Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Psyke og åndelighet

[Bearchild]

Litt nattlig "visvas" inspirert av et innlegg i "Hvilke drømmer drømmer du"..
(https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewt ... &start=440)

Hadde vært interessant å høre i hva slags perioder i livet folket har hatt flest opplevelser. Har ytre påvirkning hatt noe å si for åndelige opplevelser eller styrken av disse?
For min egen del f.eks har jeg opplevd å være spesielt "mottagelig" når jeg har vært forelsket. Forelskelse betegnes jo som en sinnsykdom(!). En merkelig kombinasjon av å føle seg uovervinnelig og samtidig særdeles svak.

Vet jo også at tenåringer er spesielt "utsatte",- poltergeistfenomener relateres gjerne til pubertet og/ eller mennesker i "psykisk krise".

Er det noen sammenheng mellom sterke følelser og styrke på "åndelig aktivitet" (sanndrømming, syn, opplevelser osv)? Kan man i såfall skylde opplevelsene på dårlig dømmekraft/ minipsykoser, eller kan det være at man gir slipp på en slags sperre når man går i "urmenneskemodus"?

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette når det var snakk om drømmer/ intensiteten på drømmer var at Ludo sa noe logisk (i mine ører) om underbevissthetens bearbeiding av inntrykk. At jo mer man har opplevd dess livligere blir drømmene.
Sammenhengen- sånn jeg ser det- er hvordan sinnet tar tak i og behandler informasjon vi ikke er i stand til å oppfatte "til vanlig".
Det kan vel oppfattes som både ulempe og fordel å være mer mottagelig enn vanlig når man er i psykisk ubalanse sånn bevismessig sett.. "Siden du er litt ustabil nå er det sannsynligvis bare hallusinasjoner!" kontra "Din emosjonelle tilstand tilsier at du er mer vàr for sånt vi ikke ser til vanlig".

Men ja. Nysgjerrig. Andre som kjenner til å være mer mottagelige enn ellers når man er følelsesmessig "ustabil"?

[Arven]

Min første tanke er at det er omvent. Jo sterkere i psyken, jo mer åndelig. Det er min erfaring ihvertfall. For når psyken er sliten blir øynene vendt såpass mye innover at jeg mister endel både evne og interesse for å se og ta inn det åndelige.

[Borte..]

Eneste gangen jeg virkelig var åpen for ting var når jeg var i Afrika for mange år siden. Shit was going down der altså. Når jeg ser tilbake så tror jeg faktisk at arven har et poeng!

[ludoburgero]

Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar, men at opplevelsene kan komme lettere og føles sterkere desto mer mottagelig man er. Igjen kan man være mer mottagelig pga. sin emosjonelle tilstand.

La meg få tenke høyt: er det nødvendigvis en svakhet å være rammet av forelskelse? Disse tingene man kaller en liten psykose, eller at forelskelse gjør blind, det er en slags type etablert sannhet at følelser kan være villedende mens fornuften alltid skal overstyre. På lik linje som at fornuften nødvendigvis må ende opp i destrukt. Jeg vil verken avskrive det ene eller det andre, for sånn sett så er det viktig å både være mottagelig og "svak" i mange gitte situasjoner. Det er først når man kan kombinere dette at man finner "styrke" og kan ta mer klartenkte valg.

På lik linje som at sympati (og iallefall empati) innebærer evnen til å være på "plan" med den som man skal forstå og skjønne, så vil man også være bedre skikket til å ta et mer omfattende valg med et bredere perspektiv dersom man vet hvordan det er å være i en vanskelig situasjon. Noe helt annet blir å surfe på en lykkesky der man bare skummer overflaten og tar valg som kan få uheldige konsekvenser på sikt. Dermed ikke sagt at såkalt styrke er overfladisk heller.

Dette er tankene jeg sitter med etter at jeg har lest både Arvens og Bearchilds innlegg.
Har klarhet nødvendigvis noe med svakhet eller styrke å gjøre? Ting kan komme som lyn fra klar himmel, som vi sier, men å være "feilskolert" eller feillært i ensidig retning kan ofte være mer fatalt for de som anseelig burde vært best rustet til det - derfor kan en ubehagelig overraskelse ofte vente de som venter det minst... om man følger tankegangen min?

Jeg tror definitivt at psyke og åndelighet henger sammen.

Vel, jeg tror åndelighet er så mye mer omfattende, men at psyken og følelser (hvor følelser også er mer enn bare psyke igjen) gir sitt tydelige preg på hvordan man oppfatter omverdenen. Det enkleste eksempelet å komme med er jo som sagt hvordan folk kan skrive noe eller lese noe de ikke mener vondt, så er det andre som misforstår pga. dagsformen og/eller humøret sitt.

For å ta dette et steg videre; hvorfor skulle ikke dette også da være avgjørende for hvordan vi ser ting? Er de nødvendigvis feil eller misledende? I eksempelet om hvordan man misforstår hvordan et innlegg egentlig er ment, så har man jo KUN misforstått BUDSKAPET eller TONEN, men man har likevel funnet ANDRE TING med dette innlegget. Man kommer jo aldri utenom å tolke noe på sin egen måte, og det objektive fungerer aldri helt i lengden. Vel... en bruksanvisning kan vel aldri inneholde personangrep, men ok... dere skjønner hva jeg skal frem til...

Altså dreier det seg om et perspektiv!
En innfallsvinkel, en måte å gripe an noe på.

Det kan være en problemstilling, det kan være en kommentar, det kan være en film man ser, hva som helst som involverer tolkning. Sansene våre tar det de får, men alt det som skjer internt er noe de utenfor ikke helt kan styre. Om man skal forsøke å overstyre alle følelser, ville man ikke vært menneske. Da hadde man ikke erkjent følelsene, og man hadde endt opp som kynisk og beregnelig. Noe som ofte blir ansett som å være "anti-åndelig".

Gir dette noe mening..?

[Lilja]

Det ga masse mening, Ludo! Ihvertfall for meg
Om ikke fordi jeg mener akkurat det samme, så fordi du fikk satt igang tankekverna hos meg på riktig sted. Et dytt i riktig retning, kanskje...

For min del er det ofte følelser som avgjør, ikke psyken. Selv om disse selvsagt henger ihop.
Jeg merker jeg godt at jeg er mer mottakelig i de periodene jeg er styrt av følelser. Når praktikeren (les kontrollfreaken, men praktiker høres så mye mer stabilt ut) slår inn, er det som om rullegardina trekkes ned!

Kanskje dreier det seg, som du sier, om tolkning. At signalene hele tiden er der, men at man tar dem på ulik måte ettersom hvor man står der og da...?

[ludoburgero]

"Alt" er jo der (det som er der, da...) Uavhengig av om man ser det, eller hvordan man ser det!

Jeg tror kanskje vi noen ganger kan være for selvkritiske. Vi avfeier at det magiske eksisterer.
Som barn er man kanskje mer uviten, men også mindre indoktrinert.

Kanskje er det en misunnelse at vi forsøker å kompensere med alt dette logiske, dannede, anstendige, kritiske og prestisjetunge snikksnakket vi tror vi utstyrer oss med... som voksne..?
Hvem ville vel ikke blitt bombardert med opplevelser og nye inntrykk og ikke hatt noen bekymringer her i livet, egentlig? For det er jo, kort fortalt, slik barn stort sett har det.

Vi flykter jo til underholdningens verden titt og ofte som voksne mennesker også.
Forskjellen er bare at vi ikke bruker fantasien selv. Det gjør oss ekstra opprørte når vi ser barn ikke gjør det, men glemmer fort at det er vi som setter dem foran den dumme skjermen. For å ta ett eksempel av alt det rare vi gjør, uansett hvor "flinke" vi er som kritiske mennesker.

Kaste stein i glasshus kan vi iallefall, og hovmod står for fall.
Så alt dette om å komme til det og det hierarkiske åndelige nivået, og bla bla bla tro man sitter inne med sannheten fordi man føler seg frelst og så erfaren atte... pisspreik i kanskje de fleste tilfeller? Iallefall for alt jeg vet. Jeg tror det er et ganske godt gap mellom selvtilfredse måter å se verden og seg selv på, til det å kunne innrømme feil for eksempel. Ydmykhet er noe det skorter på.

Den samme ydmykhet vi kunne brukt til å forstå andre bedre, og kanskje vært mer åpne og mottagelige for alt dette åndelige. Respekt har heller ikke nødvendigvis noe med streng disiplin å gjøre.

Vi er ganske rare, vi voksne, som virker ut som å tro så hardt på dette.

[Isan]

Bearchild, fantastisk interessant emne!

Må bare legge til at jeg har dessverre ikke noe å bidra med sjøl - så langt iallfall.

[Bearchild]

Jeg synes det har kommet så mange fine svar, men det tar litt tid å oppsummere.. men jeg kommer tilbake altså. Bittelitt trøtt og redusert i dag bare.

For min del er det ofte følelser som avgjør, ikke psyken. Selv om disse selvsagt henger ihop.
Jeg merker jeg godt at jeg er mer mottakelig i de periodene jeg er styrt av følelser. Når praktikeren (les kontrollfreaken, men praktiker høres så mye mer stabilt ut) slår inn, er det som om rullegardina trekkes ned!

Kjenner meg veldig godt igjen i dette!

[zind]

Min første tanke er at det er omvent. Jo sterkere i psyken, jo mer åndelig. Det er min erfaring ihvertfall. For når psyken er sliten blir øynene vendt såpass mye innover at jeg mister endel både evne og interesse for å se og ta inn det åndelige.

Jeg opplever det litt på samme måte som deg Arven.

Lurer litt på hvordan jeg skal sette ord på dette, men jeg skal prøve.

Hvis jeg er deppa eller generelt føler meg svak psykisk er jeg veldig lite åndelig fokusert, jeg opplever også lite eller aldri "paranormale" ting. Mest av alt stoler jeg ikke på det jeg måtte få inn av slikt hvis jeg ikke føler jeg har kontroll på mitt eget hode. Når jeg føler meg svak psykisk så tviler jeg på det meste, stoler hverken på meg selv eller noe annet så da lar jeg den åndelige biten hvile.

Det er når jeg er i balanse og følger livets flyt at jeg er mest åndelig. Aller mest når jeg klarer å få meg selv ut av veien. Alt som genererer en høyere frekvens rundt meg gjør meg mer connecta, som kjærlighet, glede, frihet, håp... Total overgivelse og å gi slipp fører nesten alltid til et løft i det åndelige. Det å be ikke minst, det å kjenne takknemlighet.

Men selv om alle disse gode fine vibrasjonene løfter den åndelige biten så er det altså når jeg får meg selv ut av veien at de ordentlig magiske tingene skjer, og da skjer de uten forventning. Når jeg stiller meg tilbake og observerer, når jeg aksepterer. I de periodene jeg jobber med disse tingene så opplever jeg at jeg har en større evne til å se ting for det det er uten å måtte tillegge eller trekke ifra noe. Opplevelsene føles på en måte mer ekte også, fordi de ikke er så tilklusset av tanker og forhåndserfaringer. Ikke har jeg noe behov for å tvile heller, fordi jeg heller ikke har et behov for å verifisere, jeg kan godta at alt likesågodt er en illusjon og at det også er greit. Jeg kan bare observere og nyte det som utfolder seg. Ingen hunger etter åndelige sanseopplevelser, kun takknemlighet når de oppstår.. og det gjør de strengt tatt konstant om man får til dette, for hva er vel mer magisk enn å se en liten bille og fylles med den største kjærlighet og fascinasjon for at ting er?

Takk for tråden, spennende tema og en oppfordring til å tenke gjennom disse tingene igjen!

[Isan]

Ikke har jeg noe behov for å tvile heller, fordi jeg heller ikke har et behov for å verifisere, jeg kan godta at alt likesågodt er en illusjon og at det også er greit. Jeg kan bare observere og nyte det som utfolder seg. Ingen hunger etter åndelige sanseopplevelser, kun takknemlighet når de oppstår.. og det gjør de strengt tatt konstant om man får til dette, for hva er vel mer magisk enn å se en liten bille og fylles med den største kjærlighet og fascinasjon for at ting er?

_Den_ opplevelsen og innfallsvinkelen kan jeg kjenne igjen - faktisk. Det er nesten så jeg er der når du kommer med beskrivelsen i siste setning.

Et fint innlegg, zind!

[Kiara]

Jeg ser skygger, eller orber, kun når jeg er avslappet og er fokusert på andre ting. Eller kjenner en annerledes lukt kommer, eller kuldefelt som kommer ved meg. Ser aldri noe når jeg vil og prøver.. så det kan jeg ikke styre, og har gitt opp å prøve på! Føler at sansene er svakere når jeg er dårlig form, eller sliten.

[Bearchild]

Når jeg sitter og leser det derer skriver og samtidig tenker tilbake på "aktive perioder" i livet nikker jeg gjenkjennende for meg selv her.
Som jeg sa innledningsvis har jeg definitivt hatt flest opplevelser/ vært mest mottagelig(?) når det har vært sterke følelser involvert. Men når jeg tenker meg om er det vel lite som får en til å føle seg så ovenpå som når sommerfuglene bruser i magen.. selv om det ofte er usikkerhet innblandet er man i hovedsak høy på seg selv.

Som Zind også er inne på; å ta seg tid til å se det magiske i et lite insekt, finne tiden til å sette seg å se på en maur som sliter med å bringe en humle hjem til tuen og få en opplevelse ut av det. Disse små hverdagsundrene som man ikke ser hvis man ikke går inn for det. Det kommer liksom mer naturlig hvis man er sterkt påvirket av følelser..? Sansene oppfører seg på en måte annerledes,- skjerpes, når man er forelsket.
(Jeg bruker "forelsket" som en samlebetegnelse på "sterke følelser" fordi det er enklest for meg å relatere til.. men tenker at f.eks dyp sorg, sinne, frykt osv går innunder det samme?)

Når sansene skjerpes skulle man kunne tro at det gjaldt alle sansene?

[Arven]

Alle følelser og inntrykk blir sterkere i sorg ihvertfall. Aldri er tomheten så totalt livøs og fortvilelsen så bunnløs som da. Jeg har opplevd det sterkere og sterkere for hver eneste kjær jeg har gravlagt. Jeg tror man kunne utføre enorm magi akkurat da, nettopp fordi energiene er så rene og sterke, hvis man hadde greid å fokusere på det

[Empathica]

Jeg er mest mottakelig når jeg føler at alt er håpløst, og jeg er rådvill.

Da er det ofte at jeg får uventet hjelp i form av råd og bekreftende beskjeder.