Uansett, dette er en del spørsmål og tanker jeg sitter med, og det blir både spesifikt og generelt:
Impulsivt
Hva er de største utfordringene menneskene står ovenfor i fremtiden?
Jeg er neppe alene om å se at "verden rundt meg forandrer seg stadig raskere". Det sagt, så er jeg fullt inneforstått med at forandringer alltid har vært en del av livet og at utvikling er noe som skjer hele tiden (vel, i tillegg til "devolusjon"). Allikevel er det mekanismer som gjør at den forandrer seg stadig mer drastisk, på mikroskopisk og mer detaljert nivå nå - enn noensinne før. Og det eskalerer.
Vi er mange-mange-mange-doblet, hvis vi tar en titt på antall beboere på Tellus.
Hvordan skal vi løse sultkrisa, det er bare ett av mange problemstillinger, men jeg tenker mest på de sosiale og psykologiske følgene vi får av alle forandringene vi må omstille oss etter. Er dette bagateller, eller er det viktig. For eksempel sett i lys av åndelig utvikling (les: personlig utvikling, skeptikere)?
Hvilke utfordringer finnes når man ikke lenger kan overgå seg selv?
Eller rettere sagt; hvilke utfordringer kan man ta, hvordan kan man renske sitt sinn, og oppleve entusiasme, hvis man prokrastinerer og/eller rakker ned på seg selv? Det er mange som opplever apati - eller manglende empati, livsglede, gnist, glød (kall det hva du vil) - etter å føle at alt ligger "for godt tilrettelagt" for dem. Et enkelt liv er ikke nødvendigvis synonymt med et lykkelig liv. Det kommer helt an på hvor enkelt man har det. For eksempel har jeg et inntrykk av at mange unge mennesker ikke klarer å gjøre så mange ting selv; de er mest opptatt av prestisje og sitt eget utseende. De formes av reality-programmer og lar foreldrene lage mat til dem. Enkelt og greit. Og når utfordringene blir å smøre brødskive... mens resten egentlig legges opp til dem; karriere via nakenbildeposering og opptredener av forskjellige slag... hva med resten? Er det nødvendig å lære seg de samme tingene "generasjoner" før dem har lært?
Kanskje alle hadde trengt - "oss" inkludert - et overlevelseskurs i villmarken?
Hva skjer med økonomien som stadig er på randen til kollaps?
Husprisene er urealistisk høye. Til de grader.
Matvarepriser presses ned, mens mange bønder antagelig fortsatt driver med matdumping for å heve disse. Tross alt, det er ikke lett å klare seg i Norge. "Alle" svindler litt (nei, egentlig ikke, men). Noen driver trygdelivet til nye høyder, hever penger uten å gjøre noen ting, skolene forfaller, helsesektoren opplevde for et par år siden å ha flere administrativt ansatte enn praktiserende sykepleiere og legere. Sunn mat er blitt nisjevarer, dyrt er det, økologisk er derimot såpass "vanlig" nå at det er billigere enn tidligere - men industrialiseringen av det økologiske forringer hele konseptet og blir dermed selvmotsigende. For et paradoks. Det syntetiske er fremdeles billigste alternativ, helsen går til helvete, og vi påprakkes medisiner gjennom reklame selv om dette ikke var lov for bare noen få år siden, og alt i alt er vi vel nede i såkalt depresjon både med økonomien og livsgleden. Selv om dette ikke gjelder alle, og noen er bedre enn andre til å både spare, bygge opp ekte verdier, ta vare på gleden og skape lykke.
Poenget er vel hvor lang tid vi kan kjøre den kapitalistiske skuta til den synker?
(som den er dømt til å gjøre, før eller siden)
Hva med følelseslivet "etter 22. juli og de"?
Vi har blitt utsatt for mye terror den siste tiden. Først og fremst av massemediene.
Hva tror dere at dette gjør med mennesker? Det er ikke for å bagatellisere den såkalte "22. juli".
Konstant påtrykk av skremsel og fryktinngytende propaganda, ikonisering og svært uheldig nyhetsvinkling der føleri og trigging av hat og annerledesgjøring er det mest sentrale er neppe hyggelig lektyre for et menneskesinn å bli utsatt for, gang på gang på gang på gang, dag etter dag etter dag etter dag etter dag... Det er et umodent medieapparat vi har med å gjøre, og det er direkte fordummende eller i det minste ødeleggende for våre kognitive funksjoner som mennesker. Dette kan vel føre en hvemsomhelst ytterligere ned i apati?
Vi har i vår tid fått bevist så mange ganger at vi ikke duger til å ta vare på hverandre i stor skala. Politikerne og helsesystemet vårt er prima eksempler på dette.
Hvor stort blir behovet for psykiatere og psykologer i fremtiden når senskadene kommer?
(eller bør vi ta mer ansvar selv, hver og en av oss - OG; lærer vi av disse feilene?)
Når alle idéer og perspektiver på absolutt alt er totalomfattende, hva skjer da?
Kan kunstnere overleve idag? Hvordan er markedet for kunst når alle tolkninger er prefabrikert av anmeldelser og forståsegpåere, og hva er vitsen med en lattermaskin i det hele tatt egentlig?
Hvilke nye ting kan oppfinnes når alt bare er videreutvikling av forenklingsfunksjoner til det absurde? Og trenger vi egentlig noe annet enn en mobiltelefon med alt?
(gressklipper, videoavspilling, ringefunksjon, sms, internett, aviser, kamera, fjernkontroll, ammeapparat, transportmiddel, valutakalkulator og hva enn den nyeste Apple-telefonen har...)
Det jeg mener er; når "alt inneholder alt", og vi har gått så tom for idéer og konsept at en bensinstasjon selger både pølser og mobiltelefoner, så er det ikke lenger marked for telebutikker og pølseboder. Bokforretningene selger filmer og musikk. Det er vel bare et tidsspørsmål om når apoteket/dagligvarebutikken/kondomeriet selger gryter og asjetter?
Hvorfor ønsker vi å ha det slik, eller gjør vi nå egentlig det..?

Bare noen tanker jeg sitter med, av mange milliarder andre.
Det er litt rolig på jobb idag. Skal bli godt med helg.
