For noen uker siden tok jeg et siste farvel med en kjær hestevenn gjennom nesten 20 år. Vi har hatt "fast følge" siden jeg var 12-13 år, og vi har hatt et helt spesielt nært forhold. Det vil si, han var ikke min hest, men en hest jeg har passet flere ganger i uken siden jeg var ungjente. Igår kveld ringte eieren hans og sa at han var syk og i samråd med veterinær hadde de kommet fram til at det eneste rette var å la ham få slippe, og hun ville gi meg beskjed om dette og spurte om jeg ønsket å komme for å se ham en siste gang. Jeg visste med en gang at jeg måtte se ham en siste gang.. Heldigvis bodde de kun et par minutters
unna så jeg var der raskt. Da jeg kom var han ganske sedert, hodet hang i bakken og øynene var sløret, men han snudde hodet mot meg og berørte hånden min med mulen da jeg satt meg inntil ham mens veterinæren klargjorde sprøyten med avlivningsmiddelet, og eierne sto ved siden av. Jeg pratet lavt til ham, og holdt hånden min mot nesen hans så han skulle kjenne lukten av meg, og ga ham mentalt beskjed om at jeg var hos ham og at jeg skulle følge ham hele veien. Veterinæren satt den siste sprøyta og etter få sekunder la han seg på bakken. Jeg satt meg ved hodet hans og strøk ham over det store ansiktet og over ørene slik jeg alltid har pleid å stryke ham. Veterinæren lyttet på ham met et stetoskop og sa at hjertet slo fortsatt men veldig svakt. Jeg strøk og strøk ham over ansiktet, ørene, mulen, den lange tykke luggen. For mitt indre så jeg et bilde av ansiktet hans som berørte mitt, jeg kjente følelsen av den myke luggen hans mot pannen min og den velkjente lukten av ham - og jeg kjente en bølge av intens, dyp kjærlighet inni meg. Fredfullhet.
Så kom et nytt bilde, jeg så ham stå ved siden av meg i starten av en uendelig, fredfull eng av mykt grønt gress. Jeg kjente bølger av fred og kjærlighet i meg, gode, sterke følelser. Øynene våre møttes et kort øyeblikk - men det kjentes som en evighet - blikket hans var ungt igjen, lekent, skøyeraktig, lykkelig - fullt av kjærlighet. Forventningsfullt. Han var ivrig, nesten så han trippet etter å komme seg avgårde, men samtidig kjente jeg det følelsesmessige båndet mellom oss, som om det holdt ham igjen. "Ja", sa jeg - "løp avgårde". Det var som om ordene mine (de mentale ordene - jeg sa dem jo ikke høyt) inneholdt både "jeg elsker deg", "Jeg vil savne deg", "finn fred" i seg uten at jeg sa det. Som om ordene var komprimert til følelser. I samme øyeblikk satt han avgårde i full galopp nedover engen... i et kort øyeblikk så jeg en rask sekvens av opplevelser vi har delt sammen opp igjennom årene. Han og jeg, som hoppet over bekker i skogen, startet vår første konkurranse med vogn, på leietur i skogen, gallopperende i snøen uten hodelag, alle timer vi bare var sammen mens han spiste og jeg satt ved siden av og bare var tilstede, sammen han og jeg..
..og i nøyaktig samme øyeblikk visste jeg at han var borte. Tårene trillet nedover kinnene der jeg satt ved siden av ham og strøk ham over pelsen, men jeg kjente jeg hadde et lite smil om munnen og tenkte at det egentlig var litt rart og overraskende at jeg kunne smile i en slik setting. Veterinæren lyttet fortsatt på ham, men tok nå av seg stetoskopet, og sa at nå hadde hjertet stoppet.
Denne opplevelsen var så intim at det har tatt meg lang tid å kunne dele den.. Samtidig er det noe jeg ønsker å dele bort. Det rare med tidsaspektet i dette er at det skjedde iløpet av et par sekunder. Men selve opplevelsen at dette var mye lengre. Det er som om tiden ble foldet sammen på en måte. Jeg klarer ikke beskrive det på noen annen måte. Som om man brettet sammen et papirark, hvor kant-mot-kant var her og nå, mens opplevelsen var hele den buede langsiden av arket..
Når jeg tenker på ham nå etterpå så er det eneste bildet som jeg klarer å få av ham helt tydelig er et bilde av ham på en liten forhøyning, stående under et tre, og han snur seg mot meg og ser på meg. Men jeg kommer ikke noe nærmere ham. Men han har det godt. Jeg har aldri sett ham stående på et slikt sted på en slik måte i levende live så min konklusjon er at det er slik han har det nå. Og jeg kan kun få et glimt av ham, men der han er kan ikke jeg være.
