Religion & livssyn ⇒ Den Ny-Religiøse Revolusjon

[Thulr]

2) Det er et helt sykt gruppepress på dette "fenomenet" og folk rundt meg på jobben og ellers i hverdagen snakker om det som om de er forelsket og har sex med den. Det er så sykelig at jeg oppfatter dem som lobotomerte eller noe, der de bruker hele lunchpausen på å snakke om apps.

He he. Enig her ja.

3) Det koster vanvittig med penger, og det er ikke verdt det fordi det bare gjør hverdagen enda travlere, og jeg støtter den da med å gjøre det. Alle skal være optimalt oppdaterte på alt via facebook-on-the-go og alle skal fordrive all dødtid med spill og apps istedenfor å omfavne øyeblikkene, gripe dem og se skjønnheten i nanosekundenes natur som kan vare så mye lengre om man bare vil...

Ja, mindre viktige ting tar oppmerksomheten bort fra det som virkelig betyr noe her i livet. Men jeg lurer på hvor du/dere anser dere å stå sånn rent religiøst sett? Har lest en del av innleggene (gadd selvsagt ikke lese alle), men finner ikke helt ut hvor du/dere står i den saken?

[Atmi]

Nå vet jeg hva jeg ikke helt forsto i det andre innlegget - det at du på en måte sier at noen overraskes av dette som skjer, eller at de sier "I told you so" - jeg opplever ikke at det er noen overraskelse, eller at noen blir veldig overrasket - tvert om er det helt naturlig. Samfunnet svinger og har gjort det til alle tider. Man når et mål og vil da videre. Når man bodde i huler ville man ha hus, når man fikk hus ville man ha bedre hus, når man fikk bedre hus ville man ha strøm og vann, når man fikk det ville man bevege seg raskere - når man fikk biler ville man ha fly etc-

Når har vi så mange duppeditter og hjelpemidler at man får gjort mye mer enn før - man vil da gjøre mer, man har det man trenger - og hva strekker man seg etter når det ikke er noe konkret igjen? Jo da strekker man seg etter seg selv. Og fortsatt vil de nok finne duppeditter, men det er ikke så mye behov for å komme raskere rundt, få det mer behagelig etc - nå er det mer prestisje, finne noe bedre, finere, flottere osv.

[ludoburgero]

Klart det ludo - media er bare et resultat. Likeens er politikken et resultat. Resultat av hva som skjer i samfunnet Men ordet mediaskapt er likevel viktig, fordi når det kommer ut i media er det noe som har blitt så stort, at det blir videreført på en effektiv måte, og dermed fanger enda flere - og enda flere - og enda flere

Ja, det er jo nettopp det jeg sier. At det blir et monster vi selv har skapt som vi har så stor tiltro til at vi glemmer å være kritiske. "Det står svart på hvitt i avisa!".

Med forventninger mener jeg nok både egne og andres forventninger. Og det handler i denne omgang ikke så mye om egne opplevelser, jeg er et stabeist som gjør som jeg selv vil. Denne gangen handler det mer om min oppfatning av relasjoner, situasjoner og hva som påvirker mennesker jeg møter i mitt daglige liv.

Perfekt. Jeg hadde likt hvis det var flere som tenkte slik. Relasjoner kommer alltid til å være utfordrende, men vi må møte disse utfordringene. Jeg synes noe av det fineste i livet mitt er akkurat disse kontrastene det er mellom å være meg selv, alene, og det å være sammen med andre. At begge deler trenges.

For vi snakker her om at samfunnet for øvrig har strukket seg mer mot en åndelig greie - de fleste her inne, har vært inni den greia lenge Men hva er det som gjør at det nå er mer vanlig enn det var for... 10 - 15 - 20 år siden.

-Populærkultur
-Behovspyramiden du snakker om = mer tid til seg selv (selvutvikling)
-Vi ser og kjenner stadig mer på materialismens og kapitalismens kynisme (mange ismer her...)
-Søker oss derfor vekk fra den og finner noe... "nytt"...
-Kristendom er ikke lengre et fag på skolen, som det var før. Større perspektiv nå

Det er sånn sett så veldig mye at man kan ikke ramse opp alle faktorene, og det er ikke sikkert de har en lett fellesnevner å finne, men det er iallefall skjedd noe beundringsverdig med menneskene de siste 10-15 årene, hvor vi har blant annet hatt så mye parodi, satire og annet gjennom populærkulturen (ironisk - også dette i mediene, på TV) hvor vi deretter har lært å le av våre egne fordommer og ta oss selv mindre høytidelig.

Vel, mindre høytidelig i den grad vi kritiserer uten å tenke oss om. Vel og merke.

Og når vi snakker om behovspyramiden så er vi vel fortsatt i en diskusjon om utviklingen her - hvor vi strekker oss mer og mer mot østlig filosofi Så ja, det handler absolutt om Norge og en norsk tendens. Det jeg prater om i hvert fall, vet jo ikke hva alle andre legger i sine innlegg.

Enig, men det kan man takke Beatles for. Sånn grovt sett.
Hippiene var mer "der" enn det vi var, og vi trakk oss jo tilbake og lot oss hengi til jappekulturen på 80-tallet. Så en annen ting som er interessant her er det jeg selv har fått for meg er disse flotte "cirka 20 års"-syklusene, hvor stadige likhetstrekk dukker opp.

Går man tilbake 2 år, var nok mye veldig likt som på midten av 80-tallet, og ser man litt etter tegnene i tiden nå, så begynner ting å virke skremmende likt deler av 90-tallet snart også.

Alt er egentlig til en viss grad forutsigbart, men mest fordi vi VIL det og dermed legger opp til det.

Enda en sirkel, vanedyr som vi er...

[ludoburgero]

Når har vi så mange duppeditter og hjelpemidler at man får gjort mye mer enn før - man vil da gjøre mer, man har det man trenger - og hva strekker man seg etter når det ikke er noe konkret igjen? Jo da strekker man seg etter seg selv. Og fortsatt vil de nok finne duppeditter, men det er ikke så mye behov for å komme raskere rundt, få det mer behagelig etc - nå er det mer prestisje, finne noe bedre, finere, flottere osv.

Helt enig. Men hva tror du blir konsekvensene av sykelig/overdreven "selvforbedring"?
Går det virkelig an å likestille mennesket i seg selv med andre tekniske hjelpemidler, slik som biler, fly, dupeditter og annet? For når man gjør det, beveger man seg inn på et farlig territorum.

Fremtiden vil bringe oss overmennesker og undermennesker, og mennesket og teknologi vil sammensveises mye mer enn før. Vi vil ende opp med å ha et sorteringssamfunn ala Aldoux Huxleys "Brave New World" der noen av oss kommer til å være hybrider av robot og menneske, med forbedrede nervesystemer og delvis elektroniske og/eller mekaniske kroppsfunksjoner, hvor nanoteknologien allerede er så velutviklet at det bare er et tidsspørsmål om når det skjer.

På veien dit kommer noen til å bli så sykelig selvopptatte at vi kommer også til å være i fare for å ende opp med noen mektige kontrollerende sosiopater som tillater seg å ale frem mennesker som slaver, basert på de samme prinsippene, der hvor mennesker brukes som hjelpemidler for andre mennesker, kanskje en liten elite på toppen av hele hierarkiet. Og vi ser også at den massive overvåkningen vi utsettes for (bare google Project Indect) er med på å styre menneskers atferd, såkalt "preventivt" og for "vår egen sikkerhets skyld".

Vi vil altså ende opp med å ha noen som vet våres eget beste bedre enn oss selv, som vanlig fra myndighetens side. Nettopp fordi vi har skapt disse monstrene; mediene og et politisk system der vi helst vil slippe å tenke selv, fordi alt er så lett og tilgjengelig. Så, du kan godt kalle meg skrullete når jeg sier dette, men jeg er tilnærmet 100% sikker på at dette skjer med mindre det skjer en stor global katastrofe som setter alt dette ut av spill.

Og nå ble nok dette litt søkt, men jeg vil bare sette det inn som en teori på hvordan det kan utvikle seg dersom vi har for stor fokus på oss selv også. Vi kan jo alltids kalle det skjebnen også, dersom vi ikke evner til å herske og styre over det vi i fellesskap utgjør.

[Atmi]

Hippiene var mer "der" enn det vi var, og vi trakk oss jo tilbake og lot oss hengi til jappekulturen på 80-tallet. Så en annen ting som er interessant her er det jeg selv har fått for meg er disse flotte "cirka 20 års"-syklusene, hvor stadige likhetstrekk dukker opp.
.

Ja, kan være enig i det. Hippiene var kanskje første runde - første gang pendelen gikk den veien (hvis vi kan ta det enkelt) - så svingte den over til andre siden og jappetiden kom - så svinger pendelen igjen, litt mindre ekstrem denne gangen (mye mindre rus) - men kanskje ekstrem på andre måter for det er jo ofte det som skjer. Man skal liksom gjøre det bedre neste gang - det er som moten - nesten lik, men likevel litt annerledes. Så er vi vel nok også i en ny tid liknende jappetiden med trening, kropp, sunnhet, prestasjon - men denne gangen med plass til det åndelige og kjærligheten i tillegg. Og slik går det, fra ene siden til den andre, litt mer iblandet av hver andre hver gang, inntil den stopper på midten og ikke kan svinge lenger - da kommer et nytt fokus. Og slik går det her nede hos oss. Om og om igjen - og det er vel det man kaller dialektisk utvikling på fint

[ludoburgero]

Ja, mindre viktige ting tar oppmerksomheten bort fra det som virkelig betyr noe her i livet. Men jeg lurer på hvor du/dere anser dere å stå sånn rent religiøst sett? Har lest en del av innleggene (gadd selvsagt ikke lese alle), men finner ikke helt ut hvor du/dere står i den saken?

Jeg står slik religiøst sett: udefinerbart hva angår offisielle religioner.
Er ikke tilsluttet noe religiøst miljø, og vil helst ikke kategorisere meg selv heller.

Det hender jeg heller litt til å tro at det finnes en Gud, men det er ikke slik de kristne ser den. Jeg tror kanskje det finnes en kollektiv bevissthet som alle sjeler utgjør og som også er Gud, at vi er Gud tilsammen alle mennesker, dyr, planter og levende organismer. Jeg tror ikke jorden er alene om å ha det slik, og jeg tror det strekker seg lengre, for evig - ut i universet.

Nekter å la det begrense seg. Jeg vil ikke sette et navn på noen Gud.
Jeg tror på kjærlighet og jeg synes mye av meningen med livet er andre mennesker.
Tror også vi er her for å oppleve og lære noe, og at vi skal gi denne muligheten videre ved reproduksjon. Tror ikke at Naturen er Gud, men at vi skal behandle den med respekt likevel, og vite at vårt opphav stammer herfra, selv om Naturen også har sitt opphav fra noe sted.

Og aller sist, jeg tror mye av det som er rundt oss bare er skjedd helt tilfeldig også. Jeg holder iallefall muligheten åpen for det, og tror samtidig det er mulig at det ikke finnes noen Gud, at alt har vært her for evig og alltid, og at mennesket ikke er noe spesielt i det hele tatt.

Åpen for alle disse tanker, uansett hvor mye de motstrider hverandre.
Generelt sett bryr jeg meg ikke fordi jeg tror et svar ville gjort meg lykkelig, men fordi jeg tror det egentlig ikke finnes noe svar som er godt nok for alle sammen. Generelt sett bryr jeg meg fordi det er gøy og spennende å leke med tanker. Og i mellomtiden har jeg bestemt meg for å kose meg mens jeg er på denne jord, men samtidig ta nederlagene og lidelsene som et menneske som er i stand til å gjøre noe og har valg, uten at det må settes opp mot en Gud.

[Atmi]

Helt enig. Men hva tror du blir konsekvensene av sykelig/overdreven "selvforbedring"?
Går det virkelig an å likestille mennesket i seg selv med andre tekniske hjelpemidler, slik som biler, fly, dupeditter og annet? For når man gjør det, beveger man seg inn på et farlig territorum.

Fremtiden vil bringe oss overmennesker og undermennesker, og mennesket og teknologi vil sammensveises mye mer enn før. Vi vil ende opp med å ha et sorteringssamfunn ala Aldoux Huxleys "Brave New World" der noen av oss kommer til å være hybrider av robot og menneske, med forbedrede nervesystemer og delvis elektroniske og/eller mekaniske kroppsfunksjoner, hvor nanoteknologien allerede er så velutviklet at det bare er et tidsspørsmål om når det skjer.

På veien dit kommer noen til å bli så sykelig selvopptatte at vi kommer også til å være i fare for å ende opp med noen mektige kontrollerende sosiopater som tillater seg å ale frem mennesker som slaver, basert på de samme prinsippene, der hvor mennesker brukes som hjelpemidler for andre mennesker, kanskje en liten elite på toppen av hele hierarkiet. Og vi ser også at den massive overvåkningen vi utsettes for (bare google Project Indect) er med på å styre menneskers atferd, såkalt "preventivt" og for "vår egen sikkerhets skyld".

Vi vil altså ende opp med å ha noen som vet våres eget beste bedre enn oss selv, som vanlig fra myndighetens side. Nettopp fordi vi har skapt disse monstrene; mediene og et politisk system der vi helst vil slippe å tenke selv, fordi alt er så lett og tilgjengelig. Så, du kan godt kalle meg skrullete når jeg sier dette, men jeg er tilnærmet 100% sikker på at dette skjer med mindre det skjer en stor global katastrofe som setter alt dette ut av spill.

Og nå ble nok dette litt søkt, men jeg vil bare sette det inn som en teori på hvordan det kan utvikle seg dersom vi har for stor fokus på oss selv også. Vi kan jo alltids kalle det skjebnen også, dersom vi ikke evner til å herske og styre over det vi i fellesskap utgjør.

Vel - nå er vi inne i en periode hvor man har vært svært opptatt av å ivareta hverandre - sett litt opp mot pendelen jeg beskrev ovenfor. Det er slik jeg, personlig, opplever samfunnets utvikling. Så vi har nå et ekstremt godt utbygget velferdssamfunn, som jeg tror er i ferd med å ende i en gedigen tragedie. Hvor vi ødelegger menneskers evne til å ivareta seg selv - plutselig må det strammes inn, for ett eller annet sted sier dette bare stopp - og på det tidspunktet sitter vi igjen med mange mennesker i sjokk - mennesker som har kunnet bruke samfunnets "velvilje" alltid og tror det er slik det skal være - og det velvillige samfunnet har, uten at det var dets hensikt, ødelagt disse menneskenes muligheter og gjort dem til offer for systemet.

Når det stopper har vi et nytt skille - kanskje ikke så mye mellom fattig og rik - kanskje skillet da vil bli mellom de som klarer å motivere seg selv, og de som ikke er i stand til det?

Den åndelige utvikling og interesse, skjer ved siden av dette. På mange måter har det en sammenheng, men samtidig ikke - det er mange faktorer som spiller sammen, men også hver for seg. Når to faktorer har påvirket hverandre i en periode, vil de gjerne begynne sin egen utvikling, uavhengig av hverandre - og det skjer flere forskjellige utviklingsveier, samtidig - som igjen skaper nye interessefelt, utfordringer og - ja - vi har alltid funnet på noe nytt før, og jeg ser ikke bort fra at det enda finnes masse nytt å gripe fatt i, prøve ut Med mindre vi faktisk er ferdige i 2012 - da trenger vi ikke

[Atmi]

Ja, mindre viktige ting tar oppmerksomheten bort fra det som virkelig betyr noe her i livet. Men jeg lurer på hvor du/dere anser dere å stå sånn rent religiøst sett? Har lest en del av innleggene (gadd selvsagt ikke lese alle), men finner ikke helt ut hvor du/dere står i den saken?

Jeg står ingen steder, annet enn der jeg føler er rett. Jeg er overbevist om at alle religioner og trosretninger stammer fra det helt samme. Jeg vet, dypt inni meg, at alle startet med samme informasjon - som så har blitt gjenfortalt, tolket, og fremsatt av mennesker med mer eller mindre egenbehov for å bidra til at det passer inn i det som gir dem selv prestisje, makt, følelse av selvgodhet etc.

[Moonstone]

Men jeg lurer på hvor du/dere anser dere å stå sånn rent religiøst sett? Har lest en del av innleggene (gadd selvsagt ikke lese alle), men finner ikke helt ut hvor du/dere står i den saken?

Hvorfor må vi stå et sted religiøst?
Det å filosofere rundt det er mye mer intressant enn å ta et religiøst standpunkt.
Mitt "sted" i saken, om jeg må ta noe sted, er at jeg liker at den gamle kirkemakten er svekket, fordi det gir liv i alle strømmene som har ligget i undergrunnen, og gir en plass for dem å blomstre opp igjen.
Folk ser ut til å finne mer i de alternative spirituelle strømmene som har returnert, enn i det gamle kirke-hiearkiet, inkludert meg selv.
Men jeg liker IKKE pengejaget og hele buisness siden av det som vi har sett den siste tiden..

[Thulr]

Moonstone: Jeg mener absolutt ikke at dere MÅ stå religiøst et sted. Jeg synes tvert imot det er fint at folk kan tenke selv og ikke lar seg styre av dogmatiske religioner.

Og når jeg brukte "du/dere" så var dette noe som var rettet til ludoburgero fordi jeg har lest en annen plass på dette forumet at ludoburgero sier at han ikke er én person men snarere en gruppe av flere personer som har en slags agenda. Og jeg lurte derfor på om ludoburgero-folkene kanskje hadde en slags agena tuftet på et bestemt livssyn. Med tanke på temaet i denne tråden synes jeg spørsmålet mitt er greit nok.

Ellers synes jeg ludoburgero har et godt poeng når han/de vil tolke gudsbegrepet på en annen måte enn hva som gjøres i den kristne versjonen. Selv heller jeg mye til den hedensk-spirituelle måten å forstå tingene på, noe jeg vil komme tilbake til i en annen tråd.

[ludoburgero]

Og når jeg brukte "du/dere" så var dette noe som var rettet til ludoburgero fordi jeg har lest en annen plass på dette forumet at ludoburgero sier at han ikke er én person men snarere en gruppe av flere personer som har en slags agenda.

Jøss, beklager på det dypeste, men det der var bare tull og tøys.
Hvis vi skal diskutere min person (jeg sier også JEG hele tiden), så er jeg altså bare meg. Alene.
Beklager for den tråden der. Det blir en helt annen sak, forsåvidt, men jeg representerer ingen andre enn meg selv og mine egne meninger, og jeg har heller ingen spesifikk agenda med mitt tilstedeværende her på forumet. Om så var, skulle jeg gjerne likt å visst hva det var selv.

Ellers synes jeg ludoburgero har et godt poeng når han/de vil tolke gudsbegrepet på en annen måte enn hva som gjøres i den kristne versjonen. Selv heller jeg mye til den hedensk-spirituelle måten å forstå tingene på, noe jeg vil komme tilbake til i en annen tråd.

Egentlig gir jeg flatt faen, men liker å høre teorier rundt dette. Jeg kan helle så mye til enhver teori selv, og er sjeleglad for at jeg ikke har gjort meg opp noen bestemt mening rundt dette.
Det måtte vært forferdelig for meg å bli kristen, tror jeg, eller generelt sett religiøst knyttet til noe som mange andre trodde på, hvis det ikke var en avslappet holdning til det.

[Thulr]

Ja, for folk som er søkende så er kanskje ikke dogmatiske religioner det beste å satse på. Det er mer for folk som bare vil følge en bestemt "rettesnor" og overlate det meste av sin tenkning til en bok eller en profet. Og som er fornøyde med det, og ikke ønsker å strekke seg etter noe mer.

Jeg har imidlertid funnet gleden og lykken ved min hedenske livsankuelse. Den er ikke snever og fordømmende, og setter heller ikke så mange begrensninger mot åndelig og intellektuell utvikling på det personlige plan. Og denne livsanskuelsen har jeg et helt avslappet forhold til. For den er absolutt ikke anstrengt.

[ludoburgero]

Ja, men så vil det alltid være noen som mener at både du og jeg og flere med oss egentlig er på jakt etter noe og omsider vil slå oss ned med noe vi også. Slik håper jeg aldri det blir.

Livet får mening i seg selv bare man søker. Det trenger ikke være noe målrettet søk.
Blir så mye mer å se på veien uten, og horisonten blir så uendelig bred.
Skjønner ikke hvorfor flere kan gripe anledningen de har til å gjøre dette, men legger meg helst ikke for mye opp i det heller. Jeg har blitt oppdratt til å ikke dømme de som velger noe annerledes enn meg, og hvis folk velger å leve et liv underlagt religiøse retningslinjer og velger en pakkeløsning som tross alt har overlevd mangfoldige generasjoner, så kan det for all del sanke et knippe respekt hos meg, men når det når det punktet hvor de blir intolerante for andres meninger og blir kjepphøye eller fundamentalistiske og helt ute av stand til å diskutere mot sine "egne" prinsipper (les: religionens prinsipper), så er løpet kjørt.

Oisann, det var kanskje en av verdens lengste setninger...

[Thulr]

Jeg tror nok jeg aldri blir å finne en ultimat "sannhet" som jeg blir å slå meg til ro med for resten av livet. Jeg trives med å være søkende og alltid utvide min bevissthet.

[Moonstone]

Jeg tror nok jeg aldri blir å finne en ultimat "sannhet" som jeg blir å slå meg til ro med for resten av livet. Jeg trives med å være søkende og alltid utvide min bevissthet.

Derfor også visdomssetningen "Det er ikke målet som er viktigst, men veien mot målet"?
Når målet er nådd, en sannhet vi slår oss til ro med, kan vi bli passive og dogmatiske.
Det beste er kanskje å være mer åpen hele tiden, ta til seg ny informasjon og ha mange mulige sannheter..