Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Hvordan kan jeg utvikle meg?

[ludoburgero]

Jeg har et par oppgjør jeg aldri får gjort ferdig med meg selv.
Disse er jeg bevisst over, men jeg ser ut til å holde meg tilbake.
Kort oppsummert går dette på:

1) Følelsen av å ikke komme noe sted, og holde meg selv tilbake, selv om jeg ikke vil.
Fullfører dermed ikke oppgaver jeg begynner på, hvis jeg i det hele tatt kommer i gang, fører også med seg frykt for å mislykkes, "toget har gått"-følelsen, "det er uansett ikke stort å gjøre nå". Følelsen av at verden bare suser forbi meg, resten av verden, mens jeg står igjen alene er veldig sterk. Følelsen av ensomhet, at jeg er alene om ting, at ingen ser meg og de tingene jeg gjør, og at jeg... vel... egentlig gjør veldig lite også. Følelsen av å være ubetydelig.

2) Følelsen av at jeg enten personlig rammes av ulykke og elendighet, eller at noen i nærheten av meg alltid gjør det, at jeg alltid ubevisst gjør en søken etter mennesker som er ulykkelige eller som har vært veldig uheldige, eller at de rammes før eller siden av tragedier. Dette er ikke bare noe jeg innbiller meg heller, men noe som (FORHÅPENTLIGVIS BARE TILFELDIG) også skjer. Det kan selvfølgelig "bagatelliseres" med at tragedier, sykdom, ulykker og det som verre er faktisk ER en del av livet, kanskje ikke akkurat hverdagen, men at det kan ha en betydelig lammende effekt på de som rammes, for så å måtte la de gå gjennom en fase hvor de forhåpentlig ender opp sterkere... eller kaldere... eller mer skadet emosjonelt enn de allerede var... ja, nå sklir det ut... det vet man jo aldri. Men iallefall er det mye som bare tærer på meg av dette.

3) Følelsen av at jeg er heldigere enn jeg tror og skal derfor ikke klage. Hele tiden selvklander.
Jeg har nå vært i behandling hos to forskjellige, hvor jeg fortsetter behandling utover et halvår nå, og jeg synes det kommer noe godt utav det, om det enn skjer i små steg av gangen. Første jeg var hos endte bare opp med tre sesjonen, det var for cirka et år siden, og hun var mer orientert rundt litt "alternativ" behandling. Nå går jeg til en som driver med konvensjonell og klinisk terapi, og jeg synes det burde være sånt. Hun forrige var uansett veldig tidlig ute med å oppdage noe jeg stadig nærmere innser... og det er at jeg belaster meg selv til ENHVER TID med dårlig samvittighet; en følelse av at jeg må forsvare og beklage, en defensiv attityd. Til han jeg får behandling av nå, uten at jeg skal utlevere for mye, har også vært innom tema til tider, og spesielt i det siste har vi kommet frem til at jeg argumenterer mye, og at personer gjør det når de føler seg i truede omgivelser.

Så... da er vel EN av løsningene å fokusere på at jeg IKKE befinner meg i truede (eller truende?) omgivelser? Jeg antar det, men det er ikke så lett med de andre forutsetningene mine. Hvordan skal jeg klare å utvikle meg best mulig i positiv retning? Jeg sliter også med tinnitus, og selv om jeg har mange gode grunner til å tro at det foreligger en fysisk plage (eller fysiologisk), så får jeg beskjed av min behandler om å ta med i betraktning at det kanskje også skyldes psykologiske/emosjonelle faktorer. Han heller mer over til å mene det, og sier:

"Jeg tror den er der fordi det er noe du ikke vil føle og kjenne og tenke på.
Med din historie, så er det mange grunner til å forstå at du har slitt med en del."

Dette sier han til tross for at jeg ikke har sagt særlig mye heller.
Og kanskje det ER nettopp det; at jeg har fortrengt en del.
I mitt tilfelle tror jeg ikke det går på konkrete hendelser, men at det sentrerer seg mer om mitt følelseliv. Jeg deler dette innlegget villig med dere, og det er i grunn bare "å tenke høyt", fordi jeg føler det kan ha en viss bra effekt å få det ut også. Det hadde helt klart vært fint med respons, tanker rundt det også, innvendinger, om det enn var destruktiv kritikk også. Alt er velkomment. Dette handler tross alt om et liv i utvikling, og siden jeg har en familie - også nå min egen - så dreier det seg om andre liv også som berøres av mitt eget. Jeg føler meg selvsagt ikke helt ubetydelig, hvis det virket sånn innledningsvis, men mitt ekko er ofte... ja, nemlig... et ekko.

Det er ubesvart. Det er ugjengjeldte tanker, følelser og... andre ting jeg ikke klarer å sette fingeren på her, i bildet. Jeg kjenner at jeg har noe i meg som jeg ikke får frem. At det er en manglende vilje til å leve mitt liv helt og fullt ut, at jeg er nettopp det jeg blir definert som av både den ene etter den andre; en "underachiever", en underyter. En som kan mye mer og vet mye mer enn han bruker. Det er ikke noe kult å vedkjenne seg, det er heller ikke særlig trivelig når jeg kjenner meg igjen i uttalelsene/beskrivelsene men samtidig føler meg overvurdert.

Hva det er jeg sliter med, vet jeg ikke helt, men jeg håper å få utvikle meg.
Utvikle meg i positiv retning. Bli rikere på opplevelser, få mer selvinnsikt, om jeg enn er nødt til å møte meg selv i døra for å nå frem dit. Hva enn som må til, så føles det som en tung vei å gå.
Nesten som om det var i blinde.

[jeditrond]

Tror du er på god vei allerede ludo, du har så smått tatt tak ved å oppsøke folk som kan hjelpe deg med å innse tildels hvor problemet ligger og ikke minst veilede deg mot hvordan få kommet seg ut av den nedoverspiralen du er inne i for tiden med dårlig samvittighet og alt det andre.

Forhåpentligvis kan han du går hos nå hjelpe deg med å stikke hull på bobla, for å bruke en litt slitt metafor, slik at du kan lettere se hva det er for noe du føler strever med å komme ut. Ditt bidrag til verden så og si

Lykke til, dette kommer du deg gjennom, dog med en og annen kul i hodet etter å ha stanget ned noen vegger

[ludoburgero]

Takk for svaret, Jedi!

Tanken melder seg: men hvordan skal jeg ta til takke med et hull i boblen?
Jeg, som jeg tror ikke er i stand til å få et konklusivt svar.

Samtidig tenker jeg også: Hvor mange år skal dette vare? Denne følelsen? Det har vært nedover lenge.

[Kiara]

Vanskelig å komme med noen gode svar her. Men svarer likevel, om ikke annet for å vise at jeg bryr meg, selv om jeg ikke kan hjelpe deg! Men kan sende en trøste

Jeg kan jo fortelle kort om meg selv. Har på ingen måte hatt det enkelt hele livet. Det har gått i bølgedaler. Har hatt et langt samliv, som har hatt sine problemer.. men vi kom oss igjennom den største krisen, og kom sterkere ut av den! Så vi verdsetter hverandre høyt! Og vi koser oss sammen med enkle gleder, som turer i skog og mark, gode samtaler om kvelden, eller bare slapper av med tv, uten å behøve å si noe. Vi er sjeldent ute å spiser og drikker, for det koster for mye. Vi lager heller mat sammen og koser oss hjemme! Vi er ikke av de som kan ta reiser flere ganger i året. Men vi tar oss alltid en ferietur på sommeren. Altså et harmonisk, lykkelig forhold, som inneholder de mest enkle gleder, men et sterkt samhold!

Så skulle en tro at allt i mitt liv var bare enkelt.. Men jeg har en tendens til å komme ut for problemer med andre folk. Folk jeg har støttet og hjulpet, gitt sjanser og forsvart, tross at de har vært dårlig likt av andre, så jeg har fått advarsler, men valgt å tenke at folk kan vokse og forandre seg. Det har endt i store skuffelser, som har gjort meg psykisk langt nede i en lengre periode, før jeg har klart å krabbe meg opp igjen..

I tillegg er jeg utsatt for stadige sure oppgulp og angrep fra ei nabokjerring, som jeg forsøker å unngå. Men så hender det at jeg desverre treffer på henne, og da slipper jeg ikke unna sure oppgulp fra henne. Men tror hun av div.årsaker jeg ikke skal gå inn på her, må være sjalu på det vi har, i tillegg til at hun ble veldig missfornøyd når jeg nektet å danse etter hennes påfunn. For de hun ikke kan benytte seg av,, eller utnytte,, de er ikke verd noe for henne!

Gjentakende onskap, mobbing og usannheter med påfølgende konflikter.. har gjort at jeg tror min oppgave her i dette livet, er å oppleve dette. Det slår an gang på gang, når jeg aner fred og ingen fare.. Det sender meg langt ned, og jeg må slite veldig for å komme meg opp igjen og heve hodet over slike folk. Men heldigvis har jeg en god familie, og jeg har gamle venner, som har vært i livet vårt i nesten alle år. Så jeg klarer meg uten falske, missunnelige kryp, som bare elsker å finne på dritt..

Jeg prioriterer å komme meg mye ut, for jeg sliter med veldig vond rygg, og ledd. Så hverdagen er slitsom. Det er så vondt å komme igang, og utholdenheten er ikke stor.. jo enkelte dager klarer jeg masse, men får det garantert tilbake igjen etterpå! Men selv om dørstokkmila er tung, så prioriterer jeg turer flere ganger i uka, for det gir meg mere styrke i kroppen, og det gir en veldig bust til humøret mitt! Så får heller lo-dottene fly litt rundt i huset.. Men dette er min oppskrift på å ikke synke inn i medlidenhet med meg selv, og føle meg glad, og sette pris på det jeg har!

Puh.. jeg er ikke glad i å skrive så mye! så dette var et unntak..

[jeditrond]

Takk for svaret, Jedi!

Tanken melder seg: men hvordan skal jeg ta til takke med et hull i boblen?
Jeg, som jeg tror ikke er i stand til å få et konklusivt svar.

Samtidig tenker jeg også: Hvor mange år skal dette vare? Denne følelsen? Det har vært nedover lenge.

Først må bobla stikkes hull på for at det negative skal komme ut, som en verkebyll om man vil. Så vil jo bobla etterhvert bli mindre og til sist forsvinne.

Hvor lenge dette skal vare kan jeg dessverre ikke svare deg på. Ser jo at du har slitt med dette i lang tid. Så det eneste jeg kan gjøre er å ønske deg lykke til, jeg har trua på at du skal komme deg gjennom dette!

[metallapen]

Takk for at du delte dette med meg og mange fler. Det forteller meg at du har styrke og karakter. Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du grubler på og har bestemt meg for å dele litt av min historie tilbake til deg (og de andre som vil lese det). Jeg har vært en grubler så lenge jeg kan huske og har aldri helt funnet min plass- ikke hatt opplevelsen av å passe inn. Derfor ble jeg i tidlige ungdomsår en outsider som gjorde som det passa meg. Det førte igjen til at jeg opplevde tre traumer som jeg holdt for meg selv og dermed utviklet et virvar av psykiske probl. som har hatt altfor stor bestemmelsesrett over meg, mine valg, mitt liv. Først i fjor som 33åring fikk jeg diagnosen blandet personlighetsforstyrrelse. De ser på pasienter med denne diagnosen som behandlignsresistente, fordi de ikke er i akksept ifh til sin egen problematikk. Vi har også vanskelig for å ta på oss ansvaret for valg vi har tatt, har lett for å skylde på "alle rundt meg", samfunnet osv. Jeg har vært så utrolig heldig å få samme behandlingsopplegg som de med boarderlinediagnose, emosjonell ustabil personl.forstyrrelse som er mer beskrivende. Behandlingmetoden heter DBT og er utviklet av en som var boarderline selv. Det vi jobber mye med, som jeg tror kan være til nytte for deg, er at vi skiller på hva som er tanker og hva som er følelser og at begge deler er helt ok. Altså å være i akksept. dette er ikke gjort over natta, det krever trening, men er det mulig for en "behandlingsresistent" er det mulig for alle. Nøkkelen, selve grunnmuren i DBT er mindfulness. Det er så utrolig effektivt for selvutvikling, bli kjent med seg selv og ikke minst- lære seg å være her og nå. For her og nå er alt vi har akkurat nå.
Håper du finner ut av ting og tang, du har god tid fra en grubler til en annen

[Høretil]

Fint innlegg, Ludo! Syns det er tøft av deg å dele med deg det du tenker og føler på.

Det er en del fine alternativterapeuter her i Stavanger (husker ikke helt om det var du som bodde i Stavanger, men følelsen sier at det gjør du Ei dame som holder til i Sandnes blandt annet. Hun driver med rebirth, noe som jeg syns har vært veldig effektivt, ettersom at jeg og har fortrengt en del ubehagelige hendelser i mitt eget liv.

Så vil jeg også igjen påpeke dette med meditasjon!!! Tankene er der for å prøve å bryte deg ned på et vis. Om du klarer å komme deg inn en god meditasjon og ikke la tankene påvirke deg, kan du vinne mye på det. Tanker kommer og går, og det er kun deg selv som kan velge å dvele med de, eller sende ut av systemet.

Frykt er noe som oppløses samtidig som du klarer å få kontroll på tankene dine. Det er et senter her i området som heter tornadohuset eller noe sånn. Hun har en del meditasjonsstunder som kanskje kan være fine å gå på for å få en form for veiledning? Hun skal også være på slternativmessa soms finner sted i folkets hus 26-28 september. Der er det og en del matnyttig som kan være verdt å få med seg

Håper virkelig at alt ordner seg for deg!!! Det fortjener du