Jeg mener dette innlegget seriøst, men jeg klarte ikke dy meg med tanke på emnet.
Det er ikke så dramatisk som det høres ut kanskje, men et ordspill - siden denne delen av forumet tar for seg blant annet ut av kroppen-opplevelser, og dette er nok vagt relatert til akkurat dét...
I det siste har jeg opplevd mer og mer av noe ubehagelig. Jeg poster dette etter å ha tenkt mye over det, og for meg vil det bety mye hvis noen gir meg noen tanker eller respons rundt det. Det er helt sikkert noe jeg kunne tatt opp med legen, men saken er den at noe av "sykehistorikken" min kommer frem her i dette innlegget og er allerede tatt opp med legen ørtenhundre ganger uten noe særlig fremgang. Så jeg lufter det heller her og inkluderer ting jeg ikke snakker med legen om. Det er ikke sikkert at det virker "åndelig" ut, men jeg vil nå uansett se det sånn at alt har et åndelig aspekt, og mennesket i seg selv er spiritistisk. Vi er så mye mer enn bare en klatt med hud hengende over fett og vener med et knokkelvesen inni seg. Så uendelig mye mer.
Til saken:
Periodevis opplever jeg svimmelhetsanfall utover det vanlige. Det vil si, jeg var hos legen en del da jeg var yngre fordi jeg plutselig kunne bli svimmel. Ofte hadde det da, og det har det enda, med åndedrettet mitt å gjøre. Det føltes som en slags anstrengelsesastma. Per dags dato har aldri legene funnet ut hva det egentlig er med meg, men de er enige om én ting og det er at jeg må ha en slags merkelig form for astma som kan opptre veldig sporadisk og uregelmessig, og at det sannsynligvis er en type anstrengelsesastma. Av erfaring er det alltid verst når det er kaldt ute eller hyppig temperaturskifte, men sånn som idag så finnes det knapt noen forklaring:
Jeg satt i bilen til kollegaen min på vei hjem, og plutselig ble jeg så svimmel at jeg følte hele verden rundt meg gynget sideveis. Det var nesten som bølger som slo inn i hele sjela mi, og det er ikke særlig gøy. Uten at jeg denne gang fikk noe pustebesvær. Jeg fortsatte smalltalk og koblet ut litt for å dekke over at jeg var dårlig... en slags ludo-måte å psyke seg opp igjen på når noe sånt skjer. Det skal være virkelig ille før jeg begynner å bli panisk eller dramatisk. Uansett, etter dette har det enda ikke kommet seg helt. For det som er til felles med slike dager hvor jeg også er veldig svimmel er at jeg mistenker at det kan være noe alvorlig galt med meg, eventuelt at det har med en slags påtrenge ut av kroppen-opplevelse å gjøre som vil frem. Hvor sinnssykt høres ikke det ut? Vel, sykt nok til å fortelle om det på egnet forum.
For idag har jeg ikke klart å konsentrere meg det grann. Svært enkle og helt åpenbare ting ligger utenfor all rekkevidde av hva det rasjonelle og logisk tenkende apparatet mitt klarer å sanse. Jeg føler det som et ekstremt tilfelle av ADHD. JEG ER SIMPELTHEN BARE IKKE HER... det er som deler av meg kobler helt ut. Og som jeg har nevnt her på forumet før så sliter jeg med tinnitus, den er også veldig pågående og høy i volum akkurat nå. Lite søvn har jeg også hatt de siste nettene. Slimete i halsen, tett i nesen, vond under føttene og i knærne.
Ofte henger disse tingene sammen, og det som er til felles på slike dager er at jeg føler det som en slags ekstremvariant av fullmåne. For da kan det hende jeg blir litt "tussete i hodet" og ikke helt klarer å samle meg. Men fellesnevneren er den svært så fengslende følelsen jeg går med:
En følelse i meg som sliter meg i en uviss retning der jeg har et ekstremt behov for å oppsøke hav... en følelse av å måtte søke visdom... og gudene vet hvor jeg skal hente det fra. Hele meg slukes formelig av denne slags... tja, skal jeg kalle det LENGSEL? Etter å overraskes med noe stort. Noe som venter. Det er denne jævla "VENTENDE FØLELSEN", som om noe skal skje... og det er ikke alltid like lett å kope med. Jeg får rett og slett en trang til å reise langt langt vekk, men å være i nærheten av vann. Uansett hvor rart det høres ut. En fornemmelse er vel å underdrive; det er nesten et behov. Men latskapen stanser meg hver gang, og jeg vil ikke ut og fryse bare for å sitte der ved vannet. Jeg har også følelsen av at det ikke vil være nok. Det er vel mer en følelse om at jeg må reise ut på havet et sted...?
Men altså, følelsen dukker ofte opp på slike dager hvor jeg sliter litt med helsa, som sagt.
Det er først nå etter så mange ganger at det begynner å demme litt for meg "hvor" det er jeg vil.
Har lenge hatt en følelse som er sånn som dette, og at følelsen er der sammen med denne kombinasjonen av svimmelhetsanfall og følelsen av å være ute av seg selv, samt at hukommelsen svikter totalt og at logikken kollapser... det er for meg veldig rart... og kanskje ikke mystisk likevel, men bare sammenfallende? Kanskje bare tilfeldigheter og ingen sammenheng? Likevel opptrer disse "fenomenene" samtidig veldig ofte. Jeg føler rett og slett jeg har en sjel som ikke helt vil sitte i kroppen, om jeg skal "konkludere" og pakke det ned i en slags formulering.
Noen som skjønner hva jeg mener? Kjenner igjen noe?
Det kan nevnes med noen få eksempler på hva jeg glemmer og hvor ute av fokus jeg er på slike dager som dette: jeg glemmer blant annet å ta med i betraktning at en helt åpenbar prosess i arbeidet mitt må gjøres for å begynne på neste prosess. For å illustrere det så kan jeg altså være så distrét at jeg glemmer å helle kaffepulver i en trakter, setter på vann og faktisk ikke skjønner hvorfor det bare kommer varmt vann i beholderen. Jeg glemmer også navn på ting. Jeg glemmer at noen må ta med seg et dyr på toget og bare kan stikke rett hjem etter eksamen de har hatt, uten å hente dyret først. Jeg glemmer også klokken, og den FLYYYYYYYYR på dager som dette. 2 og en halv time kan føles som 10 minutter - jeg overdriver ikke, det er skremmende.
Så noen ganger føles det nok sånn som med hypofysen. Den som styrer tidsoppfatningen når man er i et par år før puberteten/i barndommen. Men det er jo pokker et halvt liv siden og enda mer til. Jeg forstår bare ikke hva som skjer med meg. Jeg har det slik i perioder, så går det over, så blir det bedre igjen. Jeg blir mer fokusert, jeg føler at jeg er mer tilstede.
Men idag... på dager som dette... så er det virkelig noe rart som skjer med meg, tror jeg...
Det føles rart å snakke om det også, for det føles som om jeg observerer meg selv skrive dette utenfra også, kan skjønne...

Emosjonelt sett er jeg nemlig tilstede. Det er derfor jeg tenker dette har noe med en EVENTUELT EKSISTERENDE sjel å gjøre...

HJELP? Noen tanker? Hadde vært fantastisk fint, egentlig... uansett hva det måtte være...
Hva som helst vil være givende, for jeg er ganske clueless sjøl...
