Moonstone skrev:Kondolerer først og fremst.
Solen blir ALLTID født på ny dagen etter at den dør på kvelden.
Ta dette som et tegn på at alt går i sykler og at han kommer igjen når tiden er riktig.
Det er naturens gang, og han har det helt sikkert helt fint mens han er i "Drømmeland" i en periode.
Ta også tiden til hjelp, det har hjulpet meg når døden har inntruffet noen av de jeg holder kjær.
jeditrond skrev:Kondolerer! Det er ikke så greit å tenke at dette er en del av livet osv. når det skjer så brått. Mistet faren min veldig brått for snart fem år siden, det kom som et sjokk på alle. Den første uka var den jævligste i mitt liv for å si det som det er. Eneste jeg kan trøste deg med er at samboeren din vil være rundt dere hele tiden selv om han nå ikke lenger er blant de levende, det opplevde min familie forholdsvis raskt at pappa var rundt oss. Og man blir ikke kvitt sorgen som sådan, men for hver dag som går blir det litt lettere å leve med, høres kynisk, men sant. Savnet vil nok alltid være der i mer eller mindre grad.
Takk for det. Ja, det har gått litt over en uke nå, kan ikke påstå at det har vært en god tid.. jeg ser på megselv som en veldig sterk person, så jeg vet at det kommer til å gå bra..men jeg er jo veldig lei meg ja. Jeg har følt han rundt meg hele ofte selv, og har snakket med flere familiemedlemmer som sier det samme. Det har liksom bare vært en sånn plutselig intens følelse av hans nærvær, mildhet og godthet. Det HAR vært veldig trøstende på en måte for jeg har nærmest følt at hann har hørt på meg når jeg har snakket om hvor mye jeg savner han osv.. Har gitt han et løfte om at vår sønn alltid skal være trygg og føle seg dypt elsket og iverdsatt selv om ikke pappaen er der lenger. også har jeg lovet ham å alltid minnes ham.
sorgen blir jeg vel aldri kvitt nei og heller ikke alle de gode minnene våre sammen, men det høres ikke kynisk ut å si at det blir lettere med tiden. Man må jo få tenke sånn.
Lilja skrev:Hei, nomus!
Det var leit å høre om samboeren din Håper du har gode mennesker rundt deg som kan ta litt ekstra vare på deg og barnet deres nå.
Som jeditrond er inne på, er tid en viktig faktor i sånne prosesser. Sorgen vil nok alltid være en del av deg, men den intense, altoppslukende sorgen som nesten kveler deg nå i begynnelsen vil faktisk blekne etter en tid. Det er umulig å si om det tar en uke eller et år før det føles litt lettere, for mennesker er forskjellige, men jeg er helt sikker på at dagen kommer da du plutselig oppdager at du klarer å kjenne på litt glede igjen.
I mellomtiden håper jeg at du benytter deg av alt tilgjengelig nettverk og støtteapparat, både for deg selv og for barnet ditt. Det er ikke noe nederlag å be om hjelp, og det er heller ikke noe nederlag å av og til måtte si at "Dette klarer jeg faktisk ikke akkurat nå".
Bruk fastlege, helsestasjon, familie og venner for alt de er verdt!
Og prøv å være spesifikk på hva du trenger, det gjør det så mye enklere for dem rundt deg å være der på akkurat den måten du ønsker. Husk på at dette er vanskelig også for dem rundt deg, som hjelpeløst må se deg gå igjennom dette.
Trenger du å "skrive av deg" noen tanker, er vi mange her som gjerne "lytter"!
Og sist: Ikke la noen få fortelle deg hvordan eller hvor lenge du skal sørge!!
Dette er din prosess, og den må du ta din vei.
Og vær forberedt på at noen kanskje skuffer deg underveis. Men så vil det også være andre som overrasker positivt ved å gi deg en støtte du ikke trodde var mulig. (Kort sagt, du får vel en relativt grei oversikt på hvilke av de rundt deg som er virkelig verdt å ta vare på...)
Dette var mine tanker rundt det... Ønsker deg lykke til (kan man si det?) med alt du skal igjennom, og sender en varm klem til deg og barnet ditt
Mvh Lilja
Lilja: ja du har helt rett i alt du sier. Jeg har heldighvis en god familie rundt meg og både barnehagen til min sønn og helsestasjonen hans er veldig flinke til å forholde seg til dette. Jeg er overasket over hvor mye støtte og kjærlighet man kan møte på når man virkelig trenger det. Det skulle bare vært sånn hele tiden, at vi mennesker husker på hva som virkelig betyr noe og at vi er kjærlige og omsorgsfulle til verandre.
har virkelig merket hvem som er der og ikke ja. du har så rett.. det er mange som har overasket positivt og det setter jeg uendelig stor pris på i denne tiden.
en stor klem tilbake og takk for støtten
Heksepusen skrev:Det er lov og innrømme at man ikke er super mennske i denne prossesen og be om hjelp også.
Uansett jeg vet det er hardt, men jeg kan ikke ønske deg og barne noe annet en lykke til vider.
Trøst deg med at den tiden dere hadde sammen er blitt til mange gode minner som alldrig blir borte og som du kan fortelle til barne ditt
Takk for det.
Jeg skal alltid hedre minnet om min lilles far, og vi kommer vel til å ha mange åpne samtaler om han og hvem han var da min sønn vokser opp. Jeg kan oppriktig si at jeg aldri har møtt et menneske med så stort farshjerte som avdøde. Han var virkelig så utrolig stolt over å være pappa.
Moonstone skrev:Kondolerer først og fremst.
Solen blir ALLTID født på ny dagen etter at den dør på kvelden.
Ta dette som et tegn på at alt går i sykler og at han kommer igjen når tiden er riktig.
Det er naturens gang, og han har det helt sikkert helt fint mens han er i "Drømmeland" i en periode.
Ta også tiden til hjelp, det har hjulpet meg når døden har inntruffet noen av de jeg holder kjær.
takk, det var fint sagt og jeg er så enig. Jeg tror på reinkarnasjon og vet at han lever evig og at vi alle gjør det. Det er noe jeg føler jeg vet med 100% sikkerhet. Faktisk en innsikt jeg fikk for ca et år siden, før dette var jeg ikke så søkende som jeg er i dag. Det er nokk en grunn til at jeg har blitt mere reflektert og innsiktsfull det siste året. Og det er jeg utrolig glad og takknemmelig for. Det der er forresten en veldig fin og lindrene måte å se ting på i sorgen og ellers.
Svartepus skrev:Trist å høre, Nomus! Det er vanskelig å gå gjennom sånt...
Hvordan du skal takle det er et veldig vanskelig spørsmål, da folk takler sånne opplevelser svært forskjellig. Du må bare lytte til deg selv og takle det sånn som du føler er mest naturlig. Hovedsaken er at du ikke tar hensyn til hvordan evt andre mener du "burde" takle det. Jeg har vært midt oppi omtrent samme situasjon (døddsyk nær slektning) og opplevde at noen mente jeg snakket for lite om det eller burde ha reagert sånn eller sånn. Ingen reaksjoner er feil eller galt, da alt kommer an på hver enkelt situasjon. Hvis du har lyst til å prate, gjør du det, men vil du ikke har du lov til å la være. Du kan gråte, mimre med et smil om munnen, være sinna, føle akkurat det du vil, for dette er DIN sorgprosess og du bestemmer hvordan den skal takles.
Som de andre sier føles det verst nå mens det er nytt. Du er jo i sjokk og har mistet noen som er viktig for deg. Etterhvert vil kanskje den verste reaksjonen gå over til å bli mer mild og du begynner kanskje heller å tenke på gode minner om personen istedet for dødsfallet og alt det triste og vanskelige rundt den opplevelsen. Men hvor fort dette skjer er også individuelt. Ta den tid du trenger og tør å være "egoistisk" og tenke på deg selv og dine behov. Du har opplevd noe fælt og fortjener å ta vare på deg selv, og det er du som må kjenne på hva som føles greit eller ikke.
Den første tia har jeg gått rundt og vært i sjokktilstand og nærmest følt meg likegyldig.. det kan jo være en normal reaksjon. bare skyve smerten forran seg og utsette det følelsessmessige bare litt til liksom.. Men nå Har jeg fått ei frihelg og da har alt kommet fram.. jeg har fått tengt over minner, strigrått og hulket til var favorittmusikk og sett på videofilmer og bilder.. Det har spessielt vært da jeg har følt et nærvær som er så ekte at jeg nesten har trodd at han har stått der i live hviss du skjønner.. Veldig godt og samtidlig veldig trist. Jeg har følt nærmest skyldfølelse for at den reaksjonen ikke har kommet tidligere, mens folk har ringt meg og hylskreket og jeg har svart dem monotomt og uten gråt. Da Har jeg fått dårlig amvittiget, men jeg er også bevist på at ja dette er MIn måte å takle det på som du sier. Jeg savner han IKKE noe mindre av den grunn.. Sønnen min er kun to år, og jeg har vært veldig åpen med ham og fortalt at "pappa er i himmelen" og at "pappa er en engel som alltid passer på deg ifra himmelen nå, og du vet de fluene i vinduskarmen som flyr rundt også blir de døde ? pappa er død og han kommer ikke hjem igjen, men han er veldig glad i deg og mamma er veldig glad i deg" og at det er lov å være lei seg i sånne stunder. Det kjedde når vi var på vei til barnehagen dagen etter dødtsfallet at min sønn begynte å spørre etter pappa. mens jeg fortalte han dette, så merket jeg at han lyttet inntenst og at han forsto at noe var galt eller anderledes.. det kom to tårer nedover øybebe hans , så snudde vi oss mot himmelen og vinket "hade pappa" hele veien til barnehagen.
Jeg er bare utrolig lykkelig for at jeg har fått hatt et slikt menneske i livet mitt og at vi har en sønn sammen
“Our deepest fear is not that we are inadequate. Our deepest fear is that we are powerful beyond measure. It is our light, not our darkness, that most frightens us. "
. 
Håper du har gode mennesker rundt deg som kan ta litt ekstra vare på deg og barnet deres nå.
