jeg har noe jeg går å tenker på for tiden .. og trenger noen andres syn på ting.
jeg skal ta det fra starten .. eller .. egentlig ikke.. fr det ville være å ta hele min livshistorie, og det gidder vi ikke i dag.
men kan ta med de siste 10 årene.
jeg var i et forhold med en drittsekk.. han banket og slo og trodde det var løsningen på alle verdens problemer... han tok veldig feil.
i begynnelsen skjedde det ikke noe spesielt.. jeg ble gul og blå men det var det ..
etter en stund begynte det å komme lyder fra annen etg selv om vi ikke var der .. det begynte å bli "skummelt" å være i huset .. man følte et ubehag ..
etter å ha vært sammen med han i nærmere 10 år fikk jeg endelig kastet han ut .
og livet mitt raste sammen til de grader..
en natt lå jeg i sengen min .. jeg var fryktelig langt nede denne perioden slet virkelig med å overleve .. rett og slett..
jeg lå der og kunne ikke sove.. lå bare å tenkte da jeg kjente noen som strøk med opp over armen .. et vennlig og sikkert trøstende kjærtegn..hadde det bare ikke skremt livskiten ut av meg.
jeg spratt ut av sengen og sa at det ikke skulle skje igjen . og det gjorde det heller ikke. men andre ting fortsatte -- lydene og banking på døren osv. etter noen mnd ble jeg bedre ... jeg fikk livet tilbake og begynte å se lyst på ting igjen .
da møtte jeg en mann.. jeg trodde selvfølgelig at han var en fin fyr ..
men han var redd hjemme hos meg.. han hørte ting , følte ting.. han ble regelrett skremt bort .
jeg regnet med at han merket det samme jeg merket før , men at jeg hadde vent meg til det og ikke merket det lenger.
etter vi hadde vært sammen noen mnd fikk jeg vite at han hadde hatt sex med ei venninne av meg...
greit nok.. ferdig med han
en natt skulle en venn av meg sover over hos meg på vei hjem fra jobb. vi er bare venner, g sånn skulle det forbli. han sov i min seng, jeg med hettegenser og joggebukse på .
han strøk meg over ryggen, som venner kan gjøre.. men jeg er veldig privat av meg .. og fikk vel litt uro av at han gjorde det.. siden jeg visste at han håpet på å få noe annet ut av meg enn et veldig godt vennskap som vi har hatt i mange mange år -
jo mer uro jeg hadde, jo reddere ble han og spurte meg om jeg ikke hørte det han hørte... eller merket det han merket ... jooo . jeg hørte musikken som kom fra et sted oppe i taket på en måte .. man kunne ikke helt finne kilden til musikken .. men vi hørte den .. begge to, jeg sovnet etter en stund, men han sov ikke i det hele tatt den natten .. han var bare for redd.
etter et par år møtte jeg en jeg skulle ende opp å bo med . ( høres ut som om jeg har hatt 2000 mannfolk .. men det er ikke så ille egentlig .. er bare 4 ! hehe )
denne mannen var heller ikke av den fredelige typen .. og han slo om han ble sint.
det var da det begynte å løpe utenfor huset .. vegg i vegg med soverommet hørte vi løpende skritt.. hver gang vi hadde hatt en krangel eller han hadde gått berserk og knust ting eller slått meg.. hver gang noe inne i meg var i opprør hørte vi løpingen.
ikke bare han og jeg, men også min beste venninde som var hos meg veldig ofte og ei annen jente som var der tilfeldig.dette varte i 3 år..
etter han flyttet ut ble det igjen stille .. slik var det også mens jeg hadde kjæreste nr 3 (

han var en snill fyr.. men vi var mer som venner enn noe annet, så jeg flyttet fra han og til tyrkia etter noen år.
jeg trodde hele tiden at det var HUSET .. at det spøkte der ..og her jeg bor nå har jeg aldri tenkt noe over om det spøker eller ikke.. noe det sikkert gjør da jeg bor et sted det har vært kamper i hundrevis av år ..så noen fortapte mannfolk svever nk rundt her ennå..
men uansett..
forholdet mellom meg og samboeren min har vært litt turbulent i det siste .. jeg har vært mye lei meg og bedt om hjelp.. jeg er ikke religiøs, så jeg ber min hjelper om hjelp..
trygler er vel mer riktig ord .. snakker masse og ber om støtte til å velge riktig og få hjelp..
for to dager siden sier min samboer at han er redd.. han sa det da vi lå i sengen og skulle sove ..
han var VIRKELIG redd sa han ..
jeg skjønte ikke hva han var redd for .. men han sa det var som om noen var der med han ,
han kunne ikke forklare det... men det var noe der som skremte han ..
jeg bare smilte .. kunne ikke føle noe vondt der i det hele tatt .. og jeg merker som regel ting ganske fort..
jeg har aldri spurt min hjelper om navnet hans før .. men jeg gjorde det da.. og jeg fikk et svar . det kom til meg i løpet av sekunder...
tror dere det er min hjelper som har en litt "ekstrem" måte å beskytte meg på ? siden dette kun skjer når jeg ber om hjelp eller er redd eller lei meg ?
jeg har ikke snakket så mye med min hjelper før .. jeg har bare snakket ut i lufta .. om dere skjønner hva jeg mener ? men jeg har nå begynt å henvende meg direkte til han ..
men er det MULIG for en hjelper å gjøre dette ??