Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Er dette en hjelper?

[Kimbara]

Astarte: Og hva kaller du det alle de gangene intuisjonen eller magefølelsen slår feil? Er det da denne "hjelperen" som ikke kan jobben sin? Eller er det en skrønefugl?

Av en eller annen grunn er det veldig mange mennesker som elsker å legge en dypere mening bak livene sine.

Hvorfor?

De opplever en gang iblant at de mestrer en oppgave, er heldige eller lærer noe nytt, og får seg ikke til å slå seg til ro med at dette er deres personlige kvaliteter, læreevne eller tilfeldigheter - det må være "noe mer". Det må ha vært en "hjelper" som guidet en på "rett vei".

Hvorfor?

Er det fordi man har så liten tillit til seg selv og de rundt seg at man har funnet opp disse "hjelperene" som en slags transcendal bortforklaring? Er det fordi verden ikke er spennende nok? Er det et resultat av håp?

[Astarte]

Nei, dette har ingenting med spenning å gjøre. Livet er fantastisk i seg selv. Men trenger bare ta en titt på et tre eller himmelen for å undres over hvor vakkert og spennende alt er i seg selv. Det er ikke nødvendig å tillegge mer mystikk for å kjenne forundringen og det facinerende med livet og verden.

Men, vi lærer og har egenskaper som skal hjelpe oss utfra hva vi skal lære i dette livet. Og hva vi skal tilføre av læring og erfaringer til andre mennesker. Dette skal en hjelper veilede oss gjennom.

Livet HAR en dypere mening etter det jeg tror. Alle liv har det. Selv fuglene og vekstene og dyrene rundt oss fyller sin misjon og bidrar til den store livssirkelen.

For meg er dette en virkelighet og ikke et utslag av kjedsomhet

Du spør hvorfor...jeg spør hvorfor ikke?

Edit: Du lurer på hva som er "feil" når magefølelsen har sviktet? Jeg har selv ikke opplevd det. Snarer opplever jeg at ting blir feil når jeg ikke følger den

[Kimbara]

Nei, dette har ingenting med spenning å gjøre. Livet er fantastisk i seg selv. Men trenger bare ta en titt på et tre eller himmelen for å undres over hvor vakkert og spennende alt er i seg selv. Det er ikke nødvendig å tillegge mer mystikk for å kjenne forundringen og det facinerende med livet og verden.

Men, vi lærer og har egenskaper som skal hjelpe oss utfra hva vi skal lære i dette livet. Og hva vi skal tilføre av læring og erfaringer til andre mennesker. Dette skal en hjelper veilede oss gjennom.

"Utifra hva vi skal lære i dette livet"...? Hva "skal" vi lære, Astarte? Hvem bestemmer hva vi "skal" lære?
Hvorfor dette behovet for å tro på at noe eller noen har fastlagt en mening? Du sier jo selv at du ikke har behov for noe slikt?

Livet HAR en dypere mening etter det jeg tror. Alle liv har det. Selv fuglene og vekstene og dyrene rundt oss fyller sin misjon og bidrar til den store livssirkelen.

Rent vitenskapelig sett begrenser "meningen" seg til å videreføre gener. Det er vi mennesker som elsker å ilegge dette nærmest mekaniske forløpet en dypere mening. Vi romantiserer og forvansker og danner oss mildt sagt snodige bilder av hvordan virkeligheten er og fungerer.

Edit: Du lurer på hva som er "feil" når magefølelsen har sviktet? Jeg har selv ikke opplevd det. Snarer opplever jeg at ting blir feil når jeg ikke følger den

Uten at jeg nå kaller deg løgner så sier jeg følgende; det tror jeg ikke det minste på. Jeg tviler sterkt på at du sitter med den hele og fulle oversikt over dette. Du mener antakelig dette selv, men slik fungerer rett og slett ikke hukommelsen.

[Astarte]

Hmmmm...sterke ord Kimbara. Men det er greit.

Kanskje det er du som ikke har det fulle bildet? Kanskje min tro ikke er et utslag av et behov for å tro? Kanskje det faller meg like naturlig å tro det jeg gjør som det faller deg naturlig å ikke tro på det?

Hvorfor har du et så stort behov for å ikke tro?

Min tro er kanskje litt spesiell, men er fullt ut et resultat av erfaringer og opplevelser jeg har hatt. Jeg har også alltid stilt meg åpen for rasjonelle forklaringer på det jeg har opplevd.

Jeg dyrker naturen, og det hellige ved livet.

Hva vi skal lære er individuelt. Og hvem som har bestemt dette er jeg ikke sikker på. Jeg tror på at livet er en "skole" og at vi skal videre opp i klassetrinn. Hovedmeningen får vi vite når det er tid for det. Og det har jeg ikke problemer med å akseptere.

Om du ikke tror meg, så skjønner jeg det. Men det er mine erfaringer, og livet mitt har vist meg at det er riktig. For meg er det riktig da. Jeg vil ikke tre mine sannheter ned over hodet på andre. Hver må finne sin vei som føles riktig for dem.

[Heksepusen]

Jeg må si meg litt enig med Asterate her. i det hun skriver. Det er ikke bare hun som har det slik.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det hun skriver.

[Kimbara]

Hmmmm...sterke ord Kimbara. Men det er greit.

Kanskje det er du som ikke har det fulle bildet?

Selvsagt har jeg ikke "det fulle bildet". Ingen har det. Vi kan bare fokusere på små bruddstykker som vi etterhvert kan sette sammen til en større del av et bilde.

Kanskje min tro ikke er et utslag av et behov for å tro?

Kanskje ikke. Det kan også være et utslag av memer, men det er en annen diskusjon.

Kanskje det faller meg like naturlig å tro det jeg gjør som det faller deg naturlig å ikke tro på det?

Det vil jeg tro ja, men det er irrelevant.

Hvorfor har du et så stort behov for å ikke tro?

Dette har jeg svart på mange ganger. Jeg ser ikke poenget med å tro. Hva i all verden er det godt for å konkludere uten å ha grunnlaget til det? Jeg anser slikt som potensielt skadelig.

Min tro er kanskje litt spesiell, men er fullt ut et resultat av erfaringer og poolevelser jeg har hatt. Jeg har også alltid stilt meg åpen for rasjonelle forklaringer på det jeg har opplevd.

No offense, men nå tror jeg du snakker litt over deg. I den andre tråden vi diskuterer valgte du på forhånd å avfeie en rasjonell forklaring før du i det hele tatt har forsøkt å sette deg inn i det.

Hva vi skal lære er individuelt. Og hvem som har bestemt dette er jeg ikke sikker på. Jeg tror på at livet er en "skole" og at vi skal videre opp i klassetrinn. Hovedmeningen får vi vite når det er tid for det. Og det har jeg ikke problemer med å akseptere.

Nei, men hvorfor? Hva gjør at du velger å anse dette som fakta? Hva annet enn dine tanker taler for at dette er virkelighet, Astarte?

Om du ikke tror meg, så skjønner jeg det. Men det er mine erfaringer, og livet mitt har vist meg at det er riktig. For meg er det riktig da. Jeg vil ikke tre mine sannheter ned over hodet på andre. Hver må finne sin vei som føles riktig for dem.

Det kan du jo si, men du bidrar til å spre potensielle løgner. Jeg sier "potensielle løgner" fordi det du snakker om som fakta ikke har noen begrunnelse. Det kan lett bli villedende.

Hvis du anser livet som en "skole" så virker dette for meg noe selvmotsigende.

[Borte..]

Er det så ille egentlig at man romantiserer livet her og der?

Jeg har sett med egne øyne inni mellom hvor jævlig hardt og brutalt livet kan være. Helt ærlig så føler jeg et behov for å bare ha noe som jeg kan "rømme" til i blant. Muligens fremstiller det meg som virkelighetsfjern og den slags. Men det er bare noe med å se verden som det den er. Om folk velger å tro at det finnes liv etter døden, enn å gå rundt å tenke at når vi dør..så blir vi dumpet i jorden og råtner vekk til et skjelett innen ti år. At alt blir mørkt. Er det så farlig? Kan ikke folk få tro det om det så er en stor sannsynlighet for at det ikke stemmer?

[Astarte]

Jeg har ikke avfeid noen ting, Kimbara. Jeg er åpen for flere muligheter på det meste. Det er det jeg lærer mest av.
Mine erfaringer om hvorfor dette er en sannhet for meg vil jeg ikke gå nærmere inn på her, men for meg har dette blitt så grundig bekreftet at det ikke finnes tvil i meg.

Når du skriver om potensielle løgner så reagerer jeg. Du har ingen som helst garanti for at det jeg sier ikke er sant. Som jeg sa: det ER strengt tatt en mulighet for at også du tar feil.

For meg er hjelpere en reell del av livet mitt. Intuisjonen og magefølelsen likeså. Derfor svarer jeg trådstarter utfra min erfaring

Om det ikke er en del av din oppfatning, så respekterer jeg det.

[Kimbara]

Er det så ille egentlig at man romantiserer livet her og der?

Jeg har sett med egne øyne inni mellom hvor jævlig hardt og brutalt livet kan være. Helt ærlig så føler jeg et behov for å bare ha noe som jeg kan "rømme" til i blant. Muligens fremstiller det meg som virkelighetsfjern og den slags. Men det er bare noe med å se verden som det den er. Om folk velger å tro at det finnes liv etter døden, enn å gå rundt å tenke at når vi dør..så blir vi dumpet i jorden og råtner vekk til et skjelett innen ti år. At alt blir mørkt. Er det så farlig? Kan ikke folk få tro det om det så er en stor sannsynlighet for at det ikke stemmer?

Dette er spørsmål det nærmest er "farlig" å ta stilling til, siden det dreier seg om menneskers følelsesliv.

Likevel vil jeg være så "kald" at jeg stiller meg i opposisjon til slik overtro. Det er greit at man tror slikt for seg selv, men problemet er at det sjelden eller aldri vil holde seg på et personlig plan. Når en religion/tro får rotfeste og sprer seg blir det en skummel affære. Det blir rom for utnyttelse, fordummelse, motarbeidelse av skikkelig forskning, osv.

Jeg ser skumle tendenser til at mange selv velger å være uopplyste bare for å verne om denne personlige forsvarsmekanismen mot livets realiteter. Jeg tror slikt bare gjør en svakere på sikt, selv om mange tror det er en styrke i livet. Man gjør seg avhengig.

Jeg har ikke avfeid noen ting, Kimbara. Jeg er åpen for flere muligheter på det meste. Det er det jeg lærer mest av.
Mine erfaringer om hvorfor dette er en sannhet for meg vil jeg ikke gå nærmere inn på her, men for meg har dette blitt så grundig bekreftet at det ikke finnes tvil i meg.

Her motsier du deg selv. Du sier at du ikke avfeier noe, men samtidig gjør du det ettertrykkelig klart at det ikke finnes tvil i deg ang. de sakene du har valgt å tro på. Når man ordlegger seg slik klarer ikke jeg å tolke det på annen måte enn at du allerede har bestemt deg.

Når du skriver om potensielle løgner så reagerer jeg. Du har ingen som helst garanti for at det jeg sier ikke er sant. Som jeg sa: det ER strengt tatt en mulighet for at også du tar feil.

Derfor skrev jeg også "potensielle løgner". Du har rett og slett ikke noe garanti selv, for å kunne vite at det du snakker om er virkelig.

For meg er hjelpere en reell del av livet mitt. Intuisjonen og magefølelsen likeså. Derfor svarer jeg trådstarter utfra min erfaring

Om det ikke er en del av din oppfatning, så respekterer jeg det.

Det syns jeg ikke du skal. Hvis du sitter på kunnskaper jeg ikke har så syns jeg du skal vise meg at jeg tar feil eller baserer meg på mangelfull kunnskap. Man skal ikke gå rundt og "respektere" alt mulig.

[Astarte]

Jeg skal ikke bevege meg så mye mer utpå dette, for jeg ser vi driver og avsporer her.

For meg er hjelpere en reell del av min hverdag. Og det kan virke på meg som om trådstarter har en hjelper som "sover" ved siden av h*n.

Respekt skader aldri. Selv om man er aldri så uenig. Å diskutere tro og vitenskap blir for meg å blande olje og vann. Men som jeg har sagt før, så utelukker de ikke hverandre. Ifølge min tro

[Borte..]

Er det så ille egentlig at man romantiserer livet her og der?

Jeg har sett med egne øyne inni mellom hvor jævlig hardt og brutalt livet kan være. Helt ærlig så føler jeg et behov for å bare ha noe som jeg kan "rømme" til i blant. Muligens fremstiller det meg som virkelighetsfjern og den slags. Men det er bare noe med å se verden som det den er. Om folk velger å tro at det finnes liv etter døden, enn å gå rundt å tenke at når vi dør..så blir vi dumpet i jorden og råtner vekk til et skjelett innen ti år. At alt blir mørkt. Er det så farlig? Kan ikke folk få tro det om det så er en stor sannsynlighet for at det ikke stemmer?

Dette er spørsmål det nærmest er "farlig" å ta stilling til, siden det dreier seg om menneskers følelsesliv.

Likevel vil jeg være så "kald" at jeg stiller meg i opposisjon til slik overtro. Det er greit at man tror slikt for seg selv, men problemet er at det sjelden eller aldri vil holde seg på et personlig plan. Når en religion/tro får rotfeste og sprer seg blir det en skummel affære. Det blir rom for utnyttelse, fordummelse, motarbeidelse av skikkelig forskning, osv.

Jeg ser skumle tendenser til at mange selv velger å være uopplyste bare for å verne om denne personlige forsvarsmekanismen mot livets realiteter. Jeg tror slikt bare gjør en svakere på sikt, selv om mange tror det er en styrke i livet. Man gjør seg avhengig.

Jeg ser poenget ditt. Men så tenker jeg at man kan fint være på begge sider av gjerdet og egentlig ikke ta skade av det. Tror ikke at man blir en svakere person ved å gå for noe man tror på...så lenge man har døren åpen for at det kan vise seg å ikke være "realiteten". Men det gjelder vel for en individuell person kanskje. Jeg vet egentlig ikke. Det er veldig touchy feely det opplegget.