik at sjansen alltid var der for at det kunne skje, masse tror jeg blir til ettersom vi går og det er definitivt en hel jævla masse kaos!

[ludoburgero]

Jeg er nok på langt vei enig i konseptene, bortsett fra at jeg ser du tar stilling til at sjelen faktisk eksisterer og at intuisjonen skal være objektiv. Det sistnevnte er jeg ikke nødvendigvis enig i, for jeg har en forestilling om at intuisjonen kan også være et sammensurium og dermed et resultat av en solid bruk av følelser og enkelte mentale prosesser (slik som visualisering) for å kjenne etter.

Hvis sjelen skal fungere som objektiv informasjonsformidler, er den jo nærmest uavhengig, og da har den igjen neppe noe med personlighet å gjøre... eller? Da er den jo bare "kald"?

Altså, du mener intuisjon og sjel er sammenkoblet også, slik jeg skjønner det?

Ikke for å kverulere. For å høre mer om hva du legger i dette, eventuelt.

[zind]

Jeg er nok på langt vei enig i konseptene, bortsett fra at jeg ser du tar stilling til at sjelen faktisk eksisterer og at intuisjonen skal være objektiv. Det sistnevnte er jeg ikke nødvendigvis enig i, for jeg har en forestilling om at intuisjonen kan også være et sammensurium og dermed et resultat av en solid bruk av følelser og enkelte mentale prosesser (slik som visualisering) for å kjenne etter.

Ja, skjønner hva du mener. Tror egentlig at vi er ikke er så enig egentlig, bare litt definisjonsspørsmål. Oppi hodet mitt skiller jeg mellom intuisjon og magefølelse, og jeg ser på intuisjonen som den indre stemmen som jeg ikke har opplevd har tatt feil tids dato. Then again, kanskje jeg er på bærtur, det er ikke så lenge siden jeg oppdaget at mye av det jeg trodde var intuisjon kanskje kom utenifra og at jeg hadde ivrige og dedikerte hjelpere i stedet. Noen ganger syntes jeg det er vanskelig å skille mellom de to tingene, er det mitt høyere selv jeg kommuniserer med eller var det noe utenifra? Enkelte ganger er man ikke i tvil fordi man opplever et nærvær, men de gangene man ikke gjør det er det vanskelig å si om man bare ikke oppfatter nærværet, eller om det kommer innenifra. For å komplisere det ytterligere så tenker jeg at det ikke har så mye å si, at alt sammen kommer gjennom å klare å bryte igjennom og gripe fatt i noe av den informasjonen som ligger tilgjengelig overalt. Som et uendelig nettverk man kobler seg på, eller noe sånt, og det samme man åpner opp for som når man blir istand til å oppfatte høyere vibrasjoner og kan kommunisere med ikke-fysiske og flerdimensjonale entiteter.

Hvis sjelen skal fungere som objektiv informasjonsformidler, er den jo nærmest uavhengig, og da har den igjen neppe noe med personlighet å gjøre... eller? Da er den jo bare "kald"?

Altså, du mener intuisjon og sjel er sammenkoblet også, slik jeg skjønner det?

Ikke for å kverulere. For å høre mer om hva du legger i dette, eventuelt.

Hva legger du i personlighet da?

Er vi tankene våre?
Er vi meningene våre?
Er vi følelsene våre+

Jeg mener nei, det er vi ikke. Sjelen er for meg vår gudommelige essens, den er ikke tankene vi skaper i denne fysiske inkarnasjonen. Kan vi definere alt vi er utifra følelsene våre? Jeg var overbevist om at følelsene mine måtte kunne fortelle meg noe om den jeg er, men jeg er ikke så overbevist lenger. De fleste av følelsene jeg opplever er knyttet til nettopp mine overbevisninger. Sjelen er ikke kald, den er heller ikke bare lys og kjærlighet, den er alt og alle dualiteter, den er komplett og et univers i seg selv. Ja, det jeg mente var at sjelen kan svare objektivt fordi den ikke ER alle disse tankene, overbevisningene og følelsene. Intuisjonen kan si det tvert motsatte av både hodet og hjertet, men når alt kommer til alt er det den som har rett. Det her blir jo bare mine langt fra feilfrie tanker rundt dette, meneh...du skjønner hva jeg mener? Jeg vet ikke en gang om jeg skjønner hva jeg mener nå skriver jeg snart i søvne. Håper jeg ikke bare skrev tull! nattaaa!

[ludoburgero]

Ja, skjønner hva du mener. Tror egentlig at vi er ikke er så enig egentlig, bare litt definisjonsspørsmål. Oppi hodet mitt skiller jeg mellom intuisjon og magefølelse, og jeg ser på intuisjonen som den indre stemmen som jeg ikke har opplevd har tatt feil tids dato. Then again, kanskje jeg er på bærtur, det er ikke så lenge siden jeg oppdaget at mye av det jeg trodde var intuisjon kanskje kom utenifra og at jeg hadde ivrige og dedikerte hjelpere i stedet. Noen ganger syntes jeg det er vanskelig å skille mellom de to tingene, er det mitt høyere selv jeg kommuniserer med eller var det noe utenifra?

Skille mellom de to tingene sier du; magefølelse og intuisjon, altså?
Og er magefølelsen "ting som kommer utenfra", da?

Finnes det et høyere jeg, og er dette et slags "tillegg" i vår eksistens, eller er det en mental tilstand, en kommunikasjonsform, en slags forbindelse mellom et lavere jeg og en bredere forståelse for vårt opphav/kollektiv bevissthet/informasjonsbiblioteket (om det fins), osv.?

Slik jeg ser det finnes det ikke noen klar avgrensning, og jeg vil ikke kalle det et annet jeg.
For meg dreier det seg om fokus; altså en mental tilstand, som nevnt. Kanskje også en kommunikasjonsform, men fremdeles den samme jeg. Til tider vil vi jo alle(?) oppleve mer "opplysningsnærhet" og intense øyeblikk av klarhet og konsentrasjon - men er det egentlig noe mer åndelig over det? Vi er jo alle til enhver tid spirituelle vesener, men igjen - som du sier: definisjonssak. Det er jo ikke så nøye hva vi kaller det, men jeg lurer på hva du legger i konseptet om et høyere jeg.

Enkelte ganger er man ikke i tvil fordi man opplever et nærvær, men de gangene man ikke gjør det er det vanskelig å si om man bare ikke oppfatter nærværet, eller om det kommer innenifra. For å komplisere det ytterligere så tenker jeg at det ikke har så mye å si, at alt sammen kommer gjennom å klare å bryte igjennom og gripe fatt i noe av den informasjonen som ligger tilgjengelig overalt. Som et uendelig nettverk man kobler seg på, eller noe sånt, og det samme man åpner opp for som når man blir istand til å oppfatte høyere vibrasjoner og kan kommunisere med ikke-fysiske og flerdimensjonale entiteter.

Ja, det er det sistnevnte her jeg mener skjer når man er mottakelig og årvåken nok.
Det biblioteket du snakker om altså. Og jeg tror ikke at vi er separert fra disse ikke-fysiske og såkalte flerdimensjonelle entitetene; jeg tror vi er akkurat som dem, fanget i en fysisk tilværelse.
Fanget og fanget... vi er begrenset, og vi kan utnytte det til det optimale... det er ikke snakk om en vond følelse av fangenskap her, men separerte er vi ikke; for jeg tror vi befinner oss i alle de samme dimensjonene og at vi bare hentes tilbake av egoet (følelsen av jeg).
Siden overlevelsesinstinktet er sterkt knyttet til egoet, vil det også si at overlevelsesinstinktet er det som holder oss på plass fysisk - "i dette Livet". Det er ikke nødvendigvis noe laverestående med dette livet - det rommer kanskje bare en slags fysisk holdeplass i tillegg, hvor man er tidvis begrenset (når man ikke sover og er på det astrale planet, men selv der puster man jo og holdes i live). Så... det jeg egentlig skal frem til med alt dette er at jeg ikke tror på separasjonen fra dette høyere selvet eller det åndelige, selv om vi ser kanskje (de fleste mennesker?) på døden som akkurat dét. Kanskje jeg bare ikke vil adskille det...

"Separasjonen" tror jeg oppstår, såklart, i det at vi skilles fra dette fysiske når vi dør - men ikke fra det åndelige. Der er energien fremdeles i full blomstring, og kanskje på en annen måte enn i livet.

Når man snakker om pinealkjertelen, bevissthetsprosessoren, så er kanskje dette nøkkelen/portalen mellom akkurat det ikke-fysiske og det fysiske. Det kompletterende leddet som gjør at vi faktisk kan kjenne etter at vi er her og nå. Hvis den er viktig, og melanin er viktig for denne følelsen - kanskje finnes melanin på et vibrant nivå i en annen form uten også fysisk eksistens, altså molekylært sett, i etterlivet/astrale planet/annen dimensjon (eller hva man kaller det)? Kanskje er også melanin naturens portal til alt dette "utenfor" (inni!)..?

Altså at melanin er naturens frittflytende pinealkjertel-essens...

Hva legger du i personlighet da?

Er vi tankene våre?
Er vi meningene våre?
Er vi følelsene våre+

Jeg mener nei, det er vi ikke.

Jeg mener ja. Alt dette - og mere til.
Det er klart man ikke vil virke begrensende; vi mennesker har et behov for å alltid kunne strekke oss videre, og det er nettopp dette som gjør at vi kommer oss videre også. Da vil en nødig begrense noe annet enn det en vil erobre, patentere og komme med standpunkter om...

Tankene våre, meningene våre og følelsene våre, er alle funksjoner for å kommunisere, reflektere og resonnere med som mennesker. Når vi er i dette livet har vi behov for alt dette, og hvorfor skal man da anse det som om man ikke er dette bare fordi man kanskje ønsker å være noe annet - eller noe mer? Mener du man ikke kan inkludere dette i sitt bilde av seg selv uten at man i tillegg kan tenke at man er noe mer? Jeg mener... vi er da alle mer enn bare dette... vi er på sett og vis totalt udefinerbare fordi vi er unike. Det er likhetene våre som fører til generalisering og stempling; slik som også det å si at vi er våre tanker, meninger og følelser. For det har vi alle, men de er i mange tilfeller forskjellige - men først og fremst definert ut ifra tid og sted. Altså situasjon og "fase" eller "epoke" man befinner seg i når det kommer til utviklingen av seg selv.

...men for meg blir det altså rart å si at vi ikke er dette i tillegg.
Er. For vi er alt dette i tillegg til noe mer, tror jeg.
Da kommer det til dette med "separasjon" eller ikke igjen

Sjelen er for meg vår gudommelige essens, den er ikke tankene vi skaper i denne fysiske inkarnasjonen. Kan vi definere alt vi er utifra følelsene våre?

Ikke for å dele opp innlegget ditt for mye, men du stilte jo et spørsmål midt inni her:
Nei, det tror jeg ikke vi kan. Til en viss grad kan vi nok beskrive ganske godt hvem vi er, men det vil jo bare bli på et følelsesmessig plan, og selv om følelsene er et gjenskinn av vår bearbeidelse av både informasjon og sanseinntrykk, så er det egentlig best egnet til sanseinntrykkene. Man kan tolke informasjon ved å bruke følelser, for eksempel når man leser en nyhetssak som er vinklet slik at man skal bli personlig involvert, men i bunn og grunn er det en veldig mangelfull måte å tilegne seg informasjon på - om ikke rett og slett en dårlig måte...

Skal en da definere seg selv, vil man som regel bare ende opp med å kunne definere følelsene selv. Og selv om man er preget av dem, endrer følelser form av så mange grunner... først og fremst nettopp sanseinntrykkene og mer ubevisste situasjoner vi er i. Klar fokus, som sannsynligvis er nødvendig når man skal tenke mer helhetlig over noe (også å definere alt man er), krever et godt tilsnitt av det rasjonelle, fornuftige - ja, det såkalte objektive.

Men uten dette følelsesmessige vil man jo bare være objektiv, og dermed også generaliserende.
En kan ikke fordype seg ordentlig i noe uten det følelsesmessige heller. Det er kompletterende, alt dette.

Jeg var overbevist om at følelsene mine måtte kunne fortelle meg noe om den jeg er, men jeg er ikke så overbevist lenger. De fleste av følelsene jeg opplever er knyttet til nettopp mine overbevisninger. Sjelen er ikke kald, den er heller ikke bare lys og kjærlighet, den er alt og alle dualiteter, den er komplett og et univers i seg selv. Ja, det jeg mente var at sjelen kan svare objektivt fordi den ikke ER alle disse tankene, overbevisningene og følelsene.

OK... jeg velger å tro at følelsene mine er knyttet til øyeblikkene og impulsene.
Det er vel en grunn til at det heter å tenke med hjertet, og det er jo nettopp disse slagene som slår... det er hjertet som banker, og det er det som i bunn og grunn også holder hjernen selv i live. Men om vi ser på hjernen som en typisk metafor for det logiske, og igjen hjertet som den stereotypiske "følelsen"... så kan man ikke vurdere noe egentlig verken med eller uten bare den ene av disse. Da tror jeg ikke det er noe poeng i å se på følelsene som noe falskt eller overtroisk. Når du sier overbevisninger, sånn jeg bare ikke misforstår: mener du da overbevist som i at det i bunn og grunn er noe du har lurt deg selv til å tro, eller mener du at dette er noe du helhjertet kan stå inne for? (definisjonssak igjen...)

Sjelen er altså meget separat, men likevel så omfattende?
Du overvurderer ikke sjelen og gir den en slags magisk status for nettopp å ha noe å strekke deg etter?

Intuisjonen kan si det tvert motsatte av både hodet og hjertet, men når alt kommer til alt er det den som har rett. Det her blir jo bare mine langt fra feilfrie tanker rundt dette, meneh...du skjønner hva jeg mener? Jeg vet ikke en gang om jeg skjønner hva jeg mener nå skriver jeg snart i søvne. Håper jeg ikke bare skrev tull! nattaaa!

Bra unnskyldning, den skal jeg også bruke en gang... Zzz...

Jeg vet ikke, jeg. Kanskje vanskelig å skjønne hvis du ikke er helt sikker på hva du mener selv.
Poenget er iallefall at jeg tror utgangspunktene våre er litt forskjellige:

der jeg søker å forstå det som noe jordnært, dette åndelige, virker det som om du søker å forstå det som noe mer krevende oppnåelig? Og der jeg ser det som noe nærmest omringende og allerede tilstedeværende, virker det som du kanskje ser det som noe slags separat - men også av mer betydning enn hva jeg gjør? Så alt i alt, slik jeg tolker det, kan det virke som om du ønsker å opprettholde klare skiller for å lede deg selv an på en "sti du allerede går på som du ønsker fører noe sted", mens jeg forsøker å viske ut grensene fordi jeg "går på en sti jeg aksepterer hvor enn leder meg"? Eller noe sånt... hvis det finnes en intensjon, mener jeg, med hvordan forskjellige mennesker tenker og mener fra tid til annen, og at disse tankene og meningene i det hele tatt skulle ha noe for seg. Det følelsesmessige aspektet her blir selvsagt uteblivende frem til vi kjenner etter hva våre tanker og meninger gjør med oss...

Så... hva er bevissthet hvis den ikke er gjeldende i livet selv?
For livet rommer både følelser, tanker og meninger. Kanskje mest av alt.

[zind]

Advarsel: Dette ble laaangt!
Har vi surra oss inn i en sånn ludo & zind tråd som ingen andre gidder å lese nå?
yay, good ol'times all over again! haha

Skille mellom de to tingene sier du; magefølelse og intuisjon, altså?
Og er magefølelsen "ting som kommer utenfra", da?

Finnes det et høyere jeg, og er dette et slags "tillegg" i vår eksistens, eller er det en mental tilstand, en kommunikasjonsform, en slags forbindelse mellom et lavere jeg og en bredere forståelse for vårt opphav/kollektiv bevissthet/informasjonsbiblioteket (om det fins), osv.?

Slik jeg ser det finnes det ikke noen klar avgrensning, og jeg vil ikke kalle det et annet jeg.
For meg dreier det seg om fokus; altså en mental tilstand, som nevnt. Kanskje også en kommunikasjonsform, men fremdeles den samme jeg. Til tider vil vi jo alle(?) oppleve mer "opplysningsnærhet" og intense øyeblikk av klarhet og konsentrasjon - men er det egentlig noe mer åndelig over det? Vi er jo alle til enhver tid spirituelle vesener, men igjen - som du sier: definisjonssak. Det er jo ikke så nøye hva vi kaller det, men jeg lurer på hva du legger i konseptet om et høyere jeg.

Magefølelse kan sikkert være intuisjon for noen, jeg aner ikke. Men sommerfugler, angst og ting som kjennes i solar plexus og mageregionen stoler ikke jeg på som noen veiledning i allefall, også det er er hos meg nesten alltid forbundet med tanker og følelser. Men magefølelsen kommer ikke utenifra nei, jeg er ikke så sikker på om noen ting egentlig gjør det. Vi kan si at ditt og datt skjedde med oss, andre påførte oss osv, men når alt kommer til alt så må vi også ta ansvar for hvordan vi selv takler og opplever de tingene vi ikke tror vi har skapt selv. Det eneste jeg har snakket om som utenifra er kommunikasjon med andre bevisste entiteter, men også den kommunikasjonen skjer innenifra. Just a matter of speach dude

Mitt høyere selv er nok en gang for meg sjelen, om den er "høyere" og om det uttrykket er spesielt bra kan jo diskuteres. Men for meg er det sjelen, nok en gang uten tankene, følelsene og begrensningene den fysiske kroppen gir oss. Er enig med deg at det slett ikke er avgrenset. Men, det er jo mange som mener at det er en del av vår sjelsaspekt som blir igjen utenfor inkarnasjon, og hvis det er mulig for oss å leve inkarnert i flere kropper samtidig må sjelen være nødt til å kunne splitte seg, eller være multidimensjonell og eksistere flere steder samtidig

Ja, det er det sistnevnte her jeg mener skjer når man er mottakelig og årvåken nok.
Det biblioteket du snakker om altså. Og jeg tror ikke at vi er separert fra disse ikke-fysiske og såkalte flerdimensjonelle entitetene; jeg tror vi er akkurat som dem, fanget i en fysisk tilværelse.
Fanget og fanget... vi er begrenset, og vi kan utnytte det til det optimale... det er ikke snakk om en vond følelse av fangenskap her, men separerte er vi ikke; for jeg tror vi befinner oss i alle de samme dimensjonene og at vi bare hentes tilbake av egoet (følelsen av jeg).
Siden overlevelsesinstinktet er sterkt knyttet til egoet, vil det også si at overlevelsesinstinktet er det som holder oss på plass fysisk - "i dette Livet". Det er ikke nødvendigvis noe laverestående med dette livet - det rommer kanskje bare en slags fysisk holdeplass i tillegg, hvor man er tidvis begrenset (når man ikke sover og er på det astrale planet, men selv der puster man jo og holdes i live). Så... det jeg egentlig skal frem til med alt dette er at jeg ikke tror på separasjonen fra dette høyere selvet eller det åndelige, selv om vi ser kanskje (de fleste mennesker?) på døden som akkurat dét. Kanskje jeg bare ikke vil adskille det...

"Separasjonen" tror jeg oppstår, såklart, i det at vi skilles fra dette fysiske når vi dør - men ikke fra det åndelige. Der er energien fremdeles i full blomstring, og kanskje på en annen måte enn i livet.

Når man snakker om pinealkjertelen, bevissthetsprosessoren, så er kanskje dette nøkkelen/portalen mellom akkurat det ikke-fysiske og det fysiske. Det kompletterende leddet som gjør at vi faktisk kan kjenne etter at vi er her og nå. Hvis den er viktig, og melanin er viktig for denne følelsen - kanskje finnes melanin på et vibrant nivå i en annen form uten også fysisk eksistens, altså molekylært sett, i etterlivet/astrale planet/annen dimensjon (eller hva man kaller det)? Kanskje er også melanin naturens portal til alt dette "utenfor" (inni!)..?

Altså at melanin er naturens frittflytende pinealkjertel-essens...

Det er fint at du nevner ego! For som du nevner, ego er følelsen av jeg?
I stedet for å si er du tankene dine, følelsene dine og alt det der kunne jeg sagt; er du egoet ditt? Og ja, selvfølgelig lever du litt i egoet ditt, jeg har til gode å møte noen som ikke gjør det. Så klart er det en del av oss slik vi opplever det nå, men hvis vi kunne tatt bort kroppen og sett hvor fantastiske vi er i vår rene form så tror jeg ikke vi ville vært så redde for å ta tilbake kraften vår og ikke la animalistiske drifter og ego styre verden... Jeg tenker som så at kroppen vi lever i ikke ville vært mye uten en sjel, men på en annen side har den også noen slags "karaktertrekk" og forutsetninger og kan ende opp med å styre mer enn vi er klar over

Ja, pinealkjertelen er jo forbundet med det tredje øyet, så ja melaninen kan godt være det som forbinder oss med alt, en slags portal utover/innover. Dessuten er melaninen svart, som svarte hull som også er kjent som portaler for mange, bare for å leke med den tanken!

Jeg mener ja. Alt dette - og mere til.
Det er klart man ikke vil virke begrensende; vi mennesker har et behov for å alltid kunne strekke oss videre, og det er nettopp dette som gjør at vi kommer oss videre også. Da vil en nødig begrense noe annet enn det en vil erobre, patentere og komme med standpunkter om...

Tankene våre, meningene våre og følelsene våre, er alle funksjoner for å kommunisere, reflektere og resonnere med som mennesker. Når vi er i dette livet har vi behov for alt dette, og hvorfor skal man da anse det som om man ikke er dette bare fordi man kanskje ønsker å være noe annet - eller noe mer? Mener du man ikke kan inkludere dette i sitt bilde av seg selv uten at man i tillegg kan tenke at man er noe mer? Jeg mener... vi er da alle mer enn bare dette... vi er på sett og vis totalt udefinerbare fordi vi er unike. Det er likhetene våre som fører til generalisering og stempling; slik som også det å si at vi er våre tanker, meninger og følelser. For det har vi alle, men de er i mange tilfeller forskjellige - men først og fremst definert ut ifra tid og sted. Altså situasjon og "fase" eller "epoke" man befinner seg i når det kommer til utviklingen av seg selv.

...men for meg blir det altså rart å si at vi ikke er dette i tillegg.
Er. For vi er alt dette i tillegg til noe mer, tror jeg.
Da kommer det til dette med "separasjon" eller ikke igjen

Neida, jeg skjønner hva du mener og er egentlig ikke uenig. bare at jeg ser på det meste av disse tingene som ego og illusjoner og begrensninger. Det er fortsatt en del av meg, en stor del av meg

Jeg syntes historien til Neale Donald Walsch som går rundt i parken og gjør en øvelse på "I am that I am". Han får i oppgave av en av lærerne sine som går over en uke, hver dag skal han bruke 60 minutter til å identifisere seg personlig med alt han ser. Gress, mennesker, biler, alt.. Han går sammen med en venn og tenker inni seg "I am that" om alt han ser og opplever. Så spør vennen hva han driver med og han forklarer, sier at han sier til seg selv "I am that" om alt rundt seg og vennen sier "but you're not that!". Han gir seg ikke, men vennen hans sier "no , no, you're not that, you're you!" og Neale overrasker seg selv med å si "I am that, I am!"

jeg tror personlig vi identifiserer oss med veldig mye som begrenser oss, ved å si og tro at vi er sånn og sånn åpner vi ikke direkte opp for at vi også er det totalt motsatte, at vi faktisk til en stor grad styrer og velger hva vi er selv

Ikke for å dele opp innlegget ditt for mye, men du stilte jo et spørsmål midt inni her:
Nei, det tror jeg ikke vi kan. Til en viss grad kan vi nok beskrive ganske godt hvem vi er, men det vil jo bare bli på et følelsesmessig plan, og selv om følelsene er et gjenskinn av vår bearbeidelse av både informasjon og sanseinntrykk, så er det egentlig best egnet til sanseinntrykkene. Man kan tolke informasjon ved å bruke følelser, for eksempel når man leser en nyhetssak som er vinklet slik at man skal bli personlig involvert, men i bunn og grunn er det en veldig mangelfull måte å tilegne seg informasjon på - om ikke rett og slett en dårlig måte...

Skal en da definere seg selv, vil man som regel bare ende opp med å kunne definere følelsene selv. Og selv om man er preget av dem, endrer følelser form av så mange grunner... først og fremst nettopp sanseinntrykkene og mer ubevisste situasjoner vi er i. Klar fokus, som sannsynligvis er nødvendig når man skal tenke mer helhetlig over noe (også å definere alt man er), krever et godt tilsnitt av det rasjonelle, fornuftige - ja, det såkalte objektive.

Men uten dette følelsesmessige vil man jo bare være objektiv, og dermed også generaliserende.
En kan ikke fordype seg ordentlig i noe uten det følelsesmessige heller. Det er kompletterende, alt dette.

Enig i at følelser ikke er overflødige, men det er en forskjell på compassionate understanding (hva skal vi kalle det på norsk, medfølende forståelse?) og sympati, empati. man kan være betrakteren , ikke gå følelsesmessig inn i det, men være sentrert og samtidig ha forståelsen av følelsene involvert. Det er ikke å være kald slik jeg ser det, det er da man kanskje virkelig kan hjelpe folk som lider, for man er ikke til mye nytte om man har så mye empati at man lider i sympati med vedkommende.

OK... jeg velger å tro at følelsene mine er knyttet til øyeblikkene og impulsene.
Det er vel en grunn til at det heter å tenke med hjertet, og det er jo nettopp disse slagene som slår... det er hjertet som banker, og det er det som i bunn og grunn også holder hjernen selv i live. Men om vi ser på hjernen som en typisk metafor for det logiske, og igjen hjertet som den stereotypiske "følelsen"... så kan man ikke vurdere noe egentlig verken med eller uten bare den ene av disse. Da tror jeg ikke det er noe poeng i å se på følelsene som noe falskt eller overtroisk. Når du sier overbevisninger, sånn jeg bare ikke misforstår: mener du da overbevist som i at det i bunn og grunn er noe du har lurt deg selv til å tro, eller mener du at dette er noe du helhjertet kan stå inne for? (definisjonssak igjen...)

Sjelen er altså meget separat, men likevel så omfattende?
Du overvurderer ikke sjelen og gir den en slags magisk status for nettopp å ha noe å strekke deg etter?

Nei, sjelen er altomfattende. Det er jo nettopp det at når vi går fullt opp i en følelse så glemmer vi som sagt at vi er det motsatte også, følelser er ikke negative, det er ikke det jeg mener, men de har lett for å ta litt over. Når jeg sier overbevisninger så mener jeg ting jeg tror, ting jeg tror om verden, om andre, om meg selv... "hvis h*n gjør det så må h*n være sånn og sånn". Tankemønstre og overbevisninger som vi har integrert nærmest som en sannhet, og som da på en måte også blir nettopp begrensninger fordi vi ikke samtidig kan ha så mange overbevisninger og være fri. Og det er gjerne overbevisningene våre som gjør at vi havner i samme type situasjoner om og om igjen. Jeg kan ikke evne å sette ordentlig ord på dette, men det kan Byron Katie!

t8WzV0u3T-g

Appropo hjertet så styrer det nok mye mer enn vi tidligere har antatt (kanskje nok et bevis på at mennesker har svaret inni seg selv!). Jeg kan godt linke til litt mer pseudovitenskap, som peker mot at vi har en vortex inni hjertet, knis. Tror jeg i første omgang klister inn denne jeg;

pp-r_f8-qz8

Bra unnskyldning, den skal jeg også bruke en gang... Zzz...

Jeg vet ikke, jeg. Kanskje vanskelig å skjønne hvis du ikke er helt sikker på hva du mener selv.
Poenget er iallefall at jeg tror utgangspunktene våre er litt forskjellige:

der jeg søker å forstå det som noe jordnært, dette åndelige, virker det som om du søker å forstå det som noe mer krevende oppnåelig? Og der jeg ser det som noe nærmest omringende og allerede tilstedeværende, virker det som du kanskje ser det som noe slags separat - men også av mer betydning enn hva jeg gjør? Så alt i alt, slik jeg tolker det, kan det virke som om du ønsker å opprettholde klare skiller for å lede deg selv an på en "sti du allerede går på som du ønsker fører noe sted", mens jeg forsøker å viske ut grensene fordi jeg "går på en sti jeg aksepterer hvor enn leder meg"? Eller noe sånt... hvis det finnes en intensjon, mener jeg, med hvordan forskjellige mennesker tenker og mener fra tid til annen, og at disse tankene og meningene i det hele tatt skulle ha noe for seg. Det følelsesmessige aspektet her blir selvsagt uteblivende frem til vi kjenner etter hva våre tanker og meninger gjør med oss...

Så... hva er bevissthet hvis den ikke er gjeldende i livet selv?
For livet rommer både følelser, tanker og meninger. Kanskje mest av alt.

Haha, ja var fin den? Kjeeeempetrøtt i dag og!

Neida, jeg ser ikke på det som noe separat, heller ikke noe paranormalt. Nå om dagen jobber jeg hardt med å minne meg selv på ting, være betrakteren og finne balansen i meg selv, men det går ikke på bekostning av å flyte med og akseptere det som kommer til meg. Livet skjer. Men enkelte ting kan vi ta kontroll over, og det er der det ikke nytter å sitte på ræva og tro at ting plutselig forandrer seg hvis man ikke er villig til å gå i seg selv. Bevissthet er absolutt gjeldende, skal vi noen gang forstå oss selv er vi vel nødt til å stille spørsmålstegn ved ting?

Jeg skjønner hva jeg selv mener Det er bare det at den lille apehjernen min sliter veldig med å sette ord på dette, og at det er så mange som sier det bedre enn meg. Og jeg får kjørt pæra mi stadig nå som jeg har funnet mennesker som sier ifra og minner meg på hvor fokuset bør være. Som en venn av meg sier; "Unclutch From Your Attachments, Become The Witness Beyond Your Own Fear And Desire, And Integrate Your Whole Being In The Presence Of Here And Now!". Halleluja!

[Arven]

Å neida, jeg leser med stor interesse og blir sittende å tenke ....

[Bearchild]

Zind; det er 165 visninger på tråden, her leses i kulissene! :like
(En del av treffene er mine altså, jeg følger tankerekkene deres med stor fascinasjon. Har rett og slett bare ikke noe å bidra med, dere dekker alt jeg tenker og litt til! )

[ludoburgero]

Idag er det, til en forandring, litt å gjøre på jobb.
Da bruker jeg det som belønning å lese litt her innimellom øktene

Får komme tilbake med svar etter jeg har smidd cellene og sveivet i gang blodomløpet litt.

[zind]

Hihi, nå er det over 200 visninger

Håper bare ingen blir redde for å joine fordi det blir så himla lange avhandlinger. nå skal jeg personlig roe ned tastinga mi liiit her, hehe. Jeg ser jeg har skrevet noen rimelig selvmotsigende ting her så det er bare å arrestere meg! Men så opplever jeg livet sånn om dagen og, at ting er og ikke er på samme tid... Jeg går og tar meg en chillpill med kaffen