Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Extraordinære bevis på realiteten av ´nær døden`

[g.r.y]

Snublet over denne artikkelen, hvorav viste seg svært interessant. En intensiv pleier har i bokform fremlagt oppsiktsvekkende bevis på at nær døden opplevelser er reelle, og ikke bare hjernen som spiller en et puss..

http://www.dailymail.co.uk/news/article ... dying.html

[HappeTittenTooYouNow]

Håp, tro og sånt..

Men hvorfor er det slik at majoriteten av de som har opplevd det å være svært nåre ved St.Peter, husker ingenting? De forteller om en ikke eksistensiell tilværelse.. lik det å sove en svært dyp søvn?
Så har du de som blir kastet ut av kroppen ved bare å nyse, som forteller om det vakreste de har sett, følt, hørt og overvært.?

Jeg har opplevd at avdøde personer synliggjør seg for meg, for så å fade ut i intet.
Så en form for videre eksistens tror jeg på..
Men det er svært stort gap på det å tro, kontra det å vite.
Det later som om de som husker sine NDO endrer livoppfatning, og blir mye mer beroliget og har et mer innholdsrikt liv, enn de som ikke husker noe. Som om dødsskyggen er tatt ifra dem, og de har da den betryggende følelse av evighet... JEG ANER IKKE, men håper det er slik det er...

Happe...

[jeditrond]

Fascinerende lesning!

Døden er ikke noe å være redd for virker det som, interessant også å lese at det ikke er noen spesifikk religiøs figur som møter en. Det er heller nære og kjære + en eller annen "ukjent" som ikke nødvendigvis gir assosiasjoner til noen religioner, men som kanskje er selveste "Døden"/ Veiviseren/Guiden over til den andre siden

[faith903]

Spennende! Jeg anbefaler dokumentaren Afterlife av Paul Perry, veldig fin

[g.r.y]

Håp, tro og sånt..

Men hvorfor er det slik at majoriteten av de som har opplevd det å være svært nåre ved St.Peter, husker ingenting? De forteller om en ikke eksistensiell tilværelse.. lik det å sove en svært dyp søvn?
Så har du de som blir kastet ut av kroppen ved bare å nyse, som forteller om det vakreste de har sett, følt, hørt og overvært.?

Jeg har opplevd at avdøde personer synliggjør seg for meg, for så å fade ut i intet.
Så en form for videre eksistens tror jeg på..
Men det er svært stort gap på det å tro, kontra det å vite.
Det later som om de som husker sine NDO endrer livoppfatning, og blir mye mer beroliget og har et mer innholdsrikt liv, enn de som ikke husker noe. Som om dødsskyggen er tatt ifra dem, og de har da den betryggende følelse av evighet... JEG ANER IKKE, men håper det er slik det er...

Happe...

Jeg deler ditt syn på dette. Det er hittil ikke fremkommet et endelig bevis, om en kan si det slik. Indikasjoner nok til at jeg kan tro; ja, så absolutt. -Endelig bevis for at tro skal bli viten; Nei, desverre.. Jeg krever nok mye for å komme dit.

[UFO]

Det er vel kanskje ikke meningen at vi skal vite hva som skjer etter døden.
Velger vel som mange andre å tro at det ikke er noe å frykte.

Jeg er nå også av den oppfatning at når det har vært en NDO, så har man jo ikke vært fullstendig død siden man vender tilbake til livet. Mao. så har ingen vært 100% døde - da hadde de jo ikke kommet tilbake.

[g.r.y]

Jeg er nå også av den oppfatning at når det har vært en NDO, så har man jo ikke vært fullstendig død siden man vender tilbake til livet. Mao. så har ingen vært 100% døde - da hadde de jo ikke kommet tilbake.

Enig. -Dette er oxo i stor grad det som ligger til grunn for hva jeg har grublet meg frem til som sannsynlige årsak til at noen har sterke minner fra sin nær døden opplevelse, mens andre ikke; Jeg tror at en må ha kommet til et viss punkt før en når dithen at man starter på denne "reisen".
I og med at mine mest intense spekulasjoner og studering av & rundt dette er linket opp imot min samboers mangel på minner de gangene han måtte gjenopplives i forbindelse med en svært alvorlig hjertesykdom for noen år tilbake, faller det meg enklest å bruke dette som bakgrunn når jeg skal forklare tankegangen rundt denne mulige forklaringen..
For å si det litt banalt, så dør vi jo teknisk sett ikke fordi hjertet stopper, men fordi det da ikke blir blodgjennomstrømning til hjernen. En naturlig konsenkvens av dette, blir da at det ikke er slik at hjertestans = død. Hadde døden intruffet som en direkte konsenkvens av at hjertet sluttet å slå, ville det jo f.eks. vært meningsløst å foreta såkaldt "gjenoppliving", -for død er død, og da er det ingen vei tilbake. Jo lenger en har vært uten puls, jo lenger blir det jo imidlertid siden hjernen fikk nytt blod/O2 tilførsel, hvilket betyr at en føres nærmere & nærmere dødens terskel.
Om ens hjerte først skal slutte å slå, kunne ikke settingen ha vært mer gunstig enn hva som har vært tilfelle for min samboer. Hjerteavdelingen på Riksen innehar en ekspertise man ikke topper noe annet sted på kloden. Som om det ikke var nok, er hans tilfelle svært skjeldent, så¨han ble tilbudt å være "prøvekanin" for en gruppe bestående av verdens 10-15 ledende kardiologer. Hans ansvarlige lege blir denne gruppens norske representant, -en lege som har fått en tilnærmet gude-status i mine øyne. Med dette kobbelet & deres utstyr, var han rimelig kjapt tilbake.
Om en derimot tenker seg at han hadde fått en hjertestans hjemme, ville han derimot ha kommet en del lenger i denne prosessen. En kan nok trygt gå ut i fra at mine standard kunnskaper innen førstehjelp ikke ville gjøre de største underverker, for å si det sånn, så relevant gjenoppliving ville jo ikke bli en realitet før ambulansefolkene fikk tatt over.. Ut ifra det jeg har lest og hørt om andre tilfeller, tror jeg at det ved et slikt tilfelle vært betydelig større kjanser for "nær døden" -opplevelsen hadde avstedkommet som noe langt mer minnerikt, for å si det slik.. -Sikker kan jeg selvfølgelig ikke være, -men det er iallefall noe jeg har resonert meg frem til som sannsynlig forklaring..