Tidvis faller jeg selv for tanken om at jeg har dårlig eller god karma. Eller at alle gode ting er tre eller vice versa. Men det er alt for lett å sette merkelapper på det en ser etter. Dermed stemmer ideen om dårlig karma når potetene brenner seg, selv om de gjorde det i går også da karmaen var god....
Men jeg synes ideen om karma er et god utgangspunkt for diskusjoner. Spesielt når ordet "balanse" nevnes. Dersom en tar utgangspunkt i en hypotese om at alt er konstant slik vår kvantitative vitenskap tar utgangspunkt i. Så vil et lodd senket ned i en bestemt mengde vann, nødvendigvis ha en konsekvens. Enten at vann-nivået stiger, eller at det renner over kantene.
Ideen om ying og yang tar samme utgangspunkt.
Alt vi sier og gjør har en konsekvens. Selv om den tilsynelatende kan være ubetydelig. Kaster vi et bananskall ut av bilvinduet kan konsekvensene bli så mange. En motorsykkelist sklir, et ekorn springer ut i veien for å snuse på det og blir påkjørt.... osv osv... men havner alle disse konsekvensene i et regnskap på hver enkelt person. Og må dette regnskapet alltid gå i balanse?
Historien viser at mange mennesker har sluppet unna med ufattelig ondskap. Det finnes ingen negativ karma i verden som kan skape balanse for tingene som er gjort. Er Hitler gjenskap som en utslitt uteliggende alkoholiker? Skal han gjennom tusen liv leve i elendighet?
Jeg tviler nå litt på det. Hvor ligger f.eks balanse opp mot vedkommendes foreldre og alle andre som må lide for den narkomane sønnen? Det ville være et uhorvelig intrikat pusslespill.
At det er noe i begrepet karma tviler jeg ikke på. What goes around, comes around....
Om du denger en fyr i fjerdeklasse, så kan det godt hende han bærer så mye nag til deg at han sørger for at du mister jobben en gang i fremtiden....
Moralen er vel og blir den samme, at en skal gjøre miot andre som en ønsker de skal gjøre mot en.
Ideen om det duale er ikke ny, selv Sigumnd Freud viser til 2 primære og motvirkende krefter i psykoanalysen. Disse må nødvendigvis ha en balanse, ellers vil det får følger for vår psyke gjennom kjemiske skjevheter i balansen.
Ideen om at vi er et ID fra tidenes morgen til tidenes kveld, og at dette ID'et skal gå i balanse blir en uovermåtelig stor ide for meg. For stor til å forstå rekkevidden av.
Dermed ender jeg tilbake til det enkle og banale at vi selv velger og avgjør betydningen av vår karma gjennom det vi gjør og sier. En karimatisk person er dermed en som legger avgjørende vekt på det positive i livet, ellers ville vi ikke oppfattet han/henne som karismatisk
