Religion & livssyn ⇒ Når folk prøver å svekke andres tro..

[Astarte]

Når man kommer til emner som omhandler ens egen, personlige livstolkning kan debatten bli preget av bastante utsagn som ikke finner gjenklang i dem som tolker annerledes. Det handler om summen av ens egne erfaringer, tradisjoner, oppfatninger og personlige sannheter. Hvis man ikke klarer å nærme seg andres livstolkning med en forståelse av at andre har andre grunnlag for å tro som de gjør, vil man ikke få en fruktbar diskusjon om dette.

Hver får finne sin egen vei, så får vi heller vise respekt og toleranse mens de går. Min sannhet er ikke nødvendigvis andres sannhet. Men det betyr ikke at den er mindre sann av den grunn.

[Arven]

Det FFlower egentlig mener at hun ikke får aksept og forståelse for sin åndelige liv og interrese.

Du er jo ikke alene om det! Selv om det åndelige er på bølgen og moten i dag, er det desverre mange som ennå fornekter og latterliggjør dette. Jeg vet hvordan du har det, føler med deg! For jeg har også slitt med å bli forstått, men det beste er å holde kjeft, og holde dette for seg selv, desverre. Det er min erfaring ut av dette.

Jeg har også opplevd å bli gjort til narr, glist av og opplevd at folk himler med øynene når jeg sier noe om hva jeg tror på, men jeg er ikke helt enig i at det beste er å holde kjeft.
Jeg tenker at hvis jeg skal la være å stå for det jeg tror på, så lar jeg andres oppførsel og oppfatning bestemme over meg og mitt liv. Jeg vil ikke stå i en skygge. Ikke slik at jeg drar frem troen min i alle sammenhenger og gjerne kaster meg inn i diskusjoner, men jeg er opptatt av å stå oppreist i min egen tro og si hva slags overbevisning jeg har. Hva andre måtte mene får være deres sak.
Blir det diskusjoner sier jeg hva jeg tror, men blir ikke med på noen videre diskusjon. Jeg ser ganske enkelt ikke poenget. Slike diskusjoner låser seg alltid rundt det evindelige kravet om bevis. Da tenker jeg at den som vil ha bevis får lete på egen hånd, jeg har bevis nok i det jeg har opplevd.

Vi vil alltid møte folk som ikke viser respekt og som syns det er gøy å gjøre narr og tråkke på andre. Irriterende,- ja, men vi må heve oss over det. Jeg tenker at det er folk som er så små i seg selv at de ikke rekker opp til bordkanten uten å stå på noen

[helgemann]

Ikke helt enig der, Arven! I en by, på et større tettsted kan man være seg selv, og man trenger ikke å bekymre seg for hva folk sier om en. Men på på bygda, med underkant 3000 innb., kan man ikke stå på fronten, og vise sin mening, og hva en tror på. Da kommer janteloven fort fram, og man blir temmelig ensom etter hvert. Bare se på, da TVnorge var her på Skjervøy, da var det snakk om det i etter kant, negativt sådann. Og alle himmlet med øynene, og mente mangt og meget om det som kom fram på skjermen. Et annet eks., er min mor som også har evner, hun både ser og hører ting på jobb, men kan ikke fortelle det, fordi mange av hennes kollegaer vil latterliggjøre henne, og rakke ned på henne etter hvert. Så bor du på landet, hvor alle kjenner alle, ER det best å holde kjeft!!

[Asbjørn]

Ja, - det er faktisk slik det er, det er stor forskjell mellom småsteder og større steder...
Men - selv på små steder er det mye variasjon, - det kommer litt an på hva "bygda er vant med" . . .

Dette varierer veldig fra sted til sted, - noen steder er det mer akseptert med det "på sida det naturlige", enn andre steder.

A

[Thulr]

Hei på dere

Jeg må bare lufte tankene mine litt da jeg begynner å bli en smule provosert, og flere kan sikkert kjenne seg igjen.

Min tro er det åndelige. Det gir meg styrke og noe å vende meg til. Jeg er sikker i min sak om at jeg har hjelpere og andre energier rundt meg til enhver tid som er her for å gi meg støtte, varme og til en grad lede meg gjennom livet. Som alle her vet finnes det jo personer som blånekter for at noe som helst paranormalt eksisterer, og et flertall av disse har det med å prøve å gni dette inn med sine teorier og spydigheter.

Dette reagerer jeg faktisk veldig sterkt på. Hvorfor kan ikke folk respektere hverandres livssyn uavhengig om det er en del av deres egen tro og religion? Den åndelige troen for meg er såpass viktig at det nærmest sårer meg da jeg får høre deres garantier. Greit nok, vi har alle våre fordommer, men om folk har et så stort behov for å praktisere dem hvorfor komme til de det "gjelder"?

Bra innlegg FFlower. Du er på rett vei. :like

[Thulr]

Ikke helt enig der, Arven! I en by, på et større tettsted kan man være seg selv, og man trenger ikke å bekymre seg for hva folk sier om en. Men på på bygda, med underkant 3000 innb., kan man ikke stå på fronten, og vise sin mening, og hva en tror på. Da kommer janteloven fort fram, og man blir temmelig ensom etter hvert. Bare se på, da TVnorge var her på Skjervøy, da var det snakk om det i etter kant, negativt sådann. Og alle himmlet med øynene, og mente mangt og meget om det som kom fram på skjermen. Et annet eks., er min mor som også har evner, hun både ser og hører ting på jobb, men kan ikke fortelle det, fordi mange av hennes kollegaer vil latterliggjøre henne, og rakke ned på henne etter hvert. Så bor du på landet, hvor alle kjenner alle, ER det best å holde kjeft!!

Forstår godt hva du mener her, helgemann. Men tenk på at for 1000 år siden så var det ikke noe jantelov mot det å ha åndelige evner, og ingen latterliggjøring eller nedrakking. Folk som hadde slike evner ble da behandlet med respekt. Og det uansett om de bodde i en by eller på en forblåst holme med tre innbyggere.

Saken er at vi kan snu det hele til hvordan det var her til lands før i tiden når det gjalt det åndelige. Vi kan faktisk få bukt med trangsyntheten og uvitenheten.

[helgemann]

1000 år siden? 1000-tallet? Var ikke da vikingene levde? Etter den tid var det jo hekse brenning de-lux. Helt i fra Finnmark til langt ned i Europa. Vikingene var ikke så åndelige? De trodde mest på Odin, Tor og Vallhall.

[Astarte]

Vikingene og åsatrotilhengerene var jo åndelige så det forslo! Der kan man snakke om å leve ut sin livstolkning!

[Arven]

Jeg har levd det aller meste av livet mitt på et lite sted slik du nevner Helgemann, så jeg vet desverre hvordan mentaliteten kan være på sånne steder. Og jeg vet at det ikke er noe greit å stikke seg ut og gå mot røkla, men hvor lenge skal vi godta at det er sånn da ? Blir det bedre og mer åpenhet hvis vi som tenker større enn den aksepterte kristendommen fortsetter å holde oss skjult ?
Det er veldig trist at det skal være sånn, men vi er inne i en ny tid, og det åndelige kommer sterkere frem enn noen gang før, så jeg håper at det kan bli lettere for alle snart !
Jeg syns jeg merker det blandt de anti`ene jeg omgås i det daglige. Ikke like mye himling med øynene og mer seriøse spørsmål

[Moonstone]

Å praktisere fritt sin spirituelle tro på landsbygda eller i byen er ALPHA & OMEGA, enig i den Helgemann.
På landsbygda hvor alle kjenner alle, blir det ikke samme input fra andre syn og kulturer som det blir i byer, pluss at i byer er det ingen som bryr seg eller kjenner naboen, så der kan man være hvem man vil.
Også er der FLERE av orginalene å finne i byer, det oppstår lettere grupperinger og sirkler, miljøer hvor folk samles og utfolder sin praksis uten at naboene begyner å prate.

På bygdene er som regel det eneste folk får av spirituell praksis fra bedehus-kristne, og det er et GANSKE snevert tilbud & miljø..

[ludoburgero]

ludoburgero: Dette handler ikke om at jeg tar meg selv høytidelig i det hele tatt

Det tror jeg ikke at du personlig gjør heller, men at det er flere andre som gjør det har jeg sett veldig mange ganger i mitt liv. Du skal vite at vi er egentlig ikke så uenige i temaet du tar opp, for jeg har lært den harde veien selv; at folk er mest fornøyde med å forenkle ting for seg selv.

Hvis det er noe som er uforklarlig, er det mange av dem som vil se det som at det er de som ikke kan forklare dette som sitter med problemet. Snakk om å overvurdere folk?

Eller i tilfeller hvor de er "nok åndelig utviklet"; undervurdere dem, bare fordi de som ler av dem er mer komfortable med å tro at "det som jeg ikke tror på, eksisterer heller ikke".

Trygt og godt, slik mennesker flest liker å ha det. Forandringer er skummelt.
Det ukjente også. Fremmedfrykt dyrkes hver dag, av oss selv - for hverandre.
Vi liker gjerne å gjøre andre ukomfortable med det ukjente så vi slipper å føle oss alene om det.

En ser den samme tendensen i et kjærlighetsforhold hvor partene skal gjøre hverandre lei seg fordi man føler seg såret selv. "Fordi den andre skal forstå". Så blir alt bare vondt verre.
Eller i arbeidsforhold, der sjalusien får følger som å hevde seg og tynge sine kolleger med sitt eget arbeid man føler seg "for verdig" til å gjøre selv. Så skyver man ansvaret over på andre.

Mennesker er usle iblant, alle manipulerer på en eller annen måte.
Det er en hard sannhet man egentlig burde vurdere å forholde seg til, uansett hvor godt man ønsker å tro om andre. Dette er likevel ikke ensbetydende med at vi må tro vondt om dem, eller være paranoide. Vi kan likevel være mer oppmerksomme, realistiske, skeptiske.

Gjør man seg sårbar, blir man som oftest det.
Prøv gjerne å krev mer forståelse og ydmykhet for å være sårbar, men det lar seg ikke forene.
Den som roper høyest og er frekkest får fremdeles mest "respekt". Sånn er det, dessverre.

Bøllene vinner. Det ordner seg ikke for snille piker. Vi lever ikke i et eventyr, der alt er så perverst glattpolert at de som gjør de gode gjerningen er beskyttet av engler og snakkende dyr.

(Jeg mener altså ikke at du er så naiv. Jeg sier bare at det virker som om mange tror at det fungerer slik. Kanskje jeg selv har vært sånt, og kanskje det er det jeg egentlig sier nå.)

Tro og livssyn er jo et tema som kommer opp støtt og stadig og når man da får kommentarer som "Tror du på spøkelser, hah, er det det du tror på" så blir jeg til en viss grad litt opprørt. Troen min går så mye dypere enn det og noen personer virker ikke interessert i å høre mine forklaringer i det hele tatt og det syntes jeg er dumt.

Det er jo nettopp det. Det er dumt. Det er ikke vits å bruke energi på, med mindre du akter å fyre tilbake med noen skarpe kommentarer. Alt er verdt å kjempe for, om man brenner og tror på det.

Jeg er enig i at tro er en viktig ting. Hva jeg tror på lar seg ikke defineres med enkle setninger, og det er en bevisst handling fra min side. Det jeg tror på vil jeg simpelthen ikke definere med ord, men det tilhører ikke noen av de etablerte religioner. Hva som kan irritere meg på en dårlig dag, det er hvis noen skal begynne å kategorisere meg og min tro. Eksempel:

"Å, du er en nihilist! Det virker sånn!"
"For meg virker du som en slags mellomting av buddhist og ateist!"
"Bla bla bla! Kakle kakle! Mø!"

Det er ikke noe å bry seg om. Virkelig.
Hva mer støtte for "troende mennesker" kan jeg gi?

Ærlig talt... vi mennesker trenger å gå inn i oss selv og stille tvil og spørsmål ved alt vi tror på.
Det er først da vi kan kommet ut igjen av det - styrket.
Ingenting annet hjelper. Vi kan ikke kreve respekt for hva vi tror på.
Tro er noe så personlig og infløkt i mange tilfeller, at det er nettopp derfor de opphetede diskusjonene oppstår; fordi vi ikke forstår hverandre. Hva er det dessuten å forstå........?

Når vi først vet hva vi selv tror på, så er det såpass gjennomtenkt at man ikke har problemer med å forstå at andre tror hva de tror. Eller ikke tror! For da vil man skjønne hvor komplekst tro egentlig er. Tro er ikke nødvendigvis blind tro. Sterk og dyp tro er kanskje for å regne som det nesten omvendte. Det er kanskje sterkere enn det man vet, nettopp fordi det er noe vi er så overbeviste om at må være - uten at det kan bevises - at vi virkelig vil finne et bevis for det.

Slik som, for eksempel, "det paranormale"... (for å bruke en kategoriserende felles-kam)

Følger du tankene mine?

[Diffusa]

Alle tar vel sin tro og seg selv høytidelig, det er bare det at det liksom er tabu å innrømme det

Jeg tenker litt sånn at en som er sterk i trua si har ikke behov for å belære andre eller å "smitte" sitt over på en annen som har sitt eget som h*n støtter seg mot.. Eller å føle seg angrepet fordi en annen ikke har vett til å holde kjeft om sitt. La vedkommende sitte der på sin "høye" hest, han ramler ned på et eller annet tidspunkt! Husk at du kan ramle ned du også om du velger å stige opp.

En dag så finner vi jo ut av hvordan det fungerer og da kan det kanskje være at hele gjengen sitter med et stor AHAAAaa!!

Jeg tror på mitt men det betyr ikke at jeg har rett. Hva med å være en smule ydmyk?

Lev livet godt, prøv å gå gjennom det på best mulig vis og ha mest mulig god samvittighet, gjør det du tror er riktig, og ikke glem at alle kan ta feil og de så tror på det ene eller det andre.

[Borte..]

Svekke.....prakke på.....


Det jeg lurer på er hvor går grensen mellom det å stille seg kritisk til at noen tilber noe som det blotte øyet ikke kan se, til det å svekke en sar sjel med å svartmale alt? For det virker litt som om folk blander de to tingene her inne. Altså folk...her og der. Ikke alle.


Faktisk så skjønner jeg godt fra en skeptikers ståsted hvor frustrerende det må være å stille spørsmål til ting som bare blir for fjernt for sin egen del og opplever da at motparten nærmest anser en for å være antichrist nesten. Det blir litt sånn at du blir stemplet som alt evil her i verden fordi du lurer på hvordan en person kan se en ufo sveve over en by når ingen andre gjorde det. *flashback*

Det blir litt teit. Jeg liker selv å tenke tanken om at det finnes liv etter døden fordi jeg har et behov for å kompensere for det livet jeg lever nå Mest er det egentlig fordi det virker mindre deprimerende. Likevel holder jeg døren åpen for at noen kommer og forteller meg at vi blir bare til markføde eller aske og that's it og kommer noen og motbeviser meg på det sterkeste og på alle områder og alt og alle og alt det der....ja da må jeg jo bare akseptere det. Litt greit sånn sett at man ikke låser seg fast. Blir mindre pinlig dersom noen kommer og motbeviser deg haha

[Thulr]

1000 år siden? 1000-tallet? Var ikke da vikingene levde? Etter den tid var det jo hekse brenning de-lux. Helt i fra Finnmark til langt ned i Europa. Vikingene var ikke så åndelige? De trodde mest på Odin, Tor og Vallhall.

Jo, det var jo denne tiden jeg skulle hinte til. Men vikingene var jo ikke et folkeslag; det var betegnelsen på menn som reiste ut i krig og kamp. Det er denne siden som vi har hørt mest om i skolen, men vi har ikke lært det viktigste, nemlig at våre norrøne forfedres religion var en veldig spirituell livsanskuelse der åndene spilte en veldig stor betydning i hverdagen.
Man må grave litt på egenhånd i sagaene og mytologien for å forstå dette, men det er altså faktum.
Og heksebrenningene startet jo ikke før i kristen tid.

[ludoburgero]

Alle tar vel sin tro og seg selv høytidelig, det er bare det at det liksom er tabu å innrømme det

Nei, det tror jeg ikke. Vi er uenige

Det kan hende du har litt rett i at alle til tider gjør det, men jeg tror ikke at folk er sånn grunnleggende sett. Hvis det er det du mener da? Og jeg tror ikke folk har tabu med å innrømme det med litt ydmykhet heller, så lenge den andre parten spiller på de rette knappene. Alle har iallefall sånne knapper tror jeg, sånn at vi må snakke på den rette måten til den passende anledning for å kunne stille nøyaktig hvilket spørsmål vi vil - eller komme med den påstanden vi, for den saks skyld, vil.

Jeg tenker litt sånn at en som er sterk i trua si har ikke behov for å belære andre eller å "smitte" sitt over på en annen som har sitt eget som h*n støtter seg mot.. Eller å føle seg angrepet fordi en annen ikke har vett til å holde kjeft om sitt. La vedkommende sitte der på sin "høye" hest, han ramler ned på et eller annet tidspunkt! Husk at du kan ramle ned du også om du velger å stige opp.

Og her er vi veldig enige i det første du sier.
Men er det nødvendigvis sånn at noen trenger å ramle?

For å ta metaforen ett hakk videre vil jeg heller derfor spørre;
Kan vi ikke klatre forsiktig ned fra hesten, begge to, slå av en prat, le litt sammen?
Jeg tror mer på diplomati og konfrontasjon, uansett hva det koste vil, men konfrontasjon kan jo være så mangt. Noen mestrer slikt bedre enn andre. Ledere, lærere, "læremestere", foredragsholdere, talere... noen er veldig flinke til å få frem sine poeng til et lyttende publikum.
De kan ta helt feil i det de sier attpåtil.

Lev livet godt, prøv å gå gjennom det på best mulig vis og ha mest mulig god samvittighet, gjør det du tror er riktig, og ikke glem at alle kan ta feil og de så tror på det ene eller det andre.

Ja!