Kan noen gjøre meg litt klokere?
Når jeg traff min mann for 14 år siden (i 2005) har jeg sett og hørt...ja, opplevd uvanlige ting. Jeg har alltid vært fascinert av det paranormale, men aldri vært i kontakt med det før jeg traff mannen min. Altså...eller... Jeg har av og opplevd en deja vu følelse. Altså, jeg har sett hendelsene før og kommer på at jeg har jo drømt det. Er bare bittesmå glimtil nå. Noe som begynte i tenårene, men som jeg har opplevd mer og mer de siste årene. Etter at jeg ble sammen med mannen min så har det skjedd ting. Første gangen var nedi kjelleren til hans foreldre, som er en leilighet. Vi pleide å overnatteder nede når vi var på besøk hos svigers. Uansett, jeg var på badet og noen sa "Hallo! Hvem er du?" til meg. Jeg trodde det var mannen min som tulla med meg, for stemmen var veldig lik hans. Så jeg spurte han om han hadde snakka til meg når jeg var på do, men han så på meg som et stort spørsmålstegn. Da tenkte jeg ikke mer over det. Så var det en natt jeg våkna ( dette var også hos svigers) av at jeg hørte noen snakke og mumle over hodet på meg. Han hørtes ut som svigerfar, så jeg dunket borti mannen min som også var våken, og spurte han om hva faren hans gjorde oppe så seint, midt på natta. Han skjønte heller ikke noe. Vi la oss igjen for å sove.
Seinere har vi funnet ut at det var min manns bestefar som gikk igjen hos svigers, noe han fremdeles gjør. Han døde nemlig året før jeg traff han som nå er mannen min. Jeg bodde i byen når jeg traff mannen min og han flytta så og si inn til meg etter to uker som par. Da hendte det av og til at jeg våkna på nettene og så en mørk, tynn skikkelse ved min side i senga som så ned på meg med granskende øyne. Av og til lente han seg ned mot meg og tok hånda si på kinnet mitt. Jeg var sikker på at det bare var en drøm, men seinere innrømte mannen min at han av og til hadde med seg bestefaren sin over fjorden og inn til byen, til meg. Det skal være sagt at mannen min er åpen og mottagelig for den åndelige verden, noe han fortalt meg etter at jeg fortalte om det jeg har opplevd og hvordan jeg har opplevd det. Søstera hans og hennes sønn er også mottagelige for åndeverdenen, mye mer enn mannen min.
Tilbake til meg
Etter at vi hadde vært sammen 1 år så kjøpte vi leilighet, og flyttet fra byen og inn til hans hjemtrakter. Da roet det seg litt med mannen ved min side i senga. Så for et års tid siden eller to (husker ikke helt) så dukket det opp en ny mann ved enden av sengen vår. Han var ikke like tynn som bestefaren til mannen min. Jeg tenkte ikke mer over det og godtok hans tilstedeværelse. Trodde jo at det var bestefaren til mannen min igjen. Mannen min fikk så kneik i ryggen og gikk til ei her vi bor som har spesielle evner. Han ble fiksa og hun fortalte han at morfaren hans kom til oss av og til. Mannen min hadde ikke nevnt et ord om det til henne. Han kom så hjem og fortalte meg det, og at mormoren hans også var hos oss av og til. Merker ikke så mye til det nå. Det hender av og til at hunden vår ser opp mot noe som ikke er der og bjeffer uti gangen vår, og på kjøkkenet. Kan været det ikke noe å bry seg om. Når vi er på besøk hos broren til mannen min og foreldrene er borte (er en generasjonsbolig hvor de bor i underetasjen) så hører vi gjerne noen som går over golvet nede og at verandadøren slår (er sånn skyvedør). I fjor døde bestemoren til mannen min, og det var det hun alltid pleide å gjøre med verandadøren når hun bodde der før hun kom på sykehjem. Er mye aktivitet hos svigers. Når vi er på besøk der så blir jeg alltid trøtt og får hodepine.
Men til det som er grunnen til dette innlegget. Onkelen min, en kjær onkel døde brått for 3,5 mnd siden...og 1-2 mnd'etter at han døde så var jeg på vei til bussholdeplassen en tidlig, regnfull morgen. Det regna så mye at jeg ikke hørte noe gjennom hetta, da kjente jeg plutselig tydelig at noen dyttet meg i ryggen slik at jeg gikk inn til kanten av veien. Øyeblikket etter så kom en syklist i rasende fart bak meg. Jeg sa takk til hva det enn var. Hadde ikke jeg gått inn til kanten der så hadde jeg blitt påkjørt av syklisten. Så kom Skjærtorsdag og jeg fikk beskjed om at bestefar ikke var frisk og hadde veldig vondt. Natt til Langfredag så satt jeg og slapphet av og strikka. Plutselig så satte Max ( hunden vår) i gang med å bjeffe mer enn noen gang mot noe rett bak meg. Han så opp på noe bak meg. Jeg snudde meg og så ingenting. Jeg ringte til moren min Langfredag morgen for å høre hvordan det gikk med bestefar kl.09.45, og alt gikk greit. Så kom en telefon fra mamma 10.10 og i andre enden var en gråtende mamma. Bestefar var død. Så da lurer jeg på om det kan ha vært bestefar som var en tur innom natt til Langfredag. Jeg veit ikke.
Så kom 17.mai, og vi var invitert på middag og spillekveld hos nevøen til mannen min(han som er veldig mottagelig for åndeverden). Det ble tarotkortlesing (englekort) og rensing med pendel (fordi noen veltet et glass med brus utover kaka på bordet), og en runde yatzy. Gjennom kortlesinga fikk jeg en beskjed fra onkelen min (han som døde for 3,5 mnd siden) om at jeg måtte slutte å tenke på fortiden og huske han som den onkelen han var (det kom fram ting, overraskende, sjokkerende ting om han etter at han døde), og at jeg måtte bare fortsette med slektsgranskninga mi. For jeg ville komme veldig langt tilbake, og gjøre mer sang og dans (noe som jeg alltid har vært glad i). Nevøen til mannen min sa at jeg er åpen og mottagelig for det åndelige og paranormale, men det ville komme enda mer når jeg var klar for det, og at det var kanskje gjennom kreative ting. Han sa også at jeg hadde ansvar selv for å bære fruktene fra treet mitt, at det var bare jeg som kunne klare det med litt hjelp fra mannen min. Så jeg satt tilbake som et stort spørsmålstegn og lurer fælt på hvordan jeg skal utvikle meg åndelig.
Hvordan, og når kan jeg vite at jeg er klar for og åpen mottaker av det paranormale? Hjelp!
Råd mottas med stor takknemlighet.
