Religion & livssyn ⇒ La folk leve i løgn

[Anonymius]

så over alt tilber vi astrologien. Ikke menneske for vi er dyr å lever instinktivt. Mer og mer faller på plass, og vi mennesker er ikke bedre enn dyr. Vi er skapninger som har lært å utnytte redskaper å kreativitet. Alt etter det er vi på nivå med dyr . Derfor dør vi så lett også fordi vi ikke hører hjemme i det menneskeskapte men i naturen. Vi dør også fordi vi er dyr å noen tilfeller ikke klarer å holdetilbake de naturinstinktene vi har i oss. Vi dør ikke av naturlige årsaker mer men menneske skapte fordi vi leter ikke etter bare det å leve men etter det umulige og tilfører oss det umulige i kropp å sjel.

Det beste er ikke å gjøre eller å ha det bedre enn andre men leve det livet vi har. Å gjøre noe viktig handler ikke om ha det bedre enn andre å få titler eller noe vi mennesker har lagt til som viktige hendelser for et så kalt godt liv . Vi glemmer følelsene våre. Lær, bli fri og lev.

Dette var kort noe av min filosofi sånn pr dags dato

Men jeg stiller meg spørsmålet allikevel. Siden ikke alle er i stand til å fordøye denne informasjon om hva som menes og tolkes sannhet, er det like greit å egentlig bra at folk har en personifisert gud (guder) og regler som forteller hvordan man skal tenke å ha moralen på plass?
Ville vi hvert vitne til en selvdestruktiv undergang av menneske om vi ikke hadde noen linjer for moral ?

[Moonstone]

De fleste filosofer kommer til dette dilemma før eller senere.
Skal falske illusjoner/forestillinger forkastes uansett pris, for å gi plass til sannheten?
Hva om illusjonen,uansett falsk,faktisk tjente et positivt formål?
Vil sannheten bringe et mer positivt utfall om den tar illusjonens plass?
Er dette et uungåelig utfall uansett, som vi ikke får påvirket, at sannheten alltid finner vei og visker ut feil forestillinger?

Det er mange intressante spørsmål og mulige svar rundt det du snakker om..

[Jeppski]

Det er nok som Moonstone sier, relativt. Ser man på et slikt dilemma med vitenskapelige øyne, er det sannheten som gjelder. Man kan jo bruke vitenskapen til å se om sannheten vil gjøre det bedre, men først og fremst vil man finne ut hva som er sant. Så kan man jo se på det med økonomiske, politiske, filosofiske, etc. øyne, og se om det er bedre å leve med løgnen. Selv vil jeg vite hva som er sant.

[Anonymius]

Det jeg tenker på er om hva om folk ble klar over at man bare lever en gang. Hva om vi fjerner de såkalte moralske retningslinjene?

Det fins mer enn nok av de med egoistiske grunner som vil gjøre ting for egen vinning. Men nå virker det som om flere undertrykker sine "lyster" etter hva som er moralsk riktig i samfunnet. For religion har jo hatt en innflytelse på samfunnet og våres normer.

Så hva vil skje med samfunnet om man bryter med de normene som allerede er lagt til. F.eks de ti bud.

Vitenskap er bra men kanskje ikke like fordøyelig for alle å hva risikerer man da?

Like kontroversielt som å tenke hva om vitenskapen var en løgn. For mange er dems tro på religion like sterk som andres på vitenskap. Det vil si mange tar religion for å være fakta.

Så det er mange spørsmål man stiller seg ved dette og forskjellige utfall.

[Moonstone]

Som da de tok vekk forestillingene om at Jorda var Universets sentrum, da var det mange illusjoner som gikk i grus, og mange fortvilede og sinte mennesker.
Det var sikkert trygt,fint og selvopphøyende for mennesker, det å tro at man er i Universets sentrum, og tjente sikkert en moralsk funksjon og tjente et selvbilde og moral den gangen.

Men så kommer det nye generasjoner, og den nye lærdommen vil være helt naturlig for dem.
Moral kommer og går med tiden, og er forskjellig fra land til land.
Tidene forrandrer seg, og naturen ER jo tross alt det,en evig forrandring, derfor MÅ vi også være innstilt på moral,etikk,drømmer,mål,perspektiver forrandrer seg i takt med dette, uansett hvor trygt og godt det var med det gamle.

Omstilling er vanskelig for mange, mens andre elsker det, trenger det,ønsker det,og er aktivt med på å skape det, mens andre kjemper imot.
Den evige drakampen mellom Dualismens ytterpukter..

[Nephandi]

Jeg tror ikke det finnes noen sannhet, jeg tror sannhet skapes av de som tror på en gitt virkelighetsoppfatning, men når det er sagt hvis det skulle være en sannhet tm så tror jeg ingen religion eller livssyn har fullt grep på den og at det da blir arrogant å kalle hva andre tror en illusjon eller å prøve å dytte sin tro på andre. Alt man har er tro håp og antagelser akkurat som alle andre i verden og la nå folk få velge den troen de er mest komfortable med selv, kanskje det er den som vil gi dem mest og utvikle dem mest også.

[ludoburgero]

Jeg tror veldig mange prøver å gripe an alt de kommer over med en nytenkende vri, mens enda flere prøver å akseptere det som er ukjent for dem og ikke undrer over ting det kunne vært spennende å undre mer over. Det som er mer synd er at mange av de førstnevnte påprakker sistnevnte deres livssyn og trer det ned i halsen på dem, mens sistnevnte på sin side kan være så ignorante at de blir nyttige idioter som på passivt vis lar andre mennesker forgripe seg på alle verdiene og rettighetene deres.

Slikt blir det mye tull utav. For eksempel er det, som overskriften sier da, veldig mange som lever i løgn - og på løgner. Det kan fint leves på løgner uten at noe som helst i livet går i grus, men ofte vil den førstnevnte typen mennesker så inderlig ønske at de sistnevnte ikke skal finne seg i dette. Noen velger å være mer kritiske enn andre og går sin egen vei, mens andre stopper opp underveis og tenker at tankeløs idioti tilsynelatende er endeløs og evigvarende, så det tar fra dem motet. Veldig mange stopper en sannhetssøken, hvor enn lidenskapelige de en gang var til å begynne med. Det kan også hende at de oppdagde flere løgner på veien mot sannheten, ja kanskje der de var den nærmest. Dette kan være devasterende for enhver av oss i det rette øyeblikk!

Jeg synes selv det er viktig å la folk få velge. Det grunnleggende blir derfor å gjøre andre oppmerksomme på at det alltid finnes andre perspektiv enn de man selv kanskje er "fanget" av eller de som andre forsøker å "fange" oss med! Det er selvfølgelig like mange meninger om ting som det er mennesker (neida - enda flere, bare kødda!) - og det er minst like mange sannheter som løgner. Alt etter hva som passer deg der og da. En annen viktig ting er kanskje utvikling og ydmykhet. At man ikke er hovmodige og klinger seg til en tro man allerede har funnet ut er feil. Og vel, så lenge det ikke skader noen... hvorfor bry seg om noen tar feil eller lever i løgn?

Eller for den saks skyld, for å gå bort ifra dette moralske plipp-plapperiet:
hvis noen har lyst å skade andre, gjøre dem vondt, drepe andre og slå folk ihjel, hvorfor skal de ikke få lov til det heller? Det er jo frihet det også. Vi vet jo alle at det bare er å si pent nei takk hvis noen for eksempel vil starte krig mot landet ditt. "Nei, ellers takk! Klarer meg uten krig nå!"

Fra sarkasme til noen sannhetens ord:

Vi tror alle vi sitter med den, enten vi vil eller ikke, og vi er avhengige av å ha en viss bias i hva vi forankrer våre verdier i. Hvis ikke hadde vi alle gått rundt og gjort hva vi impulsivt følte for, og mye av ansvaret og "skamfølelsen" vi er indoktrinert med av både autoriteter og foreldre ER faktisk til det bedre! Vi har tross alt andre å forholde oss til, så vi er det vi kaller medmennesker. Vi har det vi kaller et samfunn. Da er det ikke bare til å peise på med å gjøre nøyaktig hva vi vil hvis det bryter med hensyn til andre eller loven. Men mange ganger finner vi feil med loven som vi ikke hadde tenkt over. Derfor er perspektiv og utfordring av sin egen tro og overbevisning veldig viktig dersom vi skal kunne ha et godt grunnlag for å utvikle oss.

Så må vi akseptere at alt er dynamisk, svært lite er statisk, og at absolutt alt til enhver tid - konstant - er i forandring. Dette er sikkert "trist" for sutrekopper som for eksempel meg, som jo er så nostalgiske av seg, men på en annen måte kan man da forstå også hvorfor folk er både konservative og liberale, alt etter hvordan man kjenner etter på hvor en selv står i forhold til hvor en kanskje har stått en annen gang. Vi er avhengige av å kunne skifte perspektiv og drite litt i hvor rett eller feil man har enkelte ganger. Andre ganger kan det nok helt sikkert være viktig å ta klare standpunkter, men hvorfor må det alltid være i form av gitte alternativer som ANDRE mennesker har satt opp for oss?

Bryt normalen og ikke vær en hjerneløs sopp noen ganger!
Sannheten spiller egentlig ingen rolle. Hvem vil vel være en vanskelig fundamentalist...