Religion & livssyn ⇒ Dobbeltlivene vi lever (evt. ikke lever)

[Metatron1985]

Noe jeg over lengre tid har vurdert å poste om er hvordan jeg må føre regnskap for 2 forskjellige liv.

Personlig er det store deler av min familie som jeg ikke kan snakke om mine spirituelle opplevelser med. Enten fordi de bare kikker rart på meg og ser ut som de håper jeg skal slutte snart, eller bare rett ut kaller meg gal. Heldigvis er dette ikke de delene av slekta jeg har mest med å gjøre... Ironien er selvfølgelig at hvis jeg var gal så ville deres oppførsel vært en særdeles upassende måte å behandlet et sykt menneske på. Ergo er temaet så skremmende og provoserende for de at de føler de må deevaluere meg ved å erklære meg sinnsyk for å slippe å forholde seg til hva jeg sier. Jeg forsøker etter beste evne å nevne de mest konkrete/beviselige hendelsene, eller presentere teoriene på en nøytral måte hvor jeg siterer kjente forfattere istedenfor å si min egen mening, samt holde en tone hvor jeg ikke misjonerer, men det virker ikke å hjelpe på. Det er heller ikke noe jeg tar opp i hytt og pine, men jeg trenger bare nevne det en gang før reaksjonene kommer... Temaet er rett og slett betent for enkelte. Jeg har også mistet vennskap på grunn av dette, men i mye mindre grad siden venner er noe man kan velge. Det er noe slitsomt å ikke kunne nevne disse tingen siden det er en veldig stor del av mitt liv enten jeg vil eller ikke, men det siste året har jeg likevel bare sluttet å snakke om det.

På den andre siden har jeg en hyper-ateistisk kompis som jeg har våpenhvile med og vi får dette til å fungere. Som er hvordan man BURDE forholde seg til slikt. Han plager ingen med sin tro, jeg plager ingen med min tro, vi har begge erklært at vi er uenig med den andre, og vi er enige om å ikke diskutere det videre fordi det ikke er konstruktivt.

Jeg har i perioder ikke kunnet nevne slikt på jobben, på fest, på facebook, osv. uten å risikere at noen får et hysterisk annfall. Det ville heller ikke tatt seg ut hvis en fremtidig arbeidsgiver googlet meg og fant mitt navn i sammenheng med en tråd hvor jeg uttrykket mine mer kontroversielle teorier i relasjon til kanaliseringens virkningsmekanismer. Derfor er jeg anonym her inne, og da kan jeg også dele mer av mine personlige erfaringer.

For å ikke nevne de som kommer med slikt til psykiatrien og får kastet en paranoid/schizophren diagnose rett i fleisen uten at man ser på noe annet enn at man er uenig i vedkommendes virkelighetsforståelse. Det er tross alt forskjell på overbevisninger og tvangstanker... Det virker som at denne umyndiggjøringen har tatt over etter at man ikke lengre kunne brenne oss på bålet. Likevel har jeg også hørt om de som blir tatt seriøst og hvor utrederen tar seg tid til å lytte.

På den andre siden har jeg heldigvis venner som tenker det samme som jeg gjør, selv når det kommer til mine mer kontroversielle tanker.




Det jeg nå vil høre om er deres egne opplevelser (konkrete eller generelle) rundt det å måtte holde deler av sin identitet adskilt.

Eller suksesshistorier relatert til det å ha en så samstemt miljø rundt seg at man kan være seg selv. Personlig har jeg mer behov for å høre sistnevnte.

[Jeppski]

Jeg prater for det meste ikke om skeptisisme i virkeligheten fordi de jeg prater med enten ikke bryr seg eller har hørt meg sutre over det før. Når jeg eventuelt kommer over folk som tror på de motsatte av meg, ser jeg an situasjonen om det er verdt å potensielt fornærme den personen.

[Asbjørn]

2 forskjellige liv er en måte å se det på .
En annen er slik jeg har det,
Etter at jeg selv ble overbevist om at det er noe mer, og at dette "mer" har med det paranormale / overnaturlige å gjøre, har jeg etterhvert stått åpent frem, bla.a. her på forumet.

Jeg er "paranormal"

Nå er det engang slik at mange ikke skjønner bæret av hva en snakker om i dette tema, og man møter allslags holdninger.
Noen er skeptisk, noen benekter, noen kaller deg for rar / smågal / splitter pine gal - osv.
Mens andre igjen kjenner igjen "symptomene", dvs at man har egne erfaringer, eller er nært knyttet til en som har dette, og har blitt overbevist via resultater.

Personlig er jeg en tekniker, og en som kan kalle seg "datanerd".
Med andre ord en som i utgangspunktet skal ha en logisk forklaring på alt som skjer, og finne logiske løsninger på de ting som dukker opp.

Men det har etterhvert blitt et problem å være skeptisk / benektende, for disse tingene skjer alikevel.

Etter å ha hatt mange uforklarlige opplevelser, både egne og andres, har jeg bare måttet godta at det er noe mer.

Noe vi ikke klarer å gjenskape i laboratorier - kansje det er feil steder - at laboratorieenergien / energiavtrykk der regelrett blokkerer det som fungerer.

I den senere tid har jeg utført flere "husrens", hvor tilbakemeldinger er enstydende, at noe skjer på stedet mens jeg holder på , og at det har skjedd en endring i ettertid.
Når dyr, og små barn ( så små at de ikke har språk enda)
forandrer oppførsel, da er det noe som har skjedd.
Voksne, og unger med språk kan i mange tilfeller tro at det er en forandring, fordi noen har gjort noe.
Men å bevise dette er vanskelig, - fordi det somregel blir "synsing".

Men etterhvert som mange småsaker alle indikerer det samme, - da er det absolutt grunn til å lure.

Og jeg for min del er så sikker som det går an å være at det faktisk er noe mer - noe som påvirker livene våre, noe som har vært i menneskers tro siden de første mennesker kom til.
Som innen sjamanismen / naturreligioner, vi finner det spredt over hele verden, blant alle folkeslag.
Og det merkelige er at alle disse kan gjenfortelle om lignende ting, om lignende hendelser, - som om de skulle ha hørt det av de på andre sida jordkloda...

Men jeg må og påpeke at dette er noe som ikke alle merker, - det varierer i styrke, og det varierer utenfor vår kontroll.
Noen går igjennom livet uten å merke noe som helst,
noen oppplever ting, men bortforklarer det med tilfeldigheter.
Noen har en redsel for disse tingene, og blånekter, og gjør alt de kan for å motbevise. Eller bortforklare...

Og det må sies ; noen ganger er det naturlige / normale årsaker til at ting skjer.
Og noen ganger er det tilfeldigheter som lurer oss trill rundt.
Men - ikke alltid....

A

[jeditrond]

Jeg er såpass heldig at min nære familie også har evner, så både min mor og min søster er åpen for hva jeg driver med. Min svoger derimot henger fortsatt litt etter, han er åpen frem til orber og sånn som synes på bilder. At min søster og jeg har evner er litt for nærme virker det som, men han forsøker så godt han kan å ikke være negativt innstilt foran nevøene mine fordi disse også har antydninger til evner. Min beste kamerat er noe skeptisk, men åpen for hva jeg driver med og har så smått begynt å spørre meg om ting av paranormal art. En god venninne og jeg utviklet evnene våre sammen så og si, så hun har ikke hatt noe annet valg enn å godta at sånn er det bare. Ellers har jeg en tendens til å se an personen(e) jeg snakker med før jeg forteller om den paranormale biten, har dog blitt positivt overrasket ved et par anledninger når tidligere kollegaer jeg møter på butikken viser seg å være åpne for ihvertfall husrens og beslektede emner. Resten av min paranormale utvikling er ikke noe som kan diskuteres ved kjøledisken på Meny, det er for omfattende til å koke ned til en samtale på et par minutter

[Heksepusen]

Jeg er kjempe heldig som har familie og venner som aksepter det livet jeg har og det jeg har av evner. Allikevel er det ikke det jeg snakker høyt om. Jeg er jo heldig som har en mann aksepter meg som den jeg er han syns jo det er stas og ha ei ekte pulver heks i hus som virkelig kan sinne saker. Så jo jeg syns jeg har mitt perfekte liv.
Så har jeg jo livsstilen min som viking og der er jeg volve og husfrue på samme tid noe som er fryktelig morsomt og blir akseptert for det

[Metatron1985]

Jeg er såpass heldig at min nære familie også har evner, så både min mor og min søster er åpen for hva jeg driver med. Min svoger derimot henger fortsatt litt etter, han er åpen frem til orber og sånn som synes på bilder. At min søster og jeg har evner er litt for nærme virker det som, men han forsøker så godt han kan å ikke være negativt innstilt foran nevøene mine fordi disse også har antydninger til evner.

Ja det er halve slekta her også. Problemet i vår slekt er at de færreste ser ut til å ha fått det med seg. Det ser ut til at den spesifikke typen klarsyn som går i arv hos oss lar seg ignorere hvis man aktivt prøver. Bortsett fra i mitt tilfelle.

[Heksepusen]

Jeg er såpass heldig at min nære familie også har evner, så både min mor og min søster er åpen for hva jeg driver med. Min svoger derimot henger fortsatt litt etter, han er åpen frem til orber og sånn som synes på bilder. At min søster og jeg har evner er litt for nærme virker det som, men han forsøker så godt han kan å ikke være negativt innstilt foran nevøene mine fordi disse også har antydninger til evner.

Ja det er halve slekta her også. Problemet i vår slekt er at de færreste ser ut til å ha fått det med seg. Det ser ut til at den spesifikke typen klarsyn som går i arv hos oss lar seg ignorere hvis man aktivt prøver. Bortsett fra i mitt tilfelle.

slik jeg har lært det så kan det gå x antall generasjoner som kan overse det eller late som man ikke har det før det skjer slik som med deg.
Når den som deg kommer så blir det en liten oppvåkning for alle og et stort tungt lodd for den som ikke kan over se det. Men ta det med glede og vit at du har gjort familien en tjeneste.

[xyrea]

Hm, ikke engang dobbeltliv, er vel mer som en løk når jeg tenker meg om... har sikkert 5-6 forskjellige 'nivåer' av hvor mye folk egentlig får vite, og har hatt det siden jeg var 12 eller 13. Noen ganger prøver jeg å fortelle mer til noen, og har blitt overraska i begge 'retninger' om hvem som er tolerante og ikke.. hva de påstår sjøl om dette har noen ganger veldig lite med saken å gjøre. Men egentlig føles ikke dette som noe større problem enn at jeg ikke deler veldig personlige ting med folk jeg ikke kjenner godt.

[lighteren]

min erfaring er at bastante og arrogante
holdninger blir moett med latter.

sjeldent har jeg opplevd at mennesker med
ydmyke uttalelser blir moett med latter og haan.

men det er mye enklere aa anklage andre
for aa vaere arrogante og ekle, enn aa
vurdere om det kanskje er "jeg som
faktisk ber om det".

[Metatron1985]

slik jeg har lært det så kan det gå x antall generasjoner som kan overse det eller late som man ikke har det før det skjer slik som med deg.
Når en som deg kommer så blir det en liten oppvåkning for alle og et stort tungt lodd for den som ikke kan over se det. Men ta det med glede og vit at du har gjort familien en tjeneste.

Dette blir vel litt på sidelinjen av det egentlige tema, men interessant var det.

Det merkelige var også at det ikke manifesterte seg før i puberteten, men da kom liksom alt samtidig. Hvor livskrisen jeg sto i startet og manifesteringen sluttet, eller hvilken av delene som skapte den andre, er IKKE godt å si, men slitsomt var det. Parallelt med å begynne å fungere i en annen verden så sluttet jeg også å fungere ift. praktiske problemstillinger i hverdagen.

Utifra hva åndeverdenen har fortalt meg gjennom tegn, syn og "tilfeldigheter" så var det to søskenebarn som giftet seg ca. 6+ generasjoner tilbake, og dette forsterket et gen som hadde vært i ferd med å viskes ut. Det spesifikke genet ble meg fortalt å stamme fra Tornedalen i Sverige, hvor en historiebok jeg "tilfeldigvis" leste fortalt meg at det var flust med Samiske sjamaner der. Jeg har ennå ikke klart å spore opp den av mine forfedre dette kan stamme fra, men slektninger jeg har i USA som kommer fra samme gren av familien har kommet til samme konklusjon og opplevd samme fenomener. Disse har vi ikke hatt kontakt med på 60 år, og dermed har de altså gjort seg opp sine egne erfaringer på området, uavhengig av hva vi har opplevd på andre siden av Atlanterhavet.

Hvis jeg nå har forstått deg riktig så sier du at min oppvåkning har ringvirkninger som kan gi utslag på resten av slekta? Det har jeg i så fall ikke tenkt på med den formuleringen før og var en veldig interessant tanke. En kropp er jo bare en haug med celler som deler seg, og reproduksjon er en forlengelse av samme fenomen. Ens nærmeste familie blir jo da nærmest en og samme organisme, i hvertfall på det fysiske plan, noe som jeg mener skaper en sjelelig connection slik jeg utdypet på i min post i din "Elske med kropp sjel og ånd" tråd.

Om jeg har gjort de noen tjeneste vet jeg ikke noe om, faktisk kunne denne effekten forklart hvorfor broren min ble så ekstra forbannet på meg etter at jeg begynte å syssle med dette aktivt. Som den selvmotsigeren han er så har han opplevd og bevitnet opptil flere spirituelle fenomener som han ikke kan bortforklare, men blånekter likevel for at det ligger noe åndelig forklaring bak, uten å tilby noen annen teori. Hans innstilning til det alternative virker å være "VIL IKKE VIL IKKE VIL IKKE VIL IKKE!" og da blir det vel passelig surt for ham dersom han blir smittet av mine eventyr i "Narnia".

[Høretil]

Jeg må si at veien for å bli skjønt og akseptert i min familie er enda veldig lang. De respekterer min livsstil, men de vil så absolutt ikke høre på "svadar" pratet mitt. Syns det er vanskelig, i og med at dette er den jeg er, og jeg føler de ikke kjenner meg. Jeg føler det litt som noen nevnte her oppe, at man lever et -dobbeltliv-. Har heldigvis noen gode venninner/ venner som er åpen for dette.

Ellers hjelper det jo at man har en sånn en genial side som dette da!!! )